Den store Gatsby

F. Scott Fitzgerald

Kapittel 1

Da jeg var yngre og mer sårbar, ga far meg et råd som jeg har gått og grunnet på siden.

«Når du får lyst til å kritisere noen», sa han, «så husk bare at ikke alle mennesker her i verden har hatt de fordelene du har hatt.»

Han sa ikke mer, men vi har alltid vært uvanlig meddelsomme på en tilbakeholden måte, og jeg forsto at han mente langt mer enn det. Derfor er jeg tilbøyelig til å vente med å dømme, en vane som har fått mange eiendommelige naturer til å åpne seg for meg, og også gjort meg til offer for atskillige garvede kjedeligpetere. Et unormalt sinn oppdager fort denne egenskapen når den viser seg hos et normalt menneske, og hekter seg fast i den, og slik gikk det til at jeg på universitetet med urette ble beskyldt for å være politiker, fordi jeg ble innviet i ville, ukjente menns hemmelige sorger. De fleste betroelsene hadde jeg ikke bedt om – ofte har jeg latt som jeg sov eller var opptatt av noe annet, eller lagt an en avvisende, spøkefull tone når et umiskjennelig tegn fikk meg til å forstå at en intim avsløring dirret i horisonten; for unge menns intime avsløringer, eller i det minste ordene de uttrykker dem med, er gjerne plagiater, skjemmet av åpenbare fortielser. Å vente med å dømme er et spørsmål om grenseløst håp. Fremdeles er jeg litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer at sansen for grunnleggende anstendighet, slik far snobbete antydet og jeg snobbete gjentar, blir ulikt fordelt ved fødselen.

Og etter å ha skrytt slik av toleransen min kommer jeg til innrømmelsen av at den har en grense. Atferd kan bygge på fast fjell eller våt myr, men etter et visst punkt er det meg likegyldig hva den bygger på. Da jeg kom tilbake fra øststatene i fjor høst, følte jeg at jeg ville ha verden i uniform og i en slags moralsk givakt for alltid; jeg ville ikke ha flere løsslupne utflukter med privilegerte innblikk i menneskehjertet. Bare Gatsby, mannen som har gitt denne boken navn, var unntatt fra denne reaksjonen – Gatsby, som sto for alt jeg nærer en uforstilt forakt for. Hvis personlighet er en ubrutt rekke vellykkede gester, var det noe strålende ved ham, en skjerpet følsomhet for livets løfter, som om han var i slekt med en av disse innviklede maskinene som registrerer jordskjelv ti tusen engelske mil unna. Denne mottakeligheten hadde ingenting til felles med den slappe påvirkeligheten som smykkes med betegnelsen «det skapende temperament» – det var en usedvanlig evne til å håpe, en romantisk beredskap som jeg aldri har funnet hos noe annet menneske, og som jeg neppe noen gang kommer til å finne igjen. Nei – Gatsby viste seg til slutt å holde mål; det var det som tæret på Gatsby, det skitne støvet som drev i kjølvannet av drømmene hans, som for en tid tok fra meg interessen for menneskenes ufullbårne sorger og kortpustede jubel.

Familien min har i tre generasjoner hørt til de fremstående og velstående her i denne byen i Midtvesten. Carrawayene er noe av en klan, og i familien heter det at vi stammer fra hertugene av Buccleuch, men den egentlige grunnleggeren av min gren av slekten var min bestefars bror, som kom hit i femtien, sendte en annen i sitt sted til borgerkrigen og startet engrosforretningen i jernvarer som far driver i dag.

Jeg så aldri denne grandonkelen, men jeg skal visst ligne ham – særlig slik han er fremstilt på det nokså hardkokte portrettet som henger på fars kontor. Jeg tok eksamen i New Haven i 1915, nøyaktig et kvart århundre etter far, og litt senere deltok jeg i den forsinkede germanske folkevandringen som er kjent som verdenskrigen. Jeg likte motangrepet så godt at jeg kom rastløs hjem. I stedet for å være verdens varme midtpunkt virket Midtvesten nå som universets frynsete ytterkant – så jeg bestemte meg for å dra til øststatene og lære obligasjonsbransjen å kjenne. Alle jeg kjente, drev med obligasjoner, så jeg gikk ut fra at bransjen kunne brødfø enda en ungkar. Alle tantene og onklene mine drøftet saken som om de skulle velge en universitetsforberedende skole til meg, og til slutt sa de: «Tja – jo-o», med svært alvorlige, nølende ansikter. Far gikk med på å holde meg med penger i et år, og etter diverse forsinkelser kom jeg til øststatene våren tjueto, for godt, trodde jeg.

Det praktiske ville vært å leie rom i byen, men det var en varm tid på året, og jeg hadde nettopp forlatt et landskap med vidstrakte plener og vennlige trær, så da en ung mann på kontoret foreslo at vi skulle leie et hus sammen i en pendlerby, syntes jeg det hørtes ut som en strålende idé. Han fant huset, en værbitt bungalow av papp til åtti i måneden, men i siste øyeblikk beordret firmaet ham til Washington, og jeg dro alene ut på landet. Jeg hadde en hund – i det minste hadde jeg den i noen dager før den rømte – og en gammel Dodge og en finsk kvinne som redde sengen min og laget frokost og mumlet finske visdomsord for seg selv over den elektriske komfyren.

Det var ensomt et døgns tid, til en mann som var kommet enda senere enn jeg, stanset meg på veien en morgen.

«Hvordan kommer man seg til landsbyen West Egg?» spurte han hjelpeløst.

Jeg forklarte ham veien. Og da jeg gikk videre, var jeg ikke ensom lenger. Jeg var en veiviser, en stifinner, en av de første nybyggerne. Uten videre hadde han gitt meg borgerrett i nabolaget.

Og slik, med solskinnet og løvet som spratt frem i veldige byks på trærne, akkurat som ting vokser i fortfilm, fikk jeg den velkjente vissheten om at livet begynte på nytt med sommeren.

Det var så mye å lese, for det første, og så mye herlig helse å hente i den unge, livgivende luften. Jeg kjøpte et dusin bind om bankvesen og kreditt og investering i verdipapirer, og de sto i hyllen min i rødt og gull som nye penger fra myntverket, med løfter om å åpenbare de strålende hemmelighetene som bare Midas og Morgan og Mæcenas kjente. Og jeg hadde høye ambisjoner om å lese mange andre bøker dessuten. Jeg var nokså litterært anlagt i studietiden – ett år skrev jeg en serie svært høytidelige og banale lederartikler for Yale News – og nå skulle alt slikt få plass i livet mitt igjen, og jeg skulle igjen bli den mest begrensede av alle spesialister, den «allsidig dannede mann». Dette er ikke bare et epigram – livet lar seg tross alt langt bedre betrakte fra ett enkelt vindu.

Det var en tilfeldighet at jeg hadde leid hus i et av de merkeligste samfunnene i Nord-Amerika. Det lå på den smale, løsslupne øya som strekker seg rett østover fra New York – og hvor det blant andre naturens merkverdigheter finnes to uvanlige landformasjoner. Tjue engelske mil fra byen stikker to enorme egg, med samme omriss og bare høflig adskilt av en bukt, ut i det tammeste saltvannet på den vestlige halvkule, Long Island-sundets veldige, våte gårdstun. De er ikke fullkomne ovaler – som egget i historien om Columbus er begge klemt flate i den enden de står på – men den ytre likheten må være en kilde til evig undring for måkene som flyr over dem. For de vingeløse er det mer interessant hvor ulike de er på alle andre punkter enn form og størrelse.

Jeg bodde i West Egg, det – tja, det mindre fasjonable av de to, selv om dette er en høyst overfladisk merkelapp på den bisarre og ikke så lite uhyggelige kontrasten mellom dem. Huset mitt lå helt ytterst på egget, bare femti yard fra sundet, inneklemt mellom to veldige eiendommer som ble leid ut for tolv eller femten tusen per sesong. Den til høyre for meg var en kolossal affære etter enhver målestokk – en regelrett etterligning av et eller annet Hôtel de Ville i Normandie, med et tårn på den ene siden, splitter ny under et tynt skjegg av ung eføy, og med et svømmebasseng i marmor og mer enn førti acre plen og hage. Det var Gatsbys herskapshus. Eller rettere sagt, ettersom jeg ikke kjente mr. Gatsby, var det et herskapshus bebodd av en herre ved det navn. Mitt eget hus var en skamplett, men det var en liten skamplett, og det var blitt oversett, så jeg hadde utsikt over vannet, delvis utsikt over plenen til naboen min og den trøstefulle nærheten til millionærer – alt sammen for åtti dollar i måneden.

På den andre siden av bukten som høflig skilte dem, glitret det fasjonable East Eggs hvite palasser langs vannet, og historien om sommeren begynner egentlig den kvelden jeg kjørte dit for å spise middag hos Tom Buchanan og hans kone. Daisy og jeg var tremenninger med én generasjons forskjell, og Tom hadde jeg kjent i studietiden. Og like etter krigen hadde jeg tilbrakt to dager hos dem i Chicago.

Mannen hennes hadde, blant andre fysiske prestasjoner, vært en av de mest kraftfulle endespillerne som noen gang hadde spilt amerikansk fotball i New Haven – på sett og vis landskjent, en av disse mennene som blir så suverene på et så snevert område som tjueenåringer at alt som følger, får en bismak av antiklimaks. Familien hans var enormt rik – selv i studietiden hadde pengebruken hans vært gjenstand for kritikk – men nå hadde han forlatt Chicago og kommet til øststatene på en måte som nærmest tok pusten fra en: Han hadde for eksempel tatt med seg en hel stall poloponnier fra Lake Forest. Det var vanskelig å fatte at en mann i min egen generasjon var rik nok til å gjøre slikt.

Hvorfor de kom til øststatene, vet jeg ikke. De hadde tilbrakt et år i Frankrike uten noen bestemt grunn og så rastløst drevet hit og dit, overalt hvor folk spilte polo og var rike sammen. Denne gangen var flyttingen permanent, sa Daisy i telefonen, men jeg trodde det ikke – jeg hadde ikke innsyn i Daisys hjerte, men jeg følte at Tom ville drive videre for alltid og litt vemodig lete etter den dramatiske uroen fra en fotballkamp som aldri kunne gjenoppleves.

Og slik gikk det til at jeg en varm og vindfull kveld kjørte over til East Egg for å besøke to gamle venner som jeg knapt kjente i det hele tatt. Huset deres var enda mer storslått enn jeg hadde ventet, et muntert herskapshus i rødt og hvitt, i georgiansk kolonistil, med utsikt over bukten. Plenen begynte ved stranden og løp en kvart engelsk mil mot inngangsdøren, sprang over solur og mursteinsganger og flammende hager – til den endelig nådde huset og gled oppover veggen i lysende slyngplanter, som drevet av farten i løpet. Fasaden var brutt av en rekke franske vinduer, som nå glødet i gjenskinn av gull og sto på vidt gap mot den varme, vindfulle ettermiddagen, og på verandaen foran huset sto Tom Buchanan i rideklær, med bena fra hverandre.

Han hadde forandret seg siden årene i New Haven. Nå var han en kraftig, stråhåret mann på tretti, med en nokså hard munn og et overlegent vesen. To skinnende, arrogante øyne hadde tatt herredømmet over ansiktet hans og fikk det til å se ut som om han alltid lente seg aggressivt fremover. Ikke engang rideklærnes feminint jålete eleganse kunne skjule den veldige kraften i denne kroppen – han så ut til å fylle de blanke støvlene så snøringen øverst ble strammet til bristepunktet, og man kunne se en svær muskelbunt forskyve seg når skulderen beveget seg under den tynne jakken. Det var en kropp som kunne utøve en voldsom kraft – en grusom kropp.

Talestemmen hans, en grov, hes tenor, forsterket det stridbare inntrykket han ga. Det var et anstrøk av faderlig forakt i den, selv overfor folk han likte – og i New Haven hadde det vært menn som hatet ham av hele sitt hjerte.

«Du må nå ikke tro at min mening om disse sakene er det siste ordet», syntes han å si, «bare fordi jeg er sterkere og mer mann enn du.» Vi hadde vært med i samme forening for sisteårsstudenter, og selv om vi aldri sto hverandre nær, hadde jeg alltid inntrykk av at han syntes godt om meg og ville at jeg skulle like ham, med en hard, trassig lengsel som var helt hans egen.

Vi snakket noen minutter på den solfylte verandaen.

«Jeg har fått meg et fint sted her», sa han mens blikket skjøt rastløst omkring.

Han snudde meg rundt etter den ene armen og førte en bred, flat hånd langs utsikten foran oss, i en sveipende bevegelse som omfattet en nedsenket italiensk hage, en halv acre med mørke, sterktduftende roser og en buttsnutet motorbåt som stanget mot tidevannet et stykke fra land.

«Det tilhørte Demaine, oljemannen.» Han snudde meg rundt igjen, høflig og brått. «Vi går inn.»

Vi gikk gjennom en hall med stor takhøyde og inn i et lyst, rosafarget rom som var skjørt forbundet med huset gjennom franske vinduer i begge ender. Vinduene sto på gløtt og lyste hvitt mot det friske gresset utenfor, som så ut til å vokse et lite stykke inn i huset. En bris blåste gjennom rommet, blåste gardinene inn i den ene enden og ut i den andre som bleke flagg, snodde dem opp mot takets glaserte bryllupskake og kruset så det vinrøde teppet og kastet skygge over det slik vinden gjør på havet.

Den eneste gjenstanden i rommet som sto helt stille, var en enorm sofa hvor to unge kvinner holdt seg svevende som i en fortøyd ballong. Begge var kledd i hvitt, og kjolene deres bølget og flagret som om de nettopp var blitt blåst inn igjen etter en kort flytur rundt huset. Jeg må ha stått et øyeblikk og lyttet til gardinenes piskeslag og smell og stønningen fra et bilde på veggen. Så drønnet det da Tom Buchanan lukket vinduene i den bortre enden, og den innestengte vinden døde hen i rommet, og gardinene og teppene og de to unge kvinnene dalte langsomt ned på gulvet som ballonger.

Den yngste av de to var fremmed for meg. Hun lå utstrakt i hele sin lengde i sin ende av divanen, fullstendig urørlig og med haken løftet litt, som om hun balanserte noe på den som lett kunne falle ned. Hvis hun så meg i øyekroken, røpet hun det ikke – jeg ble faktisk så forbløffet at jeg nesten mumlet en unnskyldning for å ha forstyrret henne ved å komme inn.

Den andre jenta, Daisy, gjorde et forsøk på å reise seg – hun lente seg litt frem med en pliktoppfyllende mine – så lo hun, en absurd, sjarmerende liten latter, og jeg lo også og gikk videre inn i rommet.

«Jeg er l-lammet av lykke.»

Hun lo igjen, som om hun hadde sagt noe svært vittig, og holdt hånden min et øyeblikk mens hun så opp i ansiktet mitt og lovet at det ikke fantes noen i hele verden hun heller ville se. Det var en måte hun hadde. Lavmælt lot hun meg forstå at jenta som balanserte, het Baker til etternavn. (Jeg har hørt det sagt at Daisy bare snakket så lavt for å få folk til å lene seg mot henne; en uvedkommende kritikk som ikke gjorde det mindre sjarmerende.)

I alle fall dirret leppene til miss Baker, hun nikket nesten umerkelig til meg og vippet så raskt hodet bakover igjen – gjenstanden hun balanserte, hadde åpenbart vaklet litt og gitt henne en liten forskrekkelse. Igjen steg en slags unnskyldning opp på leppene mine. Nesten enhver oppvisning i fullkommen selvtilstrekkelighet avkrever meg en lamslått hyllest.

Jeg så tilbake på slektningen min, som begynte å stille meg spørsmål med sin lave, besnærende stemme. Det var den slags stemme øret følger opp og ned, som om hver ytring er en sammensetning av toner som aldri vil bli spilt igjen. Ansiktet hennes var sørgmodig og vakkert, med lysende ting i seg, lysende øyne og en lysende, lidenskapelig munn, men det var en spenning i stemmen hennes som menn som hadde vært glad i henne, hadde vanskelig for å glemme: en syngende, tvingende kraft, et hvisket «Hør», et løfte om at hun hadde gjort muntre, spennende ting for bare en liten stund siden, og at muntre, spennende ting svevde i den neste timen.

Jeg fortalte henne at jeg hadde stanset en dag i Chicago på vei til øststatene, og at et dusin mennesker hadde sendt sine kjærligste hilsener med meg.

«Savner de meg?» ropte hun henrykt.

«Hele byen er utrøstelig. Alle bilene har venstre bakhjul malt svart som en sørgekrans, og det lyder en uavbrutt jamring langs nordbredden hele natten.»

«Så strålende! La oss dra tilbake, Tom. I morgen!» Så tilføyde hun uten sammenheng: «Du burde se den lille.»

«Det vil jeg gjerne.»

«Hun sover. Hun er tre år. Har du aldri sett henne?»

«Aldri.»

«Du burde se henne. Hun er –»

Tom Buchanan, som hadde drevet rastløst omkring i rommet, stanset og la hånden på skulderen min.

«Hva driver du med, Nick?»

«Jeg handler med obligasjoner.»

«Hos hvem?»

Jeg sa det.

«Aldri hørt om dem», bemerket han bestemt.

Det irriterte meg.

«Det kommer du til», svarte jeg kort. «Det kommer du til hvis du blir i øststatene.»

«Å, jeg blir i øststatene, det kan du ta helt med ro», sa han og kastet et blikk på Daisy og så tilbake på meg, som om han var på vakt etter noe mer. «Jeg måtte være en fordømt idiot for å bo noe annet sted.»

Da sa miss Baker: «Absolutt!» så plutselig at jeg skvatt – det var det første ordet hun hadde ytret siden jeg kom inn i rommet. Åpenbart overrasket det henne like mye som meg, for hun gjespet og reiste seg med en rekke raske, behendige bevegelser.

«Jeg er stiv», klaget hun. «Jeg har ligget på den sofaen så lenge jeg kan huske.»

«Ikke se på meg», svarte Daisy. «Jeg har prøvd å få deg med til New York i hele ettermiddag.»

«Nei takk», sa miss Baker til de fire cocktailene som nettopp var kommet inn fra anretningen. «Jeg er i full trening.»

Verten hennes så vantro på henne.

«Det er du, ja!» Han tømte drinken som om den bare var en dråpe på bunnen av et glass. «Hvordan du i det hele tatt får gjort noe, er mer enn jeg kan forstå.»

Jeg så på miss Baker og lurte på hva det var hun «fikk gjort». Jeg likte å se på henne. Hun var en slank jente med små bryster og rak holdning, som hun understreket ved å kaste skuldrene bakover som en ung kadett. De grå, solanstrengte øynene hennes så tilbake på meg med den samme høflige nysgjerrigheten, fra et blekt, sjarmerende, misfornøyd ansikt. Nå slo det meg at jeg hadde sett henne, eller et bilde av henne, et sted før.

«Du bor i West Egg», bemerket hun foraktelig. «Jeg kjenner noen der.»

«Jeg kjenner ikke en eneste –»

«Du må da kjenne Gatsby.»

«Gatsby?» spurte Daisy ivrig. «Hvilken Gatsby?»

Før jeg rakk å svare at han var naboen min, ble det meldt at middagen var servert; Tom Buchanan presset myndig den spente armen sin inn under min og tvang meg ut av rommet som om han flyttet en dambrikke til en annen rute.

Slanke og dorske, med hendene lett på hoftene, gikk de to unge kvinnene foran oss ut på en rosafarget veranda, åpen mot solnedgangen, hvor fire stearinlys blafret på bordet i den avtakende vinden.

«Hvorfor stearinlys?» innvendte Daisy og rynket pannen. Hun knep dem ut med fingrene. «Om to uker er det årets lengste dag.» Hun så strålende på oss alle. «Går dere alltid og venter på årets lengste dag og går glipp av den likevel? Jeg går alltid og venter på årets lengste dag og går glipp av den likevel.»

«Vi burde planlegge noe», gjespet miss Baker og satte seg ved bordet som om hun krøp til sengs.

«Ja vel», sa Daisy. «Hva skal vi planlegge?» Hun vendte seg hjelpeløst mot meg: «Hva er det folk planlegger?»

Før jeg rakk å svare, festet hun blikket på lillefingeren sin med et forskrekket uttrykk.

«Se!» klaget hun. «Jeg har slått meg.»

Vi så alle sammen – knoken var svart og blå.

«Det var du som gjorde det, Tom», sa hun anklagende. «Jeg vet at du ikke mente det, men du gjorde det. Det er det jeg får igjen for å gifte meg med et udyr av en mann, et stort, svært, digert prakteksemplar av en –»

«Jeg hater det ordet ‘digert’», innvendte Tom irritert, «selv når det er på spøk.»

«Digert», fastholdt Daisy.

Noen ganger snakket hun og miss Baker samtidig, lavmælt og med en ertende mangel på sammenheng som aldri helt ble til pludring, som var like kjølig som de hvite kjolene og de upersonlige øynene deres, blottet for ethvert begjær. De var her, og de godtok Tom og meg og gjorde bare en høflig, behagelig innsats for å underholde eller la seg underholde. De visste at middagen snart ville være over, og at kvelden litt senere også ville være over og uten videre lagt bort. Det var helt annerledes enn i veststatene, hvor en kveld ble jaget fra fase til fase mot slutten, i en stadig skuffet forventning eller i ren og skjær nervøs angst for selve øyeblikket.

«Du får meg til å føle meg usivilisert, Daisy», tilsto jeg over mitt andre glass av den korkpregede, men nokså imponerende bordeauxvinen. «Kan du ikke snakke om avlingene eller noe?»

Jeg mente ikke noe bestemt med denne bemerkningen, men den ble grepet fatt i på en uventet måte.

«Sivilisasjonen går i oppløsning», brøt Tom voldsomt ut. «Jeg er blitt fryktelig pessimistisk til hele greia. Har du lest De fargede rikenes fremvekst av denne Goddard?»

«Nei», svarte jeg, nokså overrasket over tonen hans.

«Det er en god bok, og alle burde lese den. Tanken er at hvis vi ikke passer oss, vil den hvite rasen bli – bli fullstendig oversvømt. Det er vitenskapelig alt sammen; det er bevist.»

«Tom er blitt veldig dypsindig», sa Daisy med et uttrykk av tankeløs sorg. «Han leser dype bøker med lange ord i. Hva var det ordet vi –»

«Disse bøkene er altså vitenskapelige alle sammen», fastholdt Tom og kastet et utålmodig blikk på henne. «Denne fyren har utredet det hele. Det er opp til oss, som er den herskende rasen, å passe på, ellers vil disse andre rasene få kontroll over alt.»

«Vi må slå dem ned», hvisket Daisy og blunket voldsomt mot den glødende solen.

«Du burde bo i California –» begynte miss Baker, men Tom avbrøt henne ved å flytte tungt på seg i stolen.

«Tanken er at vi er av nordisk rase. Det er jeg, og det er du, og du, og –» Etter en uendelig kort nøling tok han med Daisy med et lite nikk, og hun blunket til meg igjen. «– Og vi har skapt alt det som utgjør sivilisasjonen – ja, vitenskap og kunst og alt slikt. Forstår dere?»

Det var noe ynkelig ved denne konsentrasjonen hans, som om selvtilfredsheten, enda mer utpreget enn før, ikke lenger var nok for ham. Da telefonen ringte inne nesten med det samme og butleren forlot verandaen, benyttet Daisy den korte avbrytelsen og lente seg mot meg.

«Jeg skal fortelle deg en familiehemmelighet», hvisket hun begeistret. «Den handler om nesen til butleren. Vil du høre om nesen til butleren?»

«Det var derfor jeg kom i kveld.»

«Han har nemlig ikke alltid vært butler; før pusset han sølv hos noen i New York som hadde et sølvservise til to hundre personer. Han måtte pusse det fra morgen til kveld, til det til slutt begynte å gå ut over nesen hans –»

«Det gikk fra vondt til verre», foreslo miss Baker.

«Ja. Det gikk fra vondt til verre, til han til slutt måtte si opp stillingen.»

Et øyeblikk falt det siste solskinnet med romantisk ømhet over det glødende ansiktet hennes; stemmen tvang meg åndeløs fremover mens jeg lyttet – så svant gløden, lyset forlot henne, strime for strime, med nølende savn, som barn som forlater en hyggelig gate i skumringen.

Butleren kom tilbake og mumlet noe tett inntil øret til Tom, hvorpå Tom rynket pannen, skjøv stolen tilbake og gikk inn uten et ord. Som om fraværet hans vekket noe til live i henne, lente Daisy seg frem igjen, og stemmen glødet og sang.

«Jeg elsker å ha deg ved bordet mitt, Nick. Du minner meg om en – om en rose, en fullkommen rose. Gjør han ikke?» Hun vendte seg mot miss Baker for å få det bekreftet: «En fullkommen rose?»

Det stemte ikke. Jeg ligner ikke det minste på en rose. Hun improviserte bare, men det strømmet en gripende varme fra henne, som om hjertet hennes prøvde å komme ut til en, skjult i et av disse åndeløse, besnærende ordene. Så kastet hun plutselig servietten på bordet, unnskyldte seg og gikk inn i huset.

Miss Baker og jeg vekslet et kort blikk som med vilje var blottet for mening. Jeg skulle til å si noe da hun rettet seg vaktsomt opp og sa «Hysj!» med advarende stemme. En dempet, lidenskapelig mumling kunne høres fra rommet innenfor, og miss Baker lente seg skamløst frem for å prøve å høre. Mumlingen dirret på grensen til forståelige ord, sank, steg opphisset og opphørte så helt.

«Denne mr. Gatsby som du nevnte, er naboen min –» begynte jeg.

«Ikke snakk. Jeg vil høre hva som skjer.»

«Skjer det noe?» spurte jeg uskyldig.

«Vil du si at du ikke vet det?» sa miss Baker, oppriktig overrasket. «Jeg trodde alle visste det.»

«Ikke jeg.»

«Jo –» sa hun nølende. «Tom har en eller annen kvinne i New York.»

«Har en eller annen kvinne?» gjentok jeg uforstående.

Miss Baker nikket.

«Hun kunne i det minste ha anstendighet nok til å la være å ringe ham midt i middagen. Synes du ikke?»

Nesten før jeg hadde fattet hva hun mente, hørtes raslingen av en kjole og knirkingen av lærstøvler, og Tom og Daisy var tilbake ved bordet.

«Det var ikke til å unngå!» utbrøt Daisy med anspent munterhet.

Hun satte seg, så granskende på miss Baker og deretter på meg og fortsatte: «Jeg kikket ut et øyeblikk, og det er veldig romantisk ute. Det er en fugl på plenen som jeg tror må være en nattergal som er kommet over med Cunard eller White Star Line. Den synger i vei –» Stemmen hennes sang: «Det er romantisk, ikke sant, Tom?»

«Veldig romantisk», sa han, og så bedrøvet til meg: «Hvis det er lyst nok etter middagen, vil jeg ta deg med ned til stallene.»

Telefonen ringte der inne, så brått at vi skvatt, og da Daisy ristet bestemt på hodet til Tom, forsvant emnet stallene, ja, alle emner, ut i luften. Blant de løsrevne bruddstykkene fra de siste fem minuttene ved bordet husker jeg at lysene ble tent igjen, helt meningsløst, og jeg var klar over at jeg hadde lyst til å se alle rett i ansiktet og likevel unngå alles blikk. Jeg kunne ikke gjette hva Daisy og Tom tenkte, men jeg tviler på om selv miss Baker, som syntes å ha tilegnet seg en viss hardfør skepsis, klarte å skyve denne femte gjestens skingrende, metalliske pågåenhet helt ut av tankene. For et visst temperament kunne situasjonen kanskje virket besnærende – mitt eget instinkt var straks å ringe politiet.

Hestene ble, unødvendig å si, ikke nevnt igjen. Tom og miss Baker, med flere fot skumring mellom seg, ruslet tilbake inn i biblioteket som for å våke over et høyst håndgripelig legeme, mens jeg, i et forsøk på å virke vennlig interessert og litt tunghørt, fulgte Daisy rundt langs en rekke sammenhengende verandaer til verandaen på forsiden. I det dype mørket der satte vi oss ved siden av hverandre på en flettet sofa.

Daisy tok ansiktet mellom hendene som for å kjenne den vakre formen, og blikket hennes gled langsomt ut i fløyelsskumringen. Jeg så at heftige følelser hadde henne i sin makt, så jeg stilte noen spørsmål om den lille jenta hennes som jeg trodde kunne virke beroligende.

«Vi kjenner ikke hverandre særlig godt, Nick», sa hun plutselig. «Selv om vi er i slekt. Du kom ikke i bryllupet mitt.»

«Jeg var ikke kommet hjem fra krigen.»

«Det er sant.» Hun nølte. «Jeg har hatt det veldig vondt, Nick, og jeg er nokså kynisk til alt.»

Hun hadde tydeligvis grunn til det. Jeg ventet, men hun sa ikke mer, og etter et øyeblikk vendte jeg nokså tafatt tilbake til datteren hennes.

«Jeg går ut fra at hun snakker, og – spiser og alt slikt.»

«Å ja.» Hun så åndsfraværende på meg. «Hør, Nick; la meg fortelle deg hva jeg sa da hun ble født. Vil du høre?»

«Veldig gjerne.»

«Det vil vise deg hvordan jeg er begynt å føle det med – ting. Hun var ikke en time gammel engang, og Tom var gud vet hvor. Jeg våknet opp av eterrusen med en følelse av å være fullstendig forlatt og spurte straks sykepleieren om det var en gutt eller en jente. Hun sa at det var en jente, og da vendte jeg hodet bort og gråt. ‘Ja vel’, sa jeg, ‘jeg er glad det er en jente. Og jeg håper hun blir en tåpe – det er det beste en jente kan være her i verden, en vakker liten tåpe.’»

«Du skjønner, jeg synes alt er forferdelig uansett», fortsatte hun overbevist. «Alle synes det – de mest fremskredne menneskene. Og jeg vet. Jeg har vært overalt og sett alt og gjort alt.» Blikket hennes skjøt trassig omkring, nokså likt Toms, og hun lo med besnærende forakt. «Verdensvant – Gud, så verdensvant jeg er!»

I samme øyeblikk som stemmen hennes brøt av og sluttet å tvinge meg til oppmerksomhet og tiltro, kjente jeg den grunnleggende uoppriktigheten i det hun hadde sagt. Det gjorde meg urolig, som om hele kvelden hadde vært et slags spill for å avkreve meg et følelsesmessig bidrag. Jeg ventet, og ganske riktig, et øyeblikk senere så hun på meg med et rent selvtilfreds flir i det vakre ansiktet, som om hun hadde hevdet sitt medlemskap i et temmelig fornemt hemmelig selskap som hun og Tom tilhørte.

Inne blomstret det karmosinrøde rommet av lys. Tom og miss Baker satt i hver sin ende av den lange sofaen, og hun leste høyt for ham fra Saturday Evening Post – ordene, mumlende og uten tonefall, gled sammen til en beroligende melodi. Lampelyset, blankt på støvlene hans og matt i det høstløvgule håret hennes, glimtet langs papiret idet hun vendte et blad og de slanke armmusklene dirret.

Da vi kom inn, holdt hun oss tause et øyeblikk med en løftet hånd.

«Fortsettelse følger», sa hun og slengte bladet på bordet, «allerede i neste nummer.»

Kroppen hennes gjorde seg gjeldende med en rastløs bevegelse i kneet, og hun reiste seg.

«Klokken er ti», bemerket hun, som om hun fant klokkeslettet i taket. «På tide at denne snille jenta kommer seg i seng.»

«Jordan skal spille i turneringen i morgen», forklarte Daisy, «borte i Westchester.»

«Å – du er Jordan Baker.»

Nå visste jeg hvorfor ansiktet hennes var kjent – det tiltalende, foraktelige uttrykket hadde sett ut på meg fra mangt et dyptrykksfotografi av sportslivet i Asheville og Hot Springs og Palm Beach. Jeg hadde også hørt en historie om henne, en lite smigrende, ubehagelig historie, men hva den gikk ut på, hadde jeg glemt for lenge siden.

«God natt», sa hun lavt. «Vekk meg klokken åtte, er du snill.»

«Hvis du står opp.»

«Det gjør jeg. God natt, mr. Carraway. Vi sees snart.»

«Det gjør dere selvfølgelig», bekreftet Daisy. «Jeg tror faktisk jeg skal få i stand et giftermål. Kom ofte, Nick, så skal jeg liksom – å – dytte dere sammen. Du vet – låse dere inne i lintøykott ved et uhell og skyve dere til havs i en båt og alt slikt –»

«God natt», ropte miss Baker fra trappen. «Jeg har ikke hørt et ord.»

«Hun er en fin jente», sa Tom etter et øyeblikk. «De burde ikke la henne farte rundt i landet på denne måten.»

«Hvem burde ikke?» spurte Daisy kjølig.

«Familien hennes.»

«Familien hennes er én tante på rundt tusen år. Dessuten skal Nick passe på henne, ikke sant, Nick? Hun skal være her ute mange helger i sommer. Jeg tror påvirkningen fra hjemmet vil være veldig bra for henne.»

Daisy og Tom så tause på hverandre et øyeblikk.

«Er hun fra New York?» spurte jeg raskt.

«Fra Louisville. Vi tilbrakte de hvite pikeårene våre sammen der. De vakre, hvite –»

«Hadde du en liten fortrolig prat med Nick på verandaen?» forlangte Tom plutselig å få vite.

«Hadde jeg?» Hun så på meg. «Jeg kan visst ikke huske det, men jeg tror vi snakket om den nordiske rasen. Ja, det er jeg sikker på at vi gjorde. Den snek seg liksom innpå oss, og før vi visste ordet av det –»

«Ikke tro på alt du hører, Nick», rådet han meg.

Jeg sa lett at jeg ikke hadde hørt noe som helst, og noen minutter senere reiste jeg meg for å dra hjem. De fulgte meg til døren og sto side om side i en munter firkant av lys. Idet jeg startet motoren, ropte Daisy bydende: «Vent!»

«Jeg glemte å spørre deg om noe, og det er viktig. Vi har hørt at du er forlovet med en jente vestpå.»

«Det stemmer», bekreftet Tom vennlig. «Vi har hørt at du er forlovet.»

«Det er bakvaskelse. Jeg er for fattig.»

«Men vi har hørt det», fastholdt Daisy, og overrasket meg ved igjen å åpne seg som en blomst. «Vi har hørt det fra tre mennesker, så det må være sant.»

Jeg visste selvfølgelig hva de siktet til, men jeg var ikke det fjerneste forlovet. At sladderen hadde lyst for oss, var en av grunnene til at jeg var kommet til øststatene. Man kan ikke slutte å treffe en gammel venninne på grunn av rykter, men jeg hadde heller ikke tenkt å la ryktene gifte meg bort.

Interessen deres rørte meg litt og fikk dem til å virke mindre fjerne i all sin rikdom – likevel var jeg forvirret og en smule frastøtt da jeg kjørte derfra. Det forekom meg at Daisy burde styrte ut av huset med barnet i armene – men tydeligvis hadde hun ingen slike planer. Når det gjaldt Tom, var det at han «hadde en eller annen kvinne i New York», egentlig mindre overraskende enn at han var blitt nedtrykt av en bok. Noe fikk ham til å smågnage langs kanten av forslitte ideer, som om hans robuste, kroppslige selvopptatthet ikke lenger ga næring til det egenrådige hjertet hans.

Det var allerede høysommer over veikrotakene og foran garasjene langs veien, hvor nye, røde bensinpumper sto ute i lyspytter, og da jeg kom frem til eiendommen min i West Egg, kjørte jeg bilen inn under skuret og satte meg en stund på en etterlatt plenrulle i gården. Vinden hadde lagt seg og etterlatt en larmende, lys natt, med vingeslag i trærne og en vedvarende orgeltone mens jordens fulle blåsebelger blåste froskene fulle av liv. Silhuetten av en katt i bevegelse flimret gjennom måneskinnet, og da jeg snudde hodet for å se etter den, oppdaget jeg at jeg ikke var alene – femti fot unna hadde en skikkelse kommet frem fra skyggen av herskapshuset til naboen min og sto med hendene i lommene og betraktet stjernenes sølvpepper. Noe ved de makelige bevegelsene hans og måten han sto med føttene trygt plantet på plenen, tydet på at det var mr. Gatsby selv, kommet ut for å fastslå hvor stor del av vår lokale himmel som var hans.

Jeg bestemte meg for å rope til ham. Miss Baker hadde nevnt ham under middagen, og det fikk holde som innledning. Men jeg ropte ikke til ham, for han ga plutselig et tegn på at han var tilfreds med å være alene – han strakte armene ut mot det mørke vannet på en underlig måte, og så langt unna som jeg var, kunne jeg ha sverget på at han skalv. Uvilkårlig kastet jeg et blikk utover sjøen – og kunne ikke skjelne annet enn et eneste grønt lys, ørlite og langt borte, kanskje ved enden av en brygge. Da jeg igjen så etter Gatsby, var han forsvunnet, og jeg var alene igjen i det urolige mørket.

---