De 39 trinn

John Buchan

Kapittel 1: Mannen som døde

Jeg kom tilbake fra City ved tretiden den ettermiddagen i mai og var grundig lei av livet. Jeg hadde vært tre måneder i gamlelandet og hadde fått nok. Hadde noen fortalt meg et år tidligere at jeg skulle føle det slik, ville jeg ha ledd av ham; men slik var det altså. Været gjorde meg gretten, og praten til den jevne engelskmann gjorde meg kvalm. Jeg fikk ikke nok mosjon, og Londons fornøyelser virket like dovne som sodavann som har stått i solen. «Richard Hannay», sa jeg stadig til meg selv, «du har havnet i gal grøft, min venn, og det er best du kommer deg opp igjen.»

Jeg måtte bite meg i leppen når jeg tenkte på planene jeg hadde lagt de siste årene i Bulawayo. Jeg hadde tjent meg en formue – ikke av de største, men stor nok for meg; og jeg hadde tenkt ut alle slags måter å more meg på. Faren min hadde tatt meg med fra Skottland da jeg var seks år, og siden hadde jeg aldri vært hjemme; England var derfor en slags Tusen og én natt for meg, og jeg hadde regnet med å bli der resten av mine dager.

Men jeg ble skuffet helt fra begynnelsen. Etter omtrent en uke var jeg lei av severdighetene, og før en måned var gått, hadde jeg fått nok av restauranter, teatre og hesteveddeløp. Jeg hadde ingen ordentlig kamerat å gå sammen med, og det var nok forklaringen. Mange inviterte meg hjem til seg, men de virket ikke særlig interesserte i meg. De slengte ut et spørsmål eller to om Sør-Afrika og gikk så over til sine egne saker. En hel del imperialistiske damer ba meg til te for å treffe skolefolk fra New Zealand og redaktører fra Vancouver, og det var det tristeste av alt. Her gikk jeg, trettisju år gammel, frisk og sprek og med penger nok til å ha det moro, og gjespet meg gjennom hele dagen. Jeg hadde så godt som bestemt meg for å dra min vei og vende tilbake til velden, for ingen i hele Storbritannia kjedet seg mer enn jeg.

Den ettermiddagen hadde jeg plaget meglerne mine med spørsmål om investeringer for å ha noe å bry hodet med, og på hjemveien stakk jeg innom klubben min – nærmest en kneipe, som tok opp kolonister som medlemmer. Jeg tok en stor drink og leste kveldsavisene. De var fulle av urolighetene i Det nære østen, og det sto en artikkel om Karolides, den greske statsministeren. Jeg hadde sans for fyren. Etter alt å dømme var han den eneste av virkelig format i hele dette spillet; og han spilte ærlig også, noe som var mer enn man kunne si om de fleste av dem. Jeg forsto at de hatet ham inderlig i Berlin og Wien, men at vi skulle stå ved ham, og en av avisene sa at han var det eneste som sto mellom Europa og Harmageddon. Jeg husker at jeg lurte på om jeg kunne få meg arbeid på de kanter. Albania slo meg som et sted som kunne få en mann til å slutte å gjespe.

Ved sekstiden gikk jeg hjem, skiftet, spiste middag på Café Royal og stakk innom et varietéteater. Det var en tåpelig forestilling, bare hoppende kvinner og menn med apefjes, og jeg ble ikke lenge. Natten var vakker og klar da jeg gikk tilbake til leiligheten jeg hadde leid i nærheten av Portland Place. Folkemengden strømmet forbi meg på fortauene, travel og pratsom, og jeg misunte dem at de hadde noe å ta seg til. Disse butikkpikene og kontoristene og motelapsene og politimennene hadde en eller annen interesse i livet som holdt dem gående. Jeg ga en halv crown til en tigger fordi jeg så ham gjespe; han var en lidelsesfelle. Ved Oxford Circus så jeg opp på vårhimmelen og avla et løfte. Jeg ville gi gamlelandet enda en dag til å finne noe for meg å ta meg til; skjedde det ingenting, ville jeg ta neste båt til Kapp.

Leiligheten min lå i andre etasje i en ny bygård bak Langham Place. Det var felles oppgang, med portner og heisfører ved inngangen, men ingen restaurant eller noe slikt, og hver leilighet var helt avsondret fra de andre. Jeg avskyr å ha tjenere boende hos meg, så jeg hadde en kar som kom om dagen og stelte for meg. Han kom før klokken åtte hver morgen og pleide å gå klokken sju, for jeg spiste aldri middag hjemme.

Jeg var i ferd med å sette nøkkelen i døren da jeg oppdaget en mann tett ved siden av meg. Jeg hadde ikke sett ham komme, og jeg skvatt da han så brått sto der. Han var slank, med kort, brunt skjegg og små, borende blå øyne. Jeg kjente ham igjen som beboeren i en leilighet i øverste etasje; vi hadde vekslet noen ord i trappen.

«Kan jeg få snakke med deg?» sa han. «Kan jeg komme inn et øyeblikk?» Han strevde med å holde stemmen rolig, og hånden hans famlet over armen min.

Jeg fikk opp døren og vinket ham inn. Ikke før var han over terskelen, så styrtet han mot bakværelset mitt, der jeg pleide å røyke og skrive brev. Så kom han farende tilbake.

«Er døren låst?» spurte han febrilsk og hektet selv på sikkerhetslenken.

«Jeg beklager virkelig», sa han ydmykt. «Dette er fryktelig påtrengende, men du så ut som en som ville forstå. Jeg har hatt deg i tankene hele uken, nå som det er blitt vanskelig. Hør her, vil du gjøre meg en tjeneste?»

«Jeg skal høre på deg», sa jeg. «Det er alt jeg vil love.» Oppførselen til denne nervøse lille fyren begynte å gjøre meg urolig.

Det sto et brett med drikkevarer på et bord ved siden av ham, og han blandet seg en sterk whisky med soda. Han tømte den i tre slurker og satte glasset fra seg så det sprakk.

«Unnskyld», sa han, «jeg er litt oppskaket i kveld. Du skjønner, det har seg slik at jeg for øyeblikket er død.»

Jeg satte meg i en lenestol og tente pipen.

«Hvordan føles det?» spurte jeg. Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde med en sinnssyk å gjøre.

Et smil flimret over det anspente ansiktet hans. «Jeg er ikke gal – ennå. Hør her, sir, jeg har holdt øye med deg, og jeg tror du er en kar som holder hodet kaldt. Jeg tror også du er en ærlig mann, og at du ikke er redd for å spille høyt. Jeg skal betro meg til deg. Ingen har noen gang trengt hjelp mer enn jeg, og jeg vil vite om jeg kan regne med deg.»

«Fortell historien din», sa jeg, «så skal du få svar.»

Han så ut til å samle seg til en stor anstrengelse, og så begynte han på den besynderligste utlegning. Til å begynne med fikk jeg ikke tak på det han sa, og jeg måtte avbryte ham og stille spørsmål. Men her er hovedtrekkene:

Han var amerikaner fra Kentucky, og siden han var temmelig velstående, hadde han etter college dratt ut for å se verden. Han skrev litt, arbeidet som krigskorrespondent for en avis i Chicago og tilbrakte et år eller to i Sørøst-Europa. Jeg forsto at han var svært språkmektig og var blitt godt kjent med folk og forhold på de kanter. Han snakket med stor fortrolighet om mange av dem jeg husket å ha sett navnet på i avisene.

Han hadde drevet litt med politikk, fortalte han meg, først fordi det interesserte ham, og siden fordi han ikke kunne la være. Jeg oppfattet ham som en skarp og rastløs fyr som alltid ville til roten av tingene. Han kom litt dypere enn han hadde ønsket.

Jeg gjengir det han fortalte meg, så langt jeg forsto det. Langt bakenfor alle regjeringer og hærer virket en stor undergrunnsbevegelse, ledet av svært farlige folk. Han hadde kommet over den ved en tilfeldighet; den fascinerte ham; han gikk videre, og så satt han fast. Jeg forsto at de fleste som var med, var skolerte anarkister av det slaget som lager revolusjoner, men at det ved siden av dem fantes finansfolk som spilte for pengenes skyld. En dyktig mann kan tjene store penger i et fallende marked, og begge gruppene var tjent med å få Europas land til å ryke i tottene på hverandre.

Han fortalte meg noen underlige ting som forklarte mye jeg hadde undret meg over – ting som hendte under Balkankrigen, hvordan én stat plutselig fikk overtaket, hvorfor allianser ble inngått og brutt, hvorfor visse menn forsvant, og hvor pengene til krigen kom fra. Målet for hele sammensvergelsen var å sette Russland og Tyskland opp mot hverandre.

Da jeg spurte hvorfor, sa han at anarkistene trodde dette ville gi dem sjansen. Alt ville havne i smeltedigelen, og de ventet å se en ny verden stige frem. Kapitalistene ville håve inn seklene og tjene formuer på å kjøpe opp vrakrestene. Kapitalen, sa han, hadde verken samvittighet eller fedreland. Dessuten sto jøden bak, og jøden hatet Russland mer enn helvete.

«Synes du det er rart?» utbrøt han. «I tre hundre år er de blitt forfulgt, og dette er returoppgjøret for pogromene. Jøden er overalt, men du må langt ned baktrappene for å finne ham. Ta et hvilket som helst stort tysk forretningsforetak. Skal du gjøre forretninger med det, er den første du møter, prins von und zu Ettellerannet, en elegant ung mann som snakker Eton- og Harrow-engelsk. Men han har ingenting han skulle ha sagt. Gjelder det store forretninger, kommer du forbi ham og finner en vestfaler med fremskutt kjeve, bakoverskrånende panne og manerer som et svin. Det er denne tyske forretningsmannen som setter skrekk i de engelske avisene dine. Men dreier det seg om forretninger av det aller største slaget, og du må frem til den virkelige sjefen, er oddsen ti mot én for at du ender ansikt til ansikt med en liten, blek jøde i rullestol, med blikk som en klapperslange. Ja, sir, det er han som styrer verden akkurat nå, og han har kniven ute etter tsarriket fordi tanten hans ble voldtatt og faren hans pisket i en eller annen avkrok ved Volga.»

Jeg kunne ikke la være å bemerke at jødeanarkistene hans visst hadde blitt hengende litt etter.

«Både ja og nei», sa han. «De vant et stykke på vei, men de støtte på noe større enn penger, noe som ikke kunne kjøpes, menneskets gamle, grunnleggende kampinstinkter. Står du i fare for å bli drept, finner du på et eller annet flagg og fedreland å slåss for, og overlever du, blir du glad i det. Disse tåpelige soldatdjevlene har funnet noe de bryr seg om, og det har veltet den fine planen som ble lagt i Berlin og Wien. Men vennene mine har langtfra spilt sitt siste kort. De har esset i ermet, og hvis ikke jeg kan holde meg i live i en måned, spiller de det ut og vinner.»

«Men jeg trodde du var død», skjøt jeg inn.

«Mors janua vitae», sa han med et smil. (Jeg kjente sitatet; det var omtrent all den latinen jeg kunne.) «Jeg kommer til det, men først må jeg sette deg inn i en hel del. Hvis du leser avisen, kjenner du vel navnet Constantine Karolides?»

Da rettet jeg meg opp i stolen, for jeg hadde lest om ham nettopp den ettermiddagen.

«Det er han som har ødelagt alle planene deres. Han er den eneste store hjernen i hele spillet, og tilfeldigvis er han også en ærlig mann. Derfor har han vært utpekt som offer de siste tolv månedene. Det fant jeg ut – ikke at det var vanskelig, for det kunne enhver tosk ha gjettet. Men jeg fant ut hvordan de skulle få has på ham, og den kunnskapen var livsfarlig. Derfor har jeg måttet avgå ved døden.»

Han tok seg en drink til, og denne gangen blandet jeg den selv, for jeg var begynt å interessere meg for fyren.

«De får ikke has på ham i hans eget land, for han har en livvakt av epiroter som ville flådd sine egne bestemødre. Men 15. juni kommer han til denne byen. Det britiske utenriksdepartementet har begynt å holde internasjonale teselskaper, og det største skal holdes den dagen. Karolides regnes som hovedgjesten, og får vennene mine det som de vil, kommer han aldri tilbake til sine beundrende landsmenn.»

«Det er da enkelt nok», sa jeg. «Du kan advare ham og få ham til å bli hjemme.»

«Og dermed spille dem i hendene?» spurte han skarpt. «Kommer han ikke, vinner de, for han er den eneste som kan løse floken. Og blir regjeringen hans advart, kommer han ikke, for han vet ikke hvor mye som vil stå på spill 15. juni.»

«Hva med den britiske regjeringen?» sa jeg. «De lar da ikke gjestene sine bli myrdet. Gi dem et vink, så tar de ekstra forholdsregler.»

«Nytter ikke. De kunne fylle byen din med sivilkledde kriminalbetjenter og fordoble politistyrken, og Constantine ville likevel være dødsdømt. Vennene mine spiller ikke om småpenger. De vil at han skal ryddes av veien ved en stor anledning, for øynene på hele Europa. Han blir myrdet av en østerriker, og det vil finnes rikelig med beviser for at de høye herrene i Wien og Berlin har vært innforstått med det. Alt sammen vil selvsagt være en helvetes løgn, men for omverdenen vil saken se svart nok ut. Dette er ikke tomt snakk, min venn. Jeg kjenner tilfeldigvis hver eneste detalj i den djevelske planen, og jeg kan si deg at dette blir det mest fullendte skurkestykket siden Borgia-familiens dager. Men det blir ikke noe av dersom en bestemt mann som kjenner maskineriet i denne saken, er i live nettopp her i London 15. juni. Og den mannen skal være din ærbødige tjener, Franklin P. Scudder.»

Jeg begynte å like den lille fyren. Kjeven hans hadde klappet igjen som en rottefelle, og kampgløden lyste i de borende øynene. Hvis han serverte meg en skrøne, spilte han sin rolle godt.

«Hvor har du fått denne historien fra?» spurte jeg.

«Jeg fikk det første hintet på et vertshus ved Achensee i Tirol. Det fikk meg til å undersøke saken, og de andre sporene fant jeg i en pelsforretning i det galiciske kvarteret i Buda, i en klubb for tilreisende i Wien og i en liten bokhandel like ved Racknitzstrasse i Leipzig. De siste bevisene fant jeg i Paris for ti dager siden. Detaljene kan jeg ikke fortelle deg nå, for det er litt av en historie. Da jeg var helt sikker i min sak, kom jeg til at det gjaldt å forsvinne, og jeg nådde frem til denne byen via en høyst besynderlig omvei. Jeg forlot Paris som en ung fransk-amerikansk motelaps og seilte fra Hamburg som jødisk diamanthandler. I Norge var jeg en engelskmann som studerte Ibsen og samlet stoff til forelesninger, men da jeg dro fra Bergen, var jeg en filmmann med spesielle skifilmer. Og hit kom jeg fra Leith med en rekke forretningsforslag om massevirke i lommen, som jeg skulle legge frem for avisene i London. Inntil i går trodde jeg at jeg hadde rotet til sporene etter meg en smule, og jeg var ganske fornøyd. Så …»

Minnet så ut til å gjøre ham urolig, og han svelget i seg enda litt whisky.

«Så fikk jeg se en mann som sto i gaten utenfor denne gården. Jeg pleide å holde meg inne på rommet hele dagen og bare smette ut en time eller to etter mørkets frembrudd. Jeg holdt øye med ham fra vinduet en stund, og jeg syntes jeg kjente ham igjen … Han kom inn og snakket med portneren … Da jeg kom tilbake fra turen i går kveld, fant jeg et kort i postkassen. På det sto navnet til den mannen jeg minst av alle på Guds jord ønsker å møte.»

Jeg tror det var blikket hans, den rene, nakne skrekken i ansiktet, som gjorde meg helt overbevist om at han var ærlig. Min egen stemme ble litt skarpere da jeg spurte hva han så hadde gjort.

«Jeg skjønte at jeg var fanget som en sild på glass, og at det bare fantes én utvei. Jeg måtte dø. Visste forfølgerne mine at jeg var død, ville de legge seg til å sove igjen.»

«Hvordan fikk du det til?»

«Jeg fortalte mannen som steller for meg, at jeg følte meg temmelig dårlig, og sørget for å se ut som døden selv. Det var ikke vanskelig, for jeg er ikke borte når det gjelder forkledninger. Så skaffet jeg meg et lik – du kan alltid få tak i et lik i London hvis du vet hvor du skal gå. Jeg hentet det hjem i en reisekiste på taket av en firehjult leievogn, og jeg måtte hjelpes opp trappen til rommet mitt. Jeg måtte jo sørge for en god del holdepunkter til likskuet. Jeg gikk til sengs, fikk mannen min til å blande en sovedrikk til meg og ba ham så komme seg ut. Han ville hente lege, men jeg bannet litt og sa jeg ikke tålte disse iglene. Da jeg var alene, begynte jeg å få liket til å ligne meg. Han var på min størrelse, og jeg antok at han hadde drukket seg i hjel, så jeg satte litt brennevin rundt omkring. Kjeven var det svake punktet i likheten, så jeg skjøt den bort med en revolver. Det er nok en eller annen som i morgen vil sverge på å ha hørt et skudd, men jeg har ingen naboer i min etasje, og jeg regnet med at jeg kunne ta sjansen. Så lot jeg liket ligge i sengen, kledd i pyjamasen min, med en revolver på sengetøyet og et betydelig søl omkring. Deretter tok jeg på meg en dress jeg hadde liggende klar for nødstilfeller. Jeg våget ikke å barbere meg av frykt for å etterlate spor, og dessuten var det nytteløst å forsøke å komme meg ut på gaten. Jeg hadde hatt deg i tankene hele dagen og så ingen annen utvei enn å be deg om hjelp. Jeg holdt utkikk fra vinduet til jeg så deg komme hjem, og så smatt jeg ned trappen for å møte deg … Da så, sir – nå vet du vel omtrent like mye om denne saken som jeg.»

Han satt og blunket som en ugle, dirrende av nervøsitet og likevel med en desperat besluttsomhet. Nå var jeg nokså overbevist om at han var ærlig med meg. Historien var av det villeste slag, men jeg hadde i min tid hørt mange utrolige historier som viste seg å være sanne, og jeg hadde gjort det til en vane å bedømme mannen snarere enn historien. Hadde han villet skaffe seg innpass i leiligheten min for så å skjære over strupen på meg, ville han ha servert en mer nøktern historie.

«Gi meg nøkkelen din», sa jeg, «så skal jeg ta en titt på liket. Unnskyld at jeg er forsiktig, men jeg må få kontrollert litt, om det lar seg gjøre.»

Han ristet sørgmodig på hodet. «Jeg regnet med at du ville be om det, men jeg har den ikke. Den sitter på kjedet mitt, som ligger på toalettbordet. Jeg måtte la den ligge igjen, for jeg kunne ikke etterlate spor som kunne vekke mistanke. De fine folkene som er ute etter meg, har skarpe øyne. Du må stole på meg i natt, og i morgen får du sikre bevis for dette med liket.»

Jeg tenkte meg om et øyeblikk eller to. «Greit. Jeg stoler på deg i natt. Jeg låser deg inne i dette rommet og beholder nøkkelen. Bare én ting, mr. Scudder. Jeg tror du er ærlig, men skulle du ikke være det, bør jeg advare deg om at jeg er en habil skytter.»

«Klart», sa han og spratt nokså kvikt opp. «Jeg har ikke hatt gleden av å få vite navnet ditt, sir, men la meg si deg at du er en hedersmann. Jeg ville være takknemlig for å få låne en barberkniv.»

Jeg tok ham med inn på soverommet mitt og lot ham holde på. En halvtime senere kom det ut en skikkelse jeg knapt kjente igjen. Bare de borende, sultne øynene var de samme. Han var glattbarbert, håret var gredd i midtskill, og han hadde stusset øyenbrynene. Dessuten førte han seg som en mann med militær trening og var, helt ned til den brunbrente huden, selve bildet på en britisk offiser som hadde tilbrakt lang tid i India. Han hadde også en monokkel, som han satte på plass foran øyet, og hvert spor av amerikansk var borte fra måten han snakket på.

«Du store verden! Mr. Scudder –» stammet jeg.

«Ikke mr. Scudder», rettet han på meg; «kaptein Theophilus Digby fra det 40. gurkharegimentet, for tiden hjemme på permisjon. Det ber jeg deg huske, sir.»

Jeg redde opp en seng til ham i røykeværelset og gikk selv til køys, i bedre humør enn jeg hadde vært den siste måneden. Det hendte da noe av og til, selv i denne gudsforlatte storbyen.

Neste morgen våknet jeg av at tjeneren min, Paddock, laget et svare leven ved døren til røykeværelset.

Paddock var en kar jeg hadde gjort en tjeneste ute ved Selakwe, og jeg hadde spent ham for som tjener så snart jeg kom til England. Han hadde omtrent like store talegaver som en flodhest og var ikke stort tess som kammertjener, men jeg visste at jeg kunne stole på lojaliteten hans.

«Slutt med det levenet, Paddock», sa jeg. «Det er en venn av meg, kaptein – kaptein» (jeg kom ikke på navnet) «som ligger og sover der inne. Lag frokost til to og kom så og snakk med meg.»

Jeg serverte Paddock en fin historie om at vennen min var en svært fornem herre som hadde fått dårlige nerver av overanstrengelse og trengte fullstendig ro og hvile. Ingen måtte få vite at han var der, ellers ville han bli oversvømt av henvendelser fra Indiadepartementet og statsministeren, og kuren ville være ødelagt. Jeg må si at Scudder spilte sin rolle glimrende da han kom til frokost. Han holdt blikket festet på Paddock gjennom monokkelen, akkurat som en britisk offiser, spurte ham om boerkrigen og serverte meg en masse prat om oppdiktede kamerater. Paddock kunne ikke lære seg å si «sir» til meg, men til Scudder sa han «sir» som om livet hans avhang av det.

Jeg etterlot ham med avisen og en eske sigarer og dro ned til City, hvor jeg ble til lunsjtider. Da jeg kom tilbake, hadde heisføreren en viktig mine.

«Stygg sak her i morges, sir. Herren i nummer 15 har gått hen og skutt seg. De har nettopp tatt ham med til likhuset. Politiet er der oppe nå.»

Jeg gikk opp til nummer 15 og fant et par bobbyer og en inspektør travelt opptatt med undersøkelsene. Jeg stilte noen idiotiske spørsmål, og de kastet meg snart ut. Så fant jeg mannen som hadde stelt for Scudder, og pumpet ham for opplysninger, men jeg kunne se at han ikke mistenkte noe. Han var en sutrete fyr med begravelsesfjes, og en halv crown var til stor trøst for ham.

Dagen etter var jeg til stede ved likskuet. En medeier i et forlag vitnet om at avdøde hadde kommet til ham med forretningsforslag om tremasse og, etter vitnets oppfatning, hadde vært agent for et amerikansk firma. Juryen slo fast at det dreide seg om selvmord i sinnsforvirret tilstand, og de få eiendelene ble overlatt til den amerikanske konsulen, som skulle ta seg av dem. Jeg ga Scudder et fullstendig referat av saken, og det interesserte ham svært. Han sa han skulle ønske at han kunne ha vært til stede ved likskuet, for han regnet med at det ville være omtrent like pikant som å lese sin egen nekrolog.

De to første dagene han bodde hos meg i bakværelset, var han svært rolig. Han leste og røykte litt og gjorde en mengde notater i en notisbok, og hver kveld spilte vi et parti sjakk, der han slo meg ned i støvlene. Jeg tror han holdt på å få nervene i orden igjen, for han hadde hatt en ganske påfrestande tid. Men den tredje dagen så jeg at han begynte å bli rastløs. Han satte opp en liste over dagene frem til 15. juni, krysset av hver enkelt med rød blyant og skrev merknader i stenografi ved siden av. Jeg fant ham ofte hensunket i dype tanker, med et fjernt uttrykk i de skarpe øynene, og etter slike stunder med grubling var han gjerne svært motløs.

Så merket jeg at han begynte å bli nervøs igjen. Han lyttet etter svake lyder og spurte stadig om Paddock var til å stole på. En eller to ganger ble han svært grinete og ba om unnskyldning for det. Jeg bebreidet ham ikke. Jeg viste all mulig forståelse, for han hadde påtatt seg en temmelig krevende oppgave.

Det var ikke sitt eget skinn han var bekymret for, men om planen han hadde lagt, skulle lykkes. Den lille mannen var av rent stål tvers igjennom, uten et eneste svakt punkt. En kveld var han svært alvorlig.

«Hør her, Hannay», sa han, «jeg tror jeg bør sette deg litt grundigere inn i denne saken. Jeg ville nødig stryke med uten å etterlate meg noen som kunne ta opp kampen.» Og han begynte å fortelle meg i detalj det jeg hittil bare hadde hørt ham snakke løst om.

Jeg hørte ikke særlig godt etter. Saken er at jeg var mer interessert i hans egne eventyr enn i storpolitikken hans. Jeg mente at Karolides og sakene hans ikke angikk meg, og overlot alt slikt til Scudder. Mye av det han sa, gled derfor fullstendig ut av minnet. Jeg husker at han gjorde det helt klart at faren for Karolides ikke ville oppstå før han var kommet til London, og at den ville komme fra aller høyeste hold, fra kretser ingen ville tenke på å mistenke. Han nevnte navnet på en kvinne – Julia Czechenyi – som skulle ha noe med faren å gjøre. Hun skulle etter det jeg forsto brukes som lokkedue for å få Karolides bort fra vaktenes beskyttelse. Han snakket også om en Black Stone og en mann som lespet, og han beskrev svært inngående en person han aldri omtalte uten å grøsse – en gammel mann med en ung stemme som kunne trekke øyelokkene ned over øynene som en hauk.

Han snakket også mye om døden. Han var dødsens engstelig for at han ikke skulle få fullført oppgaven, men sitt eget liv brydde han seg ikke en døyt om.

«Det er vel som å sovne når du er skikkelig trett, og våkne til en sommerdag mens duften av høy driver inn gjennom vinduet. Jeg pleide å takke Gud for slike morgener der hjemme i Bluegrass-traktene, og jeg regner med at jeg vil takke ham når jeg våkner på den andre siden av Jordan.»

Dagen etter var han langt mer oppstemt og brukte mye av tiden på å lese en biografi om Stonewall Jackson. Jeg gikk ut og spiste middag med en bergingeniør jeg måtte treffe i forbindelse med noen forretninger, og kom tilbake omkring halv elleve, i tide til sjakkpartiet vårt før sengetid.

Jeg husker at jeg hadde en sigar i munnen da jeg skjøv opp døren til røykeværelset. Lyset var ikke tent, noe jeg syntes var underlig. Jeg lurte på om Scudder alt hadde lagt seg.

Jeg slo om bryteren, men det var ingen der. Så oppdaget jeg noe i hjørnet lengst borte som fikk meg til å miste sigaren og bryte ut i kaldsvette.

Gjesten min lå henslengt på ryggen. En lang kniv sto gjennom hjertet hans og naglet ham til gulvet.

---