Det hjem­søk­te ho­tel­let

Wilkie Collins

Kapittel 1

I 1860 nådde doktor Wybrows ry som lege i London sitt høydepunkt. Fra pålitelig hold ble det sagt at han hadde en av de største inntektene noen lege hadde hatt i nyere tid.

En ettermiddag mot slutten av Londons selskapssesong hadde doktoren nettopp spist lunsj etter en særlig anstrengende formiddag i konsultasjonsværelset, med en formidabel liste over sykebesøk hjemme hos pasientene foran seg for resten av dagen, da tjeneren meldte at en dame ønsket å snakke med ham.

«Hvem er hun?» spurte doktoren. «En fremmed?»

«Ja, doktor.»

«Jeg tar ikke imot fremmede utenom konsultasjonstiden. Fortell henne når den er, og send henne bort.»

«Det har jeg sagt henne, doktor.»

«Nå?»

«Og hun vil ikke gå.»

«Vil hun ikke gå?» Doktoren smilte da han gjentok ordene. Han hadde sin egen form for humor, og det var noe absurd ved situasjonen som moret ham litt. «Har denne gjenstridige damen oppgitt navnet sitt?» spurte han.

«Nei, doktor. Hun nektet å oppgi noe navn – hun sa at hun ikke ville oppholde Dem i fem minutter engang, og at saken var for viktig til å vente til i morgen. Nå er hun inne i konsultasjonsværelset, og hvordan jeg skal få henne ut igjen, vet jeg ikke.»

Doktor Wybrow tenkte seg om et øyeblikk. Hans kjennskap til kvinner (i yrkets medfør) bygde på mer enn tretti års rik erfaring; han hadde møtt dem i alle varianter – særlig den varianten som ikke har begrep om tidens verdi, og aldri nøler med å søke ly bak sitt kjønns privilegier. Et blikk på klokken fortalte ham at han snart måtte legge ut på runden til pasientene som ventet på ham i sine egne hjem. Han bestemte seg straks for den eneste kloke handlemåten som sto ham åpen under omstendighetene. Med andre ord bestemte han seg for å ta til flukten.

«Står vognen ved døren?» spurte han.

«Ja, doktor.»

«Godt. Åpne ytterdøren for meg uten å lage lyd, og la damen råde uforstyrret i konsultasjonsværelset. Når hun blir lei av å vente, vet du hva du skal si til henne. Spør hun når jeg ventes tilbake, så si at jeg spiser middag i klubben og tilbringer kvelden i teatret. Forsiktig nå, Thomas! Knirker skoene dine, er jeg fortapt.»

Han gikk lydløst foran ut i hallen, med tjeneren på tå etter seg.

Hadde damen i konsultasjonsværelset fått mistanke om hva han hadde i sinne? Eller hadde skoene til Thomas knirket, og var hørselen hennes uvanlig skarp? Hva forklaringen enn måtte være, var det som faktisk hendte, hevet over enhver tvil. Nettopp idet doktor Wybrow passerte konsultasjonsværelset, gikk døren opp – damen viste seg på terskelen – og la hånden på armen hans.

«Jeg bønnfaller Dem, doktor, ikke gå før jeg har fått snakke med Dem.»

Hun hadde utenlandsk aksent; stemmen var lav og fast. Fingrene hennes lukket seg varsomt, men likevel bestemt, om doktorens arm.

Verken ordene eller handlingen hennes gjorde ham det minste mer tilbøyelig til å etterkomme anmodningen. Det som straks stanset ham på veien til vognen, var ansiktets tause makt. Den slående kontrasten mellom den likbleke huden og det overveldende livet og lyset, den glitrende metallglansen i de store, svarte øynene, holdt ham bokstavelig talt trollbundet. Hun var kledd i mørke farger, med fullendt smak; hun var middels høy og (tilsynelatende) middelaldrende – la oss si et år eller to over tretti. De nedre ansiktstrekkene hennes – nesen, munnen og haken – hadde en finhet og sarthet i formen som oftere ses hos kvinner av utenlandsk herkomst enn hos engelskfødte kvinner. Hun var utvilsomt en vakker kvinne – med den ene alvorlige skavanken at huden var uhyggelig blek, og den mindre iøynefallende feilen at blikket hennes helt manglet ømhet. Bortsett fra den første overraskelsen kan følelsen hun vakte hos doktoren, beskrives som en overveldende faglig nysgjerrighet. Tilfellet kunne vise seg å være noe helt nytt i hans legepraksis. «Det ser slik ut», tenkte han, «og det er verdt å vente på.»

Hun merket at hun på en eller annen måte hadde gjort sterkt inntrykk på ham, og slapp taket i armen hans.

«De har trøstet mange ulykkelige kvinner gjennom årene», sa hun. «Trøst én til i dag.»

Uten å vente på svar gikk hun foran tilbake inn i værelset.

Doktoren fulgte etter og lukket døren. Han plasserte henne i pasientstolen, rett overfor vinduene. Selv i London skinte solen blendende klart denne sommerettermiddagen. Det strålende lyset flommet inn over henne. Øynene hennes møtte det uten å vike, med den stålharde fastheten i en ørns blikk. Den glatte, rynkefrie huden hennes virket mer uhyggelig hvit enn noen gang. For første gang på mange lange år kjente doktoren at pulsen slo raskere i nærvær av en pasient.

Etter å ha sikret seg oppmerksomheten hans lot hun merkelig nok til ikke å ha noe å si ham. En underlig apati syntes å ha grepet denne besluttsomme kvinnen. Doktoren ble nødt til å ta ordet først og spurte bare, med den sedvanlige formuleringen, hva han kunne gjøre for henne.

Lyden av stemmen hans syntes å vekke henne. Fremdeles med blikket rett mot lyset sa hun brått: «Jeg har et vondt spørsmål å stille.»

«Hva er det?»

Blikket hennes vandret langsomt fra vinduet til doktorens ansikt. Uten det minste synlige tegn til uro stilte hun det «vonde spørsmålet» med disse forunderlige ordene:

«Jeg vil gjerne vite om jeg står i fare for å bli gal?»

Noen menn ville kanskje ha moret seg, andre ville ha blitt skremt. Doktor Wybrow kjente bare skuffelse. Var dette det sjeldne tilfellet han hadde ventet seg da han overilt dømte etter det ytre? Var den nye pasienten bare en hypokondrisk kvinne som led av magebesvær og hadde den ulykken å ha et svakt hode? «Hvorfor kommer De til meg?» spurte han skarpt. «Hvorfor oppsøker De ikke en lege som er spesialist på å behandle sinnssyke?»

Hun hadde svaret klart på øyeblikket.

«Jeg går ikke til en slik lege», sa hun, «nettopp fordi han er spesialist: Han har den skjebnesvangre vanen å bedømme alle etter skjemaer og regler han selv har satt opp. Jeg kommer til Dem fordi mitt tilfelle faller utenfor alle skjemaer og regler, og fordi De er berømt i Deres fag for å løse sykdommenes gåter. Er De fornøyd?»

Han var mer enn fornøyd – den første tanken hans hadde tross alt vært den riktige. Dessuten var hun riktig underrettet om hans anseelse som lege. Evnen som hadde skaffet ham berømmelse og rikdom, var hans evne (uten sidestykke blant kollegene) til å oppdage skjulte sykdommer.

«Jeg står til Deres tjeneste», svarte han. «La meg prøve å finne ut hva som feiler Dem.»

Han stilte sine medisinske spørsmål. Hun svarte raskt og klart, og svarene ga ingen annen konklusjon enn at den fremmede damen var ved utmerket helse, både fysisk og psykisk. Han nøyde seg ikke med å stille spørsmål, men undersøkte nøye de livsviktige organene. Verken hånden eller stetoskopet hans kunne påvise at noe var galt. Med den beundringsverdige tålmodigheten og hengivenheten for sitt fag som hadde utmerket ham helt fra studietiden, fortsatte han å la henne gjennomgå den ene prøven etter den andre. Resultatet var alltid det samme. Ikke bare var det ingen antydning til hjernesykdom – det fantes ikke engang noen merkbar forstyrrelse i nervesystemet. «Jeg kan ikke finne noe som feiler Dem», sa han. «Jeg kan ikke engang forklare den usedvanlig bleke huden Deres. De er meg en fullstendig gåte.»

«At jeg er blek, betyr ingenting», svarte hun litt utålmodig. «Da jeg var ung, var jeg nær ved å dø av forgiftning. Siden har jeg aldri hatt farge i ansiktet – og huden min er så ømfintlig at jeg ikke kan sminke meg uten å få et fryktelig utslett. Men det er uten betydning. Jeg ville ha et sikkert svar fra Dem. Jeg trodde på Dem, og De har skuffet meg.» Hun lot hodet synke mot brystet. «Og slik ender det!» sa hun bittert til seg selv.

Doktoren ble grepet av medfølelse. Kanskje ville det være riktigere å si at hans faglige stolthet var blitt litt såret. «Det kan ennå ende godt», bemerket han, «hvis De vil hjelpe meg.»

Hun så opp igjen med flammende øyne. «Snakk rett ut», sa hun. «Hvordan kan jeg hjelpe Dem?»

«For å si det rett ut, frue: De kommer til meg som en gåte og lar det være opp til meg å gjette riktig, uten annen hjelp enn min legekunst. Legekunsten kan utrette mye, men ikke alt. For eksempel må noe ha skjedd – noe helt uten sammenheng med Deres legemlige helse – som har fått Dem til å frykte for Dem selv, ellers ville De aldri ha kommet hit for å søke mitt råd. Er det sant?»

Hun foldet hendene i fanget. «Det er sant!» sa hun ivrig. «Nå begynner jeg å tro på Dem igjen.»

«Godt. De kan ikke vente at jeg skal finne den sjelelige årsaken til Deres engstelse. Jeg kan med sikkerhet fastslå at det ikke er noen legemlig grunn til engstelse, og (med mindre De betror Dem til meg) kan jeg ikke gjøre mer.»

Hun reiste seg og gikk en runde i værelset. «Hva om jeg forteller Dem det?» sa hun. «Men husk: Jeg nevner ingen navn!»

«Det er ikke nødvendig å nevne navn. Det er bare kjensgjerningene jeg vil ha.»

«Kjensgjerningene betyr ingenting», svarte hun. «Jeg har bare mine egne inntrykk å betro Dem – og De vil høyst sannsynlig mene at jeg er en tåpe som bare innbiller seg ting, når De får høre hva de går ut på. La gå. Jeg skal gjøre mitt beste for å tilfredsstille Dem – jeg skal begynne med kjensgjerningene De vil ha. Tro meg, de vil ikke være Dem til stor hjelp.»

Hun satte seg igjen. Med de enklest tenkelige ord innledet hun den merkeligste og villeste bekjennelsen doktoren noensinne hadde hørt.

---