Tapre Rebekka

Kate Douglas Smith Wiggin

Kapittel 1: «Vi er sju»

«VI ER SJU»

Den gamle diligensen rumlet bortover den støvete veien fra Maplewood til Riverboro. Dagen var varm som midt på sommeren, enda det bare var midten av mai, og mr. Jeremiah Cobb sparte hestene så godt han kunne, men glemte aldri at han førte posten. Bakkene var mange, og tømmene lå løst i hendene hans mens han lente seg makelig tilbake i setet og strakte det ene benet ut over skvettbrettet. Den slitte filthatten med brem var trukket godt ned over øynene, og han rullet en skrå rundt i venstre kinn.

Det var én passasjer i vognen – en liten mørkhåret skikkelse i en blank, gulbrun kattunkjole. Hun var så spinkel, og kjolen så hardt stivet, at hun skled hit og dit på skinnputene, enda hun stemte føttene mot midtsetet og strakte hendene i bomullshanskene ut til hver side for å holde en slags balanse. Hver gang hjulene sank dypere enn vanlig ned i et hjulspor eller plutselig støtte mot en stein, spratt hun ufrivillig til værs, landet igjen, skjøv den snodige lille stråhatten bakover og plukket opp eller la bedre til rette en liten rosa parasoll, som syntes å være det hun først og fremst hadde å passe på – om vi da unntar en perlepung som hun kikket ned i hver gang veiforholdene tillot det, tilsynelatende svært tilfreds med at det dyrebare innholdet verken forsvant eller minket. Mr. Cobb ante ingenting om disse plagsomme sidene ved reisen; hans oppgave var å frakte folk dit de skulle, ikke nødvendigvis å sørge for at de hadde det bekvemt underveis. Han hadde faktisk helt glemt at denne ene, uanselige lille passasjeren fantes.

Da han skulle til å kjøre fra postkontoret i Maplewood den morgenen, hadde en kvinne steget ned av en vogn, kommet bort til ham og spurt om dette var diligensen til Riverboro, og om han var mr. Cobb. Da han svarte ja, nikket hun til et barn som ivrig ventet på svaret, og som løp mot henne som om hun var redd for å komme et øyeblikk for sent. Barnet kunne vel være ti eller elleve år, men uansett hvor mange somrer hun hadde levd, virket hun liten for alderen. Moren hjalp henne inn i diligensen, la en bylt og en syrinbukett ved siden av henne, så etter at en gammel hårskinnskiste ble «surret fast» bakpå, og betalte til slutt for reisen, mens hun telte sølvmyntene omhyggelig opp.

«Jeg vil gjerne at du kjører henne til søstrene mine i Riverboro», sa hun. «Kjenner du Mirandy og Jane Sawyer? De bor i murhuset.»

Bevare meg vel, han kjente dem som om han skulle ha skapt dem selv!

«Ja, det er dit hun skal, og de venter henne. Vil du være så snill å holde et øye med henne? Får hun sjansen til å stige av et sted og oppsøke folk, eller få noen inn til seg som selskap, så gjør hun det. Farvel, Rebecca; prøv å la være å finne på ugagn, og sitt stille, så du er pen og ordentlig når du kommer frem. Ikke vær til bry for mr. Cobb. – Hun er litt oppspilt, skjønner du. – Vi kom med toget fra Temperance i går, overnattet hos kusinen min og kjørte hjemmefra henne i morges – åtte engelske mil er det.»

«Farvel, mor, ikke vær urolig; du vet jo at det ikke er første gang jeg er ute og reiser.»

Kvinnen lo kort og spydig og sa forklarende til mr. Cobb: «Hun har vært i Wareham og overnattet der; det er nå ikke store reisen å være kry av!»

«Det VAR EN REISE, mor», sa barnet ivrig og trassig. «Vi dro fra gården og pakket niste i en kurv, og vi kjørte litt med vogn og litt med damptog, og vi hadde med oss nattkjolene våre.»

«Om vi gjorde det, trenger du ikke fortelle det til hele bygda», sa moren og avbrøt denne erfarne reisendes tilbakeblikk. «Har jeg ikke sagt deg før», hvisket hun i et siste forsøk på å holde skikk på henne, «at du ikke skal snakke høyt om nattkjoler og strømper og – sånt, særlig ikke når det er mannfolk i nærheten?»

«Jeg vet det, mor, jeg vet det, og jeg skal la være. Jeg vil bare si» – her smattet mr. Cobb, slo med tømmene, og hestene tok rolig fatt på dagens dont – «jeg vil bare si at det er en reise når» – nå var diligensen virkelig kommet i gang, og Rebecca måtte stikke hodet ut gjennom vinduet over døren for å få avsluttet setningen – «det ER en reise når man har med seg en nattkjole!»

Det anstøtelige ordet, uttalt i høy diskant, svevde tilbake til mrs. Randalls fortørnede ører. Hun så etter diligensen til den var ute av syne, samlet sammen pakkene sine fra benken ved butikkdøren og steg opp i vognen som hadde stått ved tjorepålen. Idet hun vendte hestens hode hjemover, reiste hun seg et øyeblikk, skygget for øynene med hånden og så etter en støvsky langt ute i det disige fjerne.

«Mirandy får nok hendene fulle», sa hun til seg selv, «men jeg skulle ikke bli forundret om dette kom til å gjøre folk av Rebecca.»

Alt dette var en halvtime siden, og solen, varmen, støvet og tankene på ærendene som skulle gjøres i den store metropolen Milltown, hadde lullet mr. Cobbs aldri særlig våkne sinn slik i søvn at han fullstendig hadde glemt løftet om å holde et øye med Rebecca.

Plutselig hørte han en liten stemme over hjulenes skrangling og rumling og seletøyets knirking. Først trodde han det var en siriss, en trefrosk eller en fugl, men da han hadde funnet ut hvor lyden kom fra, snudde han hodet over skulderen og så en liten skikkelse som hang så langt ut av vinduet som det var forsvarlig. En lang, svart hårflette svingte i takt med vognens bevegelser; barnet holdt hatten i den ene hånden og gjorde med den andre forgjeves forsøk på å stikke kusken med den mikroskopiske parasollen sin.

«Vær så snill, la meg få si noe!» ropte hun.

Mr. Cobb stanset lydig hestene.

«Koster det mer å kjøre der oppe sammen med deg?» spurte hun. «Det er så glatt og blankt her nede, og diligensen er så altfor stor for meg at jeg slenges rundt til jeg er nesten gul og blå. Og vinduene er så små at jeg bare får se biter av ting, og jeg har nesten brukket nakken av å strekke og vri meg for å se om kisten min har falt av bakpå. Det er mors kiste, og hun er veldig redd om den.»

Mr. Cobb ventet til denne samtalestrømmen, eller rettere sagt denne flommen av kritikk, hadde stilnet, og sa så spøkefullt:

«Du kan komme opp om du vil; det koster ikke noe ekstra å sitte ved siden av meg.» Dermed hjalp han henne ut, «heiste» henne opp på forsetet og tok selv plass igjen.

Rebecca satte seg forsiktig, strøk kjolen glatt under seg med den største omhu og la parasollen under skjørtefoldene hun hadde bredt utover mellom kusken og seg selv. Da det var gjort, skjøv hun hatten bakover, trakk opp de stoppede hvite bomullshanskene og sa henrykt:

«Å! Dette er bedre! Dette er å reise! Nå er jeg en ordentlig passasjer, mens der nede følte jeg meg som rugehøna vår når vi stenger henne inne i et bur. Vi har vel langt, langt igjen å kjøre, håper jeg?»

«Å, vi har jo så vidt begynt», svarte mr. Cobb godmodig. «Det er mer enn to timer igjen.»

«Bare to timer», sukket hun. «Da er klokken halv to; mor er hos kusine Ann, barna hjemme har spist middag, og Hannah har ryddet bort alt. Jeg har med meg niste, for mor sa det ville være en dårlig begynnelse å komme sulten til murhuset, så tante Mirandy måtte ordne noe å spise til meg med det samme. – Det er godt voksevær i dag, ikke sant?»

«Det er det visst; nesten for varmt. Hvorfor slår du ikke opp parasollen?»

Hun bredte kjolen enda lenger over den omtalte gjenstanden og sa: «Å nei, for all del! Jeg slår den aldri opp når solen skinner; rosa falmer noe forferdelig, skjønner du, og jeg har den bare med på gudstjenesten på overskyede søndager; noen ganger kommer solen frem helt plutselig, og da har jeg et fryktelig strev med å dekke den til; den er det kjæreste jeg har i livet, men det er et forferdelig ansvar.»

Nå begynte det langsomt å demre i mr. Jeremiah Cobbs trege bevissthet at fuglen som hadde vaglet seg ved siden av ham, hadde ganske andre fjær enn fuglene han var vant til på sine daglige turer. Han satte pisken tilbake i holderen, tok foten ned fra skvettbrettet, skjøv hatten bakover, blåste skråen ut i veien, og da han slik hadde ryddet dekket også i hodet og var klar til dyst, tok han for første gang passasjeren ordentlig i øyesyn. Hun møtte blikket hans med et alvorlig, barnlig blikk fullt av vennlig nysgjerrighet.

Den gulbrune kattunkjolen var falmet, men pinlig ren og stivet så den nesten sto av seg selv. Barnets hals stakk opp av den lille stående rysjen, brun og tynn, og hodet virket lite til å bære vekten av det mørke håret som hang i en tykk flette ned til livet. Hun hadde på seg en underlig liten skyggelue av hvit livornohalm, som enten kunne være siste mote i barnehatter eller en gammel staselighet pusset opp for anledningen. Den var pyntet med et snodd gulbrunt bånd og en dusk svarte og oransje pigger fra trepinnsvin, som hang eller strittet stivt over det ene øret og ga henne et høyst snurrig og usedvanlig utseende. Ansiktet var blekt og skarpt tegnet. Når det gjaldt ansiktstrekk, måtte hun vel ha det vanlige antallet, skjønt mr. Cobbs oppmerksomhet aldri kom så langt som til nese, panne eller hake; på veien ble den fanget av øynene og holdt fast der. Rebeccas øyne var som troen – «full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees». Under de fint tegnede brynene glødet de som to stjerner, med dansende lys halvt skjult i et glansfullt mørke. Blikket var ivrig og fullt av interesse, men aldri tilfredsstilt; det faste blikket var strålende og gåtefullt og ga inntrykk av å se rett gjennom det opplagte til noe bakenfor, i tingen, i landskapet, i deg. Ingen hadde noen gang kunnet forklare dem, disse øynene til Rebecca. Læreren og presten i Temperance hadde prøvd, uten hell; den unge kunstnerinnen som kom om sommeren for å tegne den røde låven, den forfalne møllen og broen, endte med å gi opp alle disse stedets skjønnheter og vie seg til et barneansikt – et lite, alminnelig ansikt opplyst av to øyne med slike budskap, slike antydninger, slike anelser om slumrende kraft og innsikt at man aldri ble trett av å se inn i deres skinnende dyp eller av å tenke seg at det man så der, var et gjenskinn av ens egne tanker.

Mr. Cobb gjorde seg ingen slike betraktninger; det han sa til kona den kvelden, gikk ganske enkelt ut på at hver gang barnet så på ham, satte hun ham fullstendig ut.

«Miss Ross, en dame som maler, ga meg parasollen», sa Rebecca da hun hadde utvekslet blikk med mr. Cobb og lært seg ansiktet hans utenat. «La du merke til den doble rysjen med de taggete kantene og den hvite spissen og håndtaket? De er av elfenben. Håndtaket har fått merker, ser du. Det er fordi Fanny sugde og tygde på det under gudstjenesten da jeg ikke så det. Jeg har aldri følt det samme for Fanny siden.»

«Er Fanny søsteren din?»

«Hun er en av dem.»

«Hvor mange er dere?»

«Sju. Det er skrevet vers om sju barn:

‘Den lille piken svarte fort:

Å, herre! Vi er sju!’

Jeg lærte det utenat for å si det frem på skolen, men de andre barna var ekle og lo. Hannah er eldst, så kommer jeg, så John, så Jenny, så Mark, så Fanny, så Mira.»

«Ja, det ER en stor familie!»

«Altfor stor, sier alle», svarte Rebecca med en uventet og fullt ut voksen åpenhjertighet som fikk mr. Cobb til å mumle «Bevares!» og legge mer skrå i venstre kinn.

«Jeg er glad i dem, men de er så mye bry og koster så mye i mat, skjønner du», pludret hun videre. «Hannah og jeg har ikke gjort annet enn å legge småbarn om kvelden og ta dem opp om morgenen i år etter år. Men nå er det slutt, det er da én trøst, og vi skal få det herlig når alle er blitt voksne og pantelånet er nedbetalt.»

«Helt slutt? Å, du mener fordi du har reist?»

«Nei, jeg mener at vi har fått alle sammen og er ferdige med det; familien vår er ferdig. Mor sier det, og hun holder alltid det hun lover. Det er ikke kommet noen siden Mira, og hun er tre år. Hun ble født den dagen far døde. Tante Miranda ville at Hannah skulle komme til Riverboro i stedet for meg, men mor kunne ikke unnvære henne; hun har bedre tak på husarbeidet enn jeg, Hannah. Jeg sa til mor i går kveld at hvis det så ut til å komme flere barn mens jeg var borte, måtte de sende bud etter meg, for når det er en baby i huset, trengs alltid både Hannah og jeg, for mor har matlagingen og gården.»

«Å, bor dere på en gård? Hvor ligger den? – I nærheten av der du gikk på?»

«I nærheten? Den må da ligge tusenvis av engelske mil unna! Vi kom fra Temperance med toget. Så kjørte vi langt til kusine Ann og la oss. Så sto vi opp og kjørte så langt som bare det til Maplewood, der diligensen var. Gården vår ligger langt unna alt, men skolen og kirken vår ligger i Temperance, og dit er det bare to engelske mil. Å sitte her oppe sammen med deg er nesten like fint som å klatre opp i kirketårnet. Jeg kjenner en gutt som har vært oppe i tårnet vårt. Han sa at folkene og kyrne så ut som fluer. Vi har ikke møtt noen mennesker ennå, men jeg er LITT skuffet over kyrne – de ser ikke så små ut som jeg hadde håpet; skjønt (hun lyste opp) de ser ikke fullt så store ut som om vi hadde stått nede ved siden av dem, gjør de vel? Det er bestandig guttene som får gjøre alt det fine og flotte, og jentene får bare gjøre det ekle og kjedelige som blir til overs. De kan ikke klatre like høyt eller gå like langt eller være ute like sent eller løpe like fort eller noen ting.»

Mr. Cobb tørket seg om munnen med håndbaken og gispet. Han hadde følelsen av å bli drevet fra tind til tind i en fjellkjede uten å få tid til å trekke pusten ordentlig imellom.

«Jeg klarer ikke å plassere gården deres», sa han, «enda jeg har vært i Temperance og bodde der omkring før i tiden. Hva heter familien din?»

«Randall. Mor heter Aurelia Randall; vi heter Hannah Lucy Randall, Rebecca Rowena Randall, John Halifax Randall, Jenny Lind Randall, Marquis Randall, Fanny Ellsler Randall og Miranda Randall. Mor ga halvparten av oss navn, og far den andre halvparten, men det gikk ikke opp, så begge syntes det ville være fint å kalle opp Mira etter tante Miranda i Riverboro; de håpet det skulle føre noe godt med seg, men det gjorde det ikke, og nå kaller vi henne Mira. Vi er oppkalt etter bestemte mennesker alle sammen. Hannah er Hannah som sitter ved vinduet og syr sko, og jeg er hentet ut av Ivanhoe; John Halifax var en gentleman i en bok; Mark er oppkalt etter onkelen sin Marquis de Lafayette, som døde som tvilling. (Tvillinger får veldig ofte ikke leve opp, og trillinger nesten aldri – visste du det, mr. Cobb?) Vi kaller ham ikke Marquis, bare Mark. Jenny er oppkalt etter en sangerinne og Fanny etter en vakker danserinne, men mor sier at ingen av navnene passer, for Jenny kan ikke synge rent, og Fanny er litt stiv i bena. Mor ville gjerne kalt dem Jane og Frances og sløyfet mellomnavnene, men hun sier det ikke ville være rettferdig mot far. Hun sier vi alltid må forsvare far, for alt gikk ham imot, og han ville ikke ha dødd hvis han ikke hadde hatt slik uflaks. Jeg tror det er alt som er å fortelle om oss», avsluttet hun alvorlig.

«Du store all verden! Jeg skulle mene det var nok», utbrøt mr. Cobb. «Det var ikke mange navn igjen da moren din var ferdig med å velge! Du har jammen god hukommelse! Det er vel ingen sak for deg å lære leksene?»

«Ikke noe særlig; det vanskelige er å få sko å gå på skolen i. Disse jeg har på meg, er splitter nye, og de må vare i seks måneder. Mor sier alltid at jeg må spare skoene mine. Det ser ikke ut til å være noen måte å spare sko på uten å ta dem av og gå barbeint; men det kan jeg ikke gjøre i Riverboro uten å skjemme ut tante Mirandy. Nå som jeg skal bo hos tante Mirandy, skal jeg gå regelmessig på skolen, og om to år skal jeg begynne på seminaret i Wareham; mor sier det burde gjøre folk av meg! Jeg skal bli maler som miss Ross når jeg er ferdig på skolen. Det er i hvert fall det jeg tror jeg skal bli. Mor mener jeg heller burde bli lærerinne.»

«Gården deres er vel ikke den gamle Hobbs-gården?»

«Nei, den heter bare Randalls gård. I hvert fall er det det mor kaller den. Jeg kaller den Sunnybrook Farm.»

«Det spiller vel ingen rolle hva du kaller den, så lenge du vet hvor den ligger», bemerket mr. Cobb belærende.

Rebecca rettet hele lyset fra øynene bebreidende mot ham, nesten strengt, og svarte:

«Å, ikke si det, ikke vær som alle de andre! Det gjør en forskjell hva man kaller ting. Når jeg sier Randalls gård, kan du da se for deg hvordan den ser ut?»

«Nei, det kan jeg ikke si», svarte mr. Cobb ille til mote.

«Men når jeg sier Sunnybrook Farm, hva får det deg til å tenke på?»

Mr. Cobb følte seg som en fisk som var tatt opp av sitt rette element og lå og gispet på sanden; det var umulig å sno seg unna det fryktelige ansvaret for å svare, for Rebeccas øyne var søkelys som trengte gjennom det som skulle forestille hjernen hans, og så den skallede flekken på bakhodet.

«Det er vel en bekk et sted i nærheten», sa han forsagt.

Rebecca så skuffet ut, men var ikke helt motløs. «Det var ganske bra», sa hun oppmuntrende. «Du er varm, men ikke het; det er en bekk der, men ingen vanlig bekk. På hver side av den står det unge trær og busker som ennå er babyer, og det er en grunn, pludrende liten bekk med hvit sandbunn og masse små blanke steiner. Så snart det er litt solskinn, fanger bekken det, og den er bestandig full av glitrende lys dagen lang. Føles det ikke hult i magen din? Det gjør det i min! Jeg var så redd for å miste diligensen at jeg ikke fikk i meg noe frokost.»

«Da er det best du spiser nisten din. Jeg spiser ikke noe før jeg kommer til Milltown; da tar jeg et stykke pai og en kopp kaffe.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne få se Milltown. Det er vel enda større og flottere enn Wareham; mer som Paris? Miss Ross fortalte meg om Paris; hun kjøpte den rosa parasollen min der, og perlepungen min. Ser du hvordan den åpnes med et knepp? Jeg har tjue cent i den, og de må vare i tre måneder, til frimerker og papir og blekk. Mor sier at tante Mirandy nok ikke vil ha lyst til å kjøpe sånt når hun gir meg mat og klær og betaler skolebøkene mine.»

«Paris er ikke noe særlig», sa mr. Cobb nedlatende. «Det er det kjedeligste stedet i hele delstaten Maine. Jeg har kjørt dit mang en gang.»

Igjen måtte Rebecca irettesette mr. Cobb, taust og stillferdig, men like fullt utvetydig, selv om irettesettelsen bare besto av et blikk, raskt sendt og like raskt trukket tilbake.

«Paris er hovedstaden i Frankrike, og man må reise dit med båt», sa hun belærende. «Det står i geografiboken min, og der står det: ‘Franskmennene er et muntert og høflig folk som liker dans og lette viner.’ Jeg spurte læreren hva lette viner var, og han trodde det var noe sånt som nylaget sider, eller kanskje ingefærbrus. Jeg kan se Paris så tydelig som bare det, bare ved å lukke øynene. De vakre damene danser bestandig lystig omkring med rosa parasoller og perlepunger, og de fine herrene danser høflig og drikker ingefærbrus. Men du kan se Milltown nesten hver dag med vidåpne øyne», sa Rebecca lengselsfullt.

«Milltown er ikke noe særlig, det heller», svarte mr. Cobb med minen til en som hadde besøkt alle jordens byer og funnet dem for intet å regne. «Nå skal du se at jeg kaster denne avisen rett på dørhellen til mrs. Brown.»

Piff! Og pakken landet akkurat der den skulle, på matten av maisblader foran nettingdøren.

«Å, så flott det var!» utbrøt Rebecca begeistret. «Akkurat som knivkasteren Mark så på sirkuset. Jeg skulle ønske det var en lang, lang rad med hus, alle med en matte av maisblader og en nettingdør midt på, og en avis å kaste på hver eneste matte!»

«Det kunne jo hende jeg bommet på noen av dem, vet du», sa mr. Cobb og strålte av beskjeden stolthet. «Hvis du får lov av tante Mirandy, skal jeg ta deg med ned til Milltown en dag i sommer når diligensen ikke er full.»

En deilig sitring av spenning fór gjennom Rebecca, fra de nye skoene og opp, opp til luen av livornohalm og ned gjennom den svarte fletten. Hun trykket ivrig på kneet til mr. Cobb og sa med stemmen snørt sammen av gledens og forundringens tårer: «Å, det kan ikke være sant, det kan det ikke; tenk at jeg skal få se Milltown. Det er som å ha en fe til gudmor som spør hva du ønsker deg og så gir deg det! Har du noen gang lest Askepott eller Den gule dvergen eller Den fortryllede frosken eller Den skjønne med det gylne håret?»

«Nei», sa mr. Cobb forsiktig etter å ha tenkt seg om et øyeblikk. «Jeg kan ikke komme på at jeg har lest akkurat de der. Hvor har du fått anledning til å lese så mye?»

«Å, jeg har lest masse bøker», svarte Rebecca henkastet. «Bøkene til far og miss Ross og alle de forskjellige lærerne, og alle bøkene i søndagsskolebiblioteket. Jeg har lest Lyktetenneren og De skotske høvdinger og Ivanhoe og Arvingen til Redclyffe og Cora, doktorens hustru og David Copperfield og The Gold of Chickaree og Plutarks livsskildringer og Thaddeus fra Warszawa og Pilegrims vandring og mange flere. – Hva har du lest?»

«Jeg har nå aldri kommet til å lese akkurat de bøkene, men du verden! Jeg har lest en hel del i min tid! Nå for tiden har jeg det så travelt at jeg klarer meg med almanakken og Weekly Argus og Maine State Agriculturist. – Der har vi elven igjen; dette er den siste lange bakken, og når vi kommer på toppen, ser vi skorsteinene i Riverboro i det fjerne. Det er ikke langt igjen. Selv bor jeg omtrent en halv engelsk mil forbi murhuset.»

Rebeccas hånd rørte seg urolig i fanget, og hun skiftet stilling i setet. «Jeg trodde ikke jeg skulle bli redd», sa hun nesten uhørlig, «men jeg er visst det, bitte litt – når du sier at vi snart er fremme.»

«Ville du dra tilbake?» spurte mr. Cobb nysgjerrig.

Hun sendte ham et fryktløst blikk og sa så stolt: «Jeg ville aldri dra tilbake – jeg kan godt være redd, men jeg ville skamme meg over å rømme. Å dra til tante Mirandy er som å gå ned i kjelleren i mørket. Det kan være troll og kjemper under trappen – men som jeg sier til Hannah, det KAN være alver og feer og fortryllede frosker! – Er det en hovedgate i landsbyen, som den i Wareham?»

«Du kan vel kalle det en hovedgate, og tante Sawyer bor der, men det er verken butikker eller møller, og landsbyen er en fryktelig stusslig avkrok! Du må over elven og komme til vår side hvis du vil se noe liv.»

«Jeg synes nesten det er synd», sukket hun, «for det ville vært så flott å kjøre nedover en ordentlig hovedgate, sitte høyt oppe som dette bak to praktfulle hester, med den rosa parasollen min oppslått, mens alle i landsbyen lurer på hvem syrinbuketten og hårskinnskisten tilhører. Da ville jeg være akkurat som den vakre damen i opptoget. I fjor sommer kom sirkuset til Temperance, og de hadde et opptog om formiddagen. Mor lot oss gå inn til landsbyen alle sammen og trille Mira i barnevognen, fordi vi ikke hadde råd til å gå på sirkus om ettermiddagen. Og det var nydelige hester og dyr i bur og klovner til hest; og helt til slutt kom en liten triumfvogn i rødt og gull, trukket av to ponnier, og i den satt slangetemmeren på en fløyelspute, kledd i sateng og paljetter. Hun var så makeløst vakker, mr. Cobb, at man måtte svelge klumpene i halsen når man så på henne, og små kalde ilinger krøp opp og ned langs ryggen. Skjønner du ikke hva jeg mener? Har du aldri sett noen som fikk deg til å føle det sånn?»

Aldri før denne begivenhetsrike formiddagen hadde mr. Cobb vært så avgjort utilpass, men han vek behendig unna spørsmålet ved å si: «Så vidt jeg kan se, er det ikke noe i veien for at vi holder inntog så flott vi kan. Jeg skal ta frem pisken, sette meg rett i ryggen og kjøre fort; du holder buketten i fanget og slår opp den lille røde parasollen din, så skal vi få bygdefolket til å glane!»

Barnets ansikt strålte et øyeblikk, men gløden forsvant like fort da hun sa: «Jeg glemte det – mor satte meg inn i vognen, og kanskje hun vil at jeg skal sitte der når jeg kommer til tante Mirandy. Kanskje det er finere om jeg sitter inne, og da slipper jeg at du må hjelpe meg å hoppe ned så klærne fyker opp, men kan åpne døren og stige ned som en dame på reise. Vil du være så snill å stanse litt, mr. Cobb, så jeg kan bytte plass?»

Kusken stanset godmodig hestene, løftet den oppspilte lille skapningen ned, åpnet døren og hjalp henne inn, og la syrinene og den rosa parasollen ved siden av henne.

«Vi har hatt en fin tur», sa han, «og vi er blitt riktig godt kjent, er vi ikke? – Du glemmer vel ikke Milltown?»

«Aldri!» utbrøt hun med glød. «Og du er helt sikker på at du heller ikke glemmer det?»

«Aldri! Kors på halsen!» lovet mr. Cobb høytidelig idet han klatret opp på bukken igjen; og mens diligensen rumlet nedover landsbygaten mellom de grønne lønnetrærne, kunne de som så ut av vinduene sine, se en liten brun alv i gulbrun kattun sitte pyntelig på baksetet, med en stor bukett i et fast grep i den ene hånden og en rosa parasoll i den andre. Hadde blikkene deres rukket langt nok, kunne de ha sett, da diligensen svingte inn på gårdsplassen ved sideinngangen til det gamle murhuset, et bærestykke av kattun som hevet og senket seg voldsomt over det bankende hjertet under, rødmen som kom og gikk i to bleke kinn, og en dis av tårer som svømte i to strålende mørke øyne.

Rebeccas reise var til ende.

«Der svinger diligensen inn på gårdsplassen til Sawyer-jentene», sa mrs. Perkins til mannen sin. «Det må være niesen oppe fra Temperance-kanten. De skrev visst til Aurelia og inviterte Hannah, den eldste, men Aurelia sa hun bedre kunne unnvære Rebecca, hvis det var det samme for Mirandy og Jane; så det er Rebecca som er kommet. Hun blir godt selskap for Emma Jane vår, men jeg tror ikke de beholder henne i tre måneder! Hun ser svart ut som en indianer, det jeg kan se av henne; svart og visst nokså frempå. Det het seg før at en av Randallene giftet seg med en spansk kvinne, en som underviste i musikk og språk på en internatskole. Lorenzo var mørk i huden, husker du, og det er dette barnet også. Nå, jeg vet ikke om spansk blod er noen virkelig skam, ikke hvis det ligger langt tilbake og kvinnen var respektabel.»

---