Fangen på Zenda

Anthony Hope

Kapittel 1: Familien Rassendyll – med noen ord om familien Elphberg

«Jeg lurer på når i all verden du har tenkt å foreta deg noe, Rudolf?» sa kona til broren min.

«Min kjære Rose», svarte jeg og la fra meg eggeskjeen, «hvorfor i all verden skulle jeg foreta meg noe? Jeg har det behagelig. Jeg har en inntekt som nesten dekker behovene mine (ingens inntekt strekker noen gang helt til, vet du), og en misunnelsesverdig stilling i selskapslivet: Jeg er bror til lord Burlesdon og svoger til denne sjarmerende damen, hans grevinne. Se, det er nok!»

«Du er tjueni», bemerket hun, «og du har ikke gjort annet enn å –»

«Streife omkring? Det er sant. Familien vår trenger ikke å utrette noe.»

Denne bemerkningen min ergerte Rose en smule, for alle vet (og derfor kan det ikke skade å nevne det) at familien hennes knapt kan måle seg med Rassendyllene, så pen og kultivert hun selv enn er. Foruten sine fortrinn hadde hun en stor formue, og broren min Robert var klok nok til ikke å bry seg om avstamningen hennes. Når det gjelder avstamning, er det faktisk en viss sannhet i det Rose deretter bemerket.

«Gode familier er som regel verre enn alle andre», sa hun.

Da strøk jeg meg over håret: Jeg visste utmerket godt hva hun mente.

«Jeg er så glad for at Robert har svart hår!» utbrøt hun.

I det samme kom Robert (som står opp klokken sju og arbeider før frokost) inn. Han kastet et blikk på kona og ga henne et kjærlig klapp på det svakt rødmende kinnet.

«Hva er i veien, min kjære?» spurte han.

«Hun har noe imot at jeg ikke gjør noe og har rødt hår», sa jeg forurettet.

«Å, håret kan han naturligvis ikke noe for», medga Rose.

«Det dukker som regel opp én gang i hver generasjon», sa broren min. «Det samme gjør nesen. Rudolf har fått begge deler.»

«Jeg skulle ønske de ikke dukket opp», sa Rose, fremdeles rød i kinnet.

«Selv liker jeg dem ganske godt», sa jeg, reiste meg og bukket for portrettet av grevinne Amelia.

Kona til broren min kom med et utålmodig utrop.

«Jeg skulle ønske du ville fjerne det bildet, Robert», sa hun.

«Min kjære!» utbrøt han.

«Du store himmel!» la jeg til.

«Da kunne det kanskje bli glemt», fortsatte hun.

«Neppe – med Rudolf i nærheten», sa Robert og ristet på hodet.

«Hvorfor skulle det glemmes?» spurte jeg.

«Rudolf!» utbrøt kona til broren min med en svært kledelig rødme.

Jeg lo og fortsatte å spise egget mitt. I det minste hadde jeg lagt til side spørsmålet om hva (om noe) jeg burde foreta meg. Og for å avslutte diskusjonen – og også, det må jeg innrømme, for å ergre den strenge lille svigerinnen min en smule til – bemerket jeg:

«Selv liker jeg ganske godt å være en Elphberg.»

Når jeg leser en fortelling, hopper jeg over forklaringene; men straks jeg begynner å skrive en selv, oppdager jeg at jeg må ha med en forklaring. For det er åpenbart at jeg må forklare hvorfor svigerinnen min ergret seg over nesen og håret mitt, og hvorfor jeg våget å kalle meg en Elphberg. For selv om Rassendyllene, det må jeg få hevde, har vært fremstående i mange generasjoner, gir det å ha deres blod i årene naturligvis ikke ved første øyekast grunnlag for å rose seg av slektskap med den fornemmere Elphberg-ætten eller gjøre krav på å tilhøre dette kongehuset. For hvilken forbindelse er det mellom Ruritania og Burlesdon, mellom palasset i Strelsau eller Zenda slott og nr. 305 i Park Lane, W.?

Vel, altså – og jeg må innledningsvis si at jeg er nødt til å rote opp i nettopp den skandalen min kjære lady Burlesdon ønsker glemt – i året 1733, da Georg II satt på tronen, det for øyeblikket hersket fred og kongen og prinsen av Wales ennå ikke var kommet på kant med hverandre, kom en viss prins på besøk til det engelske hoffet, en prins som historien siden skulle kjenne som Rudolf den tredje av Ruritania. Prinsen var en høy, vakker ung mann, kjennetegnet (kanskje skjemmet, det skal ikke jeg uttale meg om) av en noe uvanlig lang, spiss og rett nese og en mørkerød hårmanke – nettopp den nesen og det håret som i uminnelige tider har preget Elphbergene. Han ble værende noen måneder i England, hvor han ble mottatt med den største høflighet; men ryktet hans var ikke helt uplettet da han til slutt reiste. For han utkjempet en duell (det ble regnet som et tegn på utsøkte manerer at han satte alle hensyn til sin rang til side) med en adelsmann som var velkjent i datidens selskapsliv, ikke bare for sine egne fortjenester, men også som ektemann til en svært vakker kvinne. Prins Rudolf ble alvorlig såret i duellen, og da han var kommet seg, ble han behendig smuglet ut av landet av den ruritanske ambassadøren, som hadde hatt sitt fulle hyre med ham. Adelsmannen ble ikke såret i duellen; men siden morgenen da de møttes, var råkald og fuktig, pådro han seg en alvorlig forkjølelse som han ikke klarte å bli kvitt, og han døde omkring seks måneder etter prins Rudolfs avreise, uten å ha funnet tid til å ordne forholdet til sin hustru – som etter ytterligere to måneder fødte en arving til Burlesdon-slektens tittel og eiendommer. Denne damen var grevinne Amelia, hvis portrett svigerinnen min ville fjerne fra salongen i Park Lane; og hennes mann var James, den femte jarlen av Burlesdon og den tjueandre baronen Rassendyll – begge titlene hørte til den engelske adelsstanden – og ridder av Hosebåndsordenen. Rudolf på sin side dro tilbake til Ruritania, tok seg en hustru og besteg tronen, hvor hans etterkommere i direkte linje har sittet fra da av og helt til denne stund – med ett kort avbrudd. Og til slutt: Går du gjennom bildegalleriene på Burlesdon, vil du blant de omtrent femti portrettene fra de siste hundre og femti årene finne fem eller seks, deriblant det av den sjette jarlen, som kjennetegnes av lange, spisse, rette neser og rikelig med mørkerødt hår; disse fem eller seks har også blå øyne, mens mørke øyne er vanligere blant Rassendyllene.

Det er forklaringen, og jeg er glad for å være ferdig med den: Plettene på en hederverdig slektstavle er et ømtålig emne, og denne arveligheten vi hører så mye om, er sannelig verdens ypperste sladderspreder; den ler av all diskresjon og skriver merkelige innførsler mellom linjene i «adelskalenderne».

Man vil merke seg at svigerinnen min, med en mangel på logikk som må ha vært særegen for henne (ettersom vi ikke lenger får lov til å legge den hennes kjønn til last), behandlet fargene mine nærmest som en forseelse jeg selv var ansvarlig for, og straks ut fra dette ytre tegnet tilla meg indre egenskaper som jeg bedyrer at jeg er fullstendig fri for; og denne urettferdige slutningen søkte hun å underbygge ved å peke på hvor unyttig jeg hadde levd. Vel, det får være som det vil; jeg hadde hatt en god del fornøyelser og skaffet meg en god del kunnskap. Jeg hadde gått på en tysk skole og et tysk universitet, og jeg snakket tysk like flytende og feilfritt som engelsk; fransk behersket jeg til fulle; jeg kunne litt italiensk og nok spansk til å banne. Jeg var, tror jeg, en kraftfull om enn ikke særlig elegant fekter og en god skytter. Jeg kunne ri alt som hadde en rygg å sitte på, og et kaldere hode enn mitt skulle man lete lenge etter, til tross for det flammende håret. Hvis du sier at jeg burde ha brukt tiden min på nyttig arbeid, har jeg tapt saken og har ikke annet å si enn at foreldrene mine ikke burde ha etterlatt meg to tusen pund i året og en hang til å flakke omkring.

«Forskjellen på deg og Robert», sa svigerinnen min, som ofte (Gud velsigne henne!) taler fra et podium og enda oftere som om hun sto på et, «er at han erkjenner pliktene som følger med stillingen hans, mens du ser mulighetene i din.»

«For en mann med liv i seg, min kjære Rose», svarte jeg, «er muligheter plikter.»

«Tull!» sa hun og kastet på hodet; etter et øyeblikk fortsatte hun: «Nå har du jo sir Jacob Borrodaile som tilbyr deg noe som skulle passe akkurat til evnene dine.»

«Tusen takk!» mumlet jeg.

«Han skal få ansvaret for en ambassade om seks måneder, og Robert sier at han er sikker på at sir Jacob vil ta deg med som attaché. Ta imot tilbudet, Rudolf – for å glede meg.»

Når svigerinnen min legger frem saken slik, rynker de vakre brynene sine, vrir de små hendene sine og får noe lengselsfullt i blikket, alt sammen for en doven slubbert som meg, som hun ikke har noe naturlig ansvar for, da gripes jeg av samvittighetsnag. Dessuten tenkte jeg at jeg kanskje kunne fordrive tiden i den foreslåtte stillingen på en noenlunde fornøyelig måte. Derfor sa jeg:

«Min kjære søster, hvis det om seks måneder ikke har oppstått noen uforutsett hindring, og sir Jacob ber meg bli med, så ta meg pokker om jeg ikke blir med sir Jacob!»

«Å, Rudolf, så snilt av deg! Så glad jeg blir!»

«Hvor skal han hen?»

«Det vet han ikke ennå, men det blir helt sikkert en fin ambassade.»

«Madame», sa jeg, «for din skyld reiser jeg, om det så bare er til en ussel legasjon. Når jeg først gjør noe, gjør jeg det ikke halvveis.»

Jeg hadde altså gitt mitt løfte; men seks måneder er seks måneder og fortoner seg som en evighet, og ettersom de lå mellom meg og min forestående flid (jeg antar at attachéer er flittige, men jeg vet det ikke, for jeg ble aldri attaché hos sir Jacob eller noen annen), så jeg meg om etter en tiltalende måte å tilbringe dem på. Og plutselig falt det meg inn at jeg skulle besøke Ruritania. Det kan virke underlig at jeg ennå ikke hadde besøkt landet; men faren min (til tross for en hemmelig svakhet for Elphbergene, som fikk ham til å gi meg, sin andre sønn, det berømte Elphberg-navnet Rudolf) hadde alltid vært imot at jeg skulle reise dit, og etter hans død hadde broren min, tilskyndet av Rose, sluttet seg til familietradisjonen som tilsa at man skulle holde seg langt unna det landet. Men straks tanken på Ruritania hadde meldt seg, ble jeg brennende nysgjerrig på å se landet. Rødt hår og lange neser finnes tross alt ikke bare i kongehuset Elphberg, og den gamle historien virket som en latterlig utilstrekkelig grunn til å nekte meg selv å bli kjent med et høyst interessant og viktig kongerike, et som hadde spilt en ikke ubetydelig rolle i Europas historie, og som kunne gjøre det igjen under en ung og kraftfull hersker, slik den nye kongen etter sigende var. Beslutningen min ble beseglet da jeg leste i The Times at Rudolf den femte skulle krones i Strelsau i løpet av de neste tre ukene, og at stor prakt skulle prege begivenheten. Jeg bestemte meg straks for å være til stede og tok fatt på forberedelsene. Men ettersom jeg aldri har hatt for vane å gi slektningene mine noen reiserute, og jeg i dette tilfellet ventet motstand mot planene mine, lot jeg det hete at jeg skulle på streiftur i Tirol – et gammelt tilholdssted for meg – og stagget Roses vrede ved å erklære at jeg hadde til hensikt å studere de politiske og sosiale problemene i det interessante samfunnet på de kanter.

«Kanskje», antydet jeg hemmelighetsfullt, «kan det komme noe ut av ekspedisjonen.»

«Hva mener du?» spurte hun.

«Vel», sa jeg skjødesløst, «det finnes visst et tomrom som kunne fylles med et uttømmende verk om –»

«Å! Skal du skrive en bok?» utbrøt hun og klappet i hendene. «Det ville være storartet, ikke sant, Robert?»

«Det er den beste veien inn i politikken nå til dags», bemerket broren min, som for øvrig har gått den veien flere ganger. Burlesdon om gamle teorier og moderne kjensgjerninger og Det endelige utfallet, av En som studerer politikk, er begge anerkjent som fremragende verk.

«Jeg tror du har rett, Bob, gutten min», sa jeg.

«Lov meg nå at du gjør det», sa Rose inntrengende.

«Nei, det vil jeg ikke love; men finner jeg nok stoff, skal jeg gjøre det.»

«Det er rimelig nok», sa Robert.

«Å, stoffet spiller da ingen rolle!» sa hun og trutet med munnen.

Men denne gangen kunne hun ikke få mer enn et betinget løfte ut av meg. For å si sannheten ville jeg ha veddet en pen sum på at beretningen om ekspedisjonen min den sommeren ikke ville sverte noe papir eller ødelegge en eneste penn. Og det viser hvor lite vi vet om hva fremtiden bringer; for her sitter jeg og innfrir mitt betingede løfte og skriver en bok, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle – skjønt den neppe vil skaffe meg innpass i politikken og ikke har det minste med Tirol å gjøre.

Jeg er redd den heller ikke ville falle i smak hos lady Burlesdon om jeg la den frem for hennes kritiske blikk – et skritt jeg ikke har til hensikt å ta.

---