Fran­ken­stein

Mary Wollstonecraft Shelley

Kapittel 1: Brev I

Til mrs. Saville, England.

St. Petersburg, 11. desember 17–.

Det vil glede deg å høre at forehavendet du har hatt så dystre anelser om, har tatt til uten ulykker. Jeg kom hit i går, og det første jeg gjør, er å forsikre min kjære søster om at jeg har det godt og har stadig større tro på at forehavendet skal lykkes.

Jeg er allerede langt nord for London, og når jeg går i Petersburgs gater, kjenner jeg en kald nordavind stryke over kinnene; den styrker nervene mine og fyller meg med fryd. Forstår du denne følelsen? Denne vinden, som har reist fra de traktene jeg nå er på vei mot, gir meg en forsmak på disse iskalde himmelstrøkene. Denne løfterike vinden oppildner meg og gjør dagdrømmene mine mer glødende og levende. Forgjeves prøver jeg å overbevise meg selv om at polen er hjemsted for frost og ødslighet; i fantasien min viser den seg alltid som skjønnhetens og frydens rike. Der, Margaret, er solen alltid synlig; den brede skiven stryker like over horisonten og sprer en evig glans. Der – for med din tillatelse, min søster, vil jeg feste en viss lit til tidligere sjøfarere – der er snø og frost forvist; og mens vi seiler over et stille hav, kan vi føres til et land som i undere og skjønnhet overgår alle strøk som hittil er oppdaget på den beboelige kloden. Der kan naturens frembringelser og landskapets former være uten sidestykke, slik himmellegemenes fenomener utvilsomt er i disse uutforskede ødemarkene. Hva kan man ikke vente seg i et land med evig lys? Der kan jeg oppdage den underfulle kraften som trekker kompassnålen til seg, og bringe orden i tusen observasjoner av himmellegemene; bare denne reisen trengs for at de tilsynelatende avvikene én gang for alle skal finne sin forklaring. Jeg skal stille min brennende nysgjerrighet ved synet av en del av verden ingen før har besøkt, og kan komme til å vandre i et land der ingen menneskefot før har satt sitt avtrykk. Dette er det som lokker meg, og det er nok til å overvinne all frykt for fare eller død og få meg til å legge ut på denne strabasiøse reisen med den gleden et barn føler når det i ferien går om bord i en liten båt med kameratene sine for å dra på oppdagelsesferd oppover elven på hjemstedet. Men selv om alle disse antagelsene skulle være feil, kan du ikke bestride den uvurderlige nytten jeg vil gjøre hele menneskeheten, helt til siste slektsledd, ved å oppdage en passasje nær polen til de landene det nå tar så mange måneder å nå, eller ved å avdekke magnetens hemmelighet, noe som, om det overhodet er mulig, bare kan oppnås gjennom et forehavende som mitt.

Disse betraktningene har fordrevet uroen jeg følte da jeg begynte på brevet, og jeg kjenner hjertet gløde av en begeistring som løfter meg til himmelen; for ingenting gir sinnet slik ro som et fast forsett – et punkt sjelen kan feste tankens blikk på. Denne ekspedisjonen har vært min kjæreste drøm helt fra jeg var barn. Jeg har med glød lest beretningene om de forskjellige sjøreisene som er blitt foretatt i håp om å nå det nordlige Stillehavet gjennom havene omkring polen. Du husker kanskje at hele biblioteket til vår gode onkel Thomas besto av beretninger om samtlige oppdagelsesreiser. Utdannelsen min ble forsømt, men jeg hadde en lidenskap for å lese. Disse bindene studerte jeg dag og natt, og mitt nære kjennskap til dem forsterket skuffelsen jeg hadde følt da jeg som barn fikk vite at min far på dødsleiet hadde forbudt onkel å la meg gå til sjøs.

Disse drømmene bleknet da jeg for første gang leste de dikterne som med sine vers bergtok sjelen min og løftet den til himmelen. Også jeg ble dikter, og i ett år levde jeg i et paradis jeg selv hadde skapt; jeg forestilte meg at også jeg kunne få en nisje i det tempelet hvor Homers og Shakespeares navn er helliget. Du vet godt hvordan jeg mislyktes, og hvor tungt jeg tok skuffelsen. Men nettopp da arvet jeg formuen etter søskenbarnet mitt, og tankene mine ble ledet tilbake i sitt gamle leie.

Seks år har gått siden jeg bestemte meg for mitt nåværende forehavende. Jeg kan ennå huske stunden da jeg viet meg til dette store foretaket. Jeg begynte med å venne kroppen til strabaser. Jeg fulgte hvalfangerne på flere ekspedisjoner til Nordsjøen; frivillig utsatte jeg meg for kulde, sult, tørst og søvnmangel; om dagen arbeidet jeg ofte hardere enn de menige sjøfolkene, og nettene viet jeg til studiet av matematikk, medisinsk teori og de grenene av naturvitenskapen en eventyrer til sjøs kunne ha størst praktisk nytte av. To ganger tok jeg faktisk hyre som understyrmann på en hvalfangerskute i grønlandsfart og gjorde det så godt at det vakte beundring. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt stolt da kapteinen tilbød meg den nest høyeste stillingen om bord og innstendig ba meg bli; så høyt verdsatte han tjenestene mine.

Og nå, kjære Margaret, fortjener jeg ikke å utrette noe stort? Jeg kunne ha tilbrakt livet i bekvemmelighet og luksus, men jeg foretrakk ære fremfor alt det rikdommen lokket med på min vei. Å, om bare en oppmuntrende stemme ville svare ja! Motet og besluttsomheten min er urokkelige, men håpet vakler, og ofte er jeg nedstemt. Jeg skal snart legge ut på en lang og vanskelig sjøreise, der kritiske situasjoner underveis vil kreve all min sjelsstyrke: Jeg må ikke bare sette mot i andre, men iblant også holde mitt eget oppe når deres svikter.

Dette er den gunstigste årstiden for å reise i Russland. De flyr raskt over snøen i sledene sine; bevegelsen er behagelig – etter min mening langt behageligere enn i en engelsk diligense. Kulden er ikke altfor streng hvis man er innhyllet i pels – en klesdrakt jeg allerede har tatt i bruk; for det er stor forskjell på å gå omkring på dekket og å sitte urørlig i timevis, uten at noen bevegelse hindrer blodet i å fryse til is i årene. Jeg har ingen ambisjoner om å miste livet på postveien mellom St. Petersburg og Arkhangelsk.

Jeg skal reise til den sistnevnte byen om fjorten dager eller tre uker; der har jeg tenkt å leie et skip – noe som lett lar seg gjøre ved å betale forsikringen for eieren – og hyre så mange sjøfolk som jeg mener jeg trenger, blant dem som er vant til hvalfangst. Jeg har ikke tenkt å seile før i juni; og når skal jeg vende tilbake? Å, kjære søster, hvordan kan jeg svare på det? Lykkes jeg, vil det gå mange, mange måneder, kanskje år, før du og jeg kan møtes. Mislykkes jeg, får du snart se meg igjen, eller aldri.

Farvel, min kjære, gode Margaret. Måtte himmelen overøse deg med velsignelser og bevare meg, så jeg igjen og igjen kan vise min takknemlighet for all din kjærlighet og godhet.

Din hengivne bror,

R. Walton.

---