Den sorte pil

Robert Louis Stevenson

Kapittel 1: På vertshuset Solen i Kettley

Sir Daniel og mennene hans lå i og omkring Kettley den natten, varmt innkvartert og med gode patruljer ute. Men ridderen av Tunstall unte seg aldri hvile fra pengejakten; selv nå, da han sto foran et vågestykke som skulle bli hans lykke eller undergang, var han på bena en time etter midnatt for å flå fattige naboer. Han spekulerte mye i omstridte arvekrav; han pleide å kjøpe ut den som hadde det svakeste kravet, og deretter få avsagt urettmessige dommer til sin fordel takket være gunsten han smisket seg til hos mektige herrer omkring kongen; eller, om dette ble for omstendelig, ta det omstridte godset med våpenmakt og stole på sin innflytelse og sir Olivers slu lovkyndighet for å beholde det han hadde røvet til seg. Kettley var et slikt sted; det hadde ganske nylig falt i klørne hans; han møtte fremdeles motstand fra leilendingene; og det var for å kue misnøyen at han hadde ført troppene den veien.

Klokken to om natten satt sir Daniel i vertshusstuen, tett ved ildstedet, for på den tiden av døgnet var det kaldt i sumpmarkene ved Kettley. Ved albuen hans sto en pottle krydret øl. Han hadde tatt av seg hjelmen med visir og satt med det skallede hodet og det smale, mørke ansiktet hvilende i den ene hånden, varmt innsvøpt i en blodrød kappe. Nederst i rommet sto et dusin av mennene hans vakt ved døren eller sov på benkene; litt nærmere lå en ung gutt, tilsynelatende tolv eller tretten år gammel, utstrakt på gulvet i en kappe. Verten på Sun sto foran stormannen.

«Hør nå godt etter, vert», sa sir Daniel. «Følg bare mine ordrer, så skal jeg alltid være en god beskytter for deg. Jeg må ha gode menn som rodeformenn, og Adam-a-More skal være overkonstabel; det må du passe nøye på. Blir andre menn valgt, skal det ikke hjelpe deg det minste; snarere skal det koste deg dyrt. Jeg skal sørge for at de som har betalt leie til Walsingham, får merke det – du også, vert.»

«Edle ridder», sa verten, «jeg vil sverge ved korset i Holywood at jeg bare betalte Walsingham under tvang. Nei, min kjekke kar av en ridder, jeg er ikke glad i kjeltringene i Walsingham-familien; de var fattige som tyver, min kjekke kar av en ridder. Gi meg en mektig herre som Dem. Nei da, spør naboene om meg, jeg står last og brast med Brackley.»

«Det kan hende», sa sir Daniel tørt. «Da får du betale to ganger.»

Verten skar en fryktelig grimase; men slikt kunne en leilending lett komme ut for i disse lovløse tidene, og kanskje var han glad for å få sluttet fred så lett.

«Før den karen hit, Selden!» ropte ridderen.

Og en av hans håndgangne menn førte frem en stakkars gammel mann som krøp sammen, blek som et vokslys og skjelvende over hele kroppen av sumpfeber.

«Du der», sa sir Daniel, «hva heter du?»

«Om det behager Deres velbårenhet», svarte mannen, «så heter jeg Condall – Condall fra Shoreby, til Deres velbårenhets tjeneste.»

«Jeg har hørt lite godt om deg», svarte ridderen. «Du driver med forræderi, din kjeltring; du trasker landet rundt og farer med løgn; du er sterkt mistenkt for å stå bak flere dødsfall. Hvordan våger du, kar? Men jeg skal få has på deg.»

«Min høyst ærede og ærverdige herre», ropte mannen, «her må det ha skjedd en sammenblanding, med all respekt for Deres edle person. Jeg er bare en fattig menigmann og har ikke skadet noen.»

«Undersheriffen fortalte de verste ting om deg», sa ridderen. «‘Få tak i denne Tyndal fra Shoreby’, sa han.»

«Condall, min gode herre; Condall er mitt ringe navn», sa den ulykkelige.

«Condall eller Tyndal, det kommer ut på ett», svarte sir Daniel kjølig. «For min santen, du er her, og jeg tviler sterkt på din ærlighet. Vil du redde halsen, så skriv straks ut et gjeldsbrev til meg på tjue pund.»

«På tjue pund, min gode herre!» ropte Condall. «Dette er jo den rene galskap! Alt jeg eier, er verdt mindre enn sytti shilling.»

«Condall eller Tyndal», svarte sir Daniel og gliste, «jeg tar sjansen på å lide det tapet. Skriv tjue, og når jeg har drevet inn alt jeg kan, skal jeg være en god beskytter for deg og ettergi resten.»

«Akk, min gode herre, det lar seg ikke gjøre; jeg kan ikke skrive», sa Condall.

«Akk og ve!» svarte ridderen. «Da er det ikke noe å gjøre. Jeg skulle likevel gjerne ha spart deg, Tyndal, om samvittigheten hadde tillatt det. Selden, før denne gamle plageånden varsomt til nærmeste alm og heng ham kjærlig etter halsen der jeg kan se ham når jeg rir forbi. Far vel, gode herr Condall, kjære herr Tyndal; det bærer i full fart til paradiset med deg; far da vel!»

«Nei, min høyst elskverdige herre», svarte Condall og tvang frem et underdanig smil, «når De er så myndig, som det så vel anstår Dem, skal jeg nok gjøre som De så vennlig befaler, med den ringe ferdigheten jeg har.»

«Venn», sa sir Daniel, «nå skal du skrive førti. Så så! Du er altfor slu til å leve av sytti shilling. Selden, se til at han setter dette opp for meg i riktig form, og få det behørig bevitnet.»

Og sir Daniel, som var en svært lystig ridder – ingen i England var lystigere – tok en slurk av det varme krydderølet sitt og lente seg smilende tilbake.

Imens begynte gutten på gulvet å røre på seg, satte seg snart opp og så seg forskrekket omkring.

«Hit», sa sir Daniel; og da gutten reiste seg på hans bud og kom langsomt bort til ham, lente ridderen seg tilbake og lo høyt. «Ved korset!» ropte han. «En riktig staut gutt!»

Gutten ble blussende rød av sinne, og de mørke øynene skjøt et hatefullt blikk mot ham. Nå som hun sto oppreist, var det vanskeligere å avgjøre alderen. Ansiktet hadde et noe eldre uttrykk, men var glatt som et lite barns; hun hadde usedvanlig spinkel benbygning og kropp og gikk noe klossete.

«De kalte på meg, sir Daniel», sa hun. «Var det for å le av elendigheten min?»

«Nei, nei, la meg le», sa ridderen. «Kjære plageånd, la meg le, ber jeg deg. Kunne du se deg selv, er jeg viss på at du ville le først av alle.»

«Nå vel», ropte gutten og rødmet, «De skal få svare for dette når De må svare for det andre. Le mens De ennå kan!»

«Nei, nei, kjære frende», svarte sir Daniel med et visst alvor, «tro ikke at jeg gjør narr av deg på annet vis enn i spøk, slik slektninger og særlig gode venner gjør. Jeg skal skaffe deg et giftermål verdt tusen pund, ja visst! Og være overmåte god mot deg. Jeg tok deg riktignok hardhendt, slik tiden krevde; men heretter skal jeg uten å kny forsørge deg og med glede tjene deg. Du skal bli mrs. Shelton – lady Shelton, på min ære! For gutten tegner svært lovende. Pytt! Du må da ikke la deg skremme av ærlig latter; den fordriver tungsinnet. Den som ler, er ingen kjeltring, kjære frende. Min gode vert, sett nå frem et måltid til frenden min, unge herr John. Sett deg, min kjære, og spis.»

«Nei», sa unge herr John, «jeg vil ikke bryte brød. Siden De tvinger meg til denne synden, vil jeg faste for min sjels skyld. Men, min gode vert, jeg ber Dem være så vennlig å gi meg et beger rent vann; jeg skal være Dem hjertelig takknemlig for den vennligheten.»

«Du skal få dispensasjon, så så!» ropte ridderen. «Du skal nok få syndsforlatelse, på min tro! Slå deg nå til ro og spis.»

Men gutten sto på sitt, drakk et beger vann og satte seg og grublet i kroken lengst borte, atter tett innsvøpt i kappen.

Etter en time eller to hørtes uro i landsbyen, vaktpostenes anrop og klirring av våpen og klapring av hestehover; så stanset en tropp utenfor vertshusdøren, og Richard Shelton viste seg på terskelen, tilsølt av gjørme.

«Gud bevare Dem, sir Daniel», sa han.

«Nei, er det Dickie Shelton!» ropte ridderen; og ved lyden av Dicks navn så den andre gutten nysgjerrig bort. «Hva gjør Bennet Hatch?»

«Jeg ber Dem, herr ridder, lese dette brevet fra sir Oliver, der alt er utførlig forklart», svarte Richard og rakte frem prestens brev. «Og tillat meg å si at De bør skynde Dem alt De kan til Risingham; for på veien hit møtte vi en som kom ridende i full fart med brev, og etter det han sa, var min lord av Risingham ille ute og trengte Dem sårt.»

«Hva sier du? Ille ute?» svarte ridderen. «Ja, da får vi skynde oss i sittende stilling, gode Richard. Slik det står til i dette stakkars kongeriket England, rir den tryggest som rir varsomst. Drøying skaper fare, sier de; men det er snarere denne kløen etter å handle som blir folks ulykke; merk deg det, Dick. Men la meg først se hva slags kveg du har med deg. Selden, en fakkel her ved døren!»

Og sir Daniel skred ut i landsbygaten og mønstret de nye troppene sine i det røde fakkelskinnet. Han var en upopulær nabo og en upopulær herre; men som hærfører var han høyt elsket av dem som red under vimpelen hans. Hans djervhet, hans velprøvde mot, hans omtanke for soldatenes velvære, selv hans grove spydigheter – alt falt i smak hos de dristige knektene i pansertrøye og salett.

«Nei, ved korset!» ropte han. «Hva er dette for ynkelige bikkjer? Noen er krumme som en bue, andre magre som et spyd. Venner, dere skal ri fremst i slaget; dere kan jeg unnvære, venner. Se på den gamle uslingen på den brokete hesten! En to år gammel sau på ryggen av en gris ville sett mer soldataktig ut! Ha! Clipsby, er du der, din gamle rotte? Deg kunne jeg miste med lett hjerte; du skal aller fremst, med en blink malt på pansertrøyen så bueskytterne får et bedre mål; du der, du skal vise meg veien.»

«Jeg skal vise Dem hvilken vei De vil, sir Daniel, bare ikke veien til å skifte side», svarte Clipsby uforferdet.

Sir Daniel slo opp en rungende latter.

«Det var godt sagt!» ropte han. «Du har en skarp tunge i munnen, ja visst! For det muntre svaret skal jeg tilgi deg. Selden, se til at de får mat, både mann og dyr.»

Ridderen gikk inn på vertshuset igjen.

«Nå, venn Dick», sa han, «ta for deg. Her er det godt øl og flesk. Spis mens jeg leser.»

Sir Daniel åpnet brevet, og mens han leste, ble han mørk i pannen. Da han var ferdig, satt han en stund og grunnet. Så så han skarpt på myndlingen sin.

«Dick», sa han, «du har sett dette usle rimet?»

Gutten svarte ja.

«Der står din fars navn», fortsatte ridderen, «og en eller annen galning anklager vår stakkars plageånd av en prest for å ha drept ham.»

«Han benektet det på det ivrigste», svarte Dick.

«Gjorde han det?» ropte ridderen svært skarpt. «Ikke bry deg om ham. Han er løsmunnet; han skravler som en spurv. En dag, når jeg finner en ledig stund, Dick, skal jeg selv fortelle deg mer om disse sakene. En viss Duckworth ble skarpt anklaget for det; men det var urolige tider, og det var ingen rettferdighet å få.»

«Skjedde det på Moat House?» dristet Dick seg til å spørre, med bankende hjerte.

«Det skjedde mellom Moat House og Holywood», svarte sir Daniel rolig; men blikket han i smug kastet mot Dicks ansikt, var svart av mistanke. «Og nå», tilføyde ridderen, «spis fort opp; du skal tilbake til Tunstall med et lite brev fra meg.»

Dick ble svært lang i ansiktet.

«Jeg ber Dem, sir Daniel», ropte han, «send en av uslingene! Jeg bønnfaller Dem, la meg dra til slaget. Jeg kan slå fra meg, det lover jeg Dem.»

«Det tviler jeg ikke på», svarte sir Daniel og satte seg til å skrive. «Men her, Dick, er det ingen ære å vinne. Jeg blir liggende i Kettley til jeg har sikkert nytt om krigen, og så rir jeg for å slutte meg til seierherren. Ikke rop opp om feighet; det er bare klokskap, Dick; for dette stakkars riket blir kastet slik hit og dit av opprør, og rådigheten over kongens navn og person skifter så ofte hender at ingen mann kan være viss på morgendagen. Fyllebøtte og Vimsehode stormer inn, men min lord Klokråd holder seg til siden og venter.»

Dermed vendte sir Daniel ryggen til Dick og begynte å skrive brevet, helt borte ved den andre enden av langbordet og med munnen trukket skjevt til siden; for denne saken med Black Arrow satt ham stygt i halsen.

Unge Shelton spiste imens frokosten med god appetitt da han kjente en berøring på armen og hørte en svært lav stemme hviske ham i øret.

«Ikke la deg merke med noe, jeg bønnfaller deg», sa stemmen, «men vis barmhjertighet og fortell meg hvilken vei som fører rett til Holywood. Jeg ber deg nå, gode gutt, gi en stakkars sjel i fare og ytterste nød litt trøst, og hjelp meg et stykke på veien mot hvile.»

«Ta stien ved vindmøllen», svarte Dick like lavt. «Den fører deg til Till-fergen; spør videre der.»

Og uten å snu på hodet ga han seg atter til å spise. Men i øyekroken skimtet han gutten de kalte unge herr John, som snek seg ut av rommet.

«Han er jo like ung som jeg», tenkte Dick. «‘Gode gutt’ kaller han meg? Hadde jeg visst det, skulle jeg heller ha sett tjenerfanten hengt enn ha sagt ham noe. Nå vel, tar han veien gjennom sumpmarkene, kan jeg ta ham igjen og dra ham i ørene.»

En halv time senere ga sir Daniel Dick brevet og ba ham skynde seg til Moat House. Og en ny halvtime etter at Dick hadde dratt, kom en budbringer i all hast fra min lord av Risingham.

«Sir Daniel», sa budbringeren, «De går glipp av stor ære, min santen! Slaget tok til igjen i morges før daggry, og vi har slått fortroppen deres og spredt høyre fløy. Bare hovedstyrken står ennå fast. Hadde vi Deres friske menn, skulle vi kaste dem alle i elven for Dem. Hva, herr ridder! Vil De komme sist? Det sømmer seg ikke for en mann med Deres gode navn.»

«Nei», ropte ridderen, «jeg var jo akkurat på vei. Selden, blås trompetsignalet. Herre, jeg er med Dem på øyeblikket. Det er ikke to timer siden størsteparten av styrken min kom hit, herr budbringer. Hva vil De? Sporene er god kost, men likevel tok de livet av stridshesten. Fart i dere, gutter!»

Nå lød trompetsignalet muntert i morgenluften, og fra alle kanter strømmet sir Daniels menn inn i hovedgaten og stilte opp foran vertshuset. De hadde sovet med våpnene hos seg og stridshestene salet, og på ti minutter sto hundre mann, rustningskledde soldater og bueskyttere, oppstilt og klare, med velstelt utrustning og stram disiplin. De fleste bar sir Daniels farger, morbærrødt og blått, noe som ga fylkingen større prakt. De best væpnede red først; helt ute av syne, bakerst i kolonnen, kom de ynkelige forsterkningene fra kvelden før. Sir Daniel lot stolt blikket gli langs rekken.

«Dette er karer som kan stå Dem bi i en knipe», sa han.

«Det er virkelig staute karer», svarte budbringeren. «Det gjør meg bare enda mer bedrøvet over at De ikke brøt opp før.»

«Ja», sa ridderen, «hva vil De? Begynnelsen av et gilde og slutten av en strid, herr budbringer»; og han steg i salen. «Hva! Hva er dette?» ropte han. «John! Joanna! Nei, ved det hellige korset! Hvor er hun? Vert, hvor er den jenta?»

«Jente, sir Daniel?» ropte verten. «Nei, herre, jeg så ingen jente.»

«Gutten, da, din gamle tosk!» ropte ridderen. «Kunne du ikke se at det var en jente? Hun med den morbærrøde kappen – hun som brøt fasten med vann, din kjeltring – hvor er hun?»

«Nei, de hellige velsigne oss! De kalte ham unge herr John», sa verten. «Vel, jeg ante ingen uråd. Han er borte. Jeg så ham – henne – jeg så henne i stallen for en god time siden; hun salet en grå hest.»

«Nå, ved korset!» ropte sir Daniel. «Jenta var verdt fem hundre pund for meg, og mer til.»

«Herr ridder», bemerket budbringeren bittert, «mens De er her og brøler om fem hundre pund, blir kongeriket England tapt og vunnet annetsteds.»

«Det er godt sagt», svarte sir Daniel. «Selden, tre ut av rekken med seks armbrøstskyttere; spor henne opp for meg. Jeg bryr meg ikke om hva det koster; men når jeg vender tilbake, skal hun være på Moat House. Du svarer for det med ditt hode. Og nå, herr budbringer, marsjerer vi.»

Og troppen satte av gårde i friskt trav, mens Selden og hans seks menn ble stående igjen i gaten i Kettley sammen med de stirrende landsbyboerne.

---