Fryk­tens dal

Arthur Conan Doyle

Kapittel 1: Advarselen

«Jeg er tilbøyelig til å tenke –» sa jeg.

«Det burde du også», bemerket Sherlock Holmes utålmodig.

Jeg tror jeg er en av de mest langmodige blant oss dødelige; men jeg skal innrømme at den spydige avbrytelsen ergret meg.

«Ærlig talt, Holmes», sa jeg strengt, «du kan være litt anstrengende iblant.»

Han var for oppslukt av sine egne tanker til å svare på protesten min med det samme. Han støttet hodet i hånden, med den urørte frokosten foran seg, og stirret på papirlappen han nettopp hadde trukket ut av konvolutten. Så tok han selve konvolutten, holdt den opp mot lyset og gransket både utsiden og klaffen svært nøye.

«Det er Porlocks håndskrift», sa han ettertenksomt. «Jeg kan vanskelig tvile på at det er Porlocks håndskrift, selv om jeg bare har sett den to ganger før. Den greske e-en med den særegne snirkelen øverst er karakteristisk. Men hvis det er Porlock, må det dreie seg om noe av aller største betydning.»

Han snakket snarere til seg selv enn til meg, men ordene vakte en interesse som fikk ergrelsen min til å forsvinne.

«Hvem er så Porlock?» spurte jeg.

«Porlock, Watson, er et nom-de-plume, bare en merkelapp; men bak det skjuler det seg en slu og unnvikende personlighet. I et tidligere brev fortalte han meg rett ut at navnet ikke var hans eget, og utfordret meg til å finne ham blant denne storbyens myldrende millioner. Porlock er viktig, ikke i kraft av seg selv, men på grunn av den store mannen han står i forbindelse med. Forestill deg losfisken sammen med haien, sjakalen sammen med løven – en hvilken som helst ubetydelig skapning i selskap med noe fryktinngytende: ikke bare fryktinngytende, Watson, men uhyggelig – i høyeste grad uhyggelig. Det er slik han kommer inn i mitt synsfelt. Du har hørt meg snakke om professor Moriarty?»

«Den berømte forbryteren som går vitenskapelig til verks, like berømt blant kjeltringer som –»

«Du får meg til å rødme, Watson!» mumlet Holmes avvergende.

«Jeg skulle til å si: som han er ukjent for allmennheten.»

«En treffer! En klar treffer!» utbrøt Holmes. «Du er i ferd med å utvikle en uventet, underfundig humor, Watson, som jeg må lære å vokte meg for. Men når du kaller Moriarty en forbryter, gjør du deg skyldig i ærekrenkelse i lovens øyne – og nettopp det er det storslåtte og forunderlige ved saken! Tidenes største renkespinner, mannen bak all djevelskap, underverdenens styrende hjerne, en hjerne som kunne ha avgjort nasjoners skjebne til hell eller ulykke – det er mannen! Men han er så hevet over mistanke i folks øyne, så uangripelig, så beundringsverdig dyktig til å styre og selv holde seg i bakgrunnen, at han kunne dra deg for retten for nettopp de ordene du har sagt og gå derfra med hele din årspensjon som oppreisning for sitt krenkede gode navn. Er han ikke den berømte forfatteren av En asteroides dynamikk, en bok som stiger til så luftige høyder innen den rene matematikken at det sies at ingen i den vitenskapelige pressen var i stand til å anmelde den? Er dette en mann man kan sverte? Grovmunnet lege og baktalt professor – det ville bli deres respektive roller! Det er genialt, Watson. Men hvis menn av mindre format lar meg leve, kommer vår dag helt sikkert.»

«Måtte jeg få oppleve det!» utbrøt jeg fromt. «Men du snakket om denne mannen Porlock.»

«Å ja – den såkalte Porlock er et ledd i kjeden et lite stykke fra det store festepunktet. Porlock er ikke et helt solid ledd – oss imellom. Han er det eneste svake punktet i den kjeden, så langt jeg har kunnet prøve den.»

«Men ingen kjede er sterkere enn sitt svakeste ledd.»

«Nettopp, min kjære Watson! Derav Porlocks uhyre betydning. Drevet av noen spede ønsker om å gjøre det rette, og behørig oppmuntret av en og annen seddel på ti pund som har nådd ham ad omveier, har han en eller to ganger gitt meg forhåndsopplysninger av verdi – av den aller høyeste verdi, den som gjør det mulig å komme forbrytelsen i forkjøpet og hindre den fremfor å hevne den. Jeg tviler ikke på at vi, om vi hadde chiffernøkkelen, ville finne at dette budskapet er av den arten jeg antyder.»

Igjen glattet Holmes ut papiret på den urørte tallerkenen sin. Jeg reiste meg, bøyde meg over ham og stirret ned på den underlige teksten, som lød slik:

534 C2 13 127 36 31 4 17 21 41

Douglas 109 293 5 37 Birlstone

26 Birlstone 9 47 171

«Hva får du ut av det, Holmes?»

«Det er åpenbart et forsøk på å formidle hemmelige opplysninger.»

«Men hva skal man med en chiffermelding uten nøkkelen?»

«I dette tilfellet er den til ingen nytte.»

«Hvorfor sier du ‘i dette tilfellet’?»

«Fordi det finnes mange chifre jeg kan lese like lett som jeg leser de dunkle tekstene i privatannonsespalten: Slike primitive påfunn morer intellektet uten å trette det. Men dette er annerledes. Det er helt klart en henvisning til ordene på en side i en eller annen bok. Før jeg får vite hvilken side og hvilken bok, står jeg maktesløs.»

«Men hvorfor ‘Douglas’ og ‘Birlstone’?»

«Åpenbart fordi disse ordene ikke sto på den aktuelle siden.»

«Hvorfor har han da ikke oppgitt boken?»

«Din medfødte skarpsindighet, min kjære Watson, den iboende sluheten som gleder vennene dine, ville vel hindre deg i å legge både nøkkel og melding i samme konvolutt. Skulle den komme på avveie, er du fortapt. Slik det nå er, må begge komme på avveie før det kan skje noen skade. Dagens andre post skulle alt ha vært her, og jeg blir overrasket om den ikke bringer oss enten et forklarende brev til eller, mer sannsynlig, selve boken disse tallene viser til.»

Holmes’ forutsigelse slo til bare noen få minutter senere, da tjenergutten Billy dukket opp med nettopp det brevet vi ventet på.

«Samme håndskrift», bemerket Holmes idet han åpnet konvolutten, «og til og med underskrevet», la han til med jublende stemme da han brettet ut brevet. «Nå går det fremover, Watson.» Men han rynket pannen da han så raskt over innholdet.

«Du store, dette er svært skuffende! Jeg er redd alle våre forhåpninger blir til intet, Watson. Jeg håper mannen Porlock ikke kommer til skade.

«Kjære mr. Holmes [skriver han]:

«Jeg går ikke videre med denne saken. Det er for farlig – han mistenker meg. Jeg kan se at han mistenker meg. Han kom til meg helt uventet etter at jeg allerede hadde skrevet adressen på denne konvolutten for å sende Dem nøkkelen til chifferet. Jeg klarte å skjule den. Hadde han sett den, ville det gått meg ille. Men jeg leste mistanke i øynene hans. Vær så vennlig å brenne chiffermeldingen, som nå ikke lenger kan være til noen nytte for Dem.

Fred Porlock.»

En liten stund satt Holmes og vred brevet mellom fingrene mens han stirret inn i ilden med rynket panne.

«Når alt kommer til alt», sa han omsider, «kan det hende det ikke er noe i det. Det kan bare være den dårlige samvittigheten hans. Han vet at han er en forræder, og kan ha lest anklagen i den andres øyne.»

«Den andre er, formoder jeg, professor Moriarty.»

«Ingen ringere! Når noen i den kretsen snakker om ‘Han’, vet du hvem de mener. De har alle én altoverskyggende ‘Han’.»

«Men hva kan han gjøre?»

«Hm! Det er et omfattende spørsmål. Når du har en av Europas fremste hjerner mot deg og alle mørkets makter står bak ham, er mulighetene uendelige. Uansett er vår venn Porlock tydeligvis fra seg av skrekk – sammenlign vennligst håndskriften i brevet med den på konvolutten; adressen skrev han, forteller han oss, før dette illevarslende besøket. Den ene er tydelig og stø. Den andre er knapt leselig.»

«Hvorfor skrev han i det hele tatt? Hvorfor lot han det ikke bare ligge?»

«Fordi han var redd jeg i så fall ville forhøre meg om ham og kanskje skape vanskeligheter for ham.»

«Uten tvil», sa jeg. «Selvsagt.» Jeg hadde tatt opp den opprinnelige chiffermeldingen og satt bøyd over den med rynket panne. «Det er til å bli gal av å tenke på at det kan ligge en viktig hemmelighet her på denne papirlappen, og at det ikke står i menneskelig makt å trenge inn i den.»

Sherlock Holmes hadde skjøvet den urørte frokosten fra seg og tent den illeluktende pipen som ledsaget hans dypeste grublerier. «Mon det!» sa han, lente seg tilbake og stirret opp i taket. «Kanskje ditt machiavelliske intellekt har oversett enkelte momenter. La oss betrakte problemet i den rene fornuftens lys. Denne mannen viser til en bok. Det er vårt utgangspunkt.»

«Et noe vagt utgangspunkt.»

«La oss da se om vi kan snevre det inn. Når jeg samler tankene om det, virker det ikke fullt så ugjennomtrengelig. Hvilke holdepunkter har vi når det gjelder denne boken?»

«Ingen.»

«Nå, nå, fullt så ille er det vel ikke. Chiffermeldingen begynner med det store tallet 534, gjør den ikke? Vi kan ha som arbeidshypotese at 534 er nettopp den siden chifferet viser til. Dermed er boken vår allerede blitt en stor bok, og det er da noe. Hvilke andre holdepunkter kan fortelle oss hva slags stor bok vi har med å gjøre? Det neste tegnet er C2. Hva får du ut av det, Watson?»

«Kapittel to, uten tvil.»

«Neppe det, Watson. Du er sikkert enig med meg i at når siden er oppgitt, er kapittelnummeret uten betydning. Og i at hvis vi på side 534 ennå bare befinner oss i andre kapittel, må det første ha vært rent uutholdelig langt.»

«Spalte!» utbrøt jeg.

«Glimrende, Watson. Du slår gnister i dag tidlig. Hvis det ikke betyr spalte, tar jeg grundig feil. Nå begynner vi altså å se for oss en stor bok trykt i to spalter som hver må være av betydelig lengde, siden ett av ordene i dokumentet er angitt som det to hundre og nittitredje. Har vi nådd grensen for hva fornuften kan gi oss?»

«Jeg er redd for det.»

«Da gjør du deg selv urett. En gnist til, min kjære Watson – enda et lysende innfall! Hadde boken vært uvanlig, ville han ha sendt den til meg. I stedet hadde han, før planene ble forpurret, tenkt å sende meg ledetråden i denne konvolutten. Det sier han i brevet. Det skulle tyde på at boken er en han trodde jeg lett kunne finne på egen hånd. Han hadde den – og forestilte seg at jeg også hadde den. Kort sagt, Watson, det er en svært vanlig bok.»

«Det du sier, høres unektelig rimelig ut.»

«Dermed har vi snevret letingen inn til en stor bok, trykt i to spalter og i alminnelig bruk.»

«Bibelen!» utbrøt jeg triumferende.

«Bra, Watson, bra! Men ikke helt godt nok, om jeg får si det! Selv om jeg skulle ta imot komplimenten på egne vegne, kunne jeg knapt nevne en bok det var mindre sannsynlig at en av Moriartys medsammensvorne ville ha liggende for hånden. Dessuten finnes Den hellige skrift i så mange utgaver at han neppe kunne regne med at to eksemplarer hadde samme sideinndeling. Dette er helt klart en bok som er standardisert. Han vet med sikkerhet at hans side 534 stemmer nøyaktig med min side 534.»

«Men svært få bøker ville passe til den beskrivelsen.»

«Nettopp. Der ligger redningen vår. Nå er letingen begrenset til standardiserte bøker som man kan regne med at hvem som helst eier.»

«Bradshaw!»

«Der er det vanskeligheter, Watson. Språket i Bradshaw er kraftfullt og knapt, men ordforrådet er begrenset. Ordutvalget ville neppe egne seg til å sende alle slags meldinger. Vi stryker Bradshaw. Ordboken må vi dessverre utelukke av samme grunn. Hva står da igjen?»

«En almanakk!»

«Utmerket, Watson! Jeg tar grundig feil om du ikke har truffet blink. En almanakk! La oss se på Whitaker’s Almanac som kandidat. Den er i alminnelig bruk. Den har det nødvendige antall sider. Den er trykt i to spalter. Selv om den er ordknapp i begynnelsen, blir den, om jeg husker rett, nokså snakkesalig mot slutten.» Han tok boken fra skrivebordet. «Her er side 534, andre spalte, en anselig mengde tekst som, ser jeg, handler om handelen og ressursene i Britisk India. Skriv ned ordene, Watson! Nummer tretten er ‘maratha’. Ikke noen særlig lovende begynnelse, er jeg redd. Nummer hundre og tjuesju er ‘regjering’, noe som i det minste gir mening, selv om det ikke har så mye med oss og professor Moriarty å gjøre. La oss prøve igjen. Hva foretar maratharegjeringen seg? Akk! Det neste ordet er ‘grisebust’. Vi er fortapt, min gode Watson! Det er slutt!»

Han hadde snakket i en spøkefull tone, men rykningene i de buskete øyenbrynene røpet skuffelse og irritasjon. Jeg satt hjelpeløs og mismodig og stirret inn i ilden. En lang taushet ble brutt av et plutselig utrop fra Holmes, som fór bort til et skap og kom tilbake med en annen bok med gult omslag i hånden.

«Vi betaler prisen, Watson, for å være altfor à jour!» utbrøt han. «Vi er forut for vår tid og får den vanlige straffen. Siden det er den sjuende januar, har vi som seg hør og bør skaffet oss den nye almanakken. Det er mer enn sannsynlig at Porlock hentet budskapet sitt fra den gamle. Det ville han uten tvil ha fortalt oss om forklaringsbrevet var blitt skrevet. La oss nå se hva side 534 har å by på. Nummer tretten er ‘Det’, noe som er langt mer lovende. Nummer hundre og tjuesju er ‘er’ – ‘Det er’» – Holmes’ øyne lyste av iver, og de tynne, nervøse fingrene hans rykket mens han telte ordene – «‘fare’. Ha! Ha! Glimrende! Skriv det ned, Watson. ‘Det er fare – kan – komme – svært – snart – en’. Så har vi navnet ‘Douglas’ – ‘rik – land – nå – på – Birlstone – herregård – Birlstone – sikkerhet – er – presserende’. Der, Watson! Hva synes du om den rene fornuften og dens frukt? Hadde grønnsakshandleren hatt noe slikt som en laurbærkrans, ville jeg sendt Billy bort etter den.»

Jeg stirret på det merkelige budskapet jeg hadde rablet ned på et ark i foolscapformat på kneet etter hvert som han tydet det.

«For en underlig, rotete måte å uttrykke seg på!» sa jeg.

«Tvert imot, han har klart det bemerkelsesverdig godt», sa Holmes. «Når du leter gjennom en eneste spalte etter ord som kan uttrykke det du mener, kan du neppe vente å finne alt du trenger. Du er nødt til å overlate noe til mottakerens forstand. Meningen er helt klar. Noe djevelskap er planlagt mot en viss Douglas, hvem han nå måtte være, en rik herremann på landet som bor på det oppgitte stedet. Han er sikker – ‘sikkerhet’ var det nærmeste han kunne komme ‘sikker’ – på at det haster. Der har vi resultatet – og det var et riktig velgjort lite stykke analysearbeid!»

Holmes kjente den ekte kunstnerens upersonlige glede når han hadde gjort godt arbeid, slik han sørget tungt når det falt under det høye nivået han strebet etter. Han humret ennå over sin suksess da Billy slo døren opp og inspektør MacDonald fra Scotland Yard ble vist inn i rommet.

Dette var i den første tiden, mot slutten av åttiårene, da Alec MacDonald ennå var langt fra å ha vunnet den landsomfattende berømmelsen han nå har oppnådd. Han var en ung, men betrodd mann i kriminalpolitiet og hadde utmerket seg i flere av sakene han var blitt betrodd. Den høye, knoklete skikkelsen bar bud om usedvanlig fysisk styrke, mens den store hodeskallen og de dyptliggende, glansfulle øynene talte like tydelig om den skarpe intelligensen som glimtet frem bak de buskete øyenbrynene. Han var en ordknapp, nøyaktig mann med et bistert vesen og en hard Aberdeen-aksent.

To ganger allerede i karrieren hadde han fått Holmes’ hjelp til å lykkes, og den intellektuelle gleden ved problemet hadde vært Holmes’ eneste belønning. Av den grunn næret skotten dyp hengivenhet og respekt for amatørkollegaen sin, og han viste det ved å rådføre seg uforbeholdent med Holmes om hvert problem. Middelmådigheten kjenner ikke noe høyere enn seg selv; men talentet gjenkjenner straks geniet, og MacDonald hadde talent nok for yrket sitt til å innse at det ikke lå noen ydmykelse i å søke hjelp hos en som allerede var uten sidestykke i Europa, både når det gjaldt evner og erfaring. Holmes knyttet ikke lett vennskap, men han var overbærende med den store skotten og smilte da han fikk se ham.

«De er en morgenfugl, mr. Mac», sa han. «Jeg ønsker Dem lykke til med marken. Jeg frykter at dette betyr at det er noe ugagn på ferde.»

«Sa De ‘håper’ i stedet for ‘frykter’, ville De nok komme nærmere sannheten, tenker jeg, mr. Holmes», svarte inspektøren med et megetsigende glis. «Tja, en liten dram kunne kanskje holde den rå morgenkulden ute. Nei, jeg vil ikke røyke, takk. Jeg må komme meg videre; for de første timene i en sak er dyrebare, og det vet ingen bedre enn De selv. Men – men –»

Inspektøren hadde brått tiet, og han stirret nå med et uttrykk av fullstendig forbløffelse på et papir som lå på bordet. Det var arket jeg hadde rablet den gåtefulle meldingen ned på.

«Douglas!» stammet han. «Birlstone! Hva er dette, mr. Holmes? Kjære mann, det er jo trolldom! Hvor i all forunderlighet har De fått de navnene fra?»

«Det er et chiffer som doktor Watson og jeg har hatt anledning til å løse. Men hvorfor – hva er galt med navnene?»

Inspektøren så fra den ene av oss til den andre, fortumlet av forbløffelse. «Bare det», sa han, «at mr. Douglas på herregården i Birlstone ble myrdet på grufullt vis i natt!»

---