Huset i grense­land

William Hope Hodgson

Kapittel 1: Funnet av manuskriptet

Langt vest i Irland ligger en liten grend ved navn Kraighten. Den ligger for seg selv ved foten av en lav ås. Vidt omkring brer det seg et goldt og fullstendig ugjestmildt ødeland; her og der, med store mellomrom, kan man støte på ruinene av en hytte som har stått forlatt i lange tider – naken og uten stråtak. Hele egnen er bar og folketom; jordlaget dekker knapt berget under, som finnes overalt her og enkelte steder stiger opp av bakken i bølgeformede rygger.

Til tross for ødsligheten hadde min venn Tonnison og jeg likevel valgt å tilbringe ferien der. Året før hadde han rent tilfeldig kommet over stedet under en lang fottur og oppdaget hvilke muligheter en sportsfisker hadde i en liten elv uten navn som renner forbi utkanten av landsbyen.

Jeg har sagt at elven ikke har noe navn; jeg kan legge til at ingen av kartene jeg hittil har undersøkt, viser hverken landsbyen eller elven. Begge synes å ha gått fullstendig upåaktet hen; etter det en vanlig reisehåndbok forteller, kunne de like gjerne ikke ha eksistert. En del av forklaringen er muligens at nærmeste jernbanestasjon (Ardrahan) ligger omtrent førti engelske mil unna.

Min venn og jeg kom til Kraighten tidlig en varm kveld. Vi hadde nådd Ardrahan kvelden før, overnattet der på rom vi hadde leid på landsbyens postkontor, og reist i god tid neste morgen, mens vi klamret oss til en av de typiske tohjulte hestevognene uten å sitte trygt.

Vi hadde brukt hele dagen på ferden over noen av de mest ulendte veiene man kan forestille seg, og var derfor grundig slitne og nokså sure. Men teltet måtte reises og sakene stues bort før vi kunne tenke på mat eller hvile. Så vi satte i gang med hjelp fra vår kusk, og snart sto teltet på en liten flekk like utenfor landsbyen, ganske nær elven.

Da vi hadde fått alle eiendelene på plass, sendte vi kusken av gårde, for han måtte komme seg tilbake så fort som mulig, og ba ham komme til oss igjen om fjorten dager. Vi hadde med nok proviant til å klare oss så lenge, og vann kunne vi hente i elven. Brensel trengte vi ikke, ettersom vi hadde tatt med et lite kokeapparat med oljebrenner, og været var fint og varmt.

Det var Tonnisons idé å ligge i telt i stedet for å ta inn i en av hyttene. Som han sa, var det ingen fornøyelse å sove i et rom med en tallrik familie av friske irer i det ene hjørnet og grisebingen i det andre, mens en rufsete koloni av høns på vagle over hodet på en fordelte sine velsignelser helt upartisk, og hele stedet var så fullt av torvrøyk at en nøs hodet av seg bare en stakk det innenfor døren.

Tonnison hadde nå fått fyr på kokeapparatet og var i full gang med å skjære baconskiver ned i stekepannen; jeg tok derfor kjelen og gikk ned til elven etter vann. På veien måtte jeg passere like ved en liten gruppe landsbyboere, som betraktet meg nysgjerrig, men ikke uvennlig, skjønt ingen av dem våget å si et ord.

På tilbakeveien, med kjelen full, gikk jeg bort til dem og spurte i forbifarten om fisket, etter først å ha nikket vennlig og fått et nikk til svar; men i stedet for å svare ristet de bare taust på hodet og stirret på meg. Jeg gjentok spørsmålet og henvendte meg særlig til en stor, mager kar som sto ved siden av meg; heller ikke denne gangen fikk jeg noe svar. Så snudde mannen seg til en kamerat og sa noe hurtig på et språk jeg ikke forsto; straks begynte hele flokken å skravle på det jeg etter noen øyeblikk skjønte måtte være ren irsk. Samtidig sendte de mange blikk i min retning. Kanskje et minutt snakket de slik seg imellom; så snudde mannen jeg hadde henvendt meg til, seg mot meg og sa noe. Ansiktsuttrykket fikk meg til å tro at han nå stilte meg et spørsmål; men denne gangen var det jeg som måtte riste på hodet og vise at jeg ikke forsto hva de ville vite. Slik sto vi og så på hverandre, inntil jeg hørte Tonnison rope at jeg måtte skynde meg med kjelen. Da forlot jeg dem med et smil og et nikk, og alle i den lille flokken smilte og nikket tilbake, enda ansiktene deres fremdeles røpet forvirring.

Det var tydelig, tenkte jeg på vei mot teltet, at beboerne i disse få hyttene ute i villmarken ikke kunne et ord engelsk; og da jeg fortalte det til Tonnison, bemerket han at han visste det, og dessuten at det slett ikke var uvanlig i den delen av landet, hvor folk ofte levde og døde i sine avsidesliggende grender uten noen gang å komme i berøring med verden utenfor.

«Jeg skulle ønske vi hadde fått kusken til å tolke for oss før han dro», bemerket jeg da vi satte oss for å spise. «Det virker så underlig at folk her ikke engang vet hva vi er kommet for.»

Tonnison gryntet samtykkende og ble så taus en stund.

Senere, da vi hadde fått stilt den verste sulten, begynte vi å snakke og legge planer for morgendagen; så, etter en røyk, lukket vi teltklaffen og gjorde oss klare til å legge oss.

«Det er vel ingen fare for at de karene der ute tar noe?» spurte jeg da vi rullet oss inn i teppene.

Tonnison sa at han ikke trodde det, iallfall ikke så lenge vi var i nærheten; og som han videre forklarte, kunne vi låse inn alt unntatt teltet i den store kisten vi hadde tatt med til provianten. Dette var jeg enig i, og snart sov vi begge.

Tidlig neste morgen sto vi opp og tok oss en svømmetur i elven; deretter kledde vi på oss og spiste frokost. Så fant vi frem fiskeutstyret og gikk over det; da hadde frokosten rukket å synke litt, og vi sørget for at alt var trygt forvart inne i teltet og la i vei i den retningen min venn hadde utforsket under sitt forrige besøk.

Vi fisket i godt humør dagen igjennom og arbeidet oss jevnt oppover elven, og ved kveld hadde vi en fiskekurv med en av de fineste fangstene jeg hadde sett på lenge. Tilbake i landsbyen spiste vi oss gode og mette på dagens utbytte. Deretter valgte vi ut noen av de fineste fiskene til frokost og ga resten til landsbyboerne, som hadde samlet seg på respektfull avstand for å se hva vi foretok oss. De virket overstrømmende takknemlige og dynget hele berg av det jeg antok var irske velsignelser over hodene våre.

Slik tilbrakte vi flere dager, med glimrende fiske og en førsteklasses appetitt til å gjøre ære på fangsten. Vi gledet oss over hvor vennlig stemt landsbyboerne viste seg å være, og over at ingenting tydet på at de hadde våget å røre eiendelene våre mens vi var borte.

Det var en tirsdag vi kom til Kraighten, og søndagen etter skulle vi gjøre en stor oppdagelse. Hittil hadde vi alltid gått oppover elven; denne dagen la vi derimot fiskestengene til side, tok med litt proviant og la ut på en lang vandring i motsatt retning. Dagen var varm, og vi trasket makelig av sted; ved middagstider stanset vi for å spise lunsj på en stor, flat stein nær elvebredden. Etterpå satt vi og røykte en stund og tok først fatt på turen igjen da vi var lei av å sitte i ro.

Vi vandret videre i kanskje en time til, pratet lavmælt og utvungent om løst og fast og stanset flere ganger mens min følgesvenn – som er litt av en kunstner – laget løse skisser av slående partier i det ville landskapet.

Og så, uten det ringeste varsel, tok elven vi så tillitsfullt hadde fulgt, brått slutt – den forsvant ned i jorden.

«Herregud!» sa jeg. «Hvem skulle ha trodd det?»

Og jeg stirret forbløffet; så vendte jeg meg mot Tonnison. Med et tomt uttrykk i ansiktet betraktet han stedet der elven forsvant.

Et øyeblikk etter tok han til orde.

«La oss gå litt videre; kanskje den dukker opp igjen – det er i alle fall verdt å undersøke.»

Jeg var enig, og vi gikk videre, men nokså på måfå; vi var slett ikke sikre på hvilken retning vi burde lete i. Vi gikk kanskje en engelsk mil; så stanset Tonnison, som hadde sett seg nysgjerrig omkring, og skygget for øynene.

«Se!» sa han etter et øyeblikk. «Er ikke det tåke eller noe slikt der borte til høyre – borte i samme retning som den store steinblokken?» Og han viste retningen med hånden.

Jeg stirret, og etter et minutt syntes jeg å se noe, men jeg kunne ikke være sikker og sa det til ham.

«Vi går i alle fall bort og tar en titt», svarte min venn. Så satte han av sted i retningen han hadde pekt ut, og jeg fulgte etter. Snart kom vi inn mellom busker, og etter en stund sto vi øverst på en høy skråning oversådd med steinblokker og så ned på et villnis av busker og trær.

«Det ser ut som vi har kommet over en oase i denne steinørkenen», mumlet Tonnison og betraktet stedet interessert. Så ble han taus og stirret ufravendt, og jeg fulgte blikket hans; for fra et sted omtrent midt i det skogkledde lavlandet steg en stor søyle av tåkelignende vannstøv høyt opp i den stille luften, og solen skinte på den og skapte utallige regnbuer.

«Så vakkert!» utbrøt jeg.

«Ja», svarte Tonnison tankefullt. «Det må være en foss eller noe slikt der borte. Kanskje det er elven vår som er kommet frem i dagen igjen. La oss gå og se.»

Vi tok oss ned skråningen og inn mellom trær og buskas. Buskene var tett sammenfiltret, og trærne hang over oss, slik at stedet var ubehagelig dunkelt; men det var likevel ikke for mørkt til at jeg kunne se at mange av trærne var frukttrær, og at man her og der kunne skimte svake spor etter at grunnen en gang for lenge siden hadde vært dyrket. Slik gikk det opp for meg at vi var på vei gjennom villniset i en stor, eldgammel hage. Jeg sa det til Tonnison, og han var enig i at antakelsen min unektelig virket velbegrunnet.

For et vilt sted det var, så trøstesløst og dystert! Av en eller annen grunn vokste følelsen av den gamle hagens tause ensomhet og forlatthet i meg mens vi gikk videre, og jeg fikk frysninger. Man kunne forestille seg at noe lå på lur mellom de sammenfiltrede buskene; selve luften på stedet syntes å romme noe uhyggelig. Jeg tror Tonnison også merket det, enda han ingenting sa.

Plutselig stanset vi. En fjern lyd hadde etter hvert nådd oss gjennom trærne. Tonnison bøyde seg frem og lyttet. Jeg hørte den tydeligere nå; den var uavbrutt og skurrende – et slags durende brøl som syntes å komme langt borte fra. Jeg kjente et underlig, ubeskrivelig snev av engstelse. Hva slags sted var vi kommet til? Jeg så på min følgesvenn for å se hva han mente om dette, og la merke til at ansiktet hans bare røpet undring; men mens jeg betraktet trekkene hans, snek det seg et drag av forståelse over dem, og han nikket.

«Det er en foss», utbrøt han overbevist. «Nå kjenner jeg igjen lyden.» Så begynte han energisk å bane seg vei gjennom buskene i retning av lyden.

Mens vi gikk videre, ble lyden stadig tydeligere og viste at vi var på vei rett mot den. Brølet lød stadig høyere og nærmere, helt til det, som jeg bemerket til Tonnison, nesten syntes å komme fra under føttene våre – og fremdeles var vi omgitt av trær og busker.

«Vær forsiktig!» ropte Tonnison til meg. «Se deg for!» Og så, plutselig, kom vi ut av trærne og ut på en stor, åpen plass, der munningen av et veldig juv gapte mindre enn seks skritt foran oss. Fra dypet der nede syntes lyden å stige, sammen med det uopphørlige, tåkelignende vannstøvet vi hadde sett fra toppen av skråningen langt borte.

I et godt minutt sto vi tause og stirret fortumlet på synet; så gikk min venn forsiktig frem til kanten av avgrunnen. Jeg fulgte etter, og sammen så vi ned gjennom en sydende sky av vannstøv mot et uhyre fossefall av frådende vann som brøt sprutende frem fra juvveggen, nesten hundre fot under oss.

«Herregud!» sa Tonnison.

Jeg var taus og nokså overveldet. Synet var så uventet storslagent og uhyggelig; skjønt uhyggen grep meg sterkere senere.

Etter en stund løftet jeg blikket og så over til den andre siden av juvet. Der fikk jeg øye på noe som raget opp i vannstøvet; det lignet et stykke av en stor ruin, og jeg rørte ved Tonnisons skulder. Han rykket til og snudde seg, og jeg pekte mot det. Blikket hans fulgte fingeren min, og øynene lyste brått opp av iver da han fikk øye på gjenstanden.

«Kom!» ropte han over larmen. «Vi går og ser nærmere på det. Det er noe underlig ved dette stedet; jeg kjenner det på meg.» Og han satte av sted langs kanten av den kraterlignende avgrunnen. Da vi kom nærmere det vi hadde fått øye på, så jeg at mitt første inntrykk ikke hadde vært feil. Det var utvilsomt en del av en sammenrast bygning; men nå kunne jeg se at den ikke var reist på selve kanten av juvet, slik jeg først hadde trodd, men lå nesten helt ytterst på en svær bergtunge som skjøt omtrent femti eller seksti fot ut over avgrunnen. Faktisk hang den taggete ruinmassen bokstavelig talt fritt i luften.

Da vi var kommet rett overfor ruinen, gikk vi ut på den fremspringende bergtungen, og jeg må tilstå at jeg ble grepet av en uutholdelig redsel da jeg fra denne svimlende plassen så ned i de ukjente dypene under oss – ned i dypene hvorfra tordenen av fallende vann og et slør av vannstøv uavlatelig steg opp.

Da vi nådde ruinen, klatret vi forsiktig rundt den og kom på baksiden over en haug av nedraste steiner og murbrokker. Da jeg nå undersøkte selve ruinen nøye, så den ut til å være et stykke av yttermuren til et veldig byggverk, så tykk og solid var den; men hva den gjorde på et slikt sted, kunne jeg ikke engang gjette meg til. Hvor var resten av huset, eller borgen, eller hva som nå hadde stått der?

Jeg gikk tilbake til utsiden av muren og derfra til kanten av juvet, mens Tonnison ble igjen og rotet systematisk i haugen av stein og skrot på utsiden. Så begynte jeg å undersøke bakken nær kanten av avgrunnen for å se om det ikke fantes flere rester etter bygningen som ruinfragmentet tydeligvis hadde tilhørt. Men selv om jeg gransket jorden med den største omhu, fant jeg ingen tegn som viste at det noen gang hadde stått en bygning på stedet, og jeg ble mer forvirret enn noensinne.

Da hørte jeg et rop fra Tonnison; han ropte opphisset navnet mitt, og jeg skyndte meg straks langs bergtungen til ruinen. Jeg undret på om han hadde skadet seg; så slo det meg at han kanskje hadde funnet noe.

Jeg nådde den smuldrende muren og klatret rundt den. Der fant jeg Tonnison stående i en liten grop han hadde gravd i murbrokkene; han børstet skitten av noe som så ut som en bok, svært sammenkrøllet og medtatt, og åpnet munnen hvert eller annethvert sekund for å brøle navnet mitt. Så snart han så at jeg var kommet, rakte han meg skatten sin og ba meg legge den i skuldervesken for å beskytte den mot fukten mens han fortsatte letingen. Det gjorde jeg, men først lot jeg sidene gli mellom fingrene og merket meg at de var tett beskrevet med en sirlig, gammeldags håndskrift som var fullt leselig, bortsett fra på ett sted, der mange av sidene var nesten ødelagt, tilsølt av gjørme og sammenkrøllet, som om boken hadde vært brettet bakover akkurat der. Av Tonnison fikk jeg vite at det faktisk var slik han hadde funnet den, og at skaden sannsynligvis skyldtes at murverk hadde falt ned på den oppslåtte delen. Merkelig nok var boken ganske tørr, noe jeg tilskrev at den hadde ligget så godt begravd mellom ruinene.

Da boken lå trygt forvart, tok jeg fatt og hjalp Tonnison med det selvpålagte utgravningsarbeidet; men til tross for over en times hardt arbeid, hvor vi snudde og vendte på alle steinene og skrotet i haugen, fant vi ikke annet enn noen biter av knust treverk som kunne ha vært deler av en skrivepult eller et bord. Så oppga vi letingen og gikk tilbake langs bergtungen, inn på trygt land igjen.

Deretter gikk vi hele veien rundt det veldige juvet, som vi nå kunne se hadde form som en nesten fullkommen sirkel, bortsett fra der bergtungen med ruinen på toppen stakk ut og ødela symmetrien.

Avgrunnen lignet, som Tonnison uttrykte det, mest av alt en kjempemessig brønn eller sjakt som gikk loddrett ned i jordens indre.

Vi fortsatte en stund til å se oss omkring; så fikk vi øye på en åpen plass et stykke nord for juvet og satte kursen dit.

Her, noen hundre yard fra munningen av den veldige avgrunnen, kom vi til en stor innsjø med stille vann – stille, vel å merke, bortsett fra på ett sted, der det boblet og klukket uavbrutt.

Nå som vi var kommet bort fra larmen av den sprutende fossen, kunne vi høre hverandre uten å måtte rope av full hals, og jeg spurte Tonnison hva han syntes om stedet – jeg fortalte ham at jeg ikke likte det, og at jo fortere vi kom oss derfra, desto gladere ville jeg bli.

Han nikket til svar og kastet et stjålent blikk mot skogen bak oss. Jeg spurte om han hadde sett eller hørt noe. Han svarte ikke, men sto taus, som om han lyttet, og jeg tidde også.

Plutselig tok han til orde.

«Hør!» sa han skarpt. Jeg så på ham og deretter bort mellom trærne og buskene, mens jeg uvilkårlig holdt pusten. Et minutt gikk i spent taushet, men jeg hørte ingenting og snudde meg mot Tonnison for å si det; og akkurat idet jeg åpnet munnen for å snakke, kom en underlig, klagende lyd fra skogen til venstre for oss. … Den syntes å sveve mellom trærne; det raslet i løv som rørte seg, og så stillhet.

Med ett brøt Tonnison tausheten og la hånden på skulderen min. «La oss komme oss bort herfra», sa han og begynte å gå langsomt mot stedet der trærne og buskene rundt oss så ut til å stå glisnest. Mens jeg fulgte etter ham, slo det meg plutselig at solen sto lavt, og at luften kjentes råkald.

Tonnison sa ikke mer, men gikk jevnt og trutt videre. Nå var vi inne mellom trærne, og jeg så meg nervøst omkring; men jeg så ikke annet enn stille grener og stammer og de sammenfiltrede buskene. Vi gikk videre, og ingen lyd brøt stillheten, bortsett fra en kvist som nå og da knakk under føttene våre. Likevel, til tross for roen, hadde jeg en fryktelig følelse av at vi ikke var alene, og jeg holdt meg så nær Tonnison at jeg av klossethet sparket ham i hælene to ganger, uten at han sa noe. Et minutt, så enda ett, og vi nådde skogbrynet og kom omsider ut i det nakne, steinete landskapet. Først da klarte jeg å riste av meg den nagende redselen som hadde fulgt meg mellom trærne.

Én gang mens vi gikk derfra, syntes jeg igjen å høre en fjern, klagende lyd, og jeg sa til meg selv at det var vinden – men kvelden var vindstille.

Etter en stund begynte Tonnison å snakke.

«Hør her», sa han bestemt, «jeg ville ikke tilbringe natten på det stedet for all verdens rikdom. Det er noe vanhellig – djevelsk – ved det. Det kom over meg med ett, like etter at du hadde snakket. Det var som om skogen var full av avskyelige ting – du skjønner!»

«Ja», svarte jeg og så tilbake mot stedet; men en forhøyning i terrenget skjulte det for oss.

«Vi har jo boken», sa jeg og stakk hånden ned i skuldervesken.

«Du har den i god behold?» spurte han, plutselig grepet av engstelse.

«Ja», svarte jeg.

«Kanskje», fortsatte han, «kan den fortelle oss noe når vi kommer tilbake til teltet. Vi bør skynde oss også; det er fremdeles langt igjen, og nå har jeg ikke lyst til å bli innhentet av mørket her ute.»

To timer senere nådde vi teltet, og vi satte straks i gang med å lage mat; for vi hadde ikke spist noe siden lunsjen ved middagstid.

Da kveldsmaten var spist, ryddet vi sakene av veien og tente pipene. Så ba Tonnison meg ta manuskriptet opp av skuldervesken. Jeg gjorde det, og siden vi ikke begge kunne lese i det samtidig, foreslo han at jeg skulle lese det høyt. «Og husk», formante han, som kjente mine tilbøyeligheter, «ikke hopp over halve boken.»

Men hadde han bare visst hva den inneholdt, ville han ha skjønt hvor overflødig en slik formaning var, i hvert fall denne gangen. Og der, sittende i åpningen av vårt lille telt, begynte jeg på den underlige fortellingen om Huset på grensen (for slik lød manuskriptets tittel); den fortelles på de følgende sidene.

---