En jule­for­tel­ling

Charles Dickens

Kapittel 1: Marleys gjenferd

Marley var død, for å begynne der. Det er det ikke den minste tvil om. Innførselen om begravelsen hans var undertegnet av presten, klokkeren, begravelsesagenten og den fremste blant de sørgende. Scrooge skrev under. Og Scrooges navn var god nok garanti på Børsen for hva som helst han valgte å sette sin underskrift på. Gamle Marley var død som en dørspiker.

Vel å merke! Jeg vil ikke dermed si at jeg selv vet hva det er som er så særlig dødt ved en dørspiker. Selv kunne jeg ha vært tilbøyelig til å regne en kistespiker som den dødeste jernvaren i handelen. Men våre forfedres visdom ligger i denne sammenligningen; og mine uhellige hender skal ikke tukle med den, ellers er landet fortapt. Du vil derfor tillate meg å gjenta, med ettertrykk, at Marley var død som en dørspiker.

Visste Scrooge at han var død? Selvsagt gjorde han det. Hvordan kunne det være annerledes? Scrooge og han hadde vært kompanjonger i jeg vet ikke hvor mange år. Scrooge var hans eneste testamentfullbyrder, hans eneste bobestyrer, hans eneste rettsetterfølger, hans eneste arving til det som ble igjen av boet, hans eneste venn og eneste sørgende. Og selv Scrooge var ikke mer sønderknust over den sørgelige hendelsen enn at han var en fremragende forretningsmann på selve begravelsesdagen, og høytideligholdt den med en utvilsomt god handel.

Omtalen av Marleys begravelse fører meg tilbake til det jeg begynte med. Det er ingen tvil om at Marley var død. Dette må være fullstendig klart, ellers blir det ikke noe underfullt ved historien jeg skal fortelle. Hvis vi ikke var helt overbevist om at Hamlets far døde før stykket begynte, ville det ikke være mer merkelig at han tok seg en spasertur om natten, i østavind, på sine egne festningsvoller, enn at en hvilken som helst annen middelaldrende herre uvørent våget seg ut etter mørkets frembrudd på et trekkfullt sted – for eksempel kirkegården ved St. Pauls-katedralen – for bokstavelig talt å overvelde sin sønns svake sinn.

Scrooge malte aldri over gamle Marleys navn. Der sto det, mange år etter, over døren til lagerhuset: Scrooge og Marley. Firmaet var kjent som Scrooge og Marley. Folk som var nye i forretningen, kalte iblant Scrooge for Scrooge og iblant for Marley, men han svarte på begge navn. Det var ham revnende likegyldig.

Å, men han var en gnien kar ved slipesteinen, denne Scrooge! En gammel synder som klemte og vred, grabbet og skrapte, knuget og begjærte! Hard og skarp som flint, som intet stål noensinne hadde slått gavmild ild av; hemmelighetsfull, innesluttet og ensom som en østers. Kulden i ham frøs de gamle ansiktstrekkene hans, bet ham i den spisse nesen, skrumpet kinnet og gjorde gangen stiv; den gjorde øynene røde og de tynne leppene blå, og kom skarpt til uttrykk i den skurrende stemmen hans. Rimfrost lå over hodet hans, over øyenbrynene og den strihårede haken. Han bar alltid sin egen lave temperatur med seg; han la kontoret på is i hundedagene og lot det ikke tine en eneste grad i julen.

Varme og kulde utenfra hadde liten innvirkning på Scrooge. Ingen varme kunne varme ham, intet vintervær kjøle ham ned. Ingen vind som blåste, var bitrere enn han, ingen fallende snø mer målbevisst, intet piskende regn mindre mottakelig for bønner. Uværet visste ikke hva det skulle stille opp med ham. Selv det kraftigste regn og snøfall, hagl og sludd kunne bare skryte av å overgå ham på ett punkt. De kunne ofte «øse ut» ganske rundhåndet, og det gjorde Scrooge aldri.

Ingen stanset ham noen gang på gaten og sa med glad mine: «Kjære Scrooge, hvordan har du det? Når kommer du og besøker meg?» Ingen tiggere bønnfalt ham om en liten slant, ingen barn spurte ham hva klokken var, ingen mann eller kvinne hadde noen eneste gang i hele hans liv spurt Scrooge om veien til det eller det stedet. Selv de blindes hunder så ut til å kjenne ham; når de så ham komme, trakk de eierne sine inn i døråpninger og oppover smug; og så logret de med halen som om de sa: «Heller ingen øyne enn et ondt øye, blinde herre!»

Men hva brydde Scrooge seg om det? Det var nettopp slik han ville ha det. Å smyge seg frem på livets folksomme stier og advare all menneskelig medfølelse om å holde avstand var det de innvidde kalte «snadder» for Scrooge.

Det var en gang – av alle årets gode dager var det på julaften – at gamle Scrooge satt travelt opptatt på handelskontoret sitt. Været var kaldt, rått og bitende, og tåkete attpåtil; han kunne høre folk pese frem og tilbake på gårdsplassen utenfor, slå hendene mot brystet og trampe føttene mot brosteinene for å få varme i dem. Klokkene i City hadde nettopp slått tre, men det var allerede helt mørkt – det hadde ikke vært lyst på hele dagen – og stearinlys blafret i vinduene på nabokontorene som rødlige flekker på den brune luften, som var til å ta og føle på. Tåken strømmet inn gjennom hver sprekk og hvert nøkkelhull, og ute var den så tett at husene på den andre siden bare var fantomer, enda gårdsplassen var så smal som den kunne bli. Når man så den skitne skyen sige ned og skjule alt, kunne man ha trodd at naturen bodde like ved og drev med brygging i stor stil.

Døren til Scrooges handelskontor sto åpen, så han kunne holde øye med skriveren, som satt i en trist liten celle bortenfor, en slags tank, og kopierte brev. Scrooge hadde et svært lite bål på peisen, men skriverens var så mye mindre at det så ut som ett eneste kullstykke. Men han kunne ikke legge på mer, for Scrooge hadde kullkassen inne hos seg; og så sikkert som skriveren kom inn med skuffen, spådde husbonden at det ville bli nødvendig for dem å skilles. Derfor tok skriveren på seg det hvite skjerfet sitt og prøvde å varme seg ved lyset; et forsøk som mislyktes, ettersom han ikke var noen mann med sterk innbilningskraft.

«God jul, onkel! Gud bevare deg!» ropte en munter stemme. Det var stemmen til Scrooges nevø, som kom så brått på ham at dette var det første tegnet han fikk på at nevøen nærmet seg.

«Pøh!» sa Scrooge. «Humbug!»

Han hadde gått seg så varm i tåken og frosten, denne nevøen til Scrooge, at hele han glødet; ansiktet var rødmusset og vakkert, øynene strålte, og frostrøyken sto om pusten hans.

«Julen humbug, onkel!» sa Scrooges nevø. «Det mener du da ikke?»

«Jo», sa Scrooge. «God jul! Hva rett har du til å være glad? Hva grunn har du til å være glad? Du er da fattig nok.»

«Nå, men da», svarte nevøen muntert. «Hva rett har du til å være trist? Hva grunn har du til å være sur? Du er da rik nok.»

Siden Scrooge ikke på stående fot hadde noe bedre svar, sa han «Pøh!» igjen og fulgte opp med «Humbug!»

«Ikke vær sint, onkel!» sa nevøen.

«Hva annet kan jeg være», svarte onkelen, «når jeg lever i en verden full av slike idioter? God jul! Bort med alt dette ‘god jul’! Hva er juletiden for deg annet enn en tid da du må betale regninger uten penger; en tid da du oppdager at du er blitt et år eldre uten å ha blitt en time rikere; en tid da du skal balansere regnskapet og får hver eneste post for tolv samfulle måneder ført ubønnhørlig mot deg? Fikk jeg bestemme», sa Scrooge harmdirrende, «skulle hver idiot som går omkring med ‘god jul’ på leppene, kokes sammen med sin egen pudding og begraves med en kristtornstake gjennom hjertet. Ja, det skulle han!»

«Onkel!» bønnfalt nevøen.

«Nevø!» svarte onkelen strengt. «Feir jul på din måte, og la meg feire på min.»

«Feire!» gjentok Scrooges nevø. «Men du feirer den jo ikke.»

«Så la meg la den være i fred, da», sa Scrooge. «Måtte du få mye godt av den! Som om du noen gang har fått noe godt av den!»

«Det er nok mye jeg kan ha hatt godt av uten å ha tjent noe på det», svarte nevøen, «og julen er én av de tingene. Men jeg vet at jeg alltid har tenkt på juletiden, hver gang den har kommet – bortsett fra den ærefrykten dens hellige navn og opphav krever, om noe ved den kan skilles fra det – som en god tid; en vennlig, tilgivende, nestekjærlig og hyggelig tid; den eneste tiden jeg kjenner i hele årets lange kalender da menn og kvinner ser ut til, som etter en felles overenskomst, fritt å åpne sine tillukkede hjerter og tenke på folk som står under dem, som om de virkelig var medreisende mot graven og ikke en annen art skapninger på andre reiser. Og derfor, onkel, selv om julen aldri har lagt en smule gull eller sølv i lommen min, tror jeg at den har gjort meg godt og vil gjøre meg godt; og jeg sier: Gud velsigne den!»

Skriveren i tanken klappet uvilkårlig. Straks han skjønte hvor upassende det var, raket han i ilden og slukket den siste svake gnisten for godt.

«La meg høre én lyd til fra deg», sa Scrooge, «så skal du få feire jul ved å miste stillingen din! Du er sannelig en mektig taler, min herre», la han til og vendte seg mot nevøen. «Det undrer meg at du ikke går inn i Parlamentet.»

«Ikke vær sint, onkel. Kom nå! Spis middag hos oss i morgen.»

Scrooge sa at han heller ville se ham – ja, det sa han virkelig. Han sa uttrykket helt ut og erklærte at han heller ville se ham i den ytterste fortapelse først.

«Men hvorfor?» ropte Scrooges nevø. «Hvorfor?»

«Hvorfor giftet du deg?» sa Scrooge.

«Fordi jeg ble forelsket.»

«Fordi du ble forelsket!» knurret Scrooge, som om det var det eneste i verden som var enda mer latterlig enn god jul. «God ettermiddag!»

«Nei, onkel, men du kom aldri og besøkte meg før det skjedde heller. Hvorfor bruker du det som grunn til ikke å komme nå?»

«God ettermiddag», sa Scrooge.

«Jeg vil ikke ha noe av deg; jeg ber deg ikke om noe; hvorfor kan vi ikke være venner?»

«God ettermiddag!» sa Scrooge.

«Det gjør meg oppriktig vondt å se at du er så urokkelig. Vi har aldri hatt noen krangel som jeg har vært med på. Men jeg har gjort et forsøk til julens ære, og jeg skal beholde julehumøret til det siste. Så god jul, onkel!»

«God ettermiddag», sa Scrooge.

«Og godt nytt år!»

«God ettermiddag!» sa Scrooge.

Likevel forlot nevøen rommet uten et sint ord. Han stanset ved ytterdøren for å ønske skriveren god høytid, og så kald han enn var, var skriveren varmere enn Scrooge; for han gjengjeldte hilsenen hjertelig.

«Der har vi en til», mumlet Scrooge, som hadde hørt ham: «Skriveren min, med femten shilling i uken og kone og familie, som snakker om god jul. Jeg får ta inn på Bedlam.»

Denne galningen hadde sluppet inn to andre personer mens han slapp Scrooges nevø ut. Det var to trinne herrer, hyggelige å se til, og nå sto de med hatten i hånden inne på Scrooges kontor. De hadde bøker og papirer med seg og bukket for ham.

«Scrooge og Marley, om jeg ikke tar feil», sa den ene herren og så på listen sin. «Har jeg den glede å henvende meg til mr. Scrooge eller mr. Marley?»

«Mr. Marley har vært død i sju år», svarte Scrooge. «Han døde for sju år siden, nettopp i natt.»

«Vi tviler ikke på at hans gavmildhet blir godt ivaretatt av hans gjenlevende kompanjong», sa herren og la frem fullmaktene sine.

Det ble den sannelig; for de to hadde vært beslektede sjeler. Ved det illevarslende ordet «gavmildhet» rynket Scrooge pannen, ristet på hodet og leverte fullmaktene tilbake.

«I denne årets høytid, mr. Scrooge», sa herren og tok frem en penn, «er det enda mer ønskelig enn ellers at vi sørger for litt hjelp til de fattige og nødlidende, som lider sterkt for tiden. Mange tusen mangler det aller nødvendigste; hundretusener mangler selv de enkleste bekvemmeligheter, min herre.»

«Finnes det ingen fengsler?» spurte Scrooge.

«Rikelig med fengsler», sa herren og la pennen fra seg igjen.

«Og fattigdistriktenes arbeidshus?» forlangte Scrooge å få vite. «Er de fremdeles i drift?»

«Det er de. Men», svarte herren, «jeg skulle ønske jeg kunne si at de ikke var det.»

«Så tredemøllen og fattigloven er fremdeles i full virksomhet?» sa Scrooge.

«Begge har rikelig å gjøre, min herre.»

«Å! Etter det De sa først, var jeg redd det var skjedd noe som hadde stanset deres nyttige virke», sa Scrooge. «Det gleder meg å høre.»

«Ettersom vi har inntrykk av at de knapt gir de mange noen kristelig trøst for kropp eller sinn», svarte herren, «forsøker noen av oss å samle inn penger til litt kjøtt og drikke til de fattige, og noe de kan varme seg med. Vi velger denne tiden fordi det fremfor noen er en tid da Nød kjennes sterkt, og Overflod gleder seg. Hva skal jeg føre Dem opp med?»

«Ingenting!» svarte Scrooge.

«Ønsker De å være anonym?»

«Jeg ønsker å være i fred», sa Scrooge. «Siden De spør hva jeg ønsker, mine herrer, er det svaret mitt. Jeg har det ikke lystig selv i julen, og jeg har ikke råd til å gjøre livet lystig for dagdrivere. Jeg bidrar til å holde i gang de institusjonene jeg har nevnt – de koster nok; og de som lider nød, får gå dit.»

«Mange kan ikke gå dit; og mange vil heller dø.»

«Hvis disse menneskene heller vil dø», sa Scrooge, «får de gjøre det og redusere befolkningsoverskuddet. Dessuten – ha meg unnskyldt – det vet jeg ingenting om.»

«Men De kunne vite det», bemerket herren.

«Det er ikke min sak», svarte Scrooge. «Det er nok for en mann å skjøtte sine egne saker og la være å blande seg i andres. Mine opptar meg til enhver tid. God ettermiddag, mine herrer!»

Herrene så tydelig at det var nytteløst å fortsette, og trakk seg tilbake. Scrooge tok fatt på arbeidet igjen med høyere tanker om seg selv og i et mer spøkefullt lune enn han pleide å være.

Imens tetnet tåken og mørket så sterkt at folk løp omkring med flammende fakler og tilbød seg å gå foran vognhestene og vise dem vei. Det gamle kirketårnet, der den barske gamle klokken alltid tittet lurt ned på Scrooge gjennom et gotisk vindu i muren, ble usynlig og slo timer og kvarter oppe i skyene, med skjelvende etterklang, som om tennene klapret i det forfrosne hodet der oppe. Kulden ble voldsom. I hovedgaten, på hjørnet ved gårdsplassen, holdt noen arbeidsfolk på med å reparere gassrørene og hadde tent et stort bål i en fyrkurv. Rundt den hadde en flokk fillete menn og gutter samlet seg; de varmet hendene og blunket salig mot flammene. Vannposten var overlatt til seg selv, og spillvannet fra den stivnet brått og ble til menneskefiendtlig is. Lyset fra butikkene, der kristtornkvister og bær knitret i lampevarmen i vinduene, gjorde bleke ansikter rødmussede idet de passerte. Handelen i fjærkrehandlene og kolonialbutikkene var blitt et strålende lystspill: et praktfullt skue som man knapt kunne tro hadde noe med så tørre prinsipper som kjøp og salg å gjøre. Overborgermesteren ga fra sin borg, det mektige Mansion House, ordre til sine femti kokker og hovmestere om å feire jul slik det sømmet seg i en overborgermesters hus; og selv den lille skredderen, som han mandagen før hadde ilagt en bot på fem shilling for å ha vært full og blodtørstig i gatene, rørte sammen morgendagens pudding på loftskammeret sitt, mens den magre konen hans og spedbarnet dro ut for å kjøpe oksekjøttet.

Enda mer tåke, og enda kaldere! Gjennomtrengende, inntrengende, bitende kulde. Hadde bare den gode sankt Dunstan knepet den onde Ånds nese med et snev av slikt vær i stedet for å bruke sine vanlige våpen, da ville han sannelig ha brølt så det forslo. Eieren av en liten barnenese, som den sultne kulden gnagde og tygget på slik hunder gnager på knokler, bøyde seg ned til Scrooges nøkkelhull for å glede ham med en julesang; men ved den første lyden av

«Gud velsigne deg, glade herre,

må intet skremme deg!»

grep Scrooge linjalen med en slik kraft at sangeren flyktet i skrekk og overlot nøkkelhullet til tåken og den enda mer likesinnede frosten.

Endelig kom tiden da handelskontoret skulle stenges. Motvillig klatret Scrooge ned fra den høye krakken sin og erkjente dermed i taushet saken overfor den forventningsfulle skriveren i tanken, som øyeblikkelig slukket lyset sitt og tok på seg hatten.

«Du vil vel ha fri hele dagen i morgen?» sa Scrooge.

«Om det passer Dem, min herre.»

«Det passer ikke», sa Scrooge, «og det er ikke rimelig. Hvis jeg trakk deg en halvcrown for det, ville du nok føle deg dårlig behandlet, hva?»

Skriveren smilte svakt.

«Og likevel», sa Scrooge, «synes du ikke at jeg blir dårlig behandlet når jeg betaler en dagslønn uten å få noe arbeid for den.»

Skriveren bemerket at det bare var én gang i året.

«En dårlig unnskyldning for å stjele fra en manns lomme hver tjuefemte desember!» sa Scrooge og kneppet ytterfrakken helt opp til haken. «Men jeg får vel gi deg hele dagen. Vær her desto tidligere neste morgen.»

Skriveren lovet det, og Scrooge gikk ut med et knurr. Kontoret ble stengt på et blunk, og skriveren, med de lange endene på det hvite skjerfet dinglende nedenfor livet – for noen ytterfrakk kunne han ikke skilte med – skled tjue ganger ned en sklie på Cornhill, som sistemann i en rekke gutter, til ære for at det var julaften, og løp så hjem til Camden Town så fort bena kunne bære ham, for å leke blindebukk.

Scrooge spiste sin triste middag på det vanlige triste vertshuset; og etter å ha lest alle avisene og fordrevet resten av kvelden med bankboken, gikk han hjem for å legge seg. Han bodde i en leilighet som en gang hadde tilhørt den avdøde kompanjongen hans. Det var en dyster rekke rom i en truende bygningskoloss inne på en gårdsplass, der den hadde så lite å gjøre at man knapt kunne la være å tenke seg at den måtte ha løpt inn dit som et ungt hus, mens den lekte gjemsel med andre hus, og så glemt veien ut igjen. Gammelt nok var det blitt nå, og trist nok; for ingen bodde der utenom Scrooge, og alle de andre rommene var leid ut som kontorer. Gårdsplassen var så mørk at selv Scrooge, som kjente hver eneste stein der, måtte føle seg frem med hendene. Tåken og frosten hang så tungt omkring husets svarte, gamle port at det virket som værets skytsånd satt i sorgfull ettertanke på terskelen.

Nå er det et faktum at det ikke var noe som helst påfallende ved dørbankeren, bortsett fra at den var svært stor. Det er også et faktum at Scrooge hadde sett den morgen og kveld så lenge han hadde bodd der; dessuten at Scrooge hadde like lite av det man kaller fantasi, som noen annen mann i City i London, selv medregnet – og det er dristig sagt – bystyret, rådmennene og laugsbrødrene. La det også være sagt at Scrooge ikke hadde ofret Marley en tanke siden han sist nevnte sin kompanjong, som hadde vært død i sju år, den ettermiddagen. Og så får den som kan, forklare meg hvordan det gikk til at Scrooge, med nøkkelen i dørlåsen, uten noen gradvis forvandling så i dørbankeren – ikke en dørbanker, men Marleys ansikt.

Marleys ansikt. Det lå ikke i ugjennomtrengelig skygge, slik de andre tingene på gårdsplassen gjorde, men hadde et dystert skjær omkring seg, som en bedervet hummer i en mørk kjeller. Det var ikke sint eller glupsk, men så på Scrooge slik Marley pleide å se; med spøkelsesaktige briller skjøvet opp på den spøkelsesaktige pannen. Håret rørte seg på underlig vis, som i et pust eller en varm luftstrøm; og enda øynene var vidåpne, var de fullstendig urørlige. Det, og den likbleke fargen, gjorde ansiktet fryktelig; men det grufulle syntes å finnes der mot ansiktets vilje og utenfor dets herredømme, snarere enn som en del av dets eget uttrykk.

Mens Scrooge stirret på dette fenomenet, var det en dørbanker igjen.

Å si at han ikke skvatt, eller at blodet hans ikke kjente en fryktelig fornemmelse det ikke hadde kjent siden den tidligste barndommen, ville være usant. Men han la hånden på nøkkelen han hadde sluppet, vred den bestemt om, gikk inn og tente lyset sitt.

Han stanset riktignok et øyeblikk i tvil før han lukket døren; og han kikket først forsiktig bak den, som om han halvveis ventet å bli skremt av synet av Marleys nakkepisk stikkende ut i gangen. Men det var ingenting på baksiden av døren utenom skruene og mutterne som holdt dørbankeren fast, så han sa: «Pytt, pytt!» og lukket den med et smell.

Lyden gjenlød gjennom huset som torden. Hvert rom ovenpå og hvert fat i vinhandlerens kjellere under ham syntes å ha sitt eget særskilte ekko. Scrooge var ikke en mann som lot seg skremme av ekko. Han låste døren og gikk over hallen og opp trappen; langsomt gikk han også, mens han stelte veken på lyset underveis.

Man kan snakke løselig om å kjøre en vogn med seks hester opp en god, gammel trapp eller tvers igjennom en dårlig, ny parlamentslov; men jeg mener alvor når jeg sier at man kunne ha fått en likvogn opp den trappen og kjørt den på tvers, med tverrbommen mot veggen og døren mot rekkverket; og det med letthet. Det var bredde nok til det, og enda plass til overs; noe som kanskje var grunnen til at Scrooge mente å se en selvgående likvogn foran seg i mørket. Et halvt dusin gasslykter fra gaten ville ikke ha lyst opp trappegangen særlig godt, så man kan tenke seg hvor mørkt det var med Scrooges talglys.

Opp gikk Scrooge, uten å bry seg det minste om det. Mørke er billig, og Scrooge likte det. Men før han lukket den tunge døren sin, gikk han gjennom rommene for å se at alt var som det skulle. Han husket akkurat nok av ansiktet til at han ønsket å gjøre det.

Stue, soverom, roterom. Alt som det skulle være. Ingen under bordet, ingen under sofaen; et lite bål i peisen; skje og skål klare; og den lille gryten med velling – Scrooge hadde snue – på kanten av ildstedet. Ingen under sengen; ingen i skapet; ingen i slåbroken, som hang i en mistenkelig positur mot veggen. Roterommet som vanlig. Gammel gnistfanger, gamle sko, to fiskekurver, en vaskestol på tre ben og en ildrake.

Helt tilfreds lukket han døren og låste seg inne; han låste til og med dobbelt, noe han ellers ikke pleide. Slik sikret mot overraskelser tok han av seg halsbindet, tok på seg slåbrok, tøfler og nattlue og satte seg foran ilden for å spise vellingen.

Det var sannelig lite ild; ingenting på en slik bitende kald natt. Han måtte sitte tett inntil og ruge over den før han kunne få den minste fornemmelse av varme ut av en slik håndfull brensel. Peisen var gammel, bygd av en nederlandsk kjøpmann for lenge siden og kledd rundt det hele med snodige nederlandske fliser med motiver fra Skriften. Der var Kainer og Abeler, faraodøtre, dronninger av Saba, englebud som dalte ned gjennom luften på skyer som fjærsenger, Abrahamer, Belsasarer, apostler som la til sjøs i smørskåler, hundrevis av skikkelser som kunne fange tankene hans; og likevel kom ansiktet til Marley, som hadde vært død i sju år, som den gamle profetens stav og slukte alt sammen. Om hver glatt flis først hadde vært tom og hatt evnen til å forme et bilde på overflaten av de løsrevne bruddstykkene av tankene hans, ville hver eneste en ha båret en gjengivelse av gamle Marleys hode.

«Humbug!» sa Scrooge og gikk tvers over rommet.

Etter å ha gått noen ganger frem og tilbake satte han seg igjen. Idet han la hodet bakover i stolen, falt blikket tilfeldigvis på en klokke, en klokke som ikke lenger var i bruk, og som hang i rommet og av en eller annen nå glemt grunn sto i forbindelse med et rom i husets øverste etasje. Med stor forbauselse og en underlig, uforklarlig frykt så han at klokken begynte å svinge. Til å begynne med svingte den så svakt at den knapt ga en lyd fra seg; men snart ringte den høyt, og det samme gjorde hver eneste klokke i huset.

Det kan ha vart et halvt minutt eller et helt, men det virket som en time. Klokkene stanset samtidig, slik de hadde begynt. Etter dem fulgte en klirrende lyd dypt nedenfra, som om noen slepte en tung lenke over fatene i vinhandlerens kjeller. Da kom Scrooge på at han hadde hørt fortelle om spøkelser i hjemsøkte hus som slepte på lenker.

Kjellerdøren fløy opp med et drønn, og så hørte han lyden langt høyere i etasjene under seg; deretter opp trappen; deretter rett mot døren hans.

«Det er fremdeles humbug!» sa Scrooge. «Jeg vil ikke tro det.»

Men han skiftet farge da det uten stans kom tvers gjennom den tunge døren og inn i rommet rett for øynene på ham. Idet det kom inn, blusset den døende flammen opp, som om den ropte: «Jeg kjenner ham! Marleys spøkelse!» og sank igjen.

Det samme ansiktet: nøyaktig det samme. Marley med nakkepisken, den vanlige vesten, de trange benklærne og støvlene; duskene på støvlene strittet, slik nakkepisken, frakkeskjøtene og håret hans også gjorde. Lenken han slepte, var festet om livet hans. Den var lang og slynget seg rundt ham som en hale; og den besto – for Scrooge gransket den nøye – av pengeskrin, nøkler, hengelåser, hovedbøker, skjøter og tunge pengepunger, alt smidd i stål. Kroppen hans var gjennomsiktig, slik at Scrooge, når han så på ham og gjennom vesten hans, kunne se de to knappene bak på frakken.

Scrooge hadde ofte hørt det sagt at Marley ikke hadde noe hjerte, men han hadde aldri trodd det før nå.

Nei, han trodde det ikke engang nå. Selv om han så tvers gjennom fantomet og så det stå foran seg; selv om han kjente den isnende virkningen av de dødskalde øynene og kunne se selve veven i det sammenbrettede tørkleet som var bundet om hodet og haken hans, et tørkle han ikke hadde lagt merke til før, var han fremdeles vantro og kjempet mot sine egne sanser.

«Nå da!» sa Scrooge, like spydig og kald som alltid. «Hva vil du meg?»

«Mye!» – Marleys stemme; ingen tvil om det.

«Hvem er du?»

«Spør meg hvem jeg var.»

«Hvem var du, da?» sa Scrooge og hevet stemmen. «Du er nøye, til en skygge å være.» Han hadde tenkt å si «uten skygge av tvil», men valgte dette i stedet, som mer passende.

«I levende live var jeg din kompanjong, Jacob Marley.»

«Kan du – kan du sette deg?» spurte Scrooge og så tvilende på ham.

«Det kan jeg.»

«Så gjør det, da.»

Scrooge stilte spørsmålet fordi han ikke visste om et så gjennomsiktig spøkelse kunne være i stand til å sitte på en stol; og han følte at dersom det var umulig, kunne det bli nødvendig med en pinlig forklaring. Men Spøkelset satte seg på den andre siden av peisen, som om han var fullt vant til det.

«Du tror ikke på meg», bemerket Spøkelset.

«Nei», sa Scrooge.

«Hvilket bevis vil du ha for at jeg er virkelig, utover dine egne sanser?»

«Jeg vet ikke», sa Scrooge.

«Hvorfor tviler du på sansene dine?»

«Fordi», sa Scrooge, «det skal så lite til å påvirke dem. Litt uorden i magen gjør dem til bedragere. Du kan være en ufordøyd bit oksekjøtt, en klatt sennep, en smule ost, en bit av en potet som ikke er kokt nok. Du har mer med gryten enn med graven å gjøre, hva du enn er!»

Scrooge pleide ikke å slå om seg med vittigheter, og innerst inne var han slett ikke i spøkefullt humør nå. Sannheten er at han prøvde å være morsom for å avlede sin egen oppmerksomhet og holde redselen nede; for gjenferdets stemme rystet ham helt inn i margen.

Å sitte taus og stirre inn i de stive, glassaktige øynene om så bare et øyeblikk ville bære rent galt av sted, følte Scrooge. Det var også noe svært uhyggelig ved at gjenferdet hadde sin egen helvetesluft omkring seg. Scrooge kunne ikke kjenne den selv, men slik var det tydeligvis; for enda Spøkelset satt fullstendig urørlig, rørte håret, frakkeskjøtene og duskene seg fremdeles som i den hete dampen fra en ovn.

«Ser du denne tannpirkeren?» sa Scrooge og gikk raskt til angrep igjen av den grunnen som nettopp er nevnt; han ønsket å vende spøkelsessynets stive blikk bort fra seg, om så bare et sekund.

«Ja», svarte Spøkelset.

«Du ser ikke på den», sa Scrooge.

«Men jeg ser den», sa Spøkelset, «likevel.»

«Vel!» svarte Scrooge. «Jeg trenger bare å svelge denne for å bli hjemsøkt resten av mine dager av en legion småtroll som jeg har skapt selv. Humbug, sier jeg deg: humbug!»

Da satte ånden i et fryktelig skrik og ristet lenken med en så dyster og skrekkelig larm at Scrooge klamret seg til stolen for ikke å falle om i besvimelse. Men hvor mye større ble ikke redselen hans da fantomet tok av seg bandasjen rundt hodet, som om det var for varmt å ha den på innendørs – og underkjeven falt ned på brystet!

Scrooge falt på kne og foldet hendene foran ansiktet.

«Nåde!» sa han. «Fryktelige spøkelsessyn, hvorfor plager du meg?»

«Verdsligsinnede menneske!» svarte Spøkelset. «Tror du på meg eller ikke?»

«Ja», sa Scrooge. «Jeg må. Men hvorfor vandrer ånder på jorden, og hvorfor kommer de til meg?»

«Det kreves av ethvert menneske», svarte Spøkelset, «at ånden i ham skal ferdes blant hans medmennesker og reise vidt omkring; og dersom denne ånden ikke drar ut mens han lever, er den dømt til å gjøre det etter hans død. Den er dømt til å vandre gjennom verden – å, ve meg! – og være vitne til det den ikke kan ta del i, men kunne ha tatt del i på jorden og gjort til lykke!»

Igjen satte gjenferdet i et skrik, ristet lenken og vred sine skyggeaktige hender.

«Du er lenket», sa Scrooge skjelvende. «Si meg hvorfor?»

«Jeg bærer lenken jeg smidde mens jeg levde», svarte Spøkelset. «Jeg laget den ledd for ledd og yard for yard; jeg spente den om meg av egen fri vilje, og av egen fri vilje bar jeg den. Er mønsteret fremmed for deg?»

Scrooge skalv mer og mer.

«Eller vil du vite», fortsatte Spøkelset, «hvor tung og lang den kraftige kveilen er som du selv bærer? Den var fullt så tung og lang som denne for sju julaftener siden. Du har arbeidet videre på den siden. Det er en svær og tung lenke!»

Scrooge så seg omkring på gulvet og ventet å finne seg omringet av en femti eller seksti favner jernkjetting; men han kunne ikke se noe.

«Jacob!» sa han bønnfallende. «Gamle Jacob Marley, si mer! Gi meg trøst, Jacob!»

«Jeg har ingen å gi», svarte Spøkelset. «Den kommer fra andre egne, Ebenezer Scrooge, og bringes av andre tjenere til andre slags mennesker. Heller ikke kan jeg fortelle deg det jeg gjerne ville. Jeg har bare lov til å si ørlite til. Jeg kan ikke hvile, jeg kan ikke stanse, jeg kan ikke bli værende noe sted. Ånden min gikk aldri utenfor handelskontoret vårt – merk deg det; mens jeg levde, streifet ånden min aldri utenfor de trange grensene til pengevekslerbula vår; og trettende reiser ligger foran meg!»

Scrooge hadde for vane å stikke hendene i bukselommene når han falt i tanker. Mens han grunnet på det Spøkelset hadde sagt, gjorde han det nå også, men uten å løfte blikket eller reise seg fra knærne.

«Da må du ha tatt det svært langsomt, Jacob», bemerket Scrooge forretningsmessig, men med ydmykhet og respekt.

«Langsomt!» gjentok Spøkelset.

«Død i sju år», grunnet Scrooge. «Og på reise hele tiden?»

«Hele tiden», sa Spøkelset. «Ingen hvile, ingen fred. Uavlatelig pint av anger.»

«Reiser du fort?» sa Scrooge.

«På vindens vinger», svarte Spøkelset.

«Du kunne ha tilbakelagt en god del land på sju år», sa Scrooge.

Da Spøkelset hørte dette, satte han i enda et skrik og lot lenken klirre så fryktelig i den dødsstille natten at bydelen med full rett kunne ha anmeldt ham for å forstyrre natteroen.

«Å, fanget, bundet og lagt i doble lenker», ropte fantomet, «og ikke vite at tidsaldre med udødelige skapningers uavlatelige arbeid for denne jorden må gli over i evigheten før alt det gode den har mulighet for, er blitt virkeliggjort! Ikke vite at enhver kristen ånd som gjør godt i sin lille krets, hvilken det enn er, vil finne livet på jorden for kort for sine veldige muligheter til å gjøre nytte! Ikke vite at ingen anger, hvor lenge den enn varer, kan gjøre opp for et livs forspilte muligheter! Og likevel var jeg slik! Å, slik var jeg!»

«Men du var alltid en dyktig forretningsmann, Jacob», stammet Scrooge, som nå begynte å ta dette til seg.

«Forretninger!» ropte Spøkelset og vred hendene igjen. «Menneskeheten var min forretning. Det felles beste var min forretning; nestekjærlighet, barmhjertighet, overbærenhet og velvilje var alt sammen min forretning. Handelen jeg drev, var bare en vanndråpe i det altomfattende havet av mine forretninger!»

Han løftet lenken på strak arm, som om den var årsaken til all hans fruktesløse sorg, og slengte den tungt i gulvet igjen.

«På denne tiden i årets kretsløp», sa gjenferdet, «lider jeg mest. Hvorfor gikk jeg gjennom mengder av medmennesker med blikket senket og løftet det aldri mot den velsignede stjernen som førte de vise menn til en fattig bolig? Fantes det ingen fattige hjem som lyset fra den kunne ha ført meg til?»

Scrooge ble svært bestyrtet over å høre gjenferdet fortsette på denne måten, og begynte å skjelve voldsomt.

«Hør på meg!» ropte Spøkelset. «Tiden min er snart ute.»

«Det skal jeg», sa Scrooge. «Men ikke vær hard mot meg! Spar på de blomstrende ordene, Jacob! Jeg ber deg!»

«Hvordan det har seg at jeg viser meg for deg i en skikkelse du kan se, har jeg ikke lov til å si. Jeg har sittet usynlig ved siden av deg i mange, mange dager.»

Det var ingen behagelig tanke. Scrooge grøsset og tørket svetten av pannen.

«Det er ingen liten del av min bot», fortsatte Spøkelset. «Jeg er her i natt for å varsle deg om at du ennå har en mulighet og et håp om å unnslippe min skjebne. En mulighet og et håp jeg har skaffet deg, Ebenezer.»

«Du har alltid vært en god venn for meg», sa Scrooge. «Takk skal du ha!»

«Du vil bli hjemsøkt», fortsatte Spøkelset, «av tre ånder.»

Scrooge ble nesten like lang i ansiktet som Spøkelset var blitt.

«Er det muligheten og håpet du nevnte, Jacob?» spurte han med skjelvende stemme.

«Ja.»

«Jeg – jeg tror helst jeg vil slippe», sa Scrooge.

«Uten deres besøk», sa Spøkelset, «kan du ikke håpe å unngå den veien jeg går. Vent den første i morgen når klokken slår ett.»

«Kunne jeg ikke ta dem alle på én gang og få det overstått, Jacob?» foreslo Scrooge forsiktig.

«Vent den andre neste natt til samme tid. Den tredje natten etter det, når det siste av tolv slag har sluttet å dirre. Vent ikke å se meg mer; og se til at du for din egen skyld husker det som har skjedd mellom oss!»

Da gjenferdet hadde sagt dette, tok han tørkleet sitt fra bordet og bandt det rundt hodet som før. Scrooge skjønte det på den skarpe lyden fra tennene da kjevene ble ført sammen av bandasjen. Han våget å løfte blikket igjen og så sin overnaturlige gjest stå oppreist foran seg, med lenken slynget over og rundt armen.

Spøkelsessynet gikk baklengs bort fra ham; og for hvert skritt det tok, gled vinduet et lite stykke opp av seg selv, slik at det sto helt åpent da gjenferdet nådde frem. Han vinket Scrooge bort til seg, og Scrooge kom. Da de var to skritt fra hverandre, løftet Marleys spøkelse hånden til tegn på at Scrooge ikke måtte komme nærmere. Scrooge stanset.

Ikke så mye av lydighet som av undring og frykt; for idet hånden ble løftet, ble han oppmerksom på et virvar av lyder i luften; usammenhengende lyder av klage og anger; jammerrop fulle av ubeskrivelig sorg og selvbebreidelse. Etter å ha lyttet et øyeblikk sluttet gjenferdet seg til klagesangen og svevde ut i den rå, mørke natten.

Scrooge fulgte etter til vinduet, ute av seg av nysgjerrighet. Han så ut.

Luften var full av fantomer som vandret hit og dit i rastløs hast og jamret seg mens de gikk. Alle bar lenker slik Marleys spøkelse gjorde; noen få – det kunne være regjeringer med skyld på samvittigheten – var lenket sammen; ingen var fri. Mange av dem hadde Scrooge kjent personlig mens de levde. Han hadde vært godt kjent med et gammelt spøkelse i hvit vest, med et uhyre pengeskap av jern festet til ankelen, som gråt ynkelig fordi han ikke kunne hjelpe en ulykkelig kvinne med et spedbarn, som han så nede på en dørhelle. Det som pinte dem alle, var tydeligvis at de ønsket å gripe inn i menneskenes liv og gjøre godt, men for alltid hadde mistet evnen.

Om skikkelsene løste seg opp i tåke, eller om tåken hyllet dem inn, kunne han ikke si. Men de og åndestemmene deres svant bort samtidig; og natten ble som den hadde vært da han gikk hjem.

Scrooge lukket vinduet og undersøkte døren Spøkelset hadde kommet gjennom. Den var dobbeltlåst, slik han hadde låst den med sine egne hender, og slåene var urørte. Han prøvde å si «Humbug!», men stanset ved første stavelse. Og ettersom han, enten det nå skyldtes sinnsbevegelsene han hadde gjennomlevd, dagens slit, glimtet av den usynlige verden, den kjedelige samtalen med Spøkelset eller den sene timen, hadde stort behov for hvile, gikk han rett til sengs uten å kle av seg og sovnet på flekken.

---