Bildet av Dorian Gray

Oscar Wilde

Kapittel 1

Atelieret var fylt av rosenes fyldige duft, og når den lette sommervinden rørte seg mellom trærne i hagen, kom syrinenes tunge duft eller den finere angen av rosablomstrende hagtorn inn gjennom den åpne døren.

Fra hjørnet av divanen med de persiske saltaskene, der han lå og som vanlig røykte utallige sigaretter, kunne lord Henry Wotton så vidt skimte glansen i de honningsøte og honninggule blomstene på en gullregn, hvis dirrende grener knapt syntes å kunne bære byrden av sin egen flammende skjønnhet; og av og til flakket selsomme skygger av fugler i flukt over de lange gardinene av tussahsilke som var spent foran det veldige vinduet, slik at det hele et øyeblikk fikk noe japansk over seg og minnet ham om de bleke malerne i Tokyo, med ansikter av jade, som gjennom en kunst som nødvendigvis er ubevegelig, søker å formidle følelsen av fart og bevegelse. Den mutte summingen fra biene som skjøv seg frem gjennom det lange, uslåtte gresset eller kretset med monoton iherdighet rundt de støvete, forgylte trompetene på den sprikende kaprifolen, syntes å gjøre stillheten mer trykkende. Det dempede bruset fra London var som bourdontonen fra et fjernt orgel.

Midt i rommet, festet til et oppreist staffeli, sto helfigursportrettet av en usedvanlig vakker ung mann, og foran det, et lite stykke unna, satt kunstneren selv, Basil Hallward, hvis plutselige forsvinning for noen år siden den gangen vakte slik oppstandelse i offentligheten og ga opphav til så mange underlige formodninger.

Da maleren betraktet den grasiøse, vakre skikkelsen han så dyktig hadde speilet i kunsten sin, gled et smil av glede over ansiktet hans og så ut til å skulle bli værende der. Men plutselig spratt han opp, lukket øynene og la fingrene mot øyelokkene, som om han prøvde å stenge en selsom drøm inne i hjernen, en drøm han fryktet å våkne fra.

«Det er ditt beste verk, Basil, det beste du noen gang har gjort», sa lord Henry dovent. «Du må absolutt sende det til Grosvenor neste år. Akademiet er for stort og for vulgært. Hver gang jeg har vært der, har det enten vært så mange mennesker at jeg ikke har kunnet se bildene, noe som var forferdelig, eller så mange bilder at jeg ikke har kunnet se menneskene, noe som var verre. Grosvenor er virkelig det eneste stedet.»

«Jeg tror ikke jeg kommer til å sende det noe sted», svarte han og kastet hodet bakover på den merkelige måten som i Oxford pleide å få vennene hans til å le av ham. «Nei, jeg vil ikke sende det noe sted.»

Lord Henry hevet øyenbrynene og så forbløffet på ham gjennom de tynne, blå røykslyngene som steg i så fantasifulle virvler fra den sterke, opiumsblandede sigaretten hans. «Ikke sende det noe sted? Kjære venn, hvorfor ikke? Har du noen grunn til det? Så underlige dere malere er! Dere gjør alt i verden for å skaffe dere et navn. Så snart dere har det, ser det ut som dere vil kaste det fra dere. Det er tåpelig av dere, for det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er å ikke bli snakket om. Et slikt portrett ville stille deg langt over alle unge menn i England og gjøre de gamle riktig misunnelige, om gamle menn overhodet er i stand til å føle noe som helst.»

«Jeg vet at du vil le av meg», svarte han, «men jeg kan virkelig ikke stille det ut. Jeg har lagt for mye av meg selv i det.»

Lord Henry strakte seg ut på divanen og lo.

«Ja, jeg visste at du ville gjøre det; men det er like fullt sant.»

«For mye av deg selv i det! Sannelig, Basil, jeg visste ikke at du var så forfengelig; og jeg kan virkelig ikke se noen likhet mellom deg, med ditt grovskårne, sterke ansikt og kullsvarte hår, og denne unge Adonis, som ser ut som om han er laget av elfenben og roseblader. Min kjære Basil, han er jo en Narkissos, og du – ja, du har naturligvis et intellektuelt uttrykk og alt det der. Men skjønnhet, virkelig skjønnhet, slutter der et intellektuelt uttrykk begynner. Intellekt er i seg selv en form for overdrivelse og ødelegger harmonien i ethvert ansikt. I samme øyeblikk som man setter seg ned for å tenke, blir man bare nese eller bare panne eller noe annet gyselig. Se på de fremgangsrike mennene i de lærde yrkene. Så fullkomment heslige de er! Bortsett fra i kirken, naturligvis. Men i kirken tenker de jo ikke. En biskop sier som åttiåring fortsatt det han fikk beskjed om å si da han var en gutt på atten, og som en naturlig følge av det ser han alltid aldeles henrivende ut. Din mystiske unge venn, som du aldri har fortalt meg navnet på, men som virkelig fascinerer meg på bildet, tenker aldri. Det er jeg helt sikker på. Han er en eller annen tanketom, vakker skapning som alltid burde være her om vinteren, når vi ikke har blomster å se på, og alltid her om sommeren, når vi vil ha noe som kan kjøle ned forstanden. Ikke smigr deg selv, Basil: Du ligner ham ikke det minste.»

«Du forstår meg ikke, Harry», svarte kunstneren. «Selvfølgelig ligner jeg ham ikke. Det vet jeg inderlig godt. Jeg ville faktisk nødig sett ut som ham. Du trekker på skuldrene? Jeg sier deg sannheten. Det er noe skjebnesvangert ved alt som skiller en ut fysisk eller intellektuelt, av det slaget som gjennom historien synes å forfølge kongers vaklende skritt. Det er bedre å ikke skille seg fra sine medmennesker. De stygge og de dumme har det best her i verden. De kan sitte i ro og mak og glo på skuespillet. Om de ikke kjenner seieren, blir de i det minste spart for å kjenne nederlaget. De lever slik vi alle burde leve – uforstyrret, likegyldig og uten uro. De styrter verken andre i ulykke eller blir selv noensinne styrtet i ulykke av fremmede. Din rang og rikdom, Harry; min forstand, slik den nå er – min kunst, hva den nå måtte være verdt; Dorian Grays vakre utseende – vi skal alle lide for det gudene har gitt oss, lide fryktelig.»

«Dorian Gray? Er det det han heter?» spurte lord Henry og gikk gjennom atelieret bort til Basil Hallward.

«Ja, det er det han heter. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg det.»

«Men hvorfor ikke?»

«Å, jeg kan ikke forklare det. Når jeg liker noen umåtelig godt, forteller jeg aldri noen hva de heter. Det er som å gi fra seg en del av dem. Jeg har lært å elske hemmelighold. Det synes å være det eneste som kan gjøre det moderne livet mystisk eller underfullt for oss. Selv det aller vanligste blir herlig, bare man skjuler det. Når jeg reiser fra byen nå, forteller jeg aldri folkene mine hvor jeg skal. Gjorde jeg det, ville all gleden være borte. Det er nok en tåpelig vane, men på et vis synes den å bringe mye romantikk inn i livet. Du synes vel jeg er fryktelig tåpelig som holder på slik?»

«Slett ikke», svarte lord Henry, «slett ikke, min kjære Basil. Du synes å glemme at jeg er gift, og ekteskapets eneste sjarm er at det gjør et liv i bedrag helt nødvendig for begge parter. Jeg vet aldri hvor min kone er, og min kone vet aldri hva jeg gjør. Når vi møtes – vi møtes jo av og til, når vi spiser middag borte sammen eller drar ut til hertugen – forteller vi hverandre de mest absurde historier med de alvorligste miner. Min kone er svært flink til det – mye flinkere enn jeg, faktisk. Hun går aldri surr i datoene, og det gjør jeg alltid. Men når hun avslører meg, lager hun ikke noe oppstyr. Av og til skulle jeg ønske hun gjorde det; men hun bare ler av meg.»

«Jeg hater måten du snakker om ekteskapet ditt på, Harry», sa Basil Hallward og ruslet mot døren som førte ut i hagen. «Jeg tror at du egentlig er en svært god ektemann, men at du skammer deg dypt over dine egne dyder. Du er en merkelig fyr. Du sier aldri noe moralsk, og du gjør aldri noe galt. Kynismen din er bare posering.»

«Å være naturlig er bare posering, og den mest irriterende poseringen jeg vet om», utbrøt lord Henry leende; og de to unge mennene gikk sammen ut i hagen og slo seg godt til rette på en lang bambusbenk som sto i skyggen av en høy laurbærbusk. Sollyset gled over de blanke bladene. I gresset dirret hvite tusenfryd.

Etter en pause tok lord Henry frem klokken. «Jeg er redd jeg må gå, Basil», mumlet han, «og før jeg går, forlanger jeg at du svarer på et spørsmål jeg stilte deg for en stund siden.»

«Hvilket spørsmål?» sa maleren uten å ta blikket fra bakken.

«Det vet du godt.»

«Det vet jeg ikke, Harry.»

«Da skal jeg si deg det. Jeg vil at du skal forklare meg hvorfor du ikke vil stille ut bildet av Dorian Gray. Jeg vil ha den egentlige grunnen.»

«Jeg har fortalt deg den egentlige grunnen.»

«Nei, det har du ikke. Du sa det var fordi det var for mye av deg selv i det. Det er da barnslig.»

«Harry», sa Basil Hallward og så ham rett i ansiktet, «ethvert portrett som er malt med følelse, er et portrett av kunstneren, ikke av modellen. Modellen er bare tilfeldigheten, foranledningen. Det er ikke modellen maleren avslører; det er snarere maleren som på det bemalte lerretet avslører seg selv. Grunnen til at jeg ikke vil stille ut dette bildet, er at jeg er redd jeg har vist min egen sjels hemmelighet i det.»

Lord Henry lo. «Og hva er den?» spurte han.

«Jeg skal fortelle deg det», sa Hallward; men et rådvilt uttrykk gled over ansiktet hans.

«Jeg er lutter forventning, Basil», fortsatte vennen og kastet et blikk på ham.

«Å, det er i grunnen svært lite å fortelle, Harry», svarte maleren, «og jeg er redd du neppe vil forstå det. Kanskje vil du neppe tro det.»

Lord Henry smilte, bøyde seg ned og plukket en tusenfryd med rosa kronblader fra gresset og gransket den. «Jeg er helt sikker på at jeg vil forstå det», svarte han og så intenst på den lille gylne skiven med sin hvite fjærkrans, «og når det gjelder å tro på ting, kan jeg tro hva som helst, bare det er helt utrolig.»

Vinden ristet noen blomster av trærne, og de tunge syrinblomstene, med stjernene i tette klaser, vaiet frem og tilbake i den døsige luften. En gresshoppe begynte å spille ved muren, og som en blå tråd svevde en lang, tynn øyenstikker forbi på sine brune florvinger. Lord Henry syntes han kunne høre hjertet til Basil Hallward slå, og lurte på hva som ville komme.

«Det hele gikk ganske enkelt slik til», sa maleren etter en stund. «For to måneder siden var jeg i et overfylt selskap hos lady Brandon. Du vet at vi stakkars kunstnere må vise oss i sosieteten fra tid til annen, bare for å minne offentligheten om at vi ikke er villmenn. Med en snippkjole og et hvitt halstørkle kan hvem som helst, selv en aksjemegler, få ry for å være sivilisert, som du sa til meg en gang. Etter at jeg hadde vært i rommet i omtrent ti minutter og snakket med svære, overpyntede enkefruer og kjedelige akademimedlemmer, ble jeg plutselig oppmerksom på at noen så på meg. Jeg snudde meg halvt rundt og så Dorian Gray for første gang. Da blikkene våre møttes, kjente jeg at jeg ble blek. En underlig redsel grep meg. Jeg visste at jeg sto ansikt til ansikt med et menneske hvis personlighet alene var så betagende at den, om jeg lot den få lov, ville oppsluke hele mitt vesen, hele min sjel, selve min kunst. Jeg ville ikke ha noen påvirkning utenfra i livet mitt. Du vet selv, Harry, hvor uavhengig jeg er av natur. Jeg har alltid vært min egen herre; hadde i det minste alltid vært det, helt til jeg møtte Dorian Gray. Så – men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det for deg. Noe syntes å si meg at jeg sto på terskelen til en fryktelig krise i livet mitt. Jeg hadde en underlig følelse av at skjebnen hadde utsøkte gleder og utsøkte sorger i vente for meg. Jeg ble redd og snudde meg for å forlate rommet. Det var ikke samvittigheten som fikk meg til å gjøre det; det var en slags feighet. Jeg regner det ikke som noen fortjeneste at jeg prøvde å unnslippe.»

«Samvittighet og feighet er egentlig ett og det samme, Basil. Samvittighet er firmaets handelsnavn. Det er alt.»

«Det tror jeg ikke på, Harry, og jeg tror ikke du gjør det heller. Men hva enn motivet mitt var – og det kan ha vært stolthet, for før var jeg svært stolt – så kjempet jeg meg i alle fall bort til døren. Der støtte jeg naturligvis rett borti lady Brandon. ‘De skal vel ikke stikke av allerede, mr. Hallward?’ skrek hun. Du kjenner den merkelig skingrende stemmen hennes?»

«Ja; hun er en påfugl i alt unntatt skjønnhet», sa lord Henry og rev tusenfryden i stykker med sine lange, nervøse fingre.

«Jeg kunne ikke bli kvitt henne. Hun presenterte meg for kongelige og folk med ordensstjerner og hosebånd, og eldre damer med veldige tiaraer og papegøyeneser. Hun omtalte meg som sin kjæreste venn. Jeg hadde bare møtt henne én gang før, men hun hadde fått det for seg at hun skulle vise meg frem som en berømthet. Jeg tror et av bildene mine hadde gjort stor lykke den gangen, i det minste hadde det vært snakket om i pennyavisene, noe som er det nittende århundres målestokk for udødelighet. Plutselig sto jeg ansikt til ansikt med den unge mannen hvis personlighet hadde gjort et så underlig inntrykk på meg. Vi sto helt nær hverandre, nesten inntil hverandre. Blikkene våre møttes igjen. Det var dumdristig av meg, men jeg ba lady Brandon presentere meg for ham. Kanskje var det likevel ikke så dumdristig. Det var ganske enkelt uunngåelig. Vi ville ha snakket med hverandre uten å bli presentert. Det er jeg sikker på. Det sa Dorian til meg etterpå. Også han følte at det var vår skjebne å lære hverandre å kjenne.»

«Og hvordan beskrev lady Brandon denne vidunderlige unge mannen?» spurte vennen. «Jeg vet at hun pleier å gi et raskt resymé av alle gjestene sine. Jeg husker at hun presenterte meg for en stridslysten og rødmusset gammel herre, fullbehengt med ordener og bånd, og hveste de mest forbløffende detaljer inn i øret mitt, med en tragisk hvisken som alle i rommet må ha kunnet høre helt tydelig. Jeg flyktet simpelthen. Jeg liker å finne ut av folk selv. Men lady Brandon behandler gjestene sine akkurat som en auksjonarius behandler varene sine. Enten forklarer hun dem i hjel, eller så forteller hun en alt om dem unntatt det man vil vite.»

«Stakkars lady Brandon! Du er hard mot henne, Harry!» sa Hallward matt.

«Kjære venn, hun prøvde å skape en salong og klarte bare å åpne en restaurant. Hvordan skulle jeg kunne beundre henne? Men fortell meg, hva sa hun om mr. Dorian Gray?»

«Å, noe slikt som: ‘Sjarmerende gutt – hans stakkars kjære mor og jeg helt uatskillelige. Har rent glemt hva han driver med – er redd han – ikke driver med noe – å jo, spiller piano – eller er det fiolin, kjære mr. Gray?’ Ingen av oss kunne la være å le, og vi ble venner med det samme.»

«Latter er slett ingen dårlig begynnelse på et vennskap, og det er uten sammenligning den beste avslutningen», sa den unge lorden og plukket en tusenfryd til.

Hallward ristet på hodet. «Du forstår ikke hva vennskap er, Harry», mumlet han, «eller hva fiendskap er, for den saks skyld. Du liker alle; det vil si at du er likegyldig overfor alle.»

«Så fryktelig urettferdig av deg!» utbrøt lord Henry, vippet hatten bakover og så opp på de små skyene som drev som opptrevlede hesper av skinnende hvit silke over sommerhimmelens turkise hvelv. «Ja, fryktelig urettferdig av deg. Jeg gjør stor forskjell på folk. Jeg velger vennene mine etter deres vakre utseende, de bekjente etter deres gode karakter og fiendene etter deres gode intellekt. Man kan ikke være for omhyggelig i valget av sine fiender. Jeg har ikke en eneste som er en tosk. De er alle menn med en viss åndskraft, og følgelig verdsetter de meg alle. Er det svært forfengelig av meg? Jeg synes det er nokså forfengelig.»

«Det skulle jeg mene, Harry. Men etter din inndeling må jeg bare være en bekjent.»

«Min kjære gamle Basil, du er mye mer enn en bekjent.»

«Og mye mindre enn en venn. En slags bror, antar jeg?»

«Å, brødre! Brødre har jeg ikke noe til overs for. Storebroren min vil ikke dø, og de yngre brødrene mine ser aldri ut til å gjøre annet.»

«Harry!» utbrøt Hallward og rynket pannen.

«Kjære venn, jeg mener det ikke helt alvorlig. Men jeg kan ikke la være å avsky slektningene mine. Jeg antar det kommer av at ingen av oss tåler at andre har de samme feilene som vi selv. Jeg har full forståelse for det engelske demokratiets raseri over det de kaller overklassens laster. Massene mener at drukkenskap, dumhet og umoral bør være deres egen særlige eiendom, og at hvis en av oss gjør seg til narr, driver han krypskyting på deres enemerker. Da stakkars Southwark havnet i skilsmisseretten, var harmen deres rent storslagen. Og likevel tror jeg ikke at ti prosent av proletariatet lever sømmelig.»

«Jeg er ikke enig i et eneste ord av det du har sagt, og dessuten, Harry, er jeg sikker på at du ikke er det heller.»

Lord Henry strøk seg over det spisse, brune skjegget og banket på tåen av lakklærstøvelen sin med en ibenholtstokk med dusk. «Så engelsk du er, Basil! Det er andre gang du kommer med den bemerkningen. Hvis man legger frem en idé for en ekte engelskmann – alltid et dristig foretagende – faller det ham aldri inn å vurdere om ideen er riktig eller gal. Det eneste han tillegger noen betydning, er om man tror på den selv. Men verdien av en idé har overhodet ingenting å gjøre med oppriktigheten til mannen som uttrykker den. Det sannsynlige er tvert imot at jo mer uoppriktig mannen er, desto mer rent intellektuell vil ideen være, ettersom den i så fall ikke blir farget av hans behov, ønsker eller fordommer. Men jeg har ikke tenkt å diskutere politikk, sosiologi eller metafysikk med deg. Jeg liker mennesker bedre enn prinsipper, og mennesker uten prinsipper liker jeg bedre enn noe annet i verden. Fortell meg mer om mr. Dorian Gray. Hvor ofte ser du ham?»

«Hver dag. Jeg kunne ikke være lykkelig om jeg ikke så ham hver dag. Han er helt nødvendig for meg.»

«Så merkelig! Jeg trodde at du aldri ville bry deg om annet enn kunsten din.»

«Nå er han hele min kunst», sa maleren alvorlig. «Av og til tenker jeg, Harry, at det bare finnes to epoker av betydning i verdenshistorien. Den første inntrer når kunsten får et nytt uttrykksmiddel, den andre når den får en ny personlighet. Det oljemaleriets oppfinnelse var for venetianerne, var Antinoos’ ansikt for den sene greske skulpturkunsten, og det vil Dorian Grays ansikt en dag bli for meg. Det er ikke bare det at jeg maler, tegner og skisserer med ham som modell. Alt det har jeg naturligvis gjort. Men han er langt mer for meg enn en modell eller portrettmodell. Jeg skal ikke si at jeg er misfornøyd med bildene jeg har laget av ham, eller at skjønnheten hans er slik at kunsten ikke kan uttrykke den. Det finnes ingenting kunsten ikke kan uttrykke, og jeg vet at arbeidet jeg har gjort siden jeg møtte Dorian Gray, er godt arbeid, er det beste arbeidet i mitt liv. Men på en underlig måte – jeg lurer på om du vil forstå meg? – har hans personlighet inspirert meg til en helt ny uttrykksmåte i kunsten, et helt nytt stiluttrykk. Jeg ser ting på en annen måte, jeg tenker på dem på en annen måte. Nå kan jeg gjenskape livet på en måte som før var skjult for meg. ‘En drøm om form i tankens dager’ – hvem er det som sier det? Jeg husker det ikke; men det er det Dorian Gray har vært for meg. Bare det å ha denne gutten for øynene – for i mine øyne er han knapt mer enn en gutt, selv om han faktisk er over tjue – bare det å ha ham for øynene – å! Jeg lurer på om du kan fatte alt det betyr? Uten å vite det trekker han for meg opp linjene til en ny skole, en skole som skal romme hele den romantiske ånds lidenskap, hele den greske ånds fullkommenhet. Sjelens og kroppens harmoni – hvor mye ligger det ikke i det! I vår galskap har vi skilt de to og funnet opp en realisme som er vulgær, en idealitet som er tom. Harry! Om du bare visste hva Dorian Gray er for meg! Du husker landskapsbildet mitt som Agnew tilbød meg en så voldsom sum for, men som jeg ikke ville gi fra meg? Det er noe av det beste jeg noen gang har gjort. Og hvorfor er det det? Fordi Dorian Gray satt ved siden av meg mens jeg malte det. En subtil innflytelse strømmet fra ham til meg, og for første gang i mitt liv så jeg i det alminnelige skoglandskapet det underet jeg alltid hadde lett etter og alltid hadde oversett.»

«Basil, dette er merkelig! Jeg må se Dorian Gray.»

Hallward reiste seg fra benken og gikk frem og tilbake i hagen. Etter en stund kom han tilbake. «Harry», sa han, «Dorian Gray er for meg ganske enkelt et motiv i kunsten. Du ville kanskje ikke se noe i ham. Jeg ser alt i ham. Han er aldri mer til stede i arbeidet mitt enn når det ikke finnes noe bilde av ham der. Som jeg har sagt, gir han meg ideen til en ny uttrykksmåte. Jeg finner ham i visse linjers krumning, i visse fargers skjønnhet og fine nyanser. Det er alt.»

«Hvorfor vil du da ikke stille ut portrettet av ham?» spurte lord Henry.

«Fordi jeg uten å ville det har gitt hele denne underlige kunstneriske avgudsdyrkelsen et visst uttrykk i bildet, og den har jeg naturligvis aldri ønsket å snakke med ham om. Han vet ikke noe om det. Han skal aldri få vite noe om det. Men verden kunne gjette seg til det, og jeg vil ikke blotte sjelen min for dens overflatiske, nærgående blikk. Hjertet mitt skal aldri legges under dens mikroskop. Det er for mye av meg selv i det, Harry – for mye av meg selv!»

«Diktere har ikke så mange skrupler som du. De vet hvor nyttig lidenskap er når man skal på trykk. Nå for tiden kan et knust hjerte komme i mange opplag.»

«Jeg hater dem for det», utbrøt Hallward. «En kunstner bør skape vakre ting, men ikke legge noe av sitt eget liv i dem. Vi lever i en tid da folk behandler kunsten som om den skulle være en form for selvbiografi. Vi har mistet den abstrakte sansen for skjønnhet. En dag skal jeg vise verden hva det er; og av den grunn skal verden aldri få se mitt portrett av Dorian Gray.»

«Jeg tror du tar feil, Basil, men jeg vil ikke diskutere med deg. Det er bare de intellektuelt fortapte som diskuterer. Si meg, er Dorian Gray svært glad i deg?»

Maleren tenkte seg om noen øyeblikk. «Han liker meg», svarte han etter en pause, «jeg vet at han liker meg. Jeg smigrer ham naturligvis fryktelig. Jeg finner en underlig glede i å si ting til ham som jeg vet jeg vil angre på at jeg har sagt. Som regel er han sjarmerende mot meg, og vi sitter i atelieret og snakker om tusen ting. Men av og til er han fryktelig tankeløs og synes å finne virkelig glede i å såre meg. Da føler jeg, Harry, at jeg har gitt bort hele sjelen min til en som behandler den som en blomst til å sette i jakkeslaget, et stykke pynt til glede for forfengeligheten hans, et smykke for en sommerdag.»

«Sommerdager, Basil, har det med å vare lenge», mumlet lord Henry. «Kanskje vil du bli lei før han gjør det. Det er trist å tenke på, men det er ingen tvil om at genialitet varer lenger enn skjønnhet. Det forklarer hvorfor vi alle gjør oss så stor umake med å bli altfor lærde. I den ville kampen for tilværelsen vil vi ha noe som varer, og derfor fyller vi hodet med skrot og fakta, i et tåpelig håp om å holde på plassen vår. Den fullstendig velinformerte mannen – det er det moderne idealet. Og hodet til den fullstendig velinformerte mannen er en forferdelig ting. Det er som en krimskramsbutikk, bare uhyrer og støv, der alt er priset høyere enn det er verdt. Jeg tror likevel du vil bli lei først. En dag vil du se på vennen din, og han vil synes deg å være litt feiltegnet, eller du vil ikke like fargetonen hans, eller noe slikt. I ditt stille sinn vil du klandre ham bittert og for alvor tro at han har behandlet deg svært dårlig. Neste gang han kommer på besøk, vil du være fullstendig kald og likegyldig. Det vil være svært synd, for det vil forandre deg. Det du har fortalt meg, er den rene romansen, en kunstens romanse kunne man kalle det, og det verste ved en romanse av noe slag er at den gjør en så uromantisk.»

«Harry, ikke snakk slik. Så lenge jeg lever, vil Dorian Grays personlighet ha makt over meg. Du kan ikke føle det jeg føler. Du forandrer deg for ofte.»

«Å, min kjære Basil, det er nettopp derfor jeg kan føle det. De trofaste kjenner bare kjærlighetens trivielle side: Det er de troløse som kjenner kjærlighetens tragedier.» Og lord Henry strøk en fyrstikk mot et nett sølvetui og begynte å røyke en sigarett med en selvbevisst og tilfreds mine, som om han hadde sammenfattet verden i en setning. Det raslet av kvitrende spurver i eføyens grønne lakkblader, og de blå skyskyggene jaget hverandre over gresset som svaler. Så godt det var i hagen! Og så herlige andres følelser var! – mye herligere enn tankene deres, syntes han. Ens egen sjel og vennenes lidenskaper – det var det fengslende i livet. Med stille munterhet så han for seg den kjedelige lunsjen han hadde gått glipp av ved å bli så lenge hos Basil Hallward. Hadde han dratt til tanten sin, ville han ganske sikkert ha møtt lord Goodbody der, og hele samtalen ville ha dreid seg om mat til de fattige og nødvendigheten av mønsterlosjihus. Hver klasse ville ha forkynt betydningen av de dydene den ikke trengte å utøve i sitt eget liv. De rike ville ha snakket om verdien av sparsommelighet, og de ørkesløse ville ha lagt veltalende ut om arbeidets verdighet. Så herlig å ha sluppet alt det! Da han tenkte på tanten, var det som om han kom på noe. Han vendte seg mot Hallward og sa: «Kjære venn, nå husket jeg det.»

«Hva husket du, Harry?»

«Hvor jeg hørte navnet Dorian Gray.»

«Hvor var det?» spurte Hallward og rynket pannen svakt.

«Ikke se så sint ut, Basil. Det var hos tanten min, lady Agatha. Hun fortalte at hun hadde oppdaget en vidunderlig ung mann som skulle hjelpe henne i East End, og at han het Dorian Gray. Jeg må si at hun aldri fortalte meg at han var vakker. Kvinner har ingen sans for et vakkert utseende; i det minste har ikke gode kvinner det. Hun sa at han var svært alvorlig anlagt og hadde et vakkert sinn. Jeg så straks for meg en skapning med briller og livløst hår, fryktelig fregnete, som trampet omkring på svære føtter. Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det var vennen din.»

«Jeg er svært glad for at du ikke visste det, Harry.»

«Hvorfor?»

«Jeg vil ikke at du skal treffe ham.»

«Du vil ikke at jeg skal treffe ham?»

«Nei.»

«Mr. Dorian Gray er i atelieret, sir», sa butleren idet han kom ut i hagen.

«Nå må du presentere meg», utbrøt lord Henry leende.

Maleren vendte seg mot tjeneren sin, som sto og blunket i sollyset. «Be mr. Gray vente, Parker; jeg kommer inn om noen øyeblikk.» Mannen bukket og gikk oppover hagegangen.

Deretter så maleren på lord Henry. «Dorian Gray er min kjæreste venn», sa han. «Han har et enkelt og vakkert sinn. Tanten din hadde helt rett i det hun sa om ham. Ikke ødelegg ham. Ikke prøv å påvirke ham. Du ville ha dårlig innflytelse på ham. Verden er stor og har mange vidunderlige mennesker. Ikke ta fra meg det ene mennesket som gir kunsten min den sjarmen den måtte ha: Mitt liv som kunstner avhenger av ham. Husk det, Harry, jeg stoler på deg.» Han snakket svært langsomt, og det var som om ordene ble presset ut av ham nesten mot hans vilje.

«For noe tøv du kommer med!» sa lord Henry smilende, og han tok Hallward i armen og nærmest førte ham inn i huset.

---