Wash­ing­ton Square

Henry James

Kapittel 1

I en del av dette århundrets første halvdel, og særlig i dens senere år, drev en lege i byen New York en blomstrende praksis og nøt kanskje en usedvanlig stor del av den anseelsen som man i De forente stater alltid har vist fremstående medlemmer av legestanden. I Amerika har dette yrket alltid vært høyt ansett, og med større hell enn andre steder har det gjort krav på betegnelsen «fritt». I et land der man for å spille en rolle i selskapslivet enten må tjene pengene sine selv eller late som om man gjør det, har legekunsten sett ut til å forene to anerkjente kilder til anseelse i særlig høy grad. Den hører hjemme i det praktiske liv, noe som i De forente stater er en stor anbefaling; og den får et streif av vitenskapens lys – et fortrinn man verdsetter i et samfunn der kjærligheten til kunnskap ikke alltid har vært ledsaget av tid og anledning. Det hørte med til doktor Slopers ry at lærdommen og dyktigheten hans holdt hverandre i fin likevekt; han var det man kunne kalle en lærd lege, og likevel var det ikke noe abstrakt ved kurene hans – han ga alltid beskjed om at man skulle ta noe. Han ble regnet for å være ytterst grundig, men han var ikke plagsomt teoretisk, og selv om han iblant forklarte tingene litt mer inngående enn pasienten syntes å kunne ha nytte av, gikk han aldri så langt (som enkelte leger man har hørt om) at han stolte på forklaringen alene, men etterlot seg alltid en uutgrunnelig resept. Det fantes leger som la igjen resepten uten å gi noen forklaring overhodet; heller ikke den kategorien tilhørte han, og det var tross alt den mest vulgære. Som man vil forstå, beskriver jeg en begavet mann; og det er i grunnen derfor doktor Sloper var blitt en lokal berømthet. I den perioden vi særlig skal beskjeftige oss med, var han omkring femti år gammel, og populariteten hans var på sitt høyeste. Han var svært vittig, og i New Yorks beste selskapskretser ble han regnet som en verdensmann – noe han da også var, i fullt tilstrekkelig grad. Jeg skynder meg å tilføye, for å forebygge en mulig misforståelse, at han ikke på noen måte var en sjarlatan. Han var en tvers igjennom hederlig mann – hederlig i en grad han kanskje ikke hadde fått anledning til å vise til fulle; og ser man bort fra den store velviljen i kretsen han praktiserte i, som var nokså glad i å skryte av at den hadde landets «skarpeste» lege, ga han daglig bevis på de evnene folkemeningen tilskrev ham. Han var en iakttaker, til og med en filosof, og det falt ham så naturlig å være skarp, og gikk (som folkemeningen sa) så lett for ham, at han aldri søkte effekten for dens egen skyld og ikke hadde noen av de små knepene og pretensjonene som kjennetegner annenrangs berømtheter. Det må innrømmes at lykken hadde stått ham bi, og at veien til velstand hadde vært svært myk under føttene hans. Han hadde giftet seg som tjuesjuåring, av kjærlighet, med en svært sjarmerende ung kvinne, miss Catherine Harrington fra New York, som i tillegg til sine ynder hadde brakt ham en solid medgift. Mrs. Sloper var elskverdig, grasiøs, dannet og elegant, og i 1820 hadde hun vært en av de pene unge jentene i den lille, men lovende metropolen som lå samlet omkring Battery og skuet ut over bukten, og hvor grensen mot nord var markert av de gresskledde veikantene langs Canal Street. Selv som tjuesjuåring hadde Austin Sloper gjort seg såpass bemerket at det virket mindre påfallende at en ung kvinne fra den fineste sosieteten, med ti tusen dollar i inntekt og de mest sjarmerende øynene på øya Manhattan, hadde valgt ham blant et dusin friere. Disse øynene, og noe av det som fulgte med dem, var i omkring fem år en kilde til overordentlig stor tilfredshet for den unge legen, som både var en hengiven og en svært lykkelig ektemann. At han hadde giftet seg med en rik kvinne, forandret ikke den kursen han hadde staket ut for seg selv, og han skjøttet yrket sitt med et like klart siktemål som om han fremdeles ikke hadde andre midler enn sin andel av den beskjedne arven han ved farens død hadde delt med sine brødre og søstre. Dette siktemålet hadde ikke først og fremst vært å tjene penger – snarere å lære noe og gjøre noe. Å lære noe interessant og gjøre noe nyttig – det var, grovt sagt, programmet han hadde skissert, og etter hans mening rokket det ikke det minste ved programmets gyldighet at kona hans tilfeldigvis hadde en inntekt. Han var glad i praksisen sin og i å bruke ferdigheter han med velbehag var seg bevisst, og det var en så åpenbar sannhet at han ikke kunne være noe annet hvis han ikke var lege, at han fortsatte å være lege, under de best mulige forhold. De gode kårene hjemme sparte ham naturligvis for mye slit, og kona hans tilhørte «de fineste kretsene», noe som skaffet ham mange av de pasientene hvis symptomer, om de ikke i seg selv er mer interessante enn symptomene hos de lavere samfunnslagene, i det minste blir vist frem med større regelmessighet. Han ønsket erfaring, og i løpet av tjue år fikk han rikelig med den. Det må tilføyes at han fikk noe av den i former som, hva de enn måtte ha hatt av verdi i seg selv, gjorde den alt annet enn kjærkommen. Hans første barn, en usedvanlig lovende liten gutt, slik doktoren, som ikke lett lot seg begeistre, var fast overbevist om, døde tre år gammel, til tross for alt morens ømhet og farens vitenskap kunne finne på for å redde ham. To år senere fødte mrs. Sloper sitt andre barn – et barn av et kjønn som i doktorens øyne gjorde den stakkars lille til en utilstrekkelig erstatning for hans savnede førstefødte, som han hadde lovet seg selv å gjøre til en beundringsverdig mann. Den lille jenta var en skuffelse; men dette var ikke det verste. En uke etter fødselen viste den unge moren, som det, for å bruke uttrykket, hadde gått godt med, plutselig alarmerende symptomer, og før enda en uke var gått, var Austin Sloper enkemann.

Til å være en mann som hadde til yrke å holde folk i live, hadde han unektelig gjort det dårlig i sin egen familie; og en skarpsindig lege som i løpet av tre år mister kona si og den lille gutten sin, bør kanskje være forberedt på at enten dyktigheten eller hengivenheten hans blir dratt i tvil. Vår venn slapp imidlertid unna kritikk: det vil si, han slapp unna all kritikk unntatt sin egen, som var langt mer sakkyndig og fryktinngytende enn all annen. Resten av sine dager gikk han tynget av denne høyst private kritikken, og han bar livet ut arrene etter den avstraffelsen han hadde fått av den sterkeste hånden han kjente, natten etter at kona hans døde. Omverdenen, som jeg har sagt satte pris på ham, følte for stor medlidenhet med ham til å være ironisk; ulykken gjorde ham mer interessant og bidro til og med til at han kom på moten. Man påpekte at selv legefamilier ikke kunne unngå de mer lumske formene for sykdom, og at doktor Sloper tross alt hadde mistet andre pasienter enn de to jeg har nevnt; dette utgjorde en hederlig presedens. Han hadde fremdeles den lille datteren sin, og selv om hun ikke var det han hadde ønsket seg, satte han seg fore å få det beste ut av henne. Han hadde et forråd av ubrukt myndighet som barnet nøt godt av i rikt monn i sine første år. Hun var naturligvis blitt oppkalt etter sin stakkars mor, og selv da hun var et bittelite spedbarn, kalte doktoren henne aldri annet enn Catherine. Hun vokste opp som et svært robust og friskt barn, og når faren hennes så på henne, sa han ofte til seg selv at han, slik hun nå engang var, i det minste ikke behøvde å frykte å miste henne. Jeg sier «slik hun nå engang var», for om jeg skal si sannheten – Men dette er en sannhet jeg vil vente med å fortelle.

---