Klo­de­nes kamp

H. G. Wells

Kapittel 1: På terskelen til krigen

Ingen ville i de siste årene av det nittende århundret ha trodd at denne verden ble iakttatt oppmerksomt og inngående av intelligenser som overgikk menneskets, men likevel var like dødelige som dets egen; at mens menneskene syslet med sine forskjellige gjøremål, ble de gransket og studert, kanskje nesten like nøye som et menneske med et mikroskop kunne granske de kortlivede skapningene som myldrer og formerer seg i en vanndråpe. Med grenseløs selvtilfredshet dro menneskene hit og dit på denne kloden i sine små ærender, i fredfull visshet om sitt herredømme over materien. Det er mulig at infusoriene under mikroskopet gjør det samme. Ingen tenkte på verdensrommets eldre verdener som kilder til fare for menneskeheten; om de overhodet tenkte på dem, var det bare for å avvise tanken på liv der som umulig eller usannsynlig. Det er underlig å minnes enkelte av tankevanene fra disse svunne dagene. I høyden forestilte jordens mennesker seg at det kunne finnes andre mennesker på Mars, kanskje laverestående enn dem selv og rede til å ønske misjonsvirksomhet velkommen. Men på den andre siden av verdensrommets avgrunn betraktet sinn som står til våre slik våre står til sinnene hos dyrene som forgår – veldige, kjølige intellekter uten medfølelse – denne jorden med misunnelige øyne og la langsomt og sikkert sine planer mot oss. Og tidlig i det tjuende århundret kom den store desillusjonen.

Planeten Mars kretser, som jeg knapt behøver å minne leseren om, rundt solen i en gjennomsnittsavstand på 140 000 000 engelske mil og mottar knapt halvparten så mye lys og varme fra solen som denne verden. Den må, om det er noe sant i tåkehypotesen, være eldre enn vår verden; og lenge før denne jorden opphørte å være en smeltet masse, må livet på overflaten av Mars ha begynt sin gang. At volumet knapt er en syvendedel av jordens, må ha påskyndet avkjølingen til den temperaturen der liv kunne oppstå. Den har luft og vann og alt som trengs for å opprettholde liv.

Likevel er mennesket så forfengelig, og så blindet av sin forfengelighet, at ingen forfatter helt frem til slutten av det nittende århundret ga uttrykk for at intelligent liv der kunne ha kommet langt lenger i sin utvikling enn på jorden – eller overhodet lenger. Folk flest forsto heller ikke hva det nødvendigvis innebar at Mars er eldre enn vår jord, har knapt en fjerdedel så stor overflate og ligger lenger fra solen: Den er ikke bare fjernere fra tidens begynnelse, men nærmere dens slutt.

Den langsomme avkjølingen som en dag må ramme vår planet, er allerede kommet svært langt på naboplaneten. De fysiske forholdene der er fremdeles for en stor del et mysterium, men vi vet nå at temperaturen midt på dagen, selv i ekvatorstrøkene, knapt nærmer seg temperaturen under vår kaldeste vinter. Luften er langt tynnere enn vår, havene har krympet til de bare dekker en tredjedel av overflaten, og etter hvert som de langvarige årstidene veksler, samler veldige snøkapper seg rundt hver av polene og smelter igjen, slik at de tempererte sonene med jevne mellomrom blir oversvømt. Det siste stadiet av utarming, som for oss ennå ligger ufattelig langt frem i tiden, er blitt et dagsaktuelt problem for innbyggerne på Mars. Nødens umiddelbare press har skjerpet deres forstand, styrket deres evner og forherdet deres hjerter. Og når de ser ut over verdensrommet med instrumenter og intelligenser som vi knapt har drømt om maken til, ser de en håpets morgenstjerne, bare 35 000 000 engelske mil unna i retning solen når avstanden er minst: vår egen varmere planet, grønn av vegetasjon og grå av vann, med en skyfylt atmosfære som taler tydelig om fruktbarhet; gjennom de drivende skyfillene skimter de vidstrakte, folkerike landområder og smale hav fulle av krigsskip.

Og vi mennesker, skapningene som bebor denne jorden, må for dem være minst like fremmede og laverestående som apene og lemurene er for oss. Med sin forstand erkjenner mennesket allerede at livet er en uopphørlig kamp for tilværelsen, og det synes som om dette også er overbevisningen hos intelligensene på Mars. Deres verden er kommet langt i sin avkjøling, og denne verden myldrer ennå av liv, men myldrer bare av det de betrakter som laverestående dyr. Å føre krig i retning solen er faktisk deres eneste mulighet til å unnslippe undergangen som generasjon etter generasjon kryper innpå dem.

Og før vi dømmer dem for strengt, må vi huske hvor hensynsløst og fullstendig vår egen art har utryddet ikke bare dyr, som den forsvunne bisonen og dronten, men også sine laverestående raser. Tasmanierne ble, til tross for sin likhet med mennesket, fullstendig utslettet i løpet av femti år i en utryddelseskrig ført av europeiske innvandrere. Er vi slike barmhjertighetens apostler at vi kan klage dersom marsboerne skulle føre krig i samme ånd?

Marsboerne ser ut til å ha beregnet sin nedferd med forbløffende skarpsindighet – deres matematiske kunnskaper er åpenbart langt større enn våre – og å ha gjennomført forberedelsene i nærmest fullkommen enighet. Hadde instrumentene våre gjort det mulig, kunne vi ha sett den voksende faren alt langt tilbake i det nittende århundret. Menn som Schiaparelli iakttok den røde planeten – det er forresten underlig at Mars i utallige århundrer har vært krigens stjerne – men klarte ikke å tyde skiftningene i overflatetegningene de kartla så godt. I all denne tiden må marsboerne ha gjort seg klare.

Under opposisjonen i 1894 ble et sterkt lys observert på den belyste delen av skiven, først ved Lick-observatoriet, deretter av Perrotin i Nice og så av andre observatører. Engelske lesere fikk først høre om det i utgaven av Nature datert 2. august. Jeg er tilbøyelig til å tro at dette blusset kan ha stammet fra støpingen av den veldige kanonen som skuddene mot oss ble avfyrt fra, nede i den enorme gropen som var gravd ut i planeten deres. Eiendommelige overflatetegninger, som ennå ikke er forklart, ble sett nær stedet for denne oppblussingen under de to neste opposisjonene.

Det er nå seks år siden stormen brøt løs over oss. Da Mars nærmet seg opposisjon, satte Lavelle på Java telegraftrådene til Astronomical Exchange i dirring med den forbløffende meldingen om et veldig utbrudd av glødende gass på planeten. Det hadde skjedd henimot midnatt den tolvte; og spektroskopet, som han straks hadde tydd til, viste en masse flammende gass, hovedsakelig hydrogen, som beveget seg med enorm hastighet mot jorden. Denne ildstrålen var blitt usynlig omkring kvart over tolv. Han sammenlignet den med et kolossalt flammestøt som plutselig og voldsomt var blitt sprøytet ut av planeten, «som når flammende gasser fosser ut av en kanon».

Det skulle vise seg å være et usedvanlig treffende uttrykk. Likevel sto det dagen etter ikke annet om dette i avisene enn en liten notis i Daily Telegraph, og verden levde i uvitenhet om en av de alvorligste farene som noen gang hadde truet menneskeheten. Jeg ville kanskje aldri ha hørt om utbruddet om jeg ikke hadde møtt Ogilvy, den kjente astronomen, i Ottershaw. Han var umåtelig oppglødd over nyheten, og i sin overstrømmende iver inviterte han meg opp den natten for at vi skulle bytte på å granske den røde planeten.

Til tross for alt som har hendt siden, husker jeg fremdeles denne nattevakten svært tydelig: det mørke og tause observatoriet, den avskjermede lykten som kastet et svakt skjær over gulvet i hjørnet, den jevne tikkingen fra teleskopets urverk, den lille spalten i taket – et avlangt dyp med striper av stjernestøv på tvers. Ogilvy beveget seg omkring, usynlig, men hørbar. Gjennom teleskopet så man en dypblå sirkel og den lille, runde planeten som svømte i synsfeltet. Den var så liten å se til, så lysende og liten og stille, med svake striper på tvers og en anelse avflatet, ikke helt sirkelrund. Men så liten den var, så varm i sin sølvglans – et knappenålshode av lys! Det var som om den skalv, men i virkeligheten var det teleskopet som dirret av bevegelsene i urverket som holdt planeten i synsfeltet.

Mens jeg så på, syntes planeten å vokse og krympe og komme nærmere og fjerne seg, men det skyldtes bare at øyet mitt var trett. Den var førti millioner engelske mil fra oss – mer enn førti millioner engelske mil med tomrom. Få mennesker begriper vidden av det tomrommet det materielle universets støv svømmer i.

Nær den i synsfeltet var det, husker jeg, tre svake lyspunkter, tre uendelig fjerne stjerner som bare kunne ses i teleskop, og rundt den på alle kanter var det tomme rommets bunnløse mørke. Du vet hvordan dette mørket ser ut en frostklar stjernenatt. I et teleskop virker det langt dypere. Og usynlig for meg fordi den var så fjern og liten, på rask og stø kurs mot meg over denne ufattelige avstanden, tusenvis av engelske mil nærmere for hvert minutt, kom Tingen de sendte oss, Tingen som skulle bringe jorden så mye kamp og ulykke og død. Jeg ante ingenting om den da, mens jeg så på; ingen på jorden ante noe om det treffsikre prosjektilet.

Den natten kom det også en ny utblåsning av gass fra den fjerne planeten. Jeg så den. Et rødlig glimt langs randen, en aldri så liten utbukning i omrisset akkurat idet kronometeret slo midnatt; da sa jeg fra til Ogilvy, og han tok plassen min. Natten var varm, og jeg var tørst, og jeg strakte klossete på bena og famlet meg frem i mørket til det lille bordet der sifongflasken sto, mens Ogilvy kom med utrop over gassfanen som strømmet ut mot oss.

Den natten begynte enda et usynlig prosjektil sin ferd fra Mars mot jorden, bare et sekund eller så før det var gått tjuefire timer siden det første. Jeg husker hvordan jeg satt der på bordet i mørket, med grønne og karmosinrøde flekker som svømte foran øynene. Jeg ønsket meg lys så jeg kunne røyke, og ante lite om betydningen av det ørlille glimtet jeg hadde sett, og om alt det snart skulle bringe meg. Ogilvy observerte til klokken ett og ga seg så; vi tente lykten og gikk over til huset hans. Nede i mørket lå Ottershaw og Chertsey, der alle de mange hundre menneskene sov i fred.

Den natten var han full av spekulasjoner om forholdene på Mars og fnyste av den gjengse forestillingen om at planeten hadde innbyggere som sendte signaler til oss. Han mente at det kanskje falt et tett regn av meteoritter over planeten, eller at et veldig vulkanutbrudd var i gang. Han påpekte for meg hvor usannsynlig det var at den organiske utviklingen hadde gått i samme retning på de to naboplanetene.

«Sjansen for at det finnes noe menneskelignende på Mars, er én mot en million», sa han.

Hundrevis av observatører så flammen den natten og natten etter omkring midnatt, og igjen natten deretter; og slik i ti netter, en flamme hver natt. Ingen på jorden har forsøkt å forklare hvorfor skuddene opphørte etter det tiende. Det kan hende gassene fra avfyringen voldte marsboerne besvær. Tette skyer av røyk eller støv, synlige gjennom et kraftig teleskop på jorden som små, grå, skiftende flekker, spredte seg gjennom planetens klare atmosfære og skjulte dens mer velkjente trekk.

Til slutt fikk selv dagsavisene øynene opp for forstyrrelsene, og her og der og overalt dukket det opp lettfattelige notiser om vulkanene på Mars. Det halvt alvorlige, halvt humoristiske tidsskriftet Punch brukte det med hell i sin politiske karikatur, husker jeg. Og prosjektilene marsboerne hadde avfyrt mot oss, nærmet seg jorden uten at noen ante noe; de raste nå med en fart på mange engelske mil i sekundet gjennom verdensrommets tomme avgrunn, time etter time og dag etter dag, nærmere og nærmere. Nå forekommer det meg nesten ufattelig forunderlig at menneskene, med denne ilende skjebnen hengende over oss, kunne sysle med sine små gjøremål slik de gjorde. Jeg husker hvor jublende glad Markham var da han sikret seg et nytt fotografi av planeten til det illustrerte bladet han var redaktør for den gangen. Folk i våre dager har knapt begrep om hvor tallrike og foretaksomme avisene våre var i det nittende århundret. Jeg for min del var sterkt opptatt av å lære å sykle og arbeidet med en serie artikler der jeg drøftet hvordan moralske forestillinger sannsynligvis ville utvikle seg etter hvert som sivilisasjonen skred frem.

En natt (det første prosjektilet kunne da knapt ha vært 10 000 000 engelske mil unna) gikk jeg en tur med min kone. Det var stjernelys, og jeg forklarte henne stjernetegnene og pekte ut Mars, en klar lysprikk som krøp opp mot senit, og som så mange teleskoper var rettet mot. Det var en varm natt. Da vi var på hjemvei, passerte et turfølge fra Chertsey eller Isleworth oss mens de sang og spilte. Det lyste i vinduene ovenpå i husene mens folk gikk til sengs. Fra jernbanestasjonen i det fjerne kom klangen og buldringen av tog under skifting, dempet nesten til en melodi av avstanden. Min kone gjorde meg oppmerksom på hvor klart de røde, grønne og gule signallysene lyste der de hang i et rammeverk mot himmelen. Det virket så trygt og fredelig.

---