Det suser i sivet

Kenneth Grahame

Kapittel 1: Elvebredden

Muldvarpen hadde arbeidet svært hardt hele formiddagen med vårrengjøringen i det lille hjemmet sitt. Først med koster, så med støvkluter; deretter på stiger og trappestiger og stoler, med en kalkkost og en bøtte kalk; til han hadde støv i halsen og øynene, kalksprut over hele den svarte pelsen, vondt i ryggen og trette armer. Våren rørte seg i luften over ham og i jorden under og omkring ham, og trengte selv inn i det mørke, beskjedne lille huset hans med sin ånd av guddommelig utilfredshet og lengsel. Det var da ikke underlig at han plutselig slengte kosten i gulvet, sa «Søren!» og «Å, blås i det!» og dessuten «Til pokker med vårrengjøringen!» og styrtet ut av huset uten engang å ta seg tid til å få på seg frakken. Noe der oppe kalte bydende på ham, og han satte kursen mot den bratte, lille tunnelen som hos ham svarte til den gruslagte oppkjørselen hos dyr med boliger nærmere sol og luft. Så skrapte og klorte og gravde og klemte han seg frem, og så klemte han seg frem igjen og gravde og klorte og skrapte, mens de små potene gikk i ett og han mumlet for seg selv: «Opp skal vi! Opp skal vi!» Helt til snuten hans omsider – popp! – stakk ut i sollyset, og han lå og rullet seg i det varme gresset på en stor eng.

«Dette var herlig!» sa han til seg selv. «Dette er bedre enn å kalke!» Solskinnet falt varmt på pelsen hans, milde briser kjærtegnet den hete pannen, og etter den lange, avsondrede tilværelsen i kjellerrommene lød de glade fuglenes sang nesten som et rop i de sløvede ørene hans. Han hoppet av gårde med alle fire beina på en gang, av bare livsglede og fryd over våren uten rengjøringen, og fortsatte tvers over engen til han nådde hekken på den andre siden.

«Stopp der!» sa en eldre kanin ved åpningen. «Seks pence for retten til å gå på privatveien!» Den utålmodige, foraktfulle Muldvarpen feide ham over ende på et øyeblikk og travet videre langs hekken, mens han ertet de andre kaninene som skyndte seg å titte ut av hullene sine for å se hva oppstyret gjaldt. «Løksaus! Løksaus!» sa han hånlig, og var borte før de rakk å finne på et svar de var helt fornøyde med. Så begynte alle å småkjefte på hverandre. «Så dum du er! Hvorfor sa du ikke til ham –» «Ja, hvorfor sa ikke du –» «Du kunne jo ha minnet ham om –» og så videre, som vanlig; men da var det selvsagt altfor sent, som det alltid er.

Alt sammen virket for godt til å være sant. Han streifet ivrig hit og dit over engene, langs hekkene, gjennom småskogholtene, og overalt fant han fugler som bygde reir, blomster som satte knopp, blader som skjøt frem – alt var lykkelig, i vekst og travelt opptatt. Og i stedet for at samvittigheten stakk ham og hvisket «kalk!», kjente han underlig nok bare hvor herlig det var å være den eneste latsabben blant alle disse flittige borgerne. Når alt kommer til alt, er kanskje det beste ved en fridag ikke så mye å hvile selv som å se alle de andre i fullt arbeid.

Han syntes lykken var fullkommen da han, mens han vandret uten mål og mening, plutselig sto ved bredden av en vannrik elv. Aldri i sitt liv hadde han sett en elv før – dette glinsende, buktende, velfødde dyret som jaget og klukket, grep tak i ting med en gurgling og slapp dem med en latter, for så å kaste seg over nye lekekamerater som ristet seg løs og ble fanget og holdt fast igjen. Alt dirret og skalv – glimt og glans og gnister, sus og virvler, pludring og bobling. Muldvarpen var forhekset, henført, bergtatt. Langs elva travet han slik man traver når man er svært liten, ved siden av en mann som trollbinder en med spennende historier; og da han omsider ble trett, satte han seg på bredden, mens elva fortsatte å pludre til ham, en bablende prosesjon av verdens beste historier, sendt fra jordens hjerte for til slutt å bli fortalt til det umettelige havet.

Mens han satt i gresset og så over elva, fikk han øye på et mørkt hull i bredden på den andre siden, like over vannkanten, og begynte drømmende å tenke på hvilket fint og lunt hjem det ville være for et nøysomt dyr som likte en liten, nett bolig ved elva, utenfor flommens rekkevidde og langt fra støy og støv. Mens han stirret, syntes han noe lite og blankt blinket innerst der inne; det forsvant og blinket så på ny som en ørliten stjerne. Men det kunne neppe være en stjerne på et så usannsynlig sted; og det var for glitrende og lite til å være en sankthansorm. Så, mens han så på, blunket det til ham og røpet dermed at det var et øye; og litt etter litt begynte et lite ansikt å vokse frem rundt det, som en ramme rundt et bilde.

Et lite, brunt ansikt, med værhår.

Et alvorlig, rundt ansikt, med det samme glimtet i øyet som først hadde fanget oppmerksomheten hans.

Små, nette ører og tykk, silkemyk pels.

Det var Vannrotta!

Så sto de to dyrene og betraktet hverandre varsomt.

«Hallo, Muldvarpen!» sa Vannrotta.

«Hallo, Rotta!» sa Muldvarpen.

«Har du lyst til å komme over?» spurte Rotta etter en stund.

«Å, snakke er jo lett nok», sa Muldvarpen nokså gretent; han var ennå fremmed for elva og livet ved den og skikkene der.

Rotta sa ingenting, men bøyde seg, løste et tau og halte i det; så steg han lett ned i en liten båt som Muldvarpen ikke hadde lagt merke til. Den var malt blå utenpå og hvit inni, og var akkurat passe for to dyr; og Muldvarpen ble straks inderlig glad i den, enda han ennå ikke helt forsto hva den kunne brukes til.

Rotta rodde raskt over og fortøyde. Så rakte han opp forpoten mens Muldvarpen forsiktig steg ned. «Støtt deg på den!» sa han. «Sånn ja, kvikt nå!» Og til sin overraskelse og henrykkelse satt Muldvarpen virkelig akterut i en ordentlig båt.

«Dette har vært en vidunderlig dag!» sa han da Rotta skjøv fra og tok fatt på årene igjen. «Vet du, jeg har aldri vært i en båt før i hele mitt liv.»

«Hva?» utbrøt Rotta med åpen munn. «Aldri vært i en – du har aldri – nei, jeg – hva har du da drevet med?»

«Er det så fint, altså?» spurte Muldvarpen sjenert, enda han var helt rede til å tro det der han lente seg tilbake i setet og så på putene, årene, åregaflene og alt det spennende utstyret og kjente båten gynge lett under seg.

«Fint? Det er det eneste», sa Vannrotta høytidelig idet han lente seg frem for å ta et åretak. «Tro meg, min unge venn, det er ingenting – absolutt ingenting – man har halvparten så mye igjen for som bare å pusle rundt i båter. Bare pusle», fortsatte han drømmende, «pusle – rundt – i – båter; pusle –»

«Se forover, Rotta!» ropte Muldvarpen plutselig.

Det var for sent. Båten rente rett i bredden i full fart. Drømmeren, den glade roeren, lå på ryggen i bunnen av båten med hælene i været.

«– rundt i båter – eller med båter», fortsatte Rotta rolig og kom seg på beina med en godmodig latter. «Oppi eller utenfor, det spiller ingen rolle. Ingenting ser egentlig ut til å spille noen rolle, det er det som er så deilig. Om du kommer deg av gårde eller ikke; om du kommer frem dit du skal, eller havner et annet sted, eller aldri kommer deg noe sted i det hele tatt, er du alltid opptatt, og du gjør aldri noe særlig; og når du er ferdig med det, er det alltid noe annet å gjøre, og du kan gjøre det om du vil, men det er mye bedre å la være. Hør her! Hvis du virkelig ikke har noe annet fore i formiddag, hva om vi driver nedover elva sammen og blir ute hele dagen?»

Muldvarpen viftet med tærne av bare lykke, lot brystet vide seg med et sukk av fullkommen tilfredshet og lente seg salig tilbake i de myke putene. «For en dag jeg har!» sa han. «La oss dra med det samme!»

«Vent litt, da!» sa Rotta. Han stakk fortøyningstauet gjennom en ring i brygga si, klatret opp i hullet sitt ovenfor og dukket etter en liten stund opp igjen, sjanglende under en bugnende nistekurv av vidjer.

«Skyv den inn under føttene dine», sa han til Muldvarpen idet han rakte den ned i båten. Så løste han fortøyningstauet og tok fatt på årene igjen.

«Hva er det i den?» spurte Muldvarpen og vred seg av nysgjerrighet.

«Det er kald kylling i den», svarte Rotta kort. «Kaldtungekaldskinkekaldoksesteksylteagurkersalatfranskerundstykkerkarsesmørbrødkjøttposteiingefærøllimonadesodavann –»

«Å, stopp, stopp!» ropte Muldvarpen i ekstase. «Dette er altfor mye!»

«Synes du virkelig det?» spurte Rotta alvorlig. «Det er bare det jeg alltid tar med på disse små utfluktene; og de andre dyrene sier bestandig at jeg er en gjerrigknark og beregner veldig snaut!»

Muldvarpen hørte ikke et ord av det han sa. Oppslukt av det nye livet han var på vei inn i, beruset av glitteret, krusningene, duftene og lydene og solskinnet, lot han en pote henge ned i vannet og drømte lange drømmer med åpne øyne. Vannrotta, snill liten kar som han var, rodde jevnt videre og lot være å forstyrre ham.

«Jeg liker klærne dine fryktelig godt, gamle venn», bemerket han da det var gått en halvtime eller så. «Jeg skal også skaffe meg en røykedress i svart fløyel en vakker dag, så snart jeg får råd.»

«Unnskyld», sa Muldvarpen og samlet seg med en kraftanstrengelse. «Du må synes jeg er svært uhøflig; men alt dette er så nytt for meg. Så – dette – er – en – elv!»

«Elva», rettet Rotta.

«Og du bor virkelig ved elva? For et herlig liv!»

«Ved den og med den og på den og i den», sa Rotta. «Den er bror og søster for meg, og tanter, og selskap, og mat og drikke, og (selvsagt) vask. Den er min verden, og jeg ønsker meg ingen annen. Det den ikke har, er ikke verdt å ha, og det den ikke vet, er ikke verdt å vite. Du store, som vi har hatt det sammen! Vinter eller sommer, vår eller høst, alltid byr den på moro og spenning. Når flommen kommer i februar og kjellerrommene og underetasjen min er breddfulle av drikke jeg ikke har noen nytte av, og det brune vannet renner forbi vinduet til det beste soverommet mitt; eller når alt vannet synker igjen og avdekker flekker av mudder som lukter fruktkake, og siv og vannplanter tetter løpene, og jeg kan tusle tørrskodd omkring over det meste av elvebunnen og finne fersk mat å spise, og ting skjødesløse folk har mistet ut av båter!»

«Men er det ikke litt kjedelig iblant?» våget Muldvarpen å spørre. «Bare du og elva, og ingen andre å veksle et ord med?»

«Ingen andre å – nei, jeg får ikke være for streng mot deg», sa Rotta overbærende. «Du er ny her, og det er klart du ikke vet. Det er blitt så folksomt langs bredden nå for tiden at mange flytter herfra for godt. Å nei, det er slett ikke slik det var før. Otere, isfugler, dvergdykkere, sivhøner, alle sammen er på farten dagen lang og vil alltid at du skal gjøre noe – som om man ikke hadde sitt eget å ta seg av!»

«Hva ligger der borte?» spurte Muldvarpen og viftet med en pote mot skogen i bakgrunnen, som dannet en mørk ramme om elveengene på den ene siden av elva.

«Der? Å, det er bare Wild Wood», sa Rotta kort. «Vi drar ikke så ofte dit, vi av elvebreddens folk.»

«Er de ikke – er de ikke særlig hyggelige, de som bor der?» sa Muldvarpen en smule nervøst.

«Tja-a», svarte Rotta, «la meg se. Ekornene er greie. Og kaninene – noen av dem, men kaniner er en blandet flokk. Og så er det Grevlingen, naturligvis. Han bor midt inne i skogen; noe annet sted ville han ikke bo, om du så betalte ham for det. Kjære gamle Grevling! Ingen plager ham. Det gjør de klokt i å la være», la han til med ettertrykk.

«Men hvem skulle vel plage ham?» spurte Muldvarpen.

«Ja, det er jo – det – finnes andre der», forklarte Rotta nokså nølende. «Snømuser – og røyskatter – og rever – og så videre. På sett og vis er de greie nok – jeg er riktig god venn med dem – vi slår av en prat når vi møtes, og alt det der – men iblant får de raptuser, det er ikke til å nekte for, og da – ja, dem kan man egentlig ikke stole på, sånn er det bare.»

Muldvarpen visste godt at det var helt i strid med dyrenes skikk og bruk å dvele ved mulige vanskeligheter som lå foran dem, eller så mye som antyde dem; så han lot emnet ligge.

«Og bortenfor Wild Wood igjen?» spurte han. «Der alt er blått og disig, og man ser noe som kanskje er åser og kanskje ikke, og noe som ligner røyk fra byer, eller er det bare skyer som driver?»

«Bortenfor Wild Wood kommer den vide verden», sa Rotta. «Og den angår verken deg eller meg. Jeg har aldri vært der, og dit skal jeg aldri, og ikke du heller, om du har det minste vett. Nevn den aldri igjen, er du snill. Sånn ja! Her er endelig bakevjen vår, der vi skal spise lunsj.»

De forlot hovedløpet og kom nå inn i noe som ved første øyekast lignet en liten, innelukket innsjø. Grønne gressbakker skrånet ned til vannet på begge sider, og brune, slangeaktige trerøtter skinte under overflaten av det stille vannet. Foran dem fylte en demning med sin sølvblanke skulder og sitt skummende fall, arm i arm med et rastløst, dryppende møllehjul som i sin tur holdt oppe et møllehus med grå gavler, luften med et beroligende brus, dumpt og dempet, men med små, klare stemmer som fra tid til annen muntert trengte igjennom. Det var så vakkert at Muldvarpen bare kunne løfte begge forpotene og gispe: «Å, du verden! Å, du verden! Å, du verden!»

Rotta la båten inntil bredden, fortøyde den, hjalp den fremdeles klønete Muldvarpen trygt i land og svingte nistekurven ut. Muldvarpen ba så pent om å få pakke den ut helt alene; og Rotta var svært fornøyd med å la ham få viljen sin og selv ligge så lang han var i gresset og hvile, mens den oppglødde vennen hans ristet ut duken og bredte den utover, tok frem alle de hemmelighetsfulle pakkene én etter én og ordnet innholdet i riktig rekkefølge, mens han stadig gispet «Å, du verden! Å, du verden!» for hver ny åpenbaring. Da alt var klart, sa Rotta: «Så, forsyn deg, gamle kamerat!» Og Muldvarpen adlød sannelig mer enn gjerne, for han hadde tatt fatt på vårrengjøringen svært tidlig den morgenen, slik folk gjerne gjør, og hadde ikke unnet seg verken en matbit eller en slurk; og han hadde opplevd svært mye siden den fjerne stunden, som nå syntes å ligge så mange dager tilbake.

«Hva ser du på?» sa Rotta etter en stund, da den verste sulten var stillet og Muldvarpens blikk kunne vandre litt bort fra duken.

«Jeg ser», sa Muldvarpen, «på en stripe med bobler som beveger seg bortover vannflaten. Det synes jeg er merkelig.»

«Bobler? Å hå!» sa Rotta og kvitret muntert og innbydende.

En bred, skinnende snute viste seg over kanten av bredden, og Oteren halte seg opp og ristet vannet av pelsen.

«Grådige slubberter!» sa han og satte kurs mot maten. «Hvorfor inviterte du ikke meg, Ratty?»

«Dette var noe vi fant på i farten», forklarte Rotta. «Forresten – min venn mr. Muldvarp.»

«En ære, så visst», sa Oteren, og dermed var de to dyrene venner.

«For et spetakkel overalt!» fortsatte Oteren. «Det ser ut som hele verden er ute på elva i dag. Jeg kom opp denne bakevjen for å prøve å få et øyeblikks fred, og så snubler jeg over dere! – Det vil si – unnskyld – det var ikke helt det jeg mente, skjønner dere.»

Det raslet bak dem, fra en hekk hvor fjorårsløvet ennå hang tett, og et stripete hode, med høye skuldre bak seg, tittet frem mot dem.

«Kom hit, gamle Grevlingen!» ropte Rotta.

Grevlingen travet et skritt eller to frem. «Hm! Selskap», gryntet han, snudde ryggen til og forsvant ut av syne.

«Det er akkurat slik han er!» bemerket den skuffede Rotta. «Han hater simpelthen selskapsliv! Nå ser vi ikke mer til ham i dag. Men fortell, hvem er ute på elva?»

«Padda er ute, for eksempel», svarte Oteren. «I den splitter nye kapproingsbåten sin; nye klær, alt nytt!»

De to dyrene så på hverandre og lo.

«En gang var det bare seiling som gjaldt», sa Rotta. «Så ble han lei av det og begynte å stake. Da var ingenting godt nok uten at han fikk stake dagen lang, hver eneste dag, og det klarte han å rote grundig til. I fjor var det husbåt som gjaldt, og vi måtte alle komme og bo hos ham i husbåten hans og late som vi likte det. Han skulle tilbringe resten av livet i husbåt. Det er det samme hva han slår seg på; han blir lei og finner på noe nytt.»

«Og så er han jo en så god kar», bemerket Oteren ettertenksomt, «men stødig er han ikke – særlig ikke i båt!»

Fra der de satt, kunne de skimte hovedløpet på den andre siden av øya som skilte dem fra det; og akkurat da skjøt en kapproingsbåt til syne, mens roeren – en lav, tykk skikkelse – plasket fælt og svaiet temmelig mye, men arbeidet av alle krefter. Rotta reiste seg og ropte til ham, men Padda – for det var han – ristet på hodet og tok bistert fatt på roingen.

«Han havner i vannet om et øyeblikk hvis han svaier sånn», sa Rotta og satte seg igjen.

«Klart han gjør», humret Oteren. «Har jeg noen gang fortalt deg den gode historien om Padda og slusevokteren? Det gikk slik til. Padda. …»

En døgnflue på avveier skar ustøtt tvers over strømmen, på det berusede viset unge levemenn blant døgnfluene legger seg til når de skal ut og se livet. En virvel i vannet og et «glupp!» og døgnfluen var ikke å se mer.

Heller ikke Oteren.

Muldvarpen så ned. Stemmen lød ennå i ørene hans, men gressflekken hvor Oteren hadde ligget og strakt seg, var tydeligvis tom. Ikke snurten av Oteren å se, helt ut til den fjerne horisonten.

Men igjen var det en stripe med bobler på elveflaten.

Rotta nynnet en melodi, og Muldvarpen kom på at dyrenes skikk og bruk forbød enhver kommentar når venner plutselig forsvant, når som helst, av en hvilken som helst grunn eller uten noen grunn overhodet.

«Ja, ja», sa Rotta, «vi får vel komme oss av gårde. Jeg lurer på hvem av oss som bør pakke nistekurven.» Det hørtes ikke ut som han gledet seg fryktelig til den fornøyelsen.

«Å, la meg få gjøre det, er du snill», sa Muldvarpen. Så Rotta lot ham selvsagt få lov.

Å pakke kurven var ikke fullt så hyggelig som å pakke den ut. Det er det aldri. Men Muldvarpen var fast bestemt på å glede seg over alt, og selv om han, akkurat da han hadde fått pakket kurven og spent den stramt igjen, fikk se en tallerken stirre opp på seg fra gresset, og Rotta pekte på en gaffel som hvem som helst burde ha sett da arbeidet var gjort på nytt, og det aller sist – se der! – dukket opp en sennepskrukke som han hadde sittet på uten å vite det, ble likevel det hele på et vis ferdig til slutt, uten at humøret led særlig skade.

Ettermiddagssolen var på vei ned da Rotta i drømmende humør rodde rolig hjemover, mumlet dikterier for seg selv og ikke brydde seg stort om Muldvarpen. Men Muldvarpen var stappfull av lunsj og selvtilfredshet og stolthet, og følte seg alt helt hjemme i en båt (trodde han), og begynte dessuten å bli litt rastløs; og etter en stund sa han: «Ratty! Vær så snill, nå vil jeg ro!»

Rotta ristet smilende på hodet. «Ikke ennå, min unge venn», sa han. «Vent til du har fått noen leksjoner. Det er ikke så lett som det ser ut til.»

Muldvarpen var stille et minutt eller to. Men han begynte å misunne Rotta mer og mer, der han rodde så kraftig og så lett av sted, og stoltheten begynte å hviske at han kunne gjøre det akkurat like godt. Han spratt opp og grep årene så brått at Rotta, som satt og så ut over vannet og sa frem flere dikterier for seg selv, ble overrumplet og falt baklengs av setet med beina i været for annen gang, mens den triumferende Muldvarpen tok plassen hans og grep årene med full selvtillit.

«Slutt med det, ditt dumme esel!» ropte Rotta fra bunnen av båten. «Du klarer det ikke! Du kommer til å velte oss!»

Muldvarpen svingte årene flott bakover og hogg til mot vannet. Han bommet fullstendig på vannflaten, beina fløy over hodet på ham, og plutselig lå han oppå Rotta, som lå langflat. Sterkt forskrekket grep han etter båtripa, og i neste øyeblikk – plask!

Båten gikk rundt, og han lå og kavet i elva.

Å, du verden, så kaldt vannet var, og å, så veldig vått det kjentes! Som det sang i ørene hans da han sank ned, ned, ned! Så lys og velkommen solen så ut da han kom opp til overflaten, hostende og fresende! Så svart fortvilelsen var da han kjente at han sank igjen! Da grep en fast pote ham i nakken. Det var Rotta, og han lo tydeligvis – Muldvarpen kunne kjenne at han lo, helt nedover armen hans og gjennom poten og inn i hans – Muldvarpens – nakke.

Rotta fikk tak i en åre og skjøv den inn under armen på Muldvarpen; så gjorde han det samme på den andre siden, og mens han svømte bak ham, skjøv han det hjelpeløse dyret inn til land, dro ham opp og satte ham fra seg på bredden, en bløt, vassen klump av elendighet.

Da Rotta hadde gnidd ham litt og vridd noe av væten ut av ham, sa han: «Sånn, gamle kamerat! Trav opp og ned langs trekkstien så fort du kan, til du er varm og tørr igjen, mens jeg dykker etter nistekurven.»

Så travet den mismodige Muldvarpen omkring, våt utenpå og skamfull inni, til han var temmelig tørr, mens Rotta kastet seg ut i vannet igjen, fikk tak i båten, fikk den på rett kjøl og fortøyde den, hentet de flytende eiendelene sine i land litt etter litt og til slutt dykket ned etter nistekurven, fikk tak i den og strevde seg til land med den.

Da alt igjen var klart til avreise, tok Muldvarpen, slapp og nedslått, plass akterut i båten; og da de la fra land, sa han lavt, med en stemme som brast av sinnsbevegelse: «Ratty, min storsinnede venn! Jeg er inderlig lei meg for at jeg har oppført meg så dumt og utakknemlig. Det synker i meg når jeg tenker på at jeg kunne ha mistet den vakre nistekurven. Jeg har virkelig vært et fullkomment esel, og jeg vet det. Kan du se gjennom fingrene med det denne ene gangen og tilgi meg, og la alt være som før?»

«Det er helt i orden, kjære deg!» svarte Rotta muntert. «Hva er vel litt vann for en vannrotte? De fleste dager er jeg mer i vannet enn ute av det. Ikke tenk mer på det; og hør her! Jeg synes virkelig du burde komme og bo hos meg en stund. Det er svært enkelt og tarvelig, vet du – slett ikke som hos Padda – men der har du jo ikke vært ennå; jeg skal likevel sørge for at du får det godt. Og jeg skal lære deg å ro og svømme, og snart vil du være like dreven på vannet som noen av oss.»

Muldvarpen ble så rørt over de vennlige ordene at han ikke fikk frem et svar, og måtte tørke bort en tåre eller to med baksiden av poten. Men Rotta var så hensynsfull at han så en annen vei, og snart kom Muldvarpen i bedre humør igjen og klarte til og med å svare skikkelig igjen til et par sivhøner som fniste seg imellom over det forpjuskede utseendet hans.

Da de kom hjem, tente Rotta en blussende ild i dagligstuen og plasserte Muldvarpen i en lenestol foran den, etter først å ha hentet ned en slåbrok og tøfler til ham, og fortalte ham historier fra elva helt til kveldsmaten. Og svært spennende historier var det også, for et dyr som bodde under jorden, som Muldvarpen. Historier om demninger og plutselige flommer og sprettende gjedder og dampbåter som kastet harde flasker – det var i alle fall ingen tvil om at flasker ble kastet, og fra dampbåter, så antagelig også av dem; og om hegrer og hvor nøye de var med hvem de snakket med; og om eventyr nede i avløpsrør og fisketurer om natten med Oteren, eller utflukter langt av gårde med Grevlingen. Kveldsmaten var et svært muntert måltid; men like etter var Muldvarpen så fryktelig søvnig at den hensynsfulle verten måtte følge ham opp trappen til det beste soverommet, hvor han snart la hodet på puten, fylt av fred og tilfredshet, i visshet om at den nyvunne vennen hans, Elva, skvulpet mot vinduskarmen.

Denne dagen var bare den første av mange slike for den frigjorte Muldvarpen, alle stadig lengre og fulle av spennende ting etter hvert som den modnende sommeren skred frem. Han lærte å svømme og ro og fikk del i gleden ved rennende vann; og med øret mot takrørstenglene fanget han innimellom opp noe av det vinden stadig gikk og hvisket mellom dem.

---