Pol­ly­an­na

Eleanor H. Porter

Kapittel 1: miss Polly

Denne junimorgenen kom miss Polly Harrington litt hastig inn på kjøkkenet sitt. Miss Polly pleide ikke å gjøre raske bevegelser; hun var særlig stolt av sin rolige væremåte. Men i dag skyndte hun seg – hun skyndte seg virkelig.

Nancy, som sto ved vasken og vasket opp, så overrasket opp. Nancy hadde bare arbeidet på kjøkkenet til miss Polly i to måneder, men hun visste allerede at fruen hennes ikke pleide å skynde seg.

«Nancy!»

«Ja, frøken.» Nancy svarte muntert, men fortsatte å tørke muggen hun holdt i hånden.

«Nancy» – stemmen til miss Polly var svært streng nå – «når jeg snakker til deg, vil jeg at du skal legge fra deg arbeidet og høre på det jeg har å si.»

Nancy rødmet og ble ille til mote. Hun satte straks fra seg muggen, med kluten fremdeles rundt den, og var dermed nær ved å velte den – noe som ikke gjorde henne roligere.

«Ja, frøken. Det skal jeg, frøken», stammet hun, rettet opp muggen og vendte seg hastig om. «Jeg bare fortsatte med arbeidet, for De ba meg jo uttrykkelig i morges om å skynde meg med oppvasken.»

Fruen hennes rynket pannen.

«Det er nok, Nancy. Jeg ba ikke om forklaringer. Jeg ba om din oppmerksomhet.»

«Ja, frøken.» Nancy holdt et sukk tilbake. Hun lurte på om hun noensinne ville kunne gjøre denne kvinnen til lags på noe vis. Nancy hadde aldri «vært i tjeneste» før; men da den syke moren hennes brått var blitt enke og satt igjen med tre yngre barn foruten Nancy selv, hadde jenta måttet bidra til å forsørge dem, og hun hadde vært så glad da hun fikk plass på kjøkkenet i det store huset på høyden – Nancy var kommet fra «The Corners», seks engelske mil unna, og kjente miss Polly Harrington bare som fruen på Harrington-familiens slektshjem og en av byens rikeste innbyggere. Det var to måneder siden. Nå kjente hun miss Polly som en streng kvinne med bistert ansikt, som rynket pannen hvis en kniv falt klirrende i gulvet eller en dør smalt igjen – men som aldri kom på å smile, selv når knivene og dørene var stille.

«Når du er ferdig med morgenarbeidet ditt, Nancy», sa miss Polly nå, «kan du rydde ut av det lille loftsrommet øverst ved trappen og re opp feltsengen. Når du har ryddet ut kistene og kassene, må du selvfølgelig feie og gjøre rent der.»

«Ja, frøken. Og hvor ønsker De at jeg skal sette tingene jeg tar ut?»

«Foran på loftet.» Miss Polly nølte, så fortsatte hun: «Jeg kan vel like gjerne fortelle deg det nå, Nancy. Niesen min, miss Pollyanna Whittier, kommer for å bo hos meg. Hun er elleve år og skal sove på det rommet.»

«En liten jente – som skal komme hit, miss Harrington? Å, blir ikke det hyggelig!» utbrøt Nancy og tenkte på solskinnet hennes egne små søstre spredte hjemme i «The Corners».

«Hyggelig? Vel, det er ikke akkurat det ordet jeg ville brukt», svarte miss Polly stivt. «Men jeg har selvfølgelig tenkt å gjøre det beste ut av det. Jeg er et godt menneske, håper jeg, og jeg kjenner min plikt.»

Nancy ble blussende rød.

«Selvfølgelig, frøken. Jeg tenkte bare at en liten jente her kunne – kunne lyse opp litt for Dem», fikk hun usikkert frem.

«Takk», svarte damen tørt. «Men jeg kan ikke si at jeg ser noe umiddelbart behov for det.»

«Men De – De vil jo gjerne ha henne her, barnet til søsteren Deres», våget Nancy å si, med en vag følelse av at hun på en eller annen måte måtte sørge for at denne ensomme lille fremmede ble tatt vel imot.

Miss Polly løftet hovmodig haken.

«Ærlig talt, Nancy, bare fordi jeg tilfeldigvis hadde en søster som var tåpelig nok til å gifte seg og få unødvendige barn i en verden som var full nok fra før, kan jeg ikke se at jeg skulle ha noe særlig ønske om selv å ta meg av dem. Men som jeg allerede har sagt, håper jeg at jeg kjenner min plikt. Sørg for å gjøre rent i hjørnene, Nancy», avsluttet hun skarpt idet hun gikk ut av rommet.

«Ja, frøken», sukket Nancy og tok opp den halvtørre muggen – som nå var blitt så kald at den måtte skylles igjen.

På sitt eget rom tok miss Polly enda en gang frem brevet hun hadde fått to dager tidligere fra byen langt vestpå, og som hadde kommet som en så ubehagelig overraskelse på henne. Brevet var adressert til miss Polly Harrington, Beldingsville, Vermont, og lød slik:

«Ærede frøken! Jeg beklager å måtte meddele Dem at pastor John Whittier døde for to uker siden og etterlot seg ett barn, en jente på elleve år. Han etterlot seg ellers praktisk talt ingenting, bortsett fra noen få bøker, for som De utvilsomt vet, var han prest i denne lille misjonsmenigheten og hadde en svært mager lønn.

«Jeg tror han var gift med Deres avdøde søster, men han lot meg forstå at forholdet mellom familiene ikke var det beste. Han mente likevel at De for Deres søsters skyld kanskje ville ønske å ta barnet til Dem og oppdra henne blant hennes egne østpå. Det er derfor jeg skriver til Dem.

«Den lille jenta vil være helt klar til å reise når De mottar dette brevet, og hvis De kan ta henne til Dem, ville vi sette stor pris på om De skrev at hun kunne komme med det samme, for her er det en mann og hans kone som skal østover om svært kort tid, og de ville ta henne med seg til Boston og sette henne på toget til Beldingsville. De vil naturligvis få beskjed om hvilken dag og med hvilket tog De kan vente Pollyanna.

«I håp om et snarlig, positivt svar tegner jeg meg,

«Deres ærbødige,

«Jeremiah O. White.»

Med rynket panne brettet miss Polly brevet sammen og stakk det i konvolutten. Hun hadde svart på det dagen før og sagt at hun selvfølgelig ville ta barnet til seg. Hun håpet da at hun kjente sin plikt godt nok til det! – hvor ubehagelig oppgaven enn ville bli.

Mens hun nå satt med brevet i hendene, gikk tankene tilbake til søsteren hennes, Jennie, som hadde vært mor til dette barnet, og til den gangen Jennie som tjueåring hadde insistert på å gifte seg med den unge presten, til tross for familiens protester. Det hadde vært en velstående mann som ville gifte seg med henne – og familien hadde foretrukket ham langt fremfor presten; men det hadde ikke Jennie. Den velstående mannen hadde både flere år og mer penger å vise til, mens presten bare hadde et ungt hode fullt av ungdommens idealer og begeistring og et hjerte fullt av kjærlighet. Jennie hadde foretrukket dette – ganske naturlig, kanskje; derfor hadde hun giftet seg med presten og reist sørover med ham som indremisjonærkone.

Da hadde det kommet til brudd. Miss Polly husket det godt, selv om hun den gangen bare hadde vært en jente på femten, den yngste. Familien hadde hatt lite med misjonærens kone å gjøre etter det. Riktignok hadde Jennie selv skrevet en tid og kalt sitt siste barn «Pollyanna» etter de to søstrene sine, Polly og Anna – alle de andre barna hadde dødd. Det hadde vært siste gang Jennie hadde skrevet, og noen år senere hadde meldingen om hennes død kommet i et kort, men sorgtynget lite brev fra presten selv, datert i en liten by vestpå.

Imens hadde tiden ikke stått stille for dem som bodde i det store huset på høyden. Miss Polly så utover den vidstrakte dalen nedenfor og tenkte på forandringene de tjuefem årene hadde ført med seg for henne.

Nå var hun førti og helt alene i verden. Far, mor, søstre – alle var døde. I årevis hadde hun nå rådd alene over huset og de tusenene faren hadde etterlatt henne. Enkelte hadde åpent syntes synd på henne for det ensomme livet hennes og oppfordret henne innstendig til å la en venn eller en annen flytte inn og holde henne med selskap; men hun hadde verken satt pris på medfølelsen deres eller på rådene. Hun var ikke ensom, sa hun. Hun likte å være for seg selv. Hun foretrakk ro. Men nå –

Miss Polly reiste seg med rynket panne og leppene presset tett sammen. Hun var selvfølgelig glad for at hun var et godt menneske, og for at hun ikke bare kjente sin plikt, men også hadde karakterstyrke nok til å oppfylle den. Men – Pollyanna! – for et latterlig navn!

---