Jern­bane­bar­na

E. Nesbit

Kapittel 1: Begynnelsen på det hele

Til å begynne med var de ikke jernbanebarn. Jeg tror ikke de noen gang hadde tenkt på jernbanen som noe annet enn en måte å komme seg til Maskelyne and Cook’s, pantomimen, zoologisk hage og Madame Tussauds på. De var helt alminnelige forstadsbarn og bodde sammen med faren og moren sin i en alminnelig villa med fasade av rød tegl, farget glass i ytterdøren, en flislagt gang som ble kalt hall, et bad med varmt og kaldt vann, elektriske ringeklokker, vindusdører, rikelig med hvitmaling og «alle moderne bekvemmeligheter», som eiendomsmeglerne sier.

Det var tre av dem. Roberta var eldst. Mødre har selvsagt aldri yndlingsbarn, men hvis moren deres hadde hatt et yndlingsbarn, kunne det ha vært Roberta. Så kom Peter, som ville bli ingeniør når han ble stor, og yngst var Phyllis, som mente det så inderlig godt.

Mor brukte ikke all sin tid på å gå på kjedelige visitter hos kjedelige damer og sitte og kjede seg hjemme mens hun ventet på at kjedelige damer skulle komme på visitt til henne. Hun var nesten alltid der, klar til å leke med barna, lese for dem og hjelpe dem med leksene. Dessuten pleide hun å skrive fortellinger til dem mens de var på skolen og lese dem høyt etter teen, og hun laget alltid morsomme dikt til fødselsdagene deres og andre store anledninger, som dåpen til de nye kattungene, eller når dukkehuset fikk nye møbler, eller den gangen de var på bedringens vei etter kusma.

Disse tre heldige barna hadde alltid alt de trengte: pene klær, god varme fra peisene, et herlig barneværelse med hauger av leker og tapet med Gåsemor-motiver. De hadde en snill og munter barnepike og en hund som het James, og som var deres helt egen. De hadde også en far som var helt fullkommen – aldri sint, aldri urettferdig og alltid klar for en lek – eller rettere sagt: Hvis han noen gang ikke var klar, hadde han alltid en utmerket grunn, og han forklarte barna grunnen på en så interessant og morsom måte at de var sikre på at han ikke kunne noe for det.

Du synes nok de burde ha vært svært lykkelige. Og det var de også, men de visste ikke hvor lykkelige før det gode livet i Den røde villaen var over og de måtte leve et ganske annet liv.

Den fryktelige forandringen kom helt plutselig.

Peter hadde fødselsdag – han fylte ti år. Blant gavene var et modellokomotiv som var mer fullkomment enn du noen gang kunne ha drømt om. De andre gavene var fortryllende, men lokomotivet var mer fortryllende enn noen av dem.

Det var like fortryllende i nøyaktig tre dager. Så, enten det skyldtes Peters manglende erfaring eller Phyllis’ temmelig påtrengende gode hensikter, eller en annen årsak, eksploderte lokomotivet plutselig med et smell. James ble så redd at han gikk ut og ikke kom tilbake på hele dagen. Alle folkene fra Noahs ark som satt i tenderen, ble knust i småbiter, men ellers gikk det ikke ut over annet enn det stakkars lille lokomotivet og Peters følelser. De andre sa at han gråt over det – men gutter på ti år gråter selvsagt ikke, uansett hvor forferdelige tragedier som formørker livet deres. Han sa at øynene hans var røde fordi han var forkjølet. Det viste seg å være sant, selv om Peter ikke visste det da han sa det; neste dag måtte han til sengs og bli liggende. Mor begynte å bli redd for at han brygget på meslinger, da han plutselig satte seg opp i sengen og sa:

«Jeg hater velling – jeg hater byggvann – jeg hater brød og melk. Jeg vil stå opp og få noe ordentlig å spise.»

«Hva kunne du tenke deg?» spurte Mor.

«En duepai», sa Peter ivrig, «en stor duepai. En veldig stor en.»

Så ba Mor kokka lage en stor duepai. Paien ble laget. Og da paien var laget, ble den stekt. Og da den var stekt, spiste Peter av den. Etter det ble forkjølelsen hans bedre. Mor laget et dikt for å more ham mens paien ble laget. Først fortalte det hvilken uheldig, men aktverdig gutt Peter var, og så fortsatte det:

Han elsket lokomotivet sitt

av hele hjerte og sjel,

og hadde han ett ønske på jord,

var det å holde det helt.

En dag – gjør dere klare, venner;

nå kommer det verste av alt –

ble plutselig en skrue gal,

og så sprakk kjelen med et knall!

Med dyster mine tok han det opp

og bar det til sin mor,

skjønt selv han ikke kunne tro

hun kunne lage et nytt;

Dem som omkom på banen,

så han ikke ut til å bry seg om,

hans lokomotiv betydde mer

enn alle menneskene der.

Og nå ser dere grunnen til

at vår Peter har vært syk:

Han lindrer sin sjel med duepai

for å drepe sin gnagende sorg.

Han svøper seg i varme tepper

og sover lenge i sin seng,

fast bestemt på slik å overvinne

sin ulykkelige skjebne.

Og er hans øyne nokså røde,

får snuen ta skylden for det:

By ham pai, så kan du være sikker:

Han vil aldri si nei til det.

Far hadde vært ute på landet i tre eller fire dager. Alt Peters håp om å få det lidende lokomotivet friskt igjen var nå knyttet til faren, for Far var vidunderlig fingernem. Han kunne reparere alle slags ting. Han hadde ofte vært dyrlege for gyngehesten av tre; en gang hadde han reddet livet på den da alt håp om menneskelig hjelp var ute og den stakkars skapningen var ansett som fortapt, og selv snekkeren sa at han ikke så hvordan han skulle kunne gjøre noe. Og det var Far som reparerte dukkevuggen da ingen andre kunne, og med litt lim, noen trebiter og en lommekniv fikk han alle dyrene fra Noahs ark like stødige på bena som de noen gang hadde vært, om ikke enda stødigere.

Med heltemodig uselviskhet sa Peter ikke noe om lokomotivet sitt før Far hadde fått både middagen sin og sigaren etterpå. Uselviskheten var Mors idé – men det var Peter som satte den ut i livet. Og det måtte en god del tålmodighet til også.

Til slutt sa Mor til Far: «Nå, kjære deg, hvis du er helt uthvilt og har det riktig behagelig, vil vi gjerne fortelle deg om den store jernbaneulykken og be deg om råd.»

«Ja vel», sa Far, «fyr løs!»

Så fortalte Peter den sørgelige historien og hentet det som var igjen av lokomotivet.

«Hm», sa Far da han hadde undersøkt lokomotivet svært nøye.

Barna holdt pusten.

«Er det ikke noe håp?» spurte Peter med lav, skjelvende stemme.

«Håp? Jo, visst! I massevis», sa Far muntert. «Men det trengs noe mer enn håp – litt hardlodding, for eksempel, eller litt loddetinn og en ny ventil. Jeg tror vi får spare det til en regnværsdag. Med andre ord: Jeg setter av lørdag ettermiddag til det, og alle sammen skal få hjelpe meg.»

«Kan jenter hjelpe til med å reparere lokomotiver?» spurte Peter tvilende.

«Selvsagt kan de det. Jenter er akkurat like flinke som gutter, og det må du ikke glemme! Kunne du tenke deg å bli lokomotivfører, Phil?»

«Da ville jeg vel alltid være skitten i ansiktet?» sa Phyllis uten særlig begeistring. «Og jeg tror nok jeg ville komme til å ødelegge noe.»

«Det ville jeg fryktelig gjerne», sa Roberta. «Tror du jeg kunne bli det når jeg blir stor, pappa? Eller til og med kullfyrer?»

«Du mener fyrbøter», sa pappa og dro og vred på lokomotivet. «Vel, hvis du fremdeles har lyst når du er voksen, skal vi se om du kan bli fyrbøterske. Jeg husker da jeg var gutt –»

Akkurat da banket det på ytterdøren.

«Hvem i all verden!» sa Far. «En engelskmanns hus er jo hans borg, men jeg skulle ønske de bygde tomannsvillaer med vollgraver og vindebroer.»

Ruth – hun var stuepiken og hadde rødt hår – kom inn og sa at to herrer ville snakke med husbonden.

«Jeg har vist dem inn i biblioteket, sir», sa hun.

«Det er vel bidraget til hedersgaven til presten», sa Mor, «eller så er det korets feriekasse. Bli fort kvitt dem, kjære deg. Det blir et slikt avbrekk i kvelden, og nå er det snart leggetid for barna.»

Men det så ikke ut til at Far klarte å bli kvitt herrene særlig fort.

«Jeg skulle ønske vi hadde en vollgrav og en vindebro», sa Roberta. «Da kunne vi bare heise opp vindebroen når vi ikke ville ha besøk, og ingen flere kunne komme inn. Far kommer sikkert til å glemme det om da han var gutt hvis de blir stort lenger.»

Mor prøvde å få tiden til å gå ved å fortelle dem et nytt eventyr om en prinsesse med grønne øyne, men det var vanskelig, for de kunne høre stemmene til Far og herrene inne i biblioteket, og Fars stemme lød høyere og annerledes enn den pleide når han snakket med folk som kom om hedersgaver og feriekasser.

Så ringte det fra biblioteket, og alle sukket lettet.

«Nå går de», sa Phyllis. «Han har ringt for at noen skal vise dem ut.»

Men i stedet for å vise noen ut kom Ruth selv inn, og barna syntes hun så underlig ut.

«Om forlatelse, frue», sa hun, «husbonden ber Dem komme et øyeblikk inn i arbeidsværelset. Han ser ut som et lik, frue. Jeg tror han har fått dårlige nyheter. De får helst forberede Dem på det verste, frue – kanskje det er et dødsfall i familien eller en bank som har gått over ende eller –»

«Det holder, Ruth», sa Mor mildt. «De kan gå.»

Så gikk Mor inn i biblioteket. Det ble mer snakking. Så ringte det igjen, og Ruth hentet en drosje. Barna hørte støveltramp ut døren og ned trappen. Drosjen kjørte av sted, og ytterdøren ble lukket. Så kom Mor inn. Det kjære ansiktet hennes var like hvitt som blondekragen, og øynene så svært store og blanke ut. Munnen hennes så ut som en eneste blekrød strek – leppene var tynne og hadde slett ikke sin vanlige form.

«Nå er det leggetid», sa hun. «Ruth legger dere.»

«Men du lovte at vi skulle få være lenge oppe i kveld fordi Far er kommet hjem», sa Phyllis.

«Far er blitt kalt bort – i forretninger», sa Mor. «Kom nå, elsklinger, gå med en gang.»

De kysset henne og gikk. Roberta ble igjen for å gi Mor en ekstra klem og hviske:

«Det var vel ikke dårlige nyheter, mamsen? Har noen dødd – eller –»

«Ingen har dødd – nei», sa Mor, og det var nesten som om hun skjøv Roberta fra seg. «Jeg kan ikke fortelle deg noe i kveld, lille venn. Gå, kjære deg, gå nå.»

Så gikk Roberta.

Ruth børstet håret til jentene og hjalp dem med å kle av seg. (Dette gjorde Mor nesten alltid selv.) Da hun hadde skrudd ned gasslyset og forlatt dem, fant hun Peter ventende i trappen, fremdeles fullt påkledd.

«Du, Ruth, hva er det som foregår?» spurte han.

«Ikke spør meg om noe, så skal jeg ikke lyve for deg», svarte den rødhårede Ruth. «Du får tidsnok vite det.»

Sent den kvelden kom Mor opp og kysset alle tre barna mens de lå og sov. Men Roberta var den eneste som våknet av kysset, og hun lå musestille og sa ingenting.

«Hvis Mor ikke vil at vi skal vite at hun har grått», sa hun til seg selv mens hun hørte Mors hikstende pust gjennom mørket, «så skal vi ikke vite det. Det er ikke mer med det.»

Da de kom ned til frokost neste morgen, hadde Mor allerede gått ut.

«Til London», sa Ruth og lot dem være alene med frokosten.

«Det er noe fryktelig galt», sa Peter idet han knakket egget sitt. «Ruth sa i går kveld at vi skulle få vite det tidsnok.»

«Spurte du henne?» sa Roberta foraktelig.

«Ja, det gjorde jeg!» sa Peter sint. «Hvis du kunne gå og legge deg uten å bry deg om Mor var bekymret eller ikke, så kunne ikke jeg det. Så det så.»

«Jeg synes ikke vi skal spørre tjenestefolkene om ting Mor ikke forteller oss», sa Roberta.

«Akkurat, miss Dydsmønster», sa Peter. «Bare prek i vei.»

«Jeg er ikke noe dydsmønster», sa Phyllis, «men jeg synes Bobbie har rett denne gangen.»

«Selvsagt. Det har hun alltid. Etter sin egen mening», sa Peter.

«Å, la være!» ropte Roberta og la fra seg eggeskjeen. «La oss ikke være stygge mot hverandre. Jeg er sikker på at noe grufullt er på ferde. La oss ikke gjøre det verre!»

«Hvem var det som begynte, om jeg må spørre?» sa Peter.

Roberta tok seg sammen og svarte:

«Det var vel jeg, men –»

«Ja, nettopp», sa Peter triumferende. Men før han gikk på skolen, ga han søsteren et dunk mellom skulderbladene og sa at hun ikke måtte henge med hodet.

Barna kom hjem til middagen klokken ett, men Mor var der ikke. Hun var der heller ikke ved tetid.

Klokken var nesten sju før hun kom inn, og hun så så dårlig og trett ut at barna følte at de ikke kunne spørre henne om noe. Hun sank ned i en lenestol. Phyllis trakk de lange nålene ut av hatten hennes, mens Roberta tok av henne hanskene og Peter løsnet spaserskoene hennes og hentet de myke, fløyelsaktige tøflene.

Da hun hadde fått en kopp te og Roberta hadde fuktet det stakkars, verkende hodet hennes med eau de cologne, sa Mor:

«Nå, elsklingene mine, er det noe jeg vil fortelle dere. De mennene som kom i går kveld, hadde svært dårlige nyheter med seg, og Far blir borte en tid fremover. Jeg er veldig bekymret for dette, og jeg vil at dere alle sammen skal hjelpe meg og ikke gjøre det vanskeligere for meg.»

«Som om vi ville det!» sa Roberta og holdt Mors hånd mot ansiktet sitt.

«Dere kan hjelpe meg veldig», sa Mor, «ved å være snille og glade og ikke krangle når jeg er borte» – Roberta og Peter vekslet skyldbetyngete blikk – «for jeg blir nødt til å være mye borte.»

«Vi skal ikke krangle. Vi skal virkelig ikke det», sa alle sammen. Og de mente det også.

«Så», fortsatte Mor, «vil jeg at dere skal la være å spørre meg om dette vonde, og heller ikke spørre noen andre.»

Peter krympet seg og skrapte støvlene mot teppet.

«Dere lover vel det også?» sa Mor.

«Jeg spurte Ruth», sa Peter plutselig. «Jeg er veldig lei for det, men jeg gjorde det.»

«Og hva sa hun?»

«Hun sa at jeg skulle få vite det tidsnok.»

«Det er ikke nødvendig at dere vet noe om det», sa Mor. «Det gjelder forretninger, og dere forstår dere jo aldri på forretninger, gjør dere vel?»

«Nei», sa Roberta. «Har det noe med regjeringen å gjøre?» For Far arbeidet på et statlig kontor.

«Ja», sa Mor. «Nå er det leggetid, elsklingene mine. Og dere må ikke bekymre dere. Alt kommer til å ordne seg til slutt.»

«Da må ikke du bekymre deg heller, mor», sa Phyllis, «og vi skal være snille som gull alle sammen.»

Mor sukket og kysset dem.

«Vi begynner å være snille med en gang i morgen tidlig», sa Peter mens de gikk opp trappen.

«Hvorfor ikke nå?» sa Roberta.

«Det er jo ikke noe vi kan gjøre for å være snille nå, din tullekopp», sa Peter.

«Vi kunne jo begynne med å prøve å føle oss snille», sa Phyllis, «og la være å kalle hverandre ting.»

«Hvem er det som kaller noen noe?» sa Peter. «Bobbie vet da godt at når jeg sier ‘tullekopp’, er det akkurat som om jeg sa Bobbie.»

«Jaså», sa Roberta.

«Nei, jeg mener ikke det du mener. Jeg mener at det bare er en – hva er det Far kaller det? – en kjælebasill! God natt.»

Jentene brettet sammen klærne sine penere enn vanlig – det var alt de kunne komme på å gjøre for å være snille.

«Du», sa Phyllis og glattet ut forkleet sitt, «du pleide å si at det var så kjedelig – at det ikke hendte noe slikt som i bøkene. Nå har det hendt noe.»

«Jeg ønsket aldri at det skulle hende noe som gjorde Mor ulykkelig», sa Roberta. «Alt er helt forferdelig.»

I noen uker fortsatte alt å være helt forferdelig.

Mor var nesten alltid ute. Måltidene var triste og grisete. Hjelpepiken fikk avskjed, og tante Emma kom på besøk. Tante Emma var mye eldre enn Mor. Hun skulle til utlandet for å være guvernante. Hun hadde det svært travelt med å gjøre klærne sine i stand, og det var stygge, gråtriste klær, og de lå alltid strødd omkring, og det virket som om symaskinen surret og gikk – hele dagen og det meste av natten. Tante Emma mente at barn måtte holdes på plass. Og de gjengjeldte den vennligheten og vel så det. Etter deres mening var tante Emmas rette plass et hvilket som helst sted hvor de selv ikke var. Derfor så de svært lite til henne. De foretrakk å være sammen med tjenestefolkene, som var morsommere. Kokka kunne synge morsomme viser når hun var i godt humør, og huspiken kunne, hvis hun tilfeldigvis ikke var fornærmet på en, etterligne en høne som hadde lagt et egg og en champagneflaske som ble åpnet, og hun kunne mjaue som to katter som sloss. Tjenestefolkene fortalte aldri barna hvilke dårlige nyheter herrene hadde kommet til Far med. Men de kom stadig med hentydninger om at de kunne fortelle svært mye hvis de ville – og det var ikke godt.

En dag hadde Peter rigget en felle over baderomsdøren, og da den virket strålende idet Ruth gikk gjennom, fikk den rødhårede stuepiken tak i ham og ga ham ørefiker.

«Du kommer til å ende ille», sa hun rasende, «din slemme lille djevelunge, du! Hvis du ikke tar deg sammen, havner du samme sted som den fine faren din, det sier jeg deg rett ut!»

Roberta fortalte Mor dette, og neste dag fikk Ruth avskjed.

Så kom den dagen da Mor kom hjem og gikk til sengs og ble liggende i to dager, og legen kom, og barna listet seg ulykkelige omkring i huset og lurte på om verden var i ferd med å gå under.

En morgen kom Mor ned til frokost, svært blek og med rynker i ansiktet hun ikke hadde hatt før. Og hun smilte så godt hun kunne og sa:

«Nå, små vennene mine, er alt ordnet. Vi skal flytte fra dette huset og bo på landet. I et så søtt og herlig lite hvitt hus. Jeg vet at dere kommer til å bli glad i det.»

Så fulgte en hektisk uke med pakking – ikke bare klær, slik man pakker når man skal til sjøen, men stoler og bord, med sekkestrie over og halm rundt bena.

Alle slags ting ble pakket, ting man ikke pakker når man skal til sjøen. Servise, ulltepper, lysestaker, gulvtepper, sengesteder, gryter og til og med peisgrinder og peisredskaper.

Huset lignet et møbellager. Jeg tror barna moret seg veldig. Mor hadde svært mye å gjøre, men nå hadde hun likevel tid til å snakke med dem og lese for dem og til og med lage et lite dikt til Phyllis for å muntre henne opp da hun falt med en skrutrekker og stakk den inn i hånden.

«Skal du ikke pakke dette, mor?» spurte Roberta og pekte på det vakre skapet med innlegg av rødt skilpaddeskall og messing.

«Vi kan ikke ta med alt», sa Mor.

«Men det virker som vi tar med alle de stygge tingene», sa Roberta.

«Vi tar med de nyttige», sa Mor. «Vi må leke at vi er fattige en liten stund, lille kyllingen min.»

Da alle de stygge, nyttige tingene var pakket og kjørt bort i en vogn av menn med forklær av grønn filt, sov de to jentene og Mor og tante Emma i de to gjesterommene, der alle møblene var pene. Alle deres egne senger var borte. Peter fikk redd opp en seng på sofaen i salongen.

«Du, dette er skøyerstreker, det!» sa han og vrikket seg av fryd mens Mor pakket teppet godt rundt ham. «Jeg liker virkelig å flytte! Skulle ønske vi flyttet en gang i måneden.»

Mor lo.

«Ikke jeg!» sa hun. «God natt, Peterkin.»

Idet hun snudde seg for å gå, så Roberta ansiktet hennes. Hun glemte det aldri.

«Å, mor», hvisket hun helt for seg selv mens hun la seg, «så modig du er! Så glad jeg er i deg! Tenk å være modig nok til å le når man har det sånn!»

Dagen etter ble det fylt kasser og kasser og enda flere kasser, og sent på ettermiddagen kom en drosje for å kjøre dem til stasjonen.

Tante Emma fulgte dem til toget. De syntes det var de som sendte henne av gårde, og det var de glade for.

«Men å, de stakkars små utenlandske barna hun skal være guvernante for!» hvisket Phyllis. «Jeg ville ikke vært i deres sted for alt i verden!»

Først syntes de det var morsomt å se ut av vinduet, men da det begynte å skumre, ble de søvnigere og søvnigere, og ingen visste hvor lenge de hadde vært på toget da de ble vekket av at Mor ristet dem forsiktig og sa:

«Våkn opp, kjære dere. Nå er vi fremme.»

De våknet, kalde og nedstemte, og sto og hutret på den trekkfulle perrongen mens bagasjen ble tatt ut av toget. Så satte lokomotivet i gang igjen, pustende og pesende, og trakk toget av sted. Barna så baklyktene på konduktørvognen forsvinne i mørket.

Dette var det første toget barna så på den jernbanen som med tiden skulle bli dem så kjær. De ante ikke da hvor glade de skulle bli i jernbanen, hvor snart den skulle bli midtpunktet i deres nye liv, eller hvilke undere og forandringer den skulle bringe dem. De bare hutret og nøs og håpet at det ikke var langt å gå til det nye huset. Peters nese var kaldere enn han kunne huske at den noen gang hadde vært. Robertas hatt satt på snei, og strikken kjentes strammere enn vanlig. Skolissene til Phyllis hadde gått opp.

«Kom», sa Mor, «vi må gå. Det finnes ingen drosjer her.»

Det var mørkt, og veien var sølete. Barna snublet litt på den ujevne veien, og en gang falt Phyllis i en sølepytt mens hun gikk i andre tanker, og ble løftet opp igjen, fuktig og ulykkelig. Det var ingen gasslykter langs veien, og veien gikk oppover. Vognen gikk i skrittfart, og de fulgte knasingen fra hjulene mot grusen. Etter hvert som øynene deres vennet seg til mørket, kunne de skimte kassehaugen som svaiet foran dem.

En bred grind måtte åpnes for at vognen skulle komme gjennom, og etter det virket det som om veien gikk over jorder – og nå gikk den nedover. Snart kunne de se noe stort, mørkt og klumpete borte til høyre.

«Der er huset», sa Mor. «Jeg lurer på hvorfor hun har lukket skoddene.»

«Hvem er hun?» spurte Roberta.

«Hun jeg ansatte til å gjøre rent her og sette møblene på plass og lage kveldsmat.»

Det var en lav mur, og trær innenfor.

«Det er hagen», sa Mor.

«Den ligner mer på en langpanne full av svarte kålhoder», sa Peter.

Vognen kjørte videre langs hagemuren og rundt til baksiden av huset, og her skramlet den inn på en brosteinslagt gårdsplass og stanset ved bakdøren.

Det lyste ikke i et eneste vindu.

Alle hamret på døren, men ingen kom.

Mannen som kjørte vognen, sa at han regnet med at mrs. Viney hadde gått hjem.

«Toget deres kom jo så sent», sa han.

«Men hun har jo nøkkelen», sa Mor. «Hva skal vi gjøre?»

«Å, den har hun nok lagt under dørhellen», sa kjørekaren. «Det pleier folk å gjøre her omkring.» Han tok lykten ned fra vognen og bøyde seg.

«Ja, her er den, ganske riktig», sa han.

Han låste opp døren og gikk inn og satte lykten på bordet.

«Har De et lys?» spurte han.

«Jeg vet ikke hvor vi har noen ting.» Mor lød noe mindre munter enn vanlig.

Han tente en fyrstikk. På bordet sto et lys, og han tente det. I det spinkle, vesle lysskjæret så barna et stort, nakent kjøkken med steingulv. Det var ingen gardiner, ikke noe teppe foran peisen. Kjøkkenbordet hjemmefra sto midt i rommet. Stolene sto i det ene hjørnet, og grytene, pannene, kostene og serviset var i det andre. Det var ikke fyr, og i den svarte peisristen lå det kald, død aske.

Da kjørekaren hadde båret inn kassene og snudde seg for å gå, hørtes rasling og raske små skritt, og det var som om lyden kom fra innsiden av husveggene.

«Å, hva er det?» ropte jentene.

«Det er bare rottene», sa kjørekaren. Og så gikk han og lukket døren etter seg, og det brå luftdraget blåste ut lyset.

«Å, kjære meg», sa Phyllis, «jeg skulle ønske vi ikke hadde kommet!» Og hun veltet en stol.

«Bare rottene!» sa Peter i mørket.

---