Silas Marner

George Eliot

Kapittel 1

I den tiden da rokkene surret flittig i gårdshusene – og selv fornemme damer, kledd i silke og linkniplinger, hadde sine små lekerokker av polert eik – kunne man i avsidesliggende strøk, langt inne mellom bygdeveiene eller dypt i åsenes skjød, se enkelte bleke, småvokste menn som ved siden av de kraftige bygdefolkene lignet restene av et arveløst folkeslag. Gjeterhunden gjød rasende når en av disse fremmedartede mennene viste seg på høydedraget, mørk mot vinterens tidlige solnedgang; for hvilken hund liker en skikkelse som går krokbøyd under en tung sekk? – og disse bleke mennene gikk sjelden ut uten denne gåtefulle børen. Gjeteren selv hadde riktignok god grunn til å tro at sekken ikke inneholdt annet enn lintråd, eller lange ruller med sterkt linlerret laget av denne tråden, men han var ikke helt sikker på at veverhåndverket, så uunnværlig det enn var, kunne utøves aldeles uten hjelp fra den onde. I denne fjerne tiden festet overtroen seg lett ved alt og alle som på noen måte var uvante, eller som bare viste seg fra tid til annen, slik som kramkaren eller knivsliperen på besøk. Ingen visste hvor omvandrende menn hadde hjemmet sitt, eller hvor de kom fra; og hvordan skulle man forstå seg på en mann hvis man ikke i det minste kjente noen som kjente faren og moren hans? For bøndene i gamle dager var verden utenfor deres egen umiddelbare erfaring et rike av uklarhet og gåter: For deres stedbundne tanker var et liv på vandring like dunkelt som vinterlivet til svalene som kom tilbake om våren; og selv en som slo seg ned, ble nesten aldri helt fri for en rest av mistro dersom han kom langveisfra. Denne mistroen ville ha gjort at ingen undret seg om han etter lang tids harmløs vandel endte med å begå en forbrytelse, særlig hvis han gikk for å være kunnskapsrik eller viste dyktighet i et håndverk. All kløkt, enten det gjaldt rask bruk av det vanskelige redskapet tungen eller en annen kunst landsbyfolkene ikke kjente, var i seg selv mistenkelig: Ærlige folk, som man hadde sett bli født og vokse opp, var stort sett ikke overvettes kloke eller dyktige – i hvert fall ikke utover slikt som å tyde værtegn; og hvordan man tilegnet seg hurtighet og behendighet av noe slag, var så fullstendig skjult at slike evner fikk preg av trolldom. Slik gikk det til at de spredt bosatte linveverne – utvandrere fra byen til landet – hele livet ble regnet som fremmede av naboene på landet, og som regel la seg til de eiendommelige vanene som hører en ensom tilværelse til.

I de første årene av dette århundret drev en slik linvever, ved navn Silas Marner, sitt håndverk i ei steinstue som lå blant de nøtterike hekkene nær landsbyen Raveloe, ikke langt fra kanten av et nedlagt steinbrudd. Den mistenkelige lyden av Silas’ vevstol, så ulik den naturlige, muntre travlyden fra kastemaskinen eller treskeslagelens enklere rytme, øvde en tiltrekning blandet med frykt på guttene i Raveloe. De avbrøt ofte nøtteplukkingen eller letingen etter fuglereder for å titte inn gjennom vinduet i steinstua, og veide en viss ærefrykt for vevstolens gåtefulle bevegelser opp med en behagelig følelse av hånlig overlegenhet, som de fikk ved å gjøre narr av de vekslende lydene og den krumbøyde veveren, der han satt og tråkket som i en tredemølle. Men iblant hendte det at Marner, når han stanset for å rette på en ujevnhet i tråden, fikk øye på de små skøyerne. Selv om han nødig sløste med tiden, mislikte han innblandingen deres så sterkt at han steg ned fra vevstolen, åpnet døren og festet et blikk på dem som alltid var nok til å få dem til å flykte i redsel. For hvordan kunne de tro at de store, brune, utstående øynene i Silas Marners bleke ansikt egentlig ikke så noe tydelig med mindre det var helt nær dem, og ikke snarere at det fryktelige blikket kunne ramme enhver gutt som tilfeldigvis ble liggende bakerst, med krampe, rakitt eller skjev munn? Kanskje hadde de hørt faren og moren ymte om at Silas Marner kunne kurere folk for revmatisme om han ville, og enda mer gåtefullt føye til at bare man snakket djevelen pent nok til, kunne han spare en for utgiftene til doktoren. Den som lyttet oppmerksomt blant de gråhårede bøndene, kunne kanskje ennå fange opp slike merkelige etterklanger av den gamle demondyrkelsen; for et uskolert sinn har vanskelig for å forbinde forestillingene om makt og godhet. Et dunkelt bilde av en makt som etter mye overtalelse kan beveges til å la være å gjøre skade, er den formen fornemmelsen av det usynlige lettest antar hos mennesker som alltid har vært hardt presset av de mest grunnleggende behov, og hvis liv i tungt slit aldri er blitt opplyst av noen glødende religiøs tro. For dem rommer smerte og ulykke et langt videre felt av muligheter enn glede og nytelse: Fantasien deres er nesten blottet for bilder som gir næring til lengsel og håp, men helt overgrodd av minner som frykten alltid kan beite på. «Er det noe du kan tenke deg at du ville ha lyst til å spise?» sa jeg en gang til en gammel arbeidsmann som lå for døden, og som hadde sagt nei til all maten kona hadde tilbudt ham. «Nei», svarte han, «jeg har aldri vært vant til annet enn vanlig mat, og den får jeg ikke i meg.» Erfaringen hadde ikke gitt ham noen forestillinger som kunne mane frem et skinn av matlyst.

Og Raveloe var en landsby der mange av de gamle etterklangene ennå levde, uten å bli overdøvet av nye stemmer. Ikke at den var et av disse karrige sognene i sivilisasjonens utkant – bebodd av magre sauer og noen få, spredte gjetere: Tvert imot lå den på den rike sletten midt i det vi ynder å kalle det glade England, og hadde gårder som, sett fra et åndelig synspunkt, betalte en høyst tiltalende tiende. Men den lå lunt til i en skogrik dalsenkning, en hel times ridetur fra nærmeste bomvei, og dit nådde aldri verken posthornets eller den offentlige meningens gjenklang. Det var en anselig landsby, med en vakker gammel kirke og en stor kirkegård midt i, og to eller tre store gårdshus av tegl og stein, med frukthager omgitt av solide murer og med værhaner til pynt. De lå tett inntil veien og kneiste med staseligere fasader enn prestegården, som tittet frem mellom trærne på den andre siden av kirkegården – en landsby som straks viste frem toppene i sitt samfunn og fortalte det øvede øyet at det ikke fantes noen stor park med herregård i nærheten, men at Raveloe hadde flere høvdinger som med den største sinnsro kunne drive gårdene dårlig og i disse krigstidene få nok penger inn fra den dårlige gårdsdriften til å leve lystig og holde en munter jul, pinse og påske.

Det var femten år siden Silas Marner først var kommet til Raveloe; den gangen var han ganske enkelt en blek ung mann med utstående, nærsynte brune øyne. Folk med alminnelig dannelse og erfaring ville ikke ha funnet noe underlig ved utseendet hans, men for landsbyfolkene han hadde fått som naboer, hadde det gåtefulle særtrekk som svarte til det usedvanlige i yrket hans og det at han var kommet fra et ukjent strøk kalt «nordpå». Det samme gjaldt levemåten hans: Han bød ingen over dørstokken, og han ruslet aldri inn til landsbyen for å drikke en pint på Rainbow eller slå av en prat hos hjulmakeren. Han oppsøkte verken mann eller kvinne annet enn i yrkets medfør eller for å skaffe seg det nødvendigste; og det ble snart klart for jentene i Raveloe at han aldri ville nøde noen av dem til å gifte seg med ham mot hennes vilje – akkurat som om han hadde hørt dem erklære at de aldri ville gifte seg med en død mann som var blitt levende igjen. Denne oppfatningen av Marner bygde på mer enn det bleke ansiktet og de helt usedvanlige øynene hans; for muldvarpfangeren Jem Rodney hevdet bestemt at han en kveld på hjemveien hadde sett Silas Marner stå lent mot en gjerdestige med en tung sekk på ryggen, i stedet for å sette sekken fra seg på stigen, slik en mann ved sine fulle fem ville ha gjort; og at han, da han kom bort til ham, hadde sett at Marners øyne var stive som på en død, og han hadde snakket til ham og ristet ham, og Marner var stiv i lemmene, og hendene knuget sekken som om de var laget av jern; men nettopp som han hadde bestemt seg for at veveren var død, kom Marner seg igjen, liksom, på et blunk, som en kunne si, og sa «God natt» og gikk sin vei. Alt dette sverget Jem på at han hadde sett, og han visste det så sikkert fordi det var nettopp den dagen han hadde fanget muldvarper på godseier Cass’ jord, nede ved den gamle saggropen. Noen sa at Marner måtte ha hatt et «anfall», et ord som så ut til å forklare ting som ellers var utrolige; men den diskusjonslystne mr. Macey, sognets klokker, ristet på hodet og spurte om man noen gang hadde hørt om noen som fikk anfall uten å falle over ende. Et anfall var da et slag, ikke sant? Og et slag var jo slik at det tok fra en noe av førligheten i armer og ben og gjorde at en falt sognet til byrde om en ikke hadde barn å ty til. Nei, nei; ikke noe slag lot en mann bli stående på bena som en hest mellom vognstengene og så gå sin vei på den tiden det tok å si «Hypp!» Men det kunne nok hende at sjelen løsnet fra kroppen og fór ut og inn, som en fugl ut av redet og tilbake; og det var slik folk ble klokere enn godt var, for så lenge de var uten skallet sitt, gikk de i lære hos dem som kunne lære dem mer enn naboene kunne lære med sine fem sanser og presten. Og hvor hadde mester Marner fått kunnskapen sin om urter fra – og om besvergelser også, om han ville røpe dem? Det Jem Rodney fortalte, var ikke annet enn hva enhver kunne ha ventet som hadde sett hvordan Marner hadde kurert Sally Oates og fått henne til å sove som et lite barn, etter at hjertet hennes i to måneder og vel så det, mens hun var under doktorens behandling, hadde banket så det kunne sprenge kroppen hennes. Han kunne nok kurere flere om han ville; men det var verdt å snakke ham pent til, om så bare for å hindre ham i å gjøre en fortred.

Delvis var det denne vage frykten Marner kunne takke for at han slapp den forfølgelsen særegenhetene hans ellers kunne ha utsatt ham for, men enda mer skyldtes det at den gamle linveveren i nabosognet Tarley var død. Håndverket hans gjorde ham dermed til en svært velkommen innflytter for distriktets mer velstående husmødre, og selv for de mer forutseende blant folkene i småstuene, som hadde sitt lille forråd av garn ved årets slutt. Følelsen av hvor nyttig han var, ville ha veid opp for enhver motvilje eller mistanke som ikke ble underbygd av mangler ved kvaliteten eller mengden av tøyet han vevde for dem. Og årene hadde gått uten å endre naboenes inntrykk av Marner på annen måte enn at det nye var blitt til det vante. Etter femten år sa mennene i Raveloe akkurat det samme om Silas Marner som i begynnelsen: De sa det ikke fullt så ofte, men de trodde langt fastere på det når de først sa det. Bare én vesentlig opplysning var kommet til med årene: at mester Marner hadde lagt seg opp en pen slump penger et sted, og at han kunne kjøpe opp «større karer» enn seg selv.

Men mens oppfatningen av ham hadde stått omtrent stille, og de daglige vanene hans knapt hadde vist noen synlig forandring, hadde Marners indre liv hatt sin historie og gjennomgått en forvandling, slik det må være for enhver glødende natur som har flyktet inn i ensomheten eller er blitt dømt til den. Før han kom til Raveloe, hadde livet hans vært fylt av den virksomheten, det tankelivet og det nære fellesskapet som både den gang og nå kjennetegner livet til en håndverker som tidlig er blitt innlemmet i en snever religiøs sekt, hvor selv den fattigste lekmann får anledning til å utmerke seg ved sine talegaver, og i det minste har innflytelse som taus velger i styringen av menigheten. Marner var høyt ansett i den lille, skjulte verdenen som kalte seg menigheten som samlet seg i Lantern Yard; han ble regnet for en ung mann med eksemplarisk vandel og brennende tro; og en egen interesse hadde samlet seg om ham helt siden han under et bønnemøte hadde falt i en gåtefull tilstand av stivhet og bevisstløshet, som varte en time eller mer og fikk ham til å bli tatt for død. Både Silas selv, forstanderen og de andre menighetsmedlemmene ville ha ansett det å søke en medisinsk forklaring på dette fenomenet som å lukke seg med vilje for den åndelige betydningen som kunne ligge i det. Silas var åpenbart en bror som var utvalgt til en særskilt prøvelse; og selv om forsøket på å tyde denne prøvelsen ble hemmet av at han ikke hadde hatt noe åndelig syn mens han utad var i transe, mente både han selv og de andre å se virkningen i at han hadde fått mer lys og større glød. En mindre sannferdig mann kunne ha blitt fristet til i ettertid å dikte opp et syn i form av et minne som vendte tilbake; en mindre åndsfrisk mann kunne ha trodd på en slik forestilling; men Silas var både ved full forstand og ærlig. Likevel hadde ingen skolering gitt hans sans for det gåtefulle et fast løp, slik det også er med mange ærlige og lidenskapelige menn, og derfor bredte den seg inn over den veien som rettelig tilhørte granskning og kunnskap. Han hadde arvet litt kjennskap til legeurter og tilberedningen av dem fra moren – et lite forråd av visdom som hun høytidelig hadde overlevert ham som arv – men de senere årene hadde han vært i tvil om det var rett å bruke denne kunnskapen, for han mente at urter ikke kunne virke uten bønn, og at bønn kunne være tilstrekkelig uten urter; slik hadde den nedarvede gleden ved å vandre på markene og lete etter revebjelle, løvetann og hestehov begynt å fortone seg som en fristelse for ham.

Blant medlemmene av menigheten hans var det en ung mann, litt eldre enn han selv, som han lenge hadde vært så nær venn med at brødrene i Lantern Yard pleide å kalle dem David og Jonatan. Vennens virkelige navn var William Dane, og også han ble regnet som et lysende eksempel på ungdommelig fromhet, om enn noe tilbøyelig til å være overdrevent streng mot svakere brødre og til å la seg blende så sterkt av sitt eget lys at han anså seg klokere enn sine lærere. Men hvilke feil andre enn måtte oppdage hos William, var han feilfri i vennens øyne; for Marner hadde en av disse lett påvirkelige naturene som tviler på seg selv, og som i en uerfaren alder beundrer myndighet og søker støtte hos den som sier dem imot. Den tillitsfulle troskyldigheten i Marners ansikt, forsterket av et blikk som ikke gransket noe – det vergeløse rådyrblikket som hører store, utstående øyne til – stod i skarp kontrast til den selvtilfredse, tilbakeholdte triumfen som lurte i William Danes smale, skrå øyne og sammenpressede lepper. Et av de vanligste samtaleemnene mellom de to vennene var frelsesvisshet: Silas innrømmet at han aldri kunne nå lenger enn til håp blandet med frykt, og lyttet med lengselsfull undring når William erklærte at han hadde hatt urokkelig visshet helt siden han i omvendelsestiden hadde drømt at han så ordene «kall og utvelgelse fast» stå helt for seg selv på en hvit side i den oppslåtte Bibelen. Slike samtaler har opptatt mangt et par bleke vevere, hvis sjeler, som aldri har fått næring, har vært som unge, bevingede vesener som flakser forlatt i skumringen.

For den intetanende Silas hadde det sett ut som om vennskapet ikke hadde kjølnet engang da han knyttet et annet og enda nærere bånd. I noen måneder hadde han vært forlovet med en ung tjenestejente; de ventet bare på å få lagt litt mer til det de begge hadde spart opp, før de giftet seg. Og han gledet seg stort over at Sarah ikke hadde noe imot at William av og til var til stede når de møttes om søndagene. Det var på dette tidspunktet i deres liv at Silas fikk sitt kataleptiske anfall under bønnemøtet; og blant de mange spørsmålene og uttrykkene for interesse han møtte hos de andre menighetsmedlemmene, var det bare Williams bemerkning som skurret mot den alminnelige medfølelsen med en bror som var blitt utvalgt til en særskilt prøvelse. Han bemerket at transen for ham lignet mer på en hjemsøkelse fra Satan enn på et bevis på guddommelig nåde, og formante vennen til å forvisse seg om at han ikke skjulte noe forbannet i sjelen sin. Silas følte seg forpliktet til å ta imot irettesettelse og formaning som en brodertjeneste, og kjente ingen harme over vennens tvil på ham, bare smerte; og snart kom det også en viss uro da han merket at Sarahs væremåte overfor ham begynte å svinge på en underlig måte mellom forsøk på å vise større hengivenhet og uvilkårlige tegn på at hun trakk seg unna og kjente motvilje. Han spurte henne om hun ønsket å heve forlovelsen, men hun nektet for det: Menigheten kjente til forlovelsen deres, og den var blitt anerkjent på bønnemøtene; den kunne ikke brytes uten en grundig granskning, og Sarah kunne ikke gi noen grunn som menigheten ville godta. På denne tiden ble den eldste diakonen faretruende syk, og ettersom han var barnløs enkemann, ble han pleid natt og dag av noen av de yngre brødrene eller søstrene. Silas tok ofte sin tørn i nattevakten sammen med William; den ene avløste den andre klokken to om natten. Den gamle mannen så mot forventning ut til å være på bedringens vei, da Silas en natt, mens han satt oppe ved sengen hans, merket at den vanligvis hørbare pusten hadde stanset. Lyset brant svakt, og han måtte løfte det for å kunne se den sykes ansikt tydelig. Da han undersøkte ham, ble han overbevist om at diakonen var død – hadde vært død en stund, for lemmene var stive. Silas spurte seg selv om han hadde sovet, og så på klokken: Den var alt fire om morgenen. Hvorfor hadde William ikke kommet? Full av engstelse gikk han for å hente hjelp, og snart var flere venner samlet i huset, forstanderen blant dem, mens Silas gikk til arbeidet sitt og ønsket at han hadde fått treffe William for å få vite hvorfor han ikke var kommet. Men klokken seks, da han tenkte på å gå og oppsøke vennen, kom William, og med ham forstanderen. De kom med bud om at han skulle møte menighetens medlemmer i Lantern Yard; og da han spurte hvorfor han var innkalt, var det eneste svaret: «Det får du høre.» Ikke noe mer ble sagt før Silas satt i sakristiet foran forstanderen, mens de han så som Guds folk, holdt blikket alvorlig festet på ham. Da tok forstanderen frem en lommekniv, viste ham den og spurte om han visste hvor han hadde lagt fra seg den kniven. Silas sa at han ikke kunne huske å ha lagt den noe annet sted enn i sin egen lomme – men dette underlige forhøret fikk ham til å skjelve. Så ble han formant til ikke å skjule sin synd, men bekjenne den og angre. Kniven var blitt funnet i skatollet ved den avdøde diakonens seng – funnet på det stedet der den lille posen med menighetens penger hadde ligget, den som forstanderen selv hadde sett dagen før. En hånd hadde fjernet posen; og hvis hånd kunne det være, om ikke hånden til den som eide kniven? En stund var Silas stum av forbauselse; så sa han: «Gud skal renvaske meg: Jeg vet ingenting om at kniven lå der, eller at pengene er borte. Ransak meg og boligen min; dere vil ikke finne annet enn tre pund og fem shilling av mine egne sparepenger, som William Dane vet jeg har hatt de siste seks månedene.» Ved dette stønnet William, men forstanderen sa: «Bevisene mot deg veier tungt, bror Marner. Pengene ble tatt sist natt, og ingen annen enn du var hos vår avdøde bror, for William Dane erklærer overfor oss at plutselig sykdom hindret ham i å komme og overta vakten som vanlig, og du sa selv at han ikke var kommet; dessuten forsømte du den døde.»

«Jeg må ha sovet», sa Silas. Etter en pause føyde han til: «Eller jeg må ha hatt en ny hjemsøkelse, slik som den dere alle har sett ramme meg, så tyven må ha kommet og gått mens jeg ikke var i legemet, men utenfor legemet. Men jeg sier det igjen: Ransak meg og boligen min, for jeg har ikke vært noe annet sted.»

Ransakelsen ble foretatt, og den endte – med at William Dane fant den velkjente posen, tom, stukket inn bak kommoden i Silas’ værelse! Da formante William vennen til å bekjenne og ikke skjule synden sin lenger. Silas vendte et skarpt bebreidende blikk mot ham og sa: «William, i de ni årene vi har gått ut og inn sammen, har du noen gang opplevd at jeg har løyet? Men Gud skal renvaske meg.»

«Bror», sa William, «hvordan kan jeg vite hva du kan ha gjort i ditt hjertes hemmelige kamre og slik gitt Satan et overtak på deg?»

Silas så fremdeles på vennen. Med ett steg en dyp rødme opp i ansiktet hans, og han var i ferd med å ta heftig til orde, men syntes å bli stanset igjen av et støt innenfra som jaget rødmen bort og fikk ham til å skjelve. Men til sist tok han til orde med svak stemme, mens han så på William.

«Nå husker jeg det – kniven var ikke i lommen min.»

William sa: «Jeg vet ikke hva du mener.» De andre som var til stede, begynte imidlertid å spørre hvor Silas mente at kniven hadde vært, men han ville ikke forklare noe mer; han sa bare: «Jeg er hardt rammet; jeg kan ikke si noe. Gud skal renvaske meg.»

Da de kom tilbake til sakristiet, ble det rådslått videre. Å gå rettens vei for å finne den skyldige var i strid med prinsippene til menigheten i Lantern Yard; ifølge dem var det forbudt for kristne å reise sak, selv om det hadde dreid seg om en sak som var mindre skandaløs for menigheten. Men medlemmene var forpliktet til å ta andre midler i bruk for å få frem sannheten, og de besluttet å be og ty til loddkasting. Denne beslutningen kan bare overraske den som ikke kjenner det skjulte religiøse livet som har utfoldet seg i bakgatene i byene våre. Silas knelte sammen med brødrene, i tillit til at Gud ved en umiddelbar inngripen ville bevitne hans uskyld, men med følelsen av at selv da ville sorg og klage vente ham – at tilliten hans til mennesker var blitt grusomt såret. Loddene erklærte at Silas Marner var skyldig. Han ble høytidelig utestengt fra menigheten og pålagt å levere tilbake de stjålne pengene; bare ved å bekjenne, som et tegn på anger, kunne han igjen bli opptatt i menighetens fold. Marner lyttet i taushet. Til sist, da alle reiste seg for å gå, gikk han bort til William Dane og sa med en stemme som skalv av sinnsbevegelse –

«Sist jeg husker at jeg brukte kniven, var da jeg tok den frem for å skjære til en rem for deg. Jeg husker ikke at jeg la den i lommen igjen. Du stjal pengene, og du har spunnet et renkespill for å velte synden over på meg. Men det kan gå deg godt likevel: Det finnes ingen rettferdig Gud som styrer jorden med rettferdighet, bare en løgnens Gud som vitner mot de uskyldige.»

Det gikk et gys gjennom forsamlingen ved denne gudsbespottelsen.

William sa saktmodig: «Jeg lar våre brødre avgjøre om dette er Satans stemme eller ikke. Jeg kan ikke gjøre annet enn å be for deg, Silas.»

Stakkars Marner gikk ut med denne fortvilelsen i sjelen – denne rystede tilliten til Gud og mennesker, som for et kjærlig sinn grenser til vanvidd. Med bitterhet i sitt sårede sinn sa han til seg selv: «Hun vil også støte meg fra seg.» Og han tenkte at dersom hun ikke trodde på vitnesbyrdet mot ham, måtte hele troen hennes veltes over ende som hans egen. For mennesker som er vant til å tenke gjennom de formene deres religiøse følelse har fått, er det vanskelig å leve seg inn i den enkle, uskolerte sinnstilstanden der form og følelse aldri er blitt skilt fra hverandre ved ettertanke. Vi tenker lett at en mann i Marners stilling uunngåelig måtte ha begynt å spørre om en påkallelse av Guds dom ved loddkasting virkelig var gyldig; men for ham ville dette ha krevd en selvstendig tankeinnsats han aldri før hadde kjent til, og den måtte han ha gjort i et øyeblikk da alle kreftene hans var blitt til kval over en tro som var blitt sveket. Hvis det finnes en engel som skriver ned menneskenes sorger så vel som deres synder, vet han hvor mange og dype de sorgene er som springer ut av uriktige forestillinger ingen kan lastes for.

Marner gikk hjem og satt alene en hel dag, lamslått av fortvilelse, uten å føle noen trang til å oppsøke Sarah og forsøke å få henne til å tro på hans uskyld. Den andre dagen søkte han tilflukt fra den lammende vantroen ved å sette seg ved vevstolen og arbeide som vanlig; og før det var gått mange timer, kom forstanderen og en av diakonene med beskjed fra Sarah om at hun anså forlovelsen med ham som hevet. Silas tok imot beskjeden uten et ord og vendte seg så bort fra sendebudene for å arbeide videre ved vevstolen. Litt over en måned senere giftet Sarah seg med William Dane; og ikke lenge etter fikk brødrene i Lantern Yard vite at Silas Marner hadde forlatt byen.

---