Skatten på sjø­rø­ver­øya

Robert Louis Stevenson

Kapittel 1: På vertshuset admiral Benbow

Ettersom godseier Trelawney, doktor Livesey og de andre herrene har bedt meg skrive ned alt om Treasure Island, fra begynnelse til slutt, uten å holde noe tilbake annet enn øyas beliggenhet, og det bare fordi det fremdeles finnes skatt der som ikke er hentet opp, tar jeg pennen fatt i det Herrens år 17– og går tilbake til den tiden da faren min drev vertshuset Admiral Benbow, og den gamle, brunbarkede sjømannen med sabelarret første gang tok inn under vårt tak.

Jeg husker ham som om det var i går, der han kom traskende til vertshusdøren med sjømannskisten etter seg på en trillebår; en høy, sterk og tung mann med nøttebrun hud; den tjærete hårpisken hang over skuldrene på den skitne blå frakken hans; hendene var fulle av rifter og arr, neglene svarte og brukne, og tvers over det ene kinnet gikk et sabelarr, skittent og gustenhvitt. Jeg husker hvordan han så seg omkring i vika og plystret for seg selv, og så satte i med den gamle sjømannsvisa han siden sang så ofte:

«Femten mann på dødmanns kiste,

Yo-ho-ho og en flaske rom!»

med sin høye, skjelvende gammelmannsrøst, som syntes å ha blitt både stemt og sprengt ved spillspakene. Så banket han på døren med en kjepp han bar med seg, som lignet en anspake, og da faren min viste seg, forlangte han bryskt et glass rom. Da han fikk det, drakk han det langsomt som en kjenner, dvelte ved smaken og lot stadig blikket vandre over klippene og opp mot skiltet vårt.

«Dette er en lagelig vik», sier han til slutt, «og et skjenkested som ligger pent til. Mye folk her, kamerat?»

Faren min svarte nei, det kom svært lite folk, dessverre.

«Ja vel», sa han, «da er dette køya for meg. Hei, du der, min venn!» ropte han til mannen som trillet båren. «Legg til her og hjelp meg opp med kisten. Jeg blir her en stund», fortsatte han. «Jeg er en enkel mann. Rom og bacon og egg er det jeg vil ha, og odden der oppe så jeg kan holde utkikk etter skip ute på sjøen. Hva du skal kalle meg? Du kan kalle meg kaptein. Å, jeg skjønner hva du er ute etter – her.» Og han slengte tre eller fire gullmynter ned på dørstokken. «Du kan si ifra når jeg har brukt opp det der», sa han og så bister ut som en skipssjef.

Og selv om klærne hans var elendige og språket grovt, så han slett ikke ut som en som seilte som menig sjømann, men snarere som en styrmann eller skipper, vant til å bli adlydt eller til å slå. Mannen som kom med trillebåren, fortalte oss at postvognen hadde satt ham av ved Royal George morgenen før. Han hadde spurt hvilke vertshus som fantes langs kysten, og siden han hadde hørt godt om vårt, antar jeg, og fått vite at det lå avsides til, hadde han valgt å bo her fremfor på noen av de andre. Og det var alt vi fikk vite om gjesten vår.

Til vanlig var han en svært taus mann. Hele dagen drev han omkring i vika eller oppe på klippene med en messingkikkert; hele kvelden satt han i et hjørne av skjenkestuen ved ilden og drakk en svært sterk blanding av rom og vann. Som oftest svarte han ikke når noen snakket til ham, men så bare brått og bistert opp og fnyste gjennom nesen som et tåkehorn; og både vi og folkene som vanket hos oss, lærte snart å la ham være. Hver dag når han kom tilbake fra spaserturen, spurte han om det hadde gått sjøfolk forbi på veien. Først trodde vi han spurte fordi han savnet selskap av sin egen sort, men etter hvert begynte vi å skjønne at han ønsket å unngå dem. Når en sjømann tok inn på Admiral Benbow (slik enkelte gjorde fra tid til annen på vei langs kystveien til Bristol), kikket kapteinen inn på ham gjennom forhenget i døren før han selv gikk inn i skjenkestuen; og han sørget alltid for å være musestille når en slik kar var til stede. For meg var det i hvert fall ingen hemmelighet hva det dreide seg om, for på et vis delte jeg frykten hans.

En dag hadde han tatt meg til side og lovet meg en firepencemynt i sølv den første i hver måned hvis jeg bare ville «holde et årvåkent øye med om det kom en sjømann med ett bein», og gi ham beskjed straks han viste seg. Når den første i måneden kom og jeg ba ham om lønnen min, hendte det ofte nok at han bare fnyste mot meg og stirret meg i senk; men før uken var omme, kom han alltid på bedre tanker, kom med firepencemynten min og gjentok ordren om å holde utkikk etter «den enbeinte sjømannen».

Hvordan denne skikkelsen hjemsøkte drømmene mine, trenger jeg knapt å fortelle dere. På stormfulle netter, når vinden ristet husets fire hjørner og brenningene brølte langs vika og oppover klippene, så jeg ham i tusen skikkelser og med tusen djevelske ansiktsuttrykk. Snart var beinet kappet av ved kneet, snart ved hoften; snart var han en uhyrlig skapning som aldri hadde hatt mer enn ett bein, og det midt på kroppen. Å se ham hoppe og løpe og forfølge meg over hekk og grøft var det verste av alle mareritt. Og alt i alt ble disse grufulle fantasibildene en temmelig høy pris å betale for den månedlige firepencemynten.

Men selv om tanken på den enbeinte sjømannen skremte meg slik, var jeg langt mindre redd for kapteinen selv enn noen av de andre som kjente ham. Det var kvelder da han drakk langt mer rom og vann enn han tålte; da kunne han bli sittende og synge de ugudelige, gamle, ville sjømannsvisene sine uten å ense noen; men andre ganger bestilte han en omgang til alle og tvang hele det skjelvende selskapet til å høre på historiene hans eller stemme i omkvedet når han sang. Mange ganger har jeg hørt huset riste av «Yo-ho-ho og en flaske rom», mens alle naboene sang med for harde livet, med dødsangsten i seg, og den ene sang høyere enn den andre for ikke å bli lagt merke til. For i slike rier var han den mest herskesyke selskapsbroren noen hadde kjent; han slo hånden i bordet for å få alle til å tie; han kunne fare opp i raseri over et spørsmål, eller iblant fordi ingen spurte, for da mente han at selskapet ikke fulgte med på historien. Han lot heller ingen forlate vertshuset før han hadde drukket seg søvnig og sjanglet av gårde til sengs.

Det var historiene hans som skremte folk aller mest. Grufulle historier var det; om henging og om å gå planken, om stormer til sjøs og Dry Tortugas, om ville dåder og ville steder ved det spanske fastlandet i Amerika. Etter det han selv fortalte, måtte han ha levd hele livet blant noen av de verste mennene Gud noensinne hadde latt ferdes på havet; og ordbruken hans når han fortalte disse historiene, rystet de enkle bygdefolkene våre nesten like mye som forbrytelsene han beskrev. Faren min sa stadig at vertshuset ville bli ruinert, for snart kom folk til å slutte å komme dit for å bli herset med og satt på plass og sendt skjelvende til sengs; men jeg tror faktisk at vi tjente på å ha ham der. Folk var redde mens det sto på, men når de så tilbake på det, likte de det i grunnen; det var et spennende avbrekk i det stille livet på landet; og det fantes til og med en flokk blant de yngre mennene som lot som de beundret ham, kalte ham en «ekte sjøbjørn» og en «riktig gammel sjøulk» og annet slikt, og sa at det var slike menn som gjorde England fryktet til sjøs.

På én måte lå det riktignok an til at han skulle ruinere oss, for han ble boende uke etter uke og til slutt måned etter måned, slik at alle pengene for lengst var brukt opp, og likevel samlet faren min aldri mot nok til å kreve mer. Hvis han noen gang nevnte det, fnyste kapteinen så høyt at det nærmest var et brøl, og stirret min stakkars far ut av rommet. Jeg har sett ham vri hendene etter en slik avvisning, og jeg er sikker på at ergrelsene og frykten han levde med, må ha fremskyndet hans tidlige og ulykkelige død betraktelig.

I hele den tiden han bodde hos oss, gikk kapteinen i de samme klærne, bortsett fra noen strømper han kjøpte av en omreisende kremmer. En av oppbrettene på hatten hans hadde falt ned, og fra den dagen lot han den henge, enda den var svært plagsom når det blåste. Jeg husker hvordan frakken hans så ut; han lappet den selv oppe på rommet sitt, og mot slutten var den ikke annet enn lapper. Han skrev eller fikk aldri noe brev, og han snakket aldri med andre enn naboene, og med dem for det meste bare når han var full på rom. Den store sjømannskisten hadde ingen av oss noen gang sett åpen.

Bare én gang møtte han motstand, og det var mot slutten, da min stakkars far var sterkt svekket av den tærende sykdommen som tok livet av ham. Doktor Livesey kom sent en ettermiddag for å se til den syke, fikk litt middagsmat av mor og gikk inn i skjenkestuen for å røyke en pipe mens han ventet på at hesten hans skulle komme ned fra grenda, for vi hadde ingen stall på gamle Benbow. Jeg fulgte etter ham, og jeg husker at jeg la merke til hvor sterkt den velstelte, livlige doktoren, med sitt snøhvite pudder, sine klare, svarte øyne og sitt vennlige vesen, skilte seg fra de keitete bygdefolkene, og fremfor alt fra det skitne, tunge fugleskremselet av en sjørøver vi hadde hos oss, der han satt godt full på rom, med rennende øyne og armene på bordet. Plutselig stemte han – kapteinen, altså – i med sin evinnelige sang:

«Femten mann på dødmanns kiste,

Yo-ho-ho og en flaske rom!

«Drikken og djevelen tok resten –

Yo-ho-ho og en flaske rom!»

Til å begynne med hadde jeg trodd at «dødmanns kiste» var nettopp den store kisten hans oppe i rommet på forsiden av huset, og i marerittene mine hadde denne tanken blandet seg med forestillingen om den enbeinte sjømannen. Men nå hadde vi alle for lengst sluttet å legge særlig merke til sangen; den kvelden var den ny bare for doktor Livesey, og jeg så at den ikke falt i smak hos ham, for han så nokså sint opp et øyeblikk før han fortsatte samtalen med gamle Taylor, gartneren, om en ny kur mot revmatisme. Imens kviknet kapteinen gradvis til av sin egen sang, og til slutt klasket han hånden i bordet foran seg på en måte som vi alle visste betydde – stillhet. Stemmene stilnet straks, alle unntatt doktor Liveseys; han fortsatte som før, med klar og vennlig stemme, og tok raske drag av pipen etter hvert eller annethvert ord. Kapteinen stirret olmt på ham en stund, klasket hånden i bordet igjen, stirret enda olmere og brøt til slutt ut med en grov ed: «Stille der på mellomdekket!»

«Var det meg De snakket til, min herre?» sa doktoren; og da bøllen med enda en ed hadde bekreftet det, svarte han: «Jeg har bare én ting å si Dem, min herre: Hvis De fortsetter å drikke rom, blir verden snart kvitt en svært skitten kjeltring!»

Den gamles raseri var fryktelig. Han sprang opp, dro frem en sjømannskniv og slo opp bladet, og mens han balanserte den åpne kniven i håndflaten, truet han med å nagle doktoren til veggen.

Doktoren rørte seg ikke engang. Som før snakket han til ham over skulderen, med samme tonefall, nokså høyt så alle i rommet kunne høre, men helt rolig og med stø stemme:

«Hvis De ikke putter den kniven i lommen på øyeblikket, lover jeg på min ære at De skal bli hengt ved neste rettsting.»

Så målte de krefter med blikkene; men kapteinen ga seg snart, stakk bort våpenet og satte seg igjen, knurrende som en hund som hadde fått juling.

«Og nå, min herre», fortsatte doktoren, «nå som jeg vet at det finnes en slik fyr i mitt distrikt, kan De regne med at jeg vil holde øye med Dem dag og natt. Jeg er ikke bare doktor, jeg er fredsdommer også; og får jeg det minste nyss om en klage på Dem, om det så bare gjelder slik uhøflighet som i kveld, skal jeg ta de skritt som må til for å få Dem oppsporet og jaget bort herfra. La det være nok.»

Kort etter kom doktor Liveseys hest til døren, og han red av gårde, men kapteinen holdt seg taus den kvelden og i mange kvelder fremover.

---