Prin­ses­sen og dver­ge­ne

George MacDonald

Kapittel 1: Hvorfor det finnes en fortelling om prinsessen

Det var en gang en liten prinsesse, og faren hennes var konge over et stort land fullt av fjell og daler. Slottet hans var bygd på et av fjellene og var svært staselig og vakkert. Prinsessen, som het Irene, ble født der, men fordi moren hennes ikke var særlig sterk, ble hun kort etter fødselen sendt ut på landet for å vokse opp hos folk der, i et stort hus, halvt borg, halvt gårdshus, i fjellsiden på et annet fjell, omtrent halvveis mellom foten og toppen.

Prinsessen var en søt liten skapning, og da fortellingen min begynner, var hun omtrent åtte år, tror jeg, men hun ble svært fort eldre. Ansiktet hennes var lyst og pent, med øyne som to biter av nattehimmelen, hvert med en stjerne oppløst i det blå. Man skulle tro at de øynene måtte ha visst at de kom derfra, så ofte var de vendt dit opp. Taket i barneværelset hennes var blått, med stjerner i, så likt himmelen som de kunne få det. Men jeg tviler på om hun noen gang hadde sett den virkelige himmelen med stjernene i, av en grunn som jeg bør nevne med det samme.

Disse fjellene var fulle av hulrom under jorden; veldige huler og buktende ganger, noen med vann som rant gjennom dem, andre som skinte i alle regnbuens farger når man tok med et lys inn. Man ville ikke ha visst stort om dem hvis det ikke hadde vært gruver der, store, dype sjakter med lange stoller og ganger ut til sidene, som var gravd ut for å komme til malmen fjellene var fulle av. Under gravingen støtte gruvearbeiderne på mange av disse naturlige hulene. Noen få av dem hadde åpninger langt borte, ute i en fjellside eller ut i en kløft.

I disse underjordiske hulene bodde det et underlig folkeslag, som noen kalte gnomer, andre bergånder og atter andre kobolder. I landet gikk det et sagn om at de en gang hadde levd over jorden og vært svært like andre mennesker. Men av en eller annen grunn, som det fantes ulike forklaringer på i sagnene, hadde kongen pålagt dem skatter de mente var for tyngende, eller krevd at de fulgte skikker de ikke likte, eller på en eller annen måte begynt å behandle dem strengere og innføre strengere lover; og følgen var at de alle hadde forsvunnet fra jordens overflate. Men ifølge sagnet hadde de, i stedet for å dra til et annet land, alle søkt tilflukt i de underjordiske hulene. Derfra kom de bare ut om natten, og selv da viste de seg sjelden i større flokker og aldri for mange mennesker på én gang. Det het seg at selv om natten samlet de seg bare under åpen himmel i de minst besøkte og mest ufremkommelige delene av fjellene. De som hadde fått øye på noen av dem, sa at de hadde forandret seg mye gjennom generasjonene; og det var ikke så rart, siden de levde borte fra solen, på kalde, våte og mørke steder. Nå var de ikke alminnelig stygge, men enten aldeles heslige eller latterlig groteske, både i ansikt og skikkelse. De sa at ikke engang den mest tøylesløse fantasi kunne skape noe med penn eller blyant som overgikk det groteske utseendet deres. Men jeg mistenker at de som sa det, hadde forvekslet noen av koboldenes dyr med koboldene selv – mer om det siden. Koboldene selv skilte seg ikke så sterkt fra mennesker som en slik beskrivelse skulle tilsi. Og etter hvert som kroppene deres var blitt vanskapte, hadde også kunnskapen og kløkten deres vokst, og nå kunne de gjøre ting ingen dødelig kunne begripe var mulige. Men jo listigere de ble, desto mer ugagn fant de på, og de hadde stor glede av å ergre menneskene som bodde under åpen himmel i etasjen over dem, på alle måter de kunne finne på. De hadde nok hengivenhet igjen for hverandre til at de ikke var rent ut grusomme bare for grusomhetens skyld mot dem som kom i deres vei; men de vernet så inderlig om det nedarvede naget mot dem som satt på det som en gang hadde vært deres, og særlig mot etterkommerne av kongen som hadde fått dem fordrevet, at de søkte enhver anledning til å pine dem på måter som var like underlige som de som fant dem på; og selv om de var småvokste og vanskapte, var de like sterke som de var listige. Med tiden hadde de fått sin egen konge og sitt eget styre, som, ved siden av å ordne deres egne enkle saker, først og fremst hadde til oppgave å pønske ut vanskeligheter for naboene. Nå skulle det være nokså klart hvorfor den lille prinsessen aldri hadde sett himmelen om natten. De var altfor redde for koboldene til å la henne gå ut av huset da, selv i følge med aldri så mange tjenere; og det hadde de god grunn til, som vi skal få se etter hvert.

---