Jorden rundt på 80 dager
Jules Verne
Kapittel 1
Hvor Phileas Fogg og Passepartout godtar hverandre, den ene som herre, den andre som tjener.
Mr. Phileas Fogg bodde i 1872 i Saville Row nr. 7, Burlington Gardens, i huset der Sheridan døde i 1814. Han var et av Reformklubbens mest markante medlemmer, selv om han alltid syntes å unngå å vekke oppmerksomhet; en gåtefull skikkelse som man visste lite om, bortsett fra at han var en beleven verdensmann. Folk sa at han lignet Byron – i det minste at han hadde et byronsk hode; men det var en skjeggete og rolig Byron, som kunne leve videre i tusen år uten å eldes.
At Phileas Fogg var engelskmann, var sikkert; om han var londoner, var mer tvilsomt. Han ble aldri sett på børsen, i Bank of England eller på handelshusenes kontorer i «City»; ingen skip som anløp Londons dokker, tilhørte ham; han hadde ingen offentlig stilling; han hadde aldri vært innskrevet ved noen av juristkollegiene, verken Temple, Lincoln’s Inn eller Gray’s Inn; heller ikke hadde stemmen hans noensinne lydt i Court of Chancery, Exchequer, Queen’s Bench eller de kirkelige domstolene. Han var avgjort ingen fabrikkeier, heller ikke kjøpmann eller lystbonde. Navnet hans var ukjent i de vitenskapelige og lærde selskapene, og ingen kjente til at han noensinne hadde deltatt i de vise rådslagningene i Royal Institution, London Institution, Artisan’s Association eller Institution of Arts and Sciences. Faktisk tilhørte han ingen av de tallrike selskapene som den engelske hovedstaden vrimler av, fra Harmonic til entomologenes selskap, som først og fremst var stiftet for å utrydde skadelige insekter.
Phileas Fogg var medlem av Reformklubben, og det var alt.
Veien inn i denne eksklusive klubben hadde vært enkel nok.
Han var blitt anbefalt av Barings, der han hadde åpen kreditt. Sjekkene hans ble punktlig innløst ved fremvisning og belastet foliokontoen hans, som alltid var velfylt.
Var Phileas Fogg rik? Utvilsomt. Men selv de som kjente ham best, kunne ikke forestille seg hvordan han hadde skaffet seg formuen, og mr. Fogg var den siste man ville spørre om dette. Han var ikke ødsel, men heller ikke gjerrig; for hver gang han fikk vite at det trengtes penger til et edelt, nyttig eller veldedig formål, ga han dem i all stillhet og iblant anonymt. Han var kort sagt den minst meddelsomme av alle. Han snakket svært lite, og hans fåmælte vesen gjorde ham enda mer gåtefull. De daglige vanene hans var lette å iaktta, men alt han foretok seg, var så nøyaktig likt det han alltid hadde gjort før, at de nysgjerrige rett og slett ikke ble kloke på ham.
Hadde han reist? Sannsynligvis, for ingen syntes å kjenne verden bedre; ikke noe sted lå så avsides at han ikke så ut til å kjenne det inngående. Med noen få klare ord rettet han ofte på de tusen gjetningene klubbens medlemmer kom med om forsvunne reisende som ingen hadde hørt fra, og pekte på det som virkelig var sannsynlig; han virket som om han hadde en form for klarsyn, så ofte slo forutsigelsene hans til. Han måtte ha reist overalt, i det minste i ånden.
Det var i alle fall sikkert at Phileas Fogg ikke hadde vært borte fra London på mange år. De som hadde den ære å kjenne ham bedre enn de andre, erklærte at ingen kunne påstå noensinne å ha sett ham noe annet sted. Hans eneste tidsfordriv var å lese aviser og spille whist. Han vant ofte i dette spillet, som passet hans natur fordi det foregikk i taushet; men gevinsten havnet aldri i pungen hans, for den ble satt til side som midler til hans veldedige formål. Mr. Fogg spilte ikke for å vinne, men for spillets skyld. Spillet var i hans øyne en kappestrid, en kamp for å overvinne en vanskelighet, men en kamp uten bevegelse eller tretthet, helt etter hans smak.
Så vidt man visste, hadde Phileas Fogg verken kone eller barn, noe som kan forekomme selv blant de hederligste mennesker; heller ikke slektninger eller nære venner, noe som utvilsomt er mer uvanlig. Han bodde alene i huset sitt i Saville Row, dit ingen kom. Han greide seg med én eneste tjener. Han spiste frokost og middag i klubben, til matematisk fastsatte tider, i samme rom, ved samme bord; han spiste aldri sammen med andre medlemmer, og enda mindre tok han med seg noen gjest; på slaget midnatt gikk han hjem og rett til sengs. Han benyttet aldri de hyggelige værelsene Reformklubben stilte til rådighet for sine privilegerte medlemmer. Han tilbrakte ti av døgnets tjuefire timer i Saville Row, enten med å sove eller gjøre sitt toalett. Når han ville ta seg en spasertur, gikk han med jevne skritt i vestibylen med mosaikkgulvet eller i det runde galleriet, der kuppelen hvilte på tjue joniske søyler av rød porfyr og lyset falt inn gjennom blåmalte vinduer. Når han spiste frokost eller middag, bidro alle klubbens ressurser – kjøkken og spiskamre, anretningsrom og meieri – til å fylle bordet hans med de lekreste retter; han ble oppvartet av de alvorligste kelnerne, i snippkjole og sko med flanellsåler, som bød frem maten på et eget porselensservise og det fineste lindekketøy; klubbens karafler, laget i en form som var gått tapt, rommet hans sherry, hans portvin og hans kanelkrydrede bordeauxvin, mens is som til store omkostninger var hentet fra de amerikanske innsjøene, ga drikkene hans en forfriskende kjølighet.
Hvis det er eksentrisk å leve slik, må man innrømme at eksentrisiteten har sine gode sider.
Herskapshuset i Saville Row var ikke overdådig, men svært komfortabelt. Vanene hans krevde lite av husets eneste tjener, men Phileas Fogg forlangte en nesten overmenneskelig punktlighet og regelmessighet av ham. Nettopp denne dagen, den 2. oktober, hadde han avskjediget James Forster fordi den uheldige unge mannen hadde kommet med barbervann som holdt åttifire grader Fahrenheit i stedet for åttiseks; nå ventet han på etterfølgeren, som skulle innfinne seg i huset mellom elleve og halv tolv.
Phileas Fogg satt rett opp og ned i lenestolen, med føttene tett sammen som en grenader på parade, hendene hvilende på knærne, kroppen rak og hodet hevet; han holdt blikket festet på et komplisert ur som viste timene, minuttene, sekundene, dagene, månedene og årene. På slaget halv tolv skulle mr. Fogg, slik han gjorde hver dag, forlate Saville Row og begi seg til Reformklubben.
I det samme banket det på døren til det hyggelige rommet der Phileas Fogg satt, og James Forster, den avskjedigede tjeneren, viste seg.
«Den nye tjeneren», sa han.
En ung mann på tretti år trådte frem og bukket.
«De er franskmann, tror jeg», spurte Phileas Fogg, «og heter John?»
«Jean, om jeg får lov, monsieur», svarte den nyankomne, «Jean Passepartout, et tilnavn som har hengt ved meg fordi jeg har et naturlig anlegg for å gå fra det ene yrket til det andre. Jeg mener jeg er en ærlig mann, monsieur, men for å si det rett ut har jeg hatt flere yrker. Jeg har vært omreisende sanger og kunstrytter i sirkus, og den gangen slo jeg volter som Léotard og danset på line som Blondin. Så ble jeg gymnastikklærer for å utnytte talentene mine bedre; siden ble jeg sersjant i brannvesenet i Paris og hjalp til ved mang en storbrann. Men for fem år siden forlot jeg Frankrike, og fordi jeg ønsket å smake hjemmelivets gleder, tok jeg tjeneste som kammertjener her i England. Siden jeg nå er uten tjeneste og har hørt at monsieur Phileas Fogg er den mest punktlige og stedbundne herren i Storbritannia, har jeg oppsøkt monsieur i håp om å leve et rolig liv hos ham og til og med glemme navnet Passepartout.»
«Passepartout passer meg», svarte mr. Fogg. «De har gode anbefalinger; jeg har hørt godt om Dem. De kjenner vilkårene mine?»
«Ja, monsieur.»
«Godt! Hva er klokken?»
«Tjueto minutter over elleve», svarte Passepartout og trakk et digert sølvur opp fra dypet av lommen.
«Uret Deres går etter», sa mr. Fogg.
«Unnskyld meg, monsieur, det er umulig –»
«Uret Deres går fire minutter etter. Det gjør ingenting; det holder å nevne feilen. Fra og med dette øyeblikket, klokken tjueni minutter over elleve på formiddagen denne onsdagen den 2. oktober, er De i min tjeneste.»
Phileas Fogg reiste seg, tok hatten i venstre hånd, satte den på hodet med en mekanisk bevegelse og gikk sin vei uten et ord.
Passepartout hørte ytterdøren bli lukket én gang; det var hans nye herre som gikk ut. Han hørte den bli lukket igjen; det var hans forgjenger, James Forster, som nå også dro sin vei. Passepartout ble alene igjen i huset i Saville Row.




