Alice i Even­tyr­land

Lewis Carroll

Kapittel 1: Ned i kaninhullet

Alice begynte å bli svært lei av å sitte ved siden av søsteren sin på elvebredden og ikke ha noe å gjøre. En gang eller to hadde hun kikket i boken søsteren leste, men det var verken bilder eller samtaler i den. «Og hva skal man med en bok», tenkte Alice, «uten bilder eller samtaler?»

Så satt hun og overveide (så godt hun kunne, for den varme dagen gjorde henne svært søvnig og sløv) om gleden ved å lage et kjede av tusenfryd ville være verdt bryet med å reise seg og plukke blomstene, da en hvit kanin med rosa øyne plutselig løp rett forbi henne.

Det var ikke noe så veldig merkelig ved det, og Alice syntes heller ikke det var noe særlig underlig å høre kaninen si til seg selv: «Å, kjære meg! Å, kjære meg! Jeg kommer for sent!» (Da hun tenkte over det siden, slo det henne at hun burde ha stusset over dette, men der og da virket alt sammen helt naturlig.) Men da kaninen faktisk tok en klokke opp av vestelommen og så på den før han skyndte seg videre, spratt Alice opp. For plutselig slo det henne at hun aldri før hadde sett en kanin med verken vestelomme eller en klokke å ta opp av den, og brennende av nysgjerrighet løp hun etter ham over jordet. Heldigvis rakk hun akkurat å se ham smette ned i et stort kaninhull under hekken.

Øyeblikket etter var Alice på vei ned etter ham, uten så mye som å tenke på hvordan i all verden hun skulle komme seg ut igjen.

Kaninhullet gikk et stykke rett frem som en tunnel, men så bar det plutselig nedover – så plutselig at Alice ikke rakk å tenke på å stanse før hun oppdaget at hun falt ned i en svært dyp brønn.

Enten var brønnen svært dyp, eller så falt hun svært langsomt, for på vei ned hadde hun god tid til å se seg omkring og undre seg over hva som ville skje nå. Først prøvde hun å se ned og få øye på det hun falt mot, men det var for mørkt til at hun kunne se noe. Så så hun på brønnveggene og la merke til at de var fulle av skap og bokhyller. Her og der hang det kart og bilder på knagger. Hun tok et glass ned fra en av hyllene idet hun falt forbi. På etiketten sto det «Appelsinmarmelade», men til hennes store skuffelse var det tomt. Hun ville ikke slippe glasset, av frykt for å slå noen i hjel, så hun klarte å sette det inn i et av skapene idet hun falt forbi det.

«Nå ja!» tenkte Alice. «Etter et fall som dette blir det jo ingenting å ramle ned trappen! Så modig alle hjemme kommer til å synes jeg er! Jeg ville jo ikke sagt et ord om det, selv om jeg falt ned fra hustaket!» (Det var etter all sannsynlighet sant.)

Ned, ned, ned. Ville fallet aldri ta slutt! «Hvor mange engelske mil kan jeg ha falt nå, tro?» sa hun høyt. «Jeg må snart være et sted i nærheten av jordens sentrum. La meg se: Det er vel fire tusen engelske mil ned, tror jeg –» (for skjønner du, Alice hadde lært flere slike ting i skoletimene, og selv om dette ikke var noen veldig god anledning til å vise frem kunnskapene sine, siden det ikke var noen der som kunne høre på, var det likevel god øvelse å gjenta det høyt) «– ja, omtrent så langt er det – men hvilken breddegrad eller lengdegrad kan jeg ha kommet til?» (Alice ante ikke hva breddegrad var, og heller ikke lengdegrad, men hun syntes det var fine, flotte ord å si.)

Snart begynte hun igjen. «Jeg lurer på om jeg kommer til å falle rett gjennom jorden! Så rart det vil være å komme ut blant folk som går med hodet ned! Antipatiene, tror jeg –» (denne gangen var hun nokså glad for at det ikke var noen som hørte på, for det hørtes slett ikke ut som riktig ord) «– men jeg må jo spørre dem hva landet heter. Unnskyld, frue, er dette New Zealand eller Australia?» (Og hun prøvde å neie mens hun sa det – tenk å neie mens du faller gjennom luften! Tror du at du ville klart det?) «Og hun kommer til å synes jeg er en uvitende liten jente som spør om det! Nei, det går slett ikke an å spørre. Kanskje jeg ser det skrevet et sted.»

Ned, ned, ned. Det var ikke annet å gjøre, så snart begynte Alice å snakke igjen. «Dinah kommer nok til å savne meg veldig i kveld!» (Dinah var katten.) «Jeg håper de husker melkeskålen hennes ved tetid. Kjære Dinah! Om du bare var her nede hos meg! Det finnes nok ingen mus i luften, er jeg redd, men du kunne kanskje fange en flaggermus, og den er jo veldig lik en mus. Men spiser katter flaggermus, tro?» Og nå begynte Alice å bli nokså søvnig og fortsatte å si til seg selv, liksom i drømme: «Spiser katter flaggermus? Spiser katter flaggermus?» og av og til: «Spiser flaggermus katter?» For skjønner du, siden hun ikke kunne svare på noen av de to spørsmålene, spilte det liten rolle hvordan hun stilte spørsmålet. Hun kjente at hun holdt på å sovne, og hadde akkurat begynt å drømme at hun gikk hånd i hånd med Dinah og sa til henne i fullt alvor: «Nå, Dinah, si meg sannheten: Har du noen gang spist en flaggermus?» da hun plutselig – dunk! dunk! – landet på en haug med kvister og tørt løv, og fallet var over.

Alice hadde ikke slått seg det minste og spratt på bena med det samme. Hun så opp, men over henne var det helt mørkt. Foran henne strakte det seg enda en lang gang, og hun kunne fremdeles se den hvite kaninen skynde seg nedover den. Det var ikke et øyeblikk å miste: Alice for av gårde som vinden og rakk akkurat å høre ham si idet han rundet et hjørne: «Å, mine ører og værhår, så sent det begynner å bli!» Hun var like bak ham da hun rundet hjørnet, men kaninen var ikke lenger å se. Hun sto i en lang sal med lavt tak, opplyst av en rad lamper som hang ned fra taket.

Det var dører rundt hele salen, men alle var låst. Da Alice hadde gått hele veien ned langs den ene siden og opp igjen langs den andre og prøvd hver eneste dør, vandret hun bedrøvet nedover salen, midt på gulvet, og lurte på hvordan hun noen gang skulle komme seg ut igjen.

Plutselig kom hun over et lite bord med tre ben, helt av massivt glass. Det sto ingenting på det bortsett fra en bitte liten gullnøkkel, og Alices første tanke var at den kunne høre til en av dørene i salen. Men akk! Enten var låsene for store eller nøkkelen for liten, men i alle fall fikk hun ikke låst opp noen av dørene. På den andre runden kom hun imidlertid over et lavt forheng hun ikke hadde lagt merke til før, og bak det var det en liten dør, omtrent femten tommer høy. Hun prøvde den lille gullnøkkelen i låsen, og til hennes store glede passet den!

Alice åpnet døren og oppdaget at den førte inn i en liten gang, ikke stort større enn et rottehull. Hun la seg på kne og så gjennom gangen inn i den vakreste hagen du noen gang har sett. Som hun lengtet etter å komme seg ut av den mørke salen og vandre rundt blant bedene med fargesterke blomster og de svale fontenene! Men hun fikk ikke engang hodet gjennom døråpningen. «Og selv om jeg fikk hodet gjennom», tenkte stakkars Alice, «ville jeg ha svært liten nytte av det uten skuldrene. Å, som jeg skulle ønske jeg kunne klappe sammen som en langkikkert! Jeg tror jeg kunne klart det, bare jeg visste hvordan jeg skulle begynne.» For skjønner du, det hadde hendt så mange underlige ting i det siste at Alice hadde begynt å tro at svært få ting egentlig var umulige.

Det så ikke ut til å være noen vits i å vente ved den lille døren, så hun gikk tilbake til bordet, halvt i håp om å finne en annen nøkkel der, eller i det minste en bok med regler for å klappe folk sammen som langkikkerter. Denne gangen fant hun en liten flaske der («den sto i hvert fall ikke her før», sa Alice), og rundt flaskehalsen var det en papiretikett med ordene «Drikk meg» vakkert trykt med store bokstaver.

Det var vel og bra å si «Drikk meg», men den kloke lille Alice hadde ikke tenkt å gjøre det sånn uten videre. «Nei, først skal jeg se», sa hun, «om det står ‘gift’ på den eller ikke». For hun hadde lest flere små, hyggelige historier om barn som hadde brent seg, blitt spist opp av ville dyr og opplevd andre ubehageligheter, alt sammen fordi de ikke ville huske de enkle reglene vennene deres hadde lært dem. Som at du brenner deg hvis du holder for lenge i en rødglødende ildrake, og at det pleier å blø hvis du skjærer deg veldig dypt i fingeren med en kniv. Og hun hadde aldri glemt at hvis du drikker mye fra en flaske merket «gift», blir du nesten helt sikkert dårlig av det, før eller siden.

Men på denne flasken sto det ikke «gift», så Alice våget å smake på innholdet, og siden hun syntes det smakte svært godt (det hadde faktisk en slags blandet smak av kirsebærterte, eggekrem, ananas, stekt kalkun, karamell og varmt ristet brød med smør), drakk hun den snart tom.

«For en merkelig følelse!» sa Alice. «Jeg holder visst på å klappe sammen som en langkikkert.»

Og det var nettopp det som skjedde. Nå var hun bare ti tommer høy, og ansiktet hennes lyste opp ved tanken på at hun nå var passe stor til å gå gjennom den lille døren og inn i den nydelige hagen. Men først ventet hun noen minutter for å se om hun ville krympe mer. Hun var litt engstelig for det. «For det kan jo ende med at jeg slokner helt, som et lys», sa Alice til seg selv. «Hvordan ville jeg være da, tro?» Og hun prøvde å forestille seg hvordan en lysflamme ser ut etter at lyset er blåst ut, for hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde sett noe slikt.

Etter en stund, da det ikke skjedde noe mer, bestemte hun seg for å gå rett ut i hagen. Men akk, stakkars Alice! Da hun kom til døren, oppdaget hun at hun hadde glemt den lille gullnøkkelen, og da hun gikk tilbake til bordet for å hente den, oppdaget hun at hun umulig kunne nå opp til den. Hun så den helt tydelig gjennom glasset og prøvde så godt hun kunne å klatre opp langs et av bordbena, men det var for glatt. Og da hun var helt utslitt av å prøve, satte den lille stakkaren seg ned og gråt.

«Nei, det nytter ikke å gråte sånn!» sa Alice nokså strengt til seg selv. «Jeg råder deg til å slutte med det samme!» Hun pleide å gi seg selv svært gode råd (selv om hun svært sjelden fulgte dem), og iblant skjente hun så hardt på seg selv at hun fikk tårer i øynene. Hun husket også at hun en gang hadde prøvd å gi seg selv ørefiker fordi hun hadde jukset mot seg selv i et krokketspill hun spilte mot seg selv, for dette underlige barnet var svært glad i å late som om hun var to personer. «Men nå nytter det ikke å late som om jeg er to personer!» tenkte stakkars Alice. «Det er jo knapt nok igjen av meg til ett ordentlig menneske!»

Snart fikk hun øye på et lite glasskrin som lå under bordet. Hun åpnet det og fant en bitte liten kake, der ordene «Spis meg» sto vakkert skrevet med korinter. «Ja vel, da spiser jeg den», sa Alice, «og hvis den gjør meg større, kan jeg nå nøkkelen, og hvis den gjør meg mindre, kan jeg krype under døren. Så uansett kommer jeg meg inn i hagen, og jeg bryr meg ikke om hvilken av delene det blir!»

Hun spiste en liten bit og sa engstelig til seg selv: «Hvilken vei? Hvilken vei?» Hun holdt hånden oppå hodet for å kjenne hvilken vei hun vokste, og ble nokså overrasket da hun oppdaget at hun var like stor som før. Riktignok er det dette som pleier å skje når man spiser kake, men Alice var blitt så vant til å vente seg bare underlige ting at hun syntes det var nokså kjedelig og dumt at livet gikk sin vante gang.

Så satte hun i gang, og ganske snart hadde hun spist opp kaken.

---