Tids­ma­ski­nen

H. G. Wells

Kapittel 1

Den tidsreisende (for slik er det enklest å omtale ham) la ut for oss om et innfløkt emne. De grå øynene hans lyste og glitret, og det vanligvis bleke ansiktet var blussende og livfullt. Ilden brant klart, og det myke skjæret fra glødelampene i sølvliljene fanget boblene som blinket og forsvant i glassene våre. Stolene våre, som han hadde patent på, favnet og kjærtegnet oss snarere enn å la seg sitte på, og det hersket den velbehagelige stemningen etter middagen, når tanken streifer lett og fritt, løst fra nøyaktighetens bånd. Og han la det frem for oss på denne måten – mens han understreket poengene med en mager pekefinger – der vi satt og dovent beundret alvoret han la i dette nye paradokset (som vi mente det var), og idérikdommen hans.

«De må følge nøye med. Jeg blir nødt til å imøtegå én eller to oppfatninger som nesten alle godtar. Geometrien De lærte på skolen, for eksempel, bygger på en misforståelse.»

«Er ikke det temmelig mye å vente at vi skal gå med på helt til å begynne med?» sa Filby, en rødhåret, diskusjonslysten mann.

«Jeg har ikke tenkt å be Dem godta noe uten rimelig grunn. De vil snart gi meg de innrømmelsene jeg trenger. De vet naturligvis at en matematisk linje, en linje med tykkelse null, ikke har noen virkelig eksistens. Det lærte De vel? Det har heller ikke et matematisk plan. Disse tingene er rene abstraksjoner.»

«Det er riktig», sa psykologen.

«En kube som bare har lengde, bredde og tykkelse, kan heller ikke ha noen virkelig eksistens.»

«Der protesterer jeg», sa Filby. «Selvsagt kan et fast legeme eksistere. Alle virkelige ting –»

«Det tror de fleste. Men vent litt. Kan en momentan kube eksistere?»

«Jeg følger Dem ikke», sa Filby.

«Kan en kube som ikke har noen varighet overhodet, ha noen virkelig eksistens?»

Filby ble ettertenksom. «Det er klart», fortsatte den tidsreisende, «at ethvert virkelig legeme må ha utstrekning i fire retninger: Det må ha lengde, bredde, tykkelse og – varighet. Men på grunn av en naturlig skrøpelighet ved kjødet, som jeg skal forklare Dem om et øyeblikk, er vi tilbøyelige til å overse dette faktum. Det finnes i virkeligheten fire dimensjoner, tre som vi kaller rommets tre plan, og en fjerde, tiden. Likevel har vi en tendens til å trekke et kunstig skille mellom de tre første dimensjonene og den siste, fordi det har seg slik at bevisstheten vår beveger seg rykkvis i én retning langs den siste, fra livets begynnelse til dets slutt.»

«Det», sa en svært ung mann, som i rykk og napp forsøkte å tenne sigaren igjen over lampen, «det … meget klart, ja.»

«Nå er det høyst bemerkelsesverdig at så mange overser dette», fortsatte den tidsreisende, en anelse mer oppstemt. «Det er egentlig dette man mener med den fjerde dimensjonen, selv om noen av dem som snakker om den fjerde dimensjonen, ikke vet at det er det de mener. Det er bare en annen måte å betrakte tiden på. Det er ingen forskjell mellom tiden og noen av rommets tre dimensjoner, bortsett fra at bevisstheten vår beveger seg langs den. Men enkelte tåpelige mennesker har fått feil tak i den tanken. De har vel alle hørt hva de har å si om denne fjerde dimensjonen?»

«Det har ikke jeg», sa borgermesteren fra provinsen.

«Det er ganske enkelt dette. Rommet, slik matematikerne våre fremstiller det, omtales som noe med tre dimensjoner, som man kan kalle lengde, bredde og tykkelse, og lar seg alltid definere i forhold til tre plan som alle står vinkelrett på hverandre. Men enkelte filosofisk anlagte mennesker har spurt hvorfor det akkurat skal være tre dimensjoner – hvorfor ikke en retning til, vinkelrett på de tre andre? – og har til og med prøvd å utforme en firedimensjonal geometri. Professor Simon Newcomb forklarte dette for New York Mathematical Society for bare en måneds tid siden. De vet hvordan vi på en plan flate, som bare har to dimensjoner, kan avbilde et tredimensjonalt legeme, og på samme måte mener de at de med tredimensjonale modeller kunne fremstille et firedimensjonalt legeme – dersom de kunne beherske perspektivet. Forstår De?»

«Jeg tror det», mumlet borgermesteren fra provinsen; så rynket han pannen og sank inn i seg selv, mens leppene beveget seg som om han gjentok mystiske ord. «Ja, jeg tror jeg forstår det nå», sa han etter en stund og lyste opp et ganske kort øyeblikk.

«Vel, jeg kan gjerne fortelle Dem at jeg har arbeidet med denne firedimensjonale geometrien en tid. Noen av resultatene mine er merkelige. Her er for eksempel et portrett av en mann som åtteåring, et annet som femtenåring, et annet som syttenåring, et annet som tjuetreåring, og så videre. Alle disse er åpenbart så å si snitt, tredimensjonale fremstillinger av hans firedimensjonale vesen, som er noe fast og uforanderlig.

«Vitenskapsfolk», fortsatte den tidsreisende etter pausen som trengtes for at dette skulle synke ordentlig inn, «vet meget godt at tiden bare er en form for rom. Her er et populærvitenskapelig diagram, en oversikt over været. Denne linjen jeg følger med fingeren, viser barometerets bevegelser. I går sto det så høyt, i natt falt det, så steg det igjen i morges, og deretter svakt oppover hit. Kvikksølvet har da vel ikke fulgt denne linjen i noen av rommets alminnelig anerkjente dimensjoner? Men det har utvilsomt fulgt en slik linje, og vi må derfor slutte at den linjen gikk langs tidsdimensjonen.»

«Men», sa legen og stirret intenst på et kullstykke i ilden, «hvis tiden virkelig bare er en fjerde dimensjon av rommet, hvorfor blir den da betraktet som noe annet, og hvorfor har den alltid blitt det? Og hvorfor kan vi ikke bevege oss i tiden slik vi beveger oss i rommets andre dimensjoner?»

Den tidsreisende smilte. «Er De sikker på at vi kan bevege oss fritt i rommet? Til høyre og venstre kan vi gå, og bakover og fremover kan vi bevege oss fritt nok, og det har menneskene alltid gjort. Jeg innrømmer at vi beveger oss fritt i to dimensjoner. Men hva med opp og ned? Der begrenser tyngdekraften oss.»

«Ikke helt», sa legen. «Vi har jo ballonger.»

«Men før ballongene hadde mennesket ingen bevegelsesfrihet i loddrett retning, bortsett fra sporadiske hopp og ujevnheter i terrenget.»

«Likevel kunne man bevege seg litt opp og ned», sa legen.

«Lettere, langt lettere ned enn opp.»

«Og i tiden kan De ikke bevege Dem i det hele tatt, De kan ikke komme bort fra det øyeblikket De befinner Dem i.»

«Min kjære herre, det er nettopp der De tar feil. Det er nettopp der hele verden har tatt feil. Vi er hele tiden på vei bort fra øyeblikket vi befinner oss i. Våre mentale liv, som er immaterielle og uten dimensjoner, beveger seg langs tidsdimensjonen med jevn hastighet fra vuggen til graven. Akkurat som vi ville bevege oss nedover om vi begynte tilværelsen vår femti engelske mil over jordoverflaten.»

«Men den store vanskeligheten er denne», avbrøt psykologen. «De kan bevege Dem i alle rommets retninger, men De kan ikke bevege Dem i tiden.»

«Der ligger spiren til min store oppdagelse. Men De tar feil når De sier at vi ikke kan bevege oss i tiden. Hvis jeg for eksempel ser en hendelse svært levende for meg i minnet, vender jeg tilbake til øyeblikket da den fant sted: Jeg blir åndsfraværende, som De sier. Jeg hopper tilbake et øyeblikk. Vi har selvsagt ingen mulighet til å bli værende der i noen lengre tid, like lite som en villmann eller et dyr kan holde seg seks fot over bakken. Men et sivilisert menneske er bedre stilt enn villmannen i så måte. Han kan stige til værs i en ballong på tross av tyngdekraften, og hvorfor skulle han ikke kunne håpe at han etter hvert vil bli i stand til å stanse eller fremskynde bevegelsen sin langs tidsdimensjonen, eller til og med snu og reise den andre veien?»

«Å, dette», begynte Filby, «er jo bare –»

«Hvorfor ikke?» sa den tidsreisende.

«Det strider mot fornuften», sa Filby.

«Hvilken fornuft?» sa den tidsreisende.

«De kan argumentere Dem frem til at svart er hvitt», sa Filby, «men De vil aldri overbevise meg.»

«Muligens ikke», sa den tidsreisende. «Men nå begynner De å se hensikten med undersøkelsene mine av den firedimensjonale geometrien. For lenge siden fikk jeg en vag forestilling om en maskin –»

«Som kan reise gjennom tiden!» utbrøt den svært unge mannen.

«Som skal kunne reise like lett i enhver retning i rom og tid, slik føreren bestemmer.»

Filby nøyde seg med å le.

«Men jeg har eksperimentell bekreftelse», sa den tidsreisende.

«Det ville være usedvanlig praktisk for en historiker», sa psykologen. «Man kunne reise tilbake og etterprøve den gjengse fremstillingen av slaget ved Hastings, for eksempel!»

«Tror De ikke at De ville vekke oppsikt?» sa legen. «Forfedrene våre hadde liten toleranse for anakronismer.»

«Man kunne lære gresk rett fra Homers og Platons egne lepper», mente den svært unge mannen.

«I så fall ville De helt sikkert bli strøket til Little-go-eksamenen. De tyske lærde har forbedret gresken så mye.»

«Så er det jo fremtiden», sa den svært unge mannen. «Bare tenk! Man kunne investere alle pengene sine, la dem forrente seg og skynde seg fremover!»

«For så å finne et samfunn», sa jeg, «bygd på et strengt kommunistisk grunnlag.»

«Maken til ville og vidløftige teorier!» begynte psykologen.

«Ja, slik fortonte det seg for meg også, og derfor snakket jeg aldri om det før –»

«Eksperimentell bekreftelse!» ropte jeg. «De skal bekrefte det?»

«Eksperimentet!» ropte Filby, som begynte å bli trett i hodet.

«La oss i alle fall få se eksperimentet Deres», sa psykologen, «selv om det hele jo er humbug.»

Den tidsreisende smilte til oss alle. Så gikk han langsomt ut av rommet, fremdeles med et svakt smil og hendene dypt i bukselommene, og vi hørte tøflene hans subbe bortover den lange gangen til laboratoriet hans.

Psykologen så på oss. «Hva kan han ha, tro?»

«Et eller annet taskenspillertriks», sa legen, og Filby prøvde å fortelle oss om en tryllekunstner han hadde sett i Burslem; men før han var ferdig med innledningen, kom den tidsreisende tilbake, og dermed var det ute med Filbys anekdote.

Det den tidsreisende holdt i hånden, var et glitrende rammeverk av metall, knapt større enn en liten klokke og meget fint forarbeidet. Det var elfenben i det og et gjennomsiktig, krystallinsk stoff. Og nå må jeg være helt presis, for det som følger – med mindre man godtar forklaringen hans – er fullstendig uforklarlig. Han tok et av de små åttekantede bordene som sto spredt omkring i rommet, og satte det foran ilden, med to av beina på teppet foran peisen. På dette bordet plasserte han mekanismen. Så trakk han en stol inntil og satte seg. Den eneste andre gjenstanden på bordet var en liten lampe med skjerm, og det sterke lyset fra den falt på modellen. Det sto også kanskje et dusin levende lys rundt omkring, to i messingstaker på peishyllen og flere i veggstaker, slik at rommet var strålende opplyst. Jeg satt i en lav lenestol nærmest ilden, og trakk den frem slik at jeg satt nesten mellom den tidsreisende og peisen. Filby satt bak ham og så over skulderen hans. Legen og borgermesteren fra provinsen betraktet ham i profil fra høyre, psykologen fra venstre. Den svært unge mannen sto bak psykologen. Vi var alle på vakt. For meg virker det utrolig at vi under slike forhold kunne ha blitt lurt av noe slags triks, hvor utspekulert det enn var planlagt og hvor behendig det enn var utført.

Den tidsreisende så på oss og deretter på mekanismen. «Nå?» sa psykologen.

«Denne lille saken», sa den tidsreisende, idet han støttet albuene på bordet og presset hendene sammen over apparatet, «er bare en modell. Det er utkastet mitt til en maskin som skal reise gjennom tiden. De vil legge merke til at den ser merkelig skjev ut, og at det er noe underlig flimrende ved denne stangen, som om den på en eller annen måte var uvirkelig.» Han pekte på delen med fingeren. «Her er dessuten en liten hvit spak, og her er en til.»

Legen reiste seg fra stolen og kikket granskende inn i apparatet. «Det er nydelig laget», sa han.

«Det tok to år å lage den», svarte den tidsreisende. Da vi alle hadde fulgt legens eksempel, sa han: «Nå vil jeg at De skal være helt klar over at når denne spaken legges over, glir maskinen inn i fremtiden, og at den andre snur bevegelsen. Denne salen forestiller setet til en tidsreisende. Om et øyeblikk skal jeg skyve spaken over, og så farer maskinen av sted. Den vil forsvinne, gli inn i fremtiden og bli borte. Se nøye på den. Se på bordet også, og forsikre Dem om at det ikke er noe lureri. Jeg vil ikke ofre denne modellen for så å bli kalt en sjarlatan.»

Det ble en pause på kanskje et minutt. Psykologen så ut til å ville si noe til meg, men ombestemte seg. Så strakte den tidsreisende fingeren mot spaken. «Nei», sa han plutselig. «Lån meg hånden Deres.» Og idet han vendte seg mot psykologen, tok han vedkommendes hånd i sin egen og ba ham strekke ut pekefingeren. Slik ble det psykologen selv som sendte modellen av tidsmaskinen ut på dens endeløse ferd. Vi så alle spaken dreie seg. Jeg er helt sikker på at det ikke var noe lureri. Det kom et vindpust, og flammen i lampen hoppet til. Et av lysene på peishyllen ble blåst ut, og den lille maskinen svingte plutselig rundt, ble utydelig, var synlig som et gjenferd i kanskje et sekund, som en virvel av svakt glitrende messing og elfenben; og så var den borte – forsvunnet! Bortsett fra lampen var bordet tomt.

Alle var tause i et minutt. Så sa Filby at han skulle være fordømt.

Psykologen kom til seg selv igjen og kikket plutselig under bordet. Da lo den tidsreisende muntert. «Nå?» sa han, som et ekko av psykologen. Så reiste han seg, gikk bort til tobakkskrukken på peishyllen og begynte å stoppe pipen med ryggen til oss.

Vi stirret på hverandre. «Hør her», sa legen, «mener De alvor med dette? Tror De virkelig at den maskinen har reist i tiden?»

«Selvsagt», sa den tidsreisende og bøyde seg ned for å tenne en fidibus i ilden. Så snudde han seg og så på psykologens ansikt mens han tente pipen. (For å vise at han ikke var brakt ut av fatning, forsynte psykologen seg med en sigar og prøvde å tenne den uten å ha skåret av enden.) «Dessuten har jeg en stor maskin nesten ferdig der inne» – han pekte mot laboratoriet – «og når den er satt sammen, har jeg tenkt å legge ut på en reise selv.»

«Mener De at den maskinen har reist inn i fremtiden?» sa Filby.

«Inn i fremtiden eller fortiden – jeg vet ikke sikkert hvilken av delene.»

Etter en stund fikk psykologen en lys idé. «Den må ha reist til fortiden hvis den har reist noe sted», sa han.

«Hvorfor?» sa den tidsreisende.

«Fordi jeg går ut fra at den ikke har flyttet seg i rommet, og hvis den hadde reist inn i fremtiden, ville den fremdeles vært her hele denne tiden, siden den må ha reist gjennom denne tiden.»

«Men», sa jeg, «hvis den hadde reist inn i fortiden, ville den vært synlig da vi først kom inn i dette rommet; og sist torsdag da vi var her; og torsdagen før det; og så videre!»

«Alvorlige innvendinger», bemerket borgermesteren fra provinsen med en upartisk mine, idet han vendte seg mot den tidsreisende.

«Slett ikke», sa den tidsreisende, og til psykologen: «Tenk etter. De kan forklare det. Det er et sanseinntrykk under bevissthetsterskelen, vet De, et fortynnet sanseinntrykk.»

«Selvsagt», sa psykologen og beroliget oss. «Det er et enkelt psykologisk poeng. Det burde jeg ha tenkt på. Det er klart nok og underbygger paradokset på en herlig måte. Vi kan ikke se den, og vi kan heller ikke oppfatte denne maskinen, like lite som vi kan oppfatte en eike i et hjul som snurrer, eller en kule som flyr gjennom luften. Hvis den reiser gjennom tiden femti eller hundre ganger raskere enn oss, hvis den tilbakelegger et minutt mens vi tilbakelegger et sekund, blir inntrykket den skaper, selvsagt bare en femtidel eller en hundredel av det inntrykket den ville ha skapt om den ikke reiste i tiden. Det er klart nok.» Han førte hånden gjennom luften der maskinen hadde stått. «Ser De?» sa han og lo.

Vi satt og stirret på det tomme bordet i et minutts tid. Så spurte den tidsreisende oss hva vi mente om det hele.

«Det høres troverdig nok ut i kveld», sa legen, «men vent til i morgen. Vent på morgenens sunne fornuft.»

«Vil De se selve tidsmaskinen?» spurte den tidsreisende. Og med det tok han lampen i hånden og gikk foran oss bortover den lange, trekkfulle korridoren til laboratoriet sitt. Jeg husker tydelig det flakkende lyset, det underlige, brede hodet hans i silhuett, skyggenes dans, hvordan vi alle fulgte etter ham, undrende, men vantro, og hvordan vi der i laboratoriet fikk se en større utgave av den lille mekanismen vi hadde sett forsvinne rett for øynene våre. Deler var av nikkel, deler av elfenben, og deler var utvilsomt blitt filt eller saget ut av bergkrystall. Maskinen var i det store og hele ferdig, men de vridde krystallstengene lå uferdige på arbeidsbenken ved siden av noen tegningsark, og jeg tok opp en av stengene for å se nærmere på den. Kvarts så det ut til å være.

«Hør her», sa legen, «mener De dette i fullt alvor? Eller er dette et triks – som det spøkelset De viste oss sist jul?»

«På den maskinen», sa den tidsreisende og holdt lampen høyt, «har jeg tenkt å utforske tiden. Er det klart? Jeg har aldri ment mer alvor med noe i mitt liv.»

Ingen av oss visste helt hvordan vi skulle ta det.

Jeg møtte Filbys blikk over legens skulder, og han blunket høytidelig til meg.

---