Det vid­un­der­li­ge landet Oz

L. Frank Baum

Kapittel 1: Tip lager et gresskarhode

I Gillikinenes land, som ligger nord i landet Oz, bodde en gutt som het Tip. Navnet hans var lengre enn som så, for gamle Mombi erklærte ofte at hans fulle navn var Tippetarius; men ingen ventet at folk skulle si et så langt ord når «Tip» gjorde samme nytten.

Denne gutten husket ingenting av foreldrene sine, for han var blitt brakt til oppfostring hos den gamle kvinnen Mombi da han var ganske liten. Ryktet hennes var, må jeg dessverre si, ikke av de beste. For gillikinerne hadde grunn til å mistenke henne for å drive med trolldom, og derfor nølte de med å omgås henne.

Mombi var ikke akkurat noen heks, for den gode heksen som hersket over den delen av landet Oz, hadde nedlagt forbud mot andre hekser i riket sitt. Dermed innså Tips verge, hvor mye hun enn ønsket å drive med trolldom, at loven ikke tillot henne å være mer enn en trollkvinne, eller i høyden en kvinnelig trollmann.

Tip måtte bære ved fra skogen så den gamle kvinnen kunne koke mat i gryten sin. Han arbeidet også i maisåkrene, der han hakket ugress og tok hamsen av kolbene; og han fôret grisene og melket den firhornede kua som var Mombis særlige stolthet.

Men du må ikke tro at han arbeidet hele tiden, for han mente at det ikke ville være bra for ham. Når Tip ble sendt til skogen, klatret han ofte i trær etter fugleegg eller moret seg med å jage etter de raske hvite kaninene eller fiske i bekkene med bøyde knappenåler. Så skyndte han seg å samle et fang ved og bar det hjem. Og når han egentlig skulle arbeide i maisåkrene og de høye stenglene skjulte ham for Mombi, gravde Tip ofte i jordekornenes hull, eller – hvis han fikk lyst til det – la han seg på ryggen mellom maisradene og tok en lur. Og fordi han passet på å ikke slite seg ut, vokste han seg så sterk og hardfør som en gutt kan bli.

Mombis underlige trolldom skremte ofte naboene, og de møtte henne med skyhet, men også med respekt på grunn av de selsomme kreftene hennes. Men Tip hatet henne åpenlyst og gjorde seg ingen umake med å skjule følelsene sine. Ja, noen ganger viste han den gamle kvinnen mindre respekt enn han burde, med tanke på at hun var vergen hans.

I Mombis maisåkrer lå det gresskar, gyllenrøde mellom radene av grønne stengler; de var plantet og omhyggelig stelt for at den firhornede kua skulle ha dem å spise om vinteren. Men en dag, da all maisen var skåret og satt i stakker og Tip holdt på å bære gresskarene til fjøset, fikk han lyst til å lage en «gresskarlykt» og prøve å skremme den gamle kvinnen med den.

Så valgte han seg et fint, stort gresskar – et med en skinnende oransjerød farge – og begynte å skjære i det. Med knivspissen laget han to runde øyne, en trekantet nese og en munn formet som en nymåne. Da ansiktet var ferdig, kunne det strengt tatt ikke kalles vakkert; men det hadde et så stort og bredt smil og et så lystig uttrykk at selv Tip lo mens han beundret verket sitt.

Barnet hadde ingen lekekamerater, så han visste ikke at gutter ofte huler ut en «gresskarlykt» og setter et tent lys i hulrommet for at ansiktet skal virke mer skremmende; men han fikk sin egen idé, som så ut til å kunne gjøre samme nytten. Han bestemte seg for å lage en mannsfigur som skulle ha dette gresskarhodet, og stille ham et sted der gamle Mombi ville møte ham ansikt til ansikt.

«Og da», sa Tip til seg selv og lo, «kommer hun til å hyle høyere enn den brune grisen når jeg drar henne i halen, og skjelve mer av skrekk enn jeg gjorde i fjor da jeg hadde koldfeber!»

Han hadde rikelig med tid til å fullføre arbeidet, for Mombi hadde dratt til en landsby – for å kjøpe matvarer, sa hun – og turen tok minst to dager.

Så tok han øksa med seg til skogen og valgte ut noen kraftige, rette ungtrær, som han hogg ned og rensket for alle kvister og blader. Av dem skulle han lage armer, bein og føtter til mannen sin. Til kroppen flekket han et flak av den tykke barken rundt et stort tre og formet det med mye strev til en sylinder i omtrent riktig størrelse ved å feste kantene sammen med treplugger. Deretter laget han omhyggelig ledd i armer og bein og festet dem til kroppen med plugger han spikket til med kniven, mens han plystret muntert under arbeidet.

Da dette kunststykket var unnagjort, begynte det å mørkne, og Tip kom på at han måtte melke kua og fôre grisene. Så løftet han opp tremannen sin og bar ham med seg tilbake til huset.

Utover kvelden, i lyset fra ilden på kjøkkenet, rundet Tip omhyggelig av alle kantene på leddene og glattet ut de ru partiene, pent og fagmessig. Så stilte han figuren opp mot veggen og beundret ham. Han virket usedvanlig høy, selv til å være en fullvoksen mann; men i en liten gutts øyne var det bare bra, og Tip hadde slett ingenting imot størrelsen på skaperverket sitt.

Neste morgen, da Tip så på verket sitt igjen, oppdaget han at han hadde glemt å gi dukken en hals å feste gresskarhodet til kroppen med. Så gikk han enda en gang til skogen, som ikke lå langt unna, og hogg noen trestykker av et tre for å gjøre arbeidet ferdig. Da han kom tilbake, festet han et tverrstykke øverst på kroppen og laget et hull midt i det som skulle holde halsen oppreist. Trestykket som utgjorde halsen, var også spisset i den øverste enden, og da alt var klart, satte Tip gresskarhodet på, presset det godt ned på halsen og så at det passet svært godt. Han kunne vri hodet til den ene eller den andre siden som han ville, og hengslene i armer og bein gjorde at han kunne sette dukken i akkurat den stillingen han ønsket.

«Det der», erklærte Tip stolt, «er virkelig en veldig flott mann, og han burde få gamle Mombi til å hyle av skrekk flere ganger! Men han ville se mye mer levende ut om han var ordentlig kledd.»

Å finne klær virket ikke lett; men Tip rotet freidig gjennom den store kisten der Mombi oppbevarte alle minnegjenstandene og skattene sine, og helt på bunnen fant han en lilla bukse, en rød skjorte og en rosa vest med hvite prikker. Han bar dem bort til mannen sin og fikk, selv om plaggene ikke passet særlig godt, kledd skapningen i et riktig kjekt antrekk. Noen av Mombis strikkede strømper og et par av hans egne, svært slitte sko gjorde mannens antrekk komplett, og Tip var så henrykt at han hoppet og danset og lo høyt av ellevill guttefryd.

«Jeg må gi ham et navn!» ropte han. «En så flott mann som denne må da ha et navn. Jeg tror», la han til etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, «jeg vil kalle karen ‘Jack Pumpkinhead’!»

---