Nort­han­ger Abbey

Jane Austen

Kapittel 1

Ingen som noen gang hadde sett Catherine Morland som liten, ville ha trodd at hun var født til å bli heltinne. Stillingen hennes i livet, farens og morens karakter, hennes eget ytre og lynne – alt talte like sterkt imot henne. Faren var prest, uten å være verken tilsidesatt eller fattig, og en svært aktverdig mann, skjønt han het Richard – og han hadde aldri vært vakker. Han hadde en betydelig egen formue foruten to gode prestekall – og han hadde ikke den minste hang til å sperre inne døtrene sine. Moren var en kvinne med praktisk, sunn fornuft, et godt lynne og, enda mer bemerkelsesverdig, en sterk konstitusjon. Hun hadde fått tre sønner før Catherine ble født; og i stedet for å dø da hun satte sistnevnte til verden, slik enhver kunne ha ventet, levde hun videre – levde og fikk seks barn til – og så dem vokse opp rundt seg og nøt selv en utmerket helse. En familie med ti barn vil alltid bli kalt en flott familie, bare det er hoder, armer og ben nok til alle; men familien Morland hadde ellers liten rett til den betegnelsen, for de var stort sett lite pene, og Catherine var i mange år av sitt liv like lite pen som noen av dem. Hun hadde en tynn, keitet skikkelse, gusten hud uten farge, mørkt, flatt hår og markerte ansiktstrekk – så mye om hennes ytre; og sinnet hennes virket like lite lovende for en heltinne. Hun var glad i alle slags gutteleker og foretrakk cricket langt fremfor ikke bare dukker, men også barndommens mer heltinneverdige sysler, som å pleie en hasselmus, mate en kanarifugl eller vanne en rosebusk. Hun hadde faktisk ingen sans for hager; og hvis hun i det hele tatt plukket blomster, var det først og fremst for gleden ved å gjøre ugagn – det antok man i det minste, ettersom hun alltid foretrakk dem hun ikke fikk lov til å plukke. Slik var hennes tilbøyeligheter – evnene hennes var like usedvanlige. Hun kunne aldri lære eller forstå noe før noen hadde lært henne det; og til tider ikke engang da, for hun var ofte uoppmerksom og av og til dum. Moren brukte tre måneder bare på å lære henne å si frem «Tiggerens bønn»; og likevel kunne den nærmeste lillesøsteren hennes, Sally, si det bedre frem enn hun. Ikke at Catherine alltid var dum – slett ikke; hun lærte fabelen «Haren og de mange vennene» like fort som noen annen jente i England. Moren ønsket at hun skulle lære å spille; og Catherine var sikker på at hun ville like det, for hun var svært glad i å klimpre på tangentene til det gamle, forsømte spinettet; derfor begynte hun da hun var åtte år. Hun fikk undervisning i et år og kunne ikke fordra det; og mrs. Morland, som ikke insisterte på at døtrene skulle tilegne seg selskapstalenter til tross for manglende evner eller motvilje, lot henne slutte. Den dagen musikklæreren ble avskjediget, var en av de lykkeligste i Catherines liv. Hun hadde ikke større sans for tegning; men hver gang hun kunne få et brevomslag av moren eller sikre seg en annen løs papirbit, gjorde hun det hun kunne på det området og tegnet hus og trær, høner og kyllinger, alt sammen svært likt. Skriving og regning lærte hun av faren; fransk av moren: Hun utmerket seg ikke i noen av delene, og hun snek seg unna undervisningen hos dem begge så ofte hun kunne. For et merkelig, uforklarlig vesen! – For til tross for alle disse tegnene på fordervelse hos en tiåring hadde hun verken et ondt hjerte eller et dårlig lynne, var sjelden sta, nesten aldri kranglete og svært snill mot de små, med noen få innslag av tyranni; hun var dessuten bråkete og vill, hatet å være innestengt og å holde seg ren, og elsket ingenting i verden så høyt som å rulle ned den grønne skråningen bak huset.

Slik var Catherine Morland da hun var ti år. Da hun var femten, var det bedring å spore; hun begynte å krølle håret og lengte etter ball; hudfargen ble friskere, ansiktstrekkene ble mykere av fylde og farge, øynene fikk mer liv og kroppen mer form. Forkjærligheten for skitt vek for sansen for stas, og hun ble renere etter hvert som hun ble finere; nå hadde hun gleden av iblant å høre faren og moren bemerke hvor mye hun hadde vunnet seg. «Catherine begynner å bli riktig fin å se på – hun er nesten pen i dag» var ord som nå og da nådde ørene hennes; og så kjærkomne de var! Å bli nesten pen gir en jente som har vært lite pen de første femten årene av sitt liv, en større glede enn en skjønnhet fra vuggen av noen gang kan oppleve.

Mrs. Morland var en meget god kvinne og ønsket å se barna bli alt de burde være; men det å ligge i barselseng og undervise de små tok så mye av tiden hennes at de eldste døtrene uunngåelig måtte greie seg selv; og det var ikke særlig merkelig at Catherine, som fra naturens hånd ikke hadde noe heltinneaktig ved seg, som fjortenåring foretrakk å spille cricket og baseball, ri og løpe omkring på landet fremfor å lese bøker – eller i det minste opplysende bøker – for så sant det ikke var noe som lignet nyttig kunnskap å hente i dem, så sant de bare inneholdt fortelling og ingen ettertanke, hadde hun aldri hatt noe imot bøker i det hele tatt. Men fra hun var femten til hun var sytten, gikk hun i lære som heltinne; hun leste alle slike verk som heltinner må lese for å fylle hukommelsen med de sitatene som er så nyttige og trøstende gjennom omskiftelsene i deres begivenhetsrike liv.

Av Pope lærte hun å fordømme dem som

«bærer påtatt sorg til skue.»

Av Gray at

«Mang en blomst er født til å rødme usett,

Og ødsle sin duft i ødemarkens luft.»

Av Thomson at

… «Det er en herlig oppgave

Å lære den unge tanken å spire.»

Og fra Shakespeare hentet hun en stor mengde kunnskap: blant annet at

… «Bagateller, lette som luft,

Er for den sjalu like sterke bevis

Som vitnesbyrd fra Den hellige skrift.»

At

«Den stakkars billen som vi tråkker på,

Kjenner i kroppen en like stor smerte

Som når en kjempe dør.»

Og at en ung kvinne som er forelsket, alltid ser ut

… «som Tålmodigheten på et gravmæle

Smilende til Sorgen.»

Så langt var fremgangen hennes tilfredsstillende – og på mange andre områder gjorde hun svært gode fremskritt; for selv om hun ikke kunne skrive sonetter, fikk hun seg til å lese dem; og selv om det ikke så ut til å være noen utsikt til at hun skulle henføre et helt selskap med et egenkomponert preludium på pianofortet, kunne hun lytte til andres spill uten å bli videre trett. Det sto aller dårligst til med blyanten – hun hadde ikke begrep om å tegne – ikke engang nok til å forsøke seg på en skisse av sin elskedes profil, slik at hun kunne bli grepet på fersk gjerning. Der var hun sørgelig langt fra en sann heltinnes høyder. Ennå var hun ikke klar over sin egen fattigdom, for hun hadde ingen kjæreste å portrettere. Hun var blitt sytten år uten å ha sett en eneste elskverdig ung mann som kunne vekke følelsene hennes, uten å ha vakt en eneste ekte lidenskap og uten engang å ha vakt annet enn svært beskjeden og svært flyktig beundring. Dette var sannelig merkelig! Men merkelige ting lar seg som regel forklare dersom man leter ordentlig etter årsaken. Det fantes ikke en eneste lord i nabolaget; nei – ikke engang en baronett. Det fantes ikke en eneste familie i bekjentskapskretsen deres som hadde oppfostret og forsørget en gutt man tilfeldigvis hadde funnet på dørstokken – ikke en eneste ung mann med ukjent opphav. Faren hennes hadde ingen myndling, og godseieren i sognet ingen barn.

Men når en ung dame skal være heltinne, kan ikke vrangviljen hos førti familier i omegnen hindre det. Noe må og vil skje som får en helt til å krysse hennes vei.

Mr. Allen, som eide det meste av jorden omkring Fullerton, landsbyen i Wiltshire der familien Morland bodde, fikk foreskrevet et opphold i Bath for å lindre gikten – og hans frue, en godlynt kvinne som var glad i miss Morland og sannsynligvis var klar over at dersom eventyrene ikke ville oppsøke en ung dame i hennes egen landsby, måtte hun søke dem ute i verden, inviterte henne til å reise sammen med dem. Mr. og mrs. Morland ga sitt fulle samtykke, og Catherine var lutter lykke.

---