Opp­våk­nin­gen

Kate Chopin

Kapittel 1

Utenfor døren hang et bur med en grønn og gul papegøye som gjentok om og om igjen:

«Gå vekk! Gå vekk! Søren! Det er helt i orden!»

Han kunne snakke litt spansk, og dessuten et språk ingen forsto, unntatt kanskje spottefuglen som hang i bur på den andre siden av døren og plystret fløytetonene sine ut i brisen med en iherdighet som var til å bli gal av.

Mr. Pontellier fikk ikke lest avisen i fred og reiste seg med en grimase og et utrop av avsky.

Han gikk bortover verandagangen og over de smale «broene» som bandt Lebruns sommerhus sammen. Han hadde sittet foran døren til hovedhuset. Papegøyen og spottefuglen tilhørte madame Lebrun, og de hadde rett til å lage så mye bråk de ville. Mr. Pontellier hadde det privilegiet å kunne forlate selskapet deres når de sluttet å være underholdende.

Han stanset foran døren til sitt eget sommerhus, det fjerde regnet fra hovedbygningen og det nest siste i rekken. Han satte seg i en flettet gyngestol som sto der, og ga seg på ny i kast med å lese avisen. Det var søndag; avisen var en dag gammel. Søndagsavisene var ennå ikke kommet til Grand Isle. Han var allerede kjent med markedsrapportene og lot blikket gli rastløst over lederartiklene og nyhetsnotisene han ikke hadde rukket å lese før han reiste fra New Orleans dagen før.

Mr. Pontellier brukte briller. Han var en mann på førti år, middels høy og nokså slank av bygning; han var litt lut i ryggen. Håret var brunt og rett, med sideskill. Skjegget var sirlig og kort trimmet.

En gang iblant løftet han blikket fra avisen og så seg omkring. Borte ved huset var det mer bråk enn noen gang. Hovedbygningen ble kalt «huset» for å skille den fra sommerhusene. Fuglene fortsatte å skravle og plystre. To unge jenter, Farival-tvillingene, spilte en duett fra Zampa på pianoet. Madame Lebrun hastet ut og inn og ga med høy stemme ordre til en gårdsgutt hver gang hun kom inn i huset, og anvisninger med like høy stemme til en tjener i spisesalen hver gang hun kom ut. Hun var en pen kvinne med et friskt utseende, alltid kledd i hvitt med albuelange ermer. De stivede skjørtene hennes knitret når hun kom og gikk. Lenger borte, foran et av sommerhusene, gikk en dame i svart stillferdig frem og tilbake og ba med rosenkransen sin. En god del av gjestene på pensjonatet hadde dratt over til Chénière Caminada med Beaudelets logger for å gå til messe. Noen unge mennesker var ute under vanneikene og spilte krokket. Mr. Pontelliers to barn var der – to staute små karer på fire og fem år. En kvarteronbarnepike fulgte etter dem med et fjernt, tankefullt uttrykk.

Til slutt tente mr. Pontellier en sigar og begynte å røyke, mens han lot avisen henge slapt fra hånden. Han festet blikket på en hvit parasoll som nærmet seg i sneglefart fra stranden. Han kunne se den tydelig mellom vanneikenes magre stammer og bortenfor feltet med gul kamille. Golfen så fjern ut og gled i disen over i horisontens blå. Parasollen kom fortsatt langsomt nærmere. Under parasollens rosafôrede skjerm gikk hans kone, mrs. Pontellier, og unge Robert Lebrun. Da de kom til sommerhuset, satte de seg på det øverste verandatrinnet, litt slitne å se til, vendt mot hverandre og lent mot hver sin støttestolpe.

«Så tåpelig! Å bade på denne tiden av dagen i en slik hete!» utbrøt mr. Pontellier. Selv hadde han tatt seg en dukkert ved daggry. Derfor syntes han formiddagen var lang.

«Du er blitt så solbrent at du ikke er til å kjenne igjen», la han til og så på sin kone slik man ser på en verdifull eiendel som har fått en skade. Hun løftet hendene, sterke, velformede hender, og gransket dem kritisk mens hun trakk de gulbrune ermene opp over håndleddene. Synet av dem minnet henne om ringene hun hadde gitt mannen sin før hun gikk ned til stranden. Taust rakte hun hånden frem mot ham, og han forsto, tok ringene opp av vestelommen og lot dem falle ned i den åpne håndflaten hennes. Hun satte dem på fingrene; så foldet hun hendene om knærne, så bort på Robert og begynte å le. Ringene funklet på fingrene hennes. Han smilte tilbake.

«Hva er det?» spurte Pontellier og så dovent og lattermildt fra den ene til den andre. Det var det rene tøv; noe de hadde opplevd der ute i vannet, og begge forsøkte å fortelle om det samtidig. Da de fortalte om det, virket det ikke halvparten så morsomt. Det innså de, og det gjorde mr. Pontellier også. Han gjespet og strakte seg. Så reiste han seg og sa at han lurte på om han skulle gå bort til Kleins hotell og spille et parti biljard.

«Bli med, Lebrun», foreslo han for Robert. Men Robert innrømmet uten omsvøp at han heller ville bli der han var og snakke med mrs. Pontellier.

«Vel, send ham av gårde når han kjeder deg, Edna», sa mannen hennes idet han gjorde seg klar til å gå.

«Her, ta paraplyen», utbrøt hun og rakte den mot ham. Han tok imot parasollen, løftet den over hodet og gikk ned trappen og av sted.

«Kommer du tilbake til middag?» ropte kona etter ham. Han stanset et øyeblikk og trakk på skuldrene. Han kjente etter i vestelommen; der lå det en tidollarseddel. Han visste ikke; kanskje kom han tilbake til den tidlige middagen, og kanskje ikke. Alt kom an på selskapet han fant hos Klein, og hvor store innsatsene i «spillet» var. Dette sa han ikke, men hun forsto det og lo mens hun nikket farvel til ham.

Begge barna ville følge faren da de så at han skulle av sted. Han kysset dem og lovet å ta med sukkertøy og peanøtter til dem når han kom tilbake.

---