Det blå slottet

L. M. Montgomery

Kapittel 1

Hadde det ikke regnet en viss morgen i mai, ville hele Valancy Stirlings liv ha blitt fullstendig annerledes. Hun ville ha dratt sammen med resten av slekten på tante Wellingtons forlovelsespiknik, og doktor Trent ville ha reist til Montréal. Men det regnet, og nå skal du få høre hva som hendte henne av den grunn.

Valancy våknet tidlig, i den livløse, håpløse timen like før daggry. Hun hadde ikke sovet særlig godt. Av og til sover man dårlig når man fyller tjueni dagen etter og er ugift, i et lokalsamfunn og en slekt der de ugifte ganske enkelt er dem som ikke har greid å få seg en mann.

Deerwood og Stirling-familien hadde for lengst avskrevet Valancy som en håpløs gammel jomfru. Men selv hadde Valancy aldri helt gitt slipp på et ynkelig, skamfullt lite håp om at romantikken ennå skulle komme hennes vei – aldri før denne våte, grufulle morgenen, da hun våknet til erkjennelsen av at hun var tjueni og ingen mann ville ha henne.

Ja, der lå brodden. Valancy hadde ikke så mye imot å være gammel jomfru. Det kunne tross alt umulig være så forferdelig som å være gift med en onkel Wellington eller en onkel Benjamin, eller til og med en onkel Herbert, tenkte hun. Det som såret henne, var at hun aldri hadde hatt muligheten til å bli annet enn en gammel jomfru. Ingen mann hadde noen gang villet ha henne.

Hun fikk tårer i øynene der hun lå alene i mørket, som så vidt begynte å gråne. Av to grunner våget hun ikke å gråte så voldsomt som hun hadde lyst til. Hun var redd gråten kunne utløse et nytt anfall av smertene omkring hjertet. Hun hadde hatt et anfall etter at hun la seg – noe verre enn noe av det hun hadde kjent hittil. Og hun var redd moren ville legge merke til de røde øynene ved frokosten og plage henne med nærgående, ustanselige spørsmål om årsaken, som en mygg som aldri ga seg.

«Tenk om jeg svarte med den usminkede sannheten», tenkte Valancy med et uhyggelig glis. «‘Jeg gråter fordi jeg ikke får giftet meg.’ Så forferdet mor ville bli – enda hun hver eneste dag i sitt liv skammer seg over å ha en gammel jomfru til datter.»

Men fasaden måtte naturligvis holdes oppe. «Det er ikke», kunne Valancy høre morens snerpete, bydende stemme slå fast, «det er ikke sømmelig for en ung pike å tenke på menn.»

Tanken på morens ansiktsuttrykk fikk Valancy til å le – for hun hadde en sans for humor som ingen i slekten ante noe om. Det var for den saks skyld ganske mye ved Valancy ingen ante noe om. Men latteren stakk ikke dypt, og snart lå hun der igjen, en liten, sammenkrøpet og avmektig skikkelse, og lyttet til regnet som øste ned utenfor, mens hun med kvalm motvilje fulgte det kalde, ubarmhjertige lyset som snek seg inn i det stygge, tarvelige rommet hennes.

Hun kunne alt det stygge i rommet utenat – kjente det og hatet det. Det gulmalte gulvet med ett heslig, «ryesydd» teppe ved sengen, med en grotesk, «ryesydd» hund som alltid gliste mot henne når hun våknet; det falmede, mørkerøde tapetet; taket, skjoldet av gamle lekkasjer og gjennomkrysset av sprekker; det smale, puslete lille servantbordet; pyntekappen av brunt papir med lilla roser på; det gamle, flekkete speilet med en sprekk tvers over, støttet opp på det altfor lille toalettbordet; krukken med eldgammel potpurri som moren hadde laget i sine mytiske hvetebrødsdager; esken dekket med skjell, med ett sprukket hjørne, som kusine Stickles hadde laget i sine like mytiske ungpikeår; nåleputen med perler, der halve perlefrynsen var borte; den ene stive, gule stolen; den gamle, falmede innskriften «Borte, men ikke glemt», brodert med farget garn rundt oldemor Stirlings strenge, gamle ansikt; de gamle fotografiene av eldgamle slektninger, for lengst forvist fra rommene nedenunder. Bare to av bildene forestilte annet enn slektninger. Det ene var et gammelt fargelitografi av en valp som satt på en dørtrapp i regnet. Det bildet gjorde alltid Valancy ulykkelig. Den forlatte lille hunden som krøp sammen på trappen i det piskende regnet! Hvorfor kunne ikke noen åpne døren og slippe ham inn? Det andre bildet var et falmet stikk i passepartout av dronning Luise på vei ned en trapp, som tante Wellington så storslagent hadde gitt henne på tiårsdagen. I nitten år hadde hun sett på det og hatet det, bildet av den vakre, selvgode, selvtilfredse dronning Luise. Men hun våget aldri å ødelegge det eller fjerne det. Mor og kusine Stickles ville blitt forferdet, eller, som Valancy så respektløst uttrykte det i tankene sine, fått et anfall.

Alle rommene i huset var naturligvis stygge. Men nedenunder holdt de fasaden så noenlunde ved like. Det fantes ikke penger til rom ingen noen gang så. Valancy følte av og til at hun selv kunne ha gjort noe med rommet sitt, også uten penger, om hun bare fikk lov. Men moren hadde avvist hvert eneste forsiktige forslag, og Valancy sto ikke på sitt. Valancy sto aldri på sitt. Det turte hun ikke. Moren tålte ikke motstand. Mrs. Stirling kunne furte i dagevis om hun ble fornærmet, med minen til en krenket hertuginne.

Det eneste Valancy likte ved rommet sitt, var at hun kunne være alene der om natten og gråte hvis hun ville.

Men hva gjorde det egentlig om et rom var stygt, når man ikke brukte det til annet enn å sove og kle seg i? Valancy fikk aldri lov til å være alene på rommet sitt av andre grunner. Folk som ville være alene, mente mrs. Frederick Stirling og kusine Stickles, kunne bare ville det fordi de hadde noe lyssky fore. Men rommet hennes i Det blå slottet var alt et rom burde være.

Valancy, som i det virkelige liv var så kuet og undertrykt, så overkjørt og avvist, pleide å utfolde seg ganske storartet i dagdrømmene sine. Ingen i Stirling-familien eller dens forgreninger ante dette, aller minst moren og kusine Stickles. De visste ikke at Valancy hadde to hjem – den stygge esken av rød murstein i Elm Street og Det blå slottet i Spania. I ånden hadde Valancy bodd i Det blå slottet så lenge hun kunne huske. Hun hadde vært et bitte lite barn da hun oppdaget at hun eide det. Hver gang hun lukket øynene, kunne hun se det tydelig, med tårn og faner på den furukledde fjelltoppen, hyllet i sin sarte, blå skjønnhet mot solnedgangshimmelen i et vakkert og ukjent land. Alt som var vidunderlig og vakkert, fantes i det slottet. Juveler som dronninger kunne ha båret; kjortler av måneskinn og ild; divaner av roser og gull; lange trapper med lave marmortrinn, med store, hvite urner og slanke ungpiker kledd i tåke som gikk opp og ned; borggårder med marmorsøyler, der skimrende fontener sildret og nattergaler sang blant myrtene; speilsaler som bare gjenspeilte vakre riddere og skjønne kvinner – hun selv den skjønneste av alle, og menn døde for et blikk fra henne. Det eneste som holdt henne oppe gjennom dagenes kjedsomhet, var håpet om å hengi seg til en drømmerus om natten. De fleste, om ikke alle, i Stirling-familien ville ha dødd av forferdelse om de hadde visst halvparten av det Valancy foretok seg i Det blå slottet.

For det første hadde hun en hel del beilere der. Å, bare én om gangen. En som gjorde kur til henne med all riddertidens romantiske glød og vant henne etter lang tids hengivenhet og mange dristige heltedåder, og ble viet til henne med pomp og prakt i Det blå slottets store, faneprydede kapell.

Da hun var tolv, var denne beileren en lys gutt med gylne krøller og himmelblå øyne. Da hun var femten, var han høy og mørk og blek, men fremdeles nødvendigvis vakker. Da hun var tjue, var han asketisk, drømmende og åndelig anlagt. Da hun var tjuefem, hadde han en skarpskåren, litt bister kjeve og et ansikt som var kraftfullt og grovskåret snarere enn vakkert. Valancy ble aldri eldre enn tjuefem i Det blå slottet, men i det siste – helt nylig – hadde helten hennes hatt rødlig, gyllenbrunt hår, et skjevt smil og en gåtefull fortid.

Jeg sier ikke at Valancy med overlegg myrdet disse beilerne etter hvert som hun vokste fra dem. Den ene bleknet ganske enkelt bort når den neste kom. På dette området er ting svært lettvinte i blå slott.

Men denne morgenen på sin skjebnedag fant Valancy ikke nøkkelen til Det blå slottet. Virkeligheten trengte seg for hardt på, bjeffet henne i hælene som en liten hund til å bli gal av. Hun var tjueni, ensom, uønsket, lite pen – den eneste uskjønne jenta i en vakker slekt, uten fortid og uten fremtid. Så langt hun kunne se tilbake, hadde livet vært grått og fargeløst, uten en eneste flekk av karmosinrødt eller purpur noe sted. Så langt hun kunne se fremover, lot det til å være sikkert at alt ville fortsette på samme vis til hun bare var et enslig, lite vissent blad som klamret seg til en vintergren. Det øyeblikket en kvinne innser at hun ikke har noe å leve for – verken kjærlighet, plikt, mål eller håp – rommer dødens bitterhet for henne.

«Og jeg må bare fortsette å leve fordi jeg ikke kan slutte. Det kan hende jeg må bli åtti år», tenkte Valancy, nærmest i panikk. «Vi lever alle sammen så grusomt lenge. Jeg blir kvalm av å tenke på det.»

Hun var glad for at det regnet – eller rettere sagt følte hun en dyster tilfredshet over at det regnet. Det ville ikke bli noen piknik den dagen. Denne årlige pikniken, som tante og onkel Wellington – man tenkte alltid på dem i den rekkefølgen – uten unntak holdt for å feire at de hadde forlovet seg på en piknik tretti år tidligere, hadde de siste årene vært et sant mareritt for Valancy. Ved et ondskapsfullt sammentreff falt den på fødselsdagen hennes, og etter at hun hadde passert tjuefem, lot ingen henne glemme det.

Så mye hun enn hatet å gå på pikniken, ville det aldri ha falt henne inn å sette seg opp mot det. Det lot ikke til å finnes noe opprørsk i hennes natur. Og hun visste nøyaktig hva alle ville si til henne på pikniken. Onkel Wellington, som hun mislikte og foraktet enda han hadde oppfylt Stirling-familiens høyeste ambisjon, å «gifte seg til penger», ville si til henne med en høylytt hvisken: «Ingen giftetanker ennå, min kjære?» Så ville han bryte ut i den brølende latteren som alltid satte punktum for de åndløse bemerkningene hans. Tante Wellington, som Valancy hadde en krypende ærefrykt for, ville fortelle henne om Olives nye chiffongkjole og det siste kjærlighetsfulle brevet fra Cecil. Valancy måtte se like glad og interessert ut som om kjolen og brevet hadde vært hennes egne, ellers ville tante Wellington bli fornærmet. Og Valancy hadde for lengst bestemt seg for at hun heller ville fornærme Gud enn tante Wellington, for Gud kunne kanskje tilgi henne, men tante Wellington ville aldri gjøre det.

Tante Alberta, som var kolossalt tykk og hadde den elskverdige vanen alltid å omtale mannen sin som «han», som om han var det eneste hankjønnsvesenet i verden, og som aldri kunne glemme at hun hadde vært en stor skjønnhet i ungdommen, ville uttrykke sin medfølelse med Valancy over den gustne huden hennes –

«Jeg skjønner ikke hvorfor alle unge piker nå til dags er så solbrente. Da jeg var pike, hadde jeg hud som roser og fløte. Jeg ble regnet som den peneste piken i Canada, min kjære.»

Kanskje onkel Herbert ikke ville si noe – eller kanskje han ville bemerke spøkefullt: «Så tykk du blir, Doss!» Og så ville alle le av den overmåte morsomme tanken på at stakkars, skinnmagre lille Doss skulle bli tykk.

Den vakre, alvorlige onkel James, som Valancy mislikte, men respekterte fordi han gikk for å være svært begavet og derfor var slektens orakel – hjerner var det ikke altfor flust med i slekten – ville sannsynligvis bemerke med den ugleaktige sarkasmen som hadde skaffet ham ryktet: «Jeg tenker du har det travelt med utstyrskisten om dagen?»

Og onkel Benjamin ville stille noen av de avskyelige gåtene sine innimellom den hvesende humringen, og svare på dem selv.

«Hva er forskjellen på Doss og en mus?»

«Musen vil gnage på osten, og Doss vil behage karene.»

Valancy hadde hørt ham stille den gåten femti ganger, og hver gang fikk hun lyst til å kaste noe på ham. Men hun gjorde det aldri. For det første kastet folk i Stirling-familien ganske enkelt ikke ting; for det andre var onkel Benjamin en velstående og barnløs gammel enkemann, og Valancy var oppdratt i hans pengers tukt og formaning. Hvis hun fornærmet ham, ville han stryke henne av testamentet – forutsatt at hun sto i det. Valancy ville ikke bli strøket av onkel Benjamins testamente. Hun hadde vært fattig hele livet og kjente den sviende bitterheten ved det. Så hun holdt ut med gåtene hans og presset til og med frem små, forpinte smil.

Tante Isabel, som var like bramfri og ubehagelig som en østavind, ville finne noe å kritisere henne for – Valancy kunne ikke forutsi akkurat hva, for tante Isabel gjentok aldri en kritikk – hun fant noe nytt å stikke en med hver gang. Tante Isabel var stolt av å si hva hun mente, men likte det ikke fullt så godt når andre sa hva de mente til henne. Valancy sa aldri hva hun mente.

Kusine Georgiana – oppkalt etter tippoldemoren sin, som var oppkalt etter Georg IV – ville sørgmodig ramse opp navnene på alle slektningene og vennene som hadde dødd siden forrige piknik, og undre på «hvem av oss som blir den neste til å gå bort».

Tante Mildred, plagsomt dyktig som hun var, ville snakke i det uendelige med Valancy om mannen sin og de avskyelige små vidunderbarna sine, for Valancy ville være den eneste hun fant som holdt ut med det. Av samme grunn ville kusine Gladys – egentlig kusine Gladys med én generasjons forskyvning, etter den strenge måten Stirling-familien kartla slektskap på – en høy, tynn dame som vedkjente seg et følsomt gemytt, beskrive nervebetennelsens pinsler i minste detalj. Og Olive, vidunderjenta i hele Stirling-familien, som hadde alt Valancy ikke hadde – skjønnhet, popularitet, kjærlighet – ville stille skjønnheten sin til skue, ta seg friheter i kraft av populariteten sin og prange med kjærlighetens diamantprydede hederstegn foran Valancys blendede, misunnelige øyne.

Det ville ikke bli noe av alt dette i dag. Og det ville ikke bli noen sammenpakking av teskjeer. Sammenpakkingen ble alltid overlatt til Valancy og kusine Stickles. Og en gang, for seks år siden, var en sølvteskje fra tante Wellingtons bryllupsbestikk blitt borte. Valancy fikk aldri fred for den sølvteskjeen. Teskjeens gjenferd dukket opp som Banquos ved hvert eneste familieselskap siden.

Å ja, Valancy visste nøyaktig hvordan pikniken ville bli, og hun velsignet regnet som hadde reddet henne fra den. Det ville ikke bli noen piknik i år. Hvis tante Wellington ikke kunne feire på selve den hellige dagen, ville hun ikke feire i det hele tatt. Det fikk de gudene som måtte finnes, ha takk for.

Siden det ikke ville bli noen piknik, bestemte Valancy seg for at hun skulle gå opp på biblioteket og låne en ny bok av John Foster hvis det sluttet å regne utpå ettermiddagen. Valancy fikk aldri lov til å lese romaner, men John Fosters bøker var ikke romaner. De var «naturbøker» – det hadde bibliotekaren fortalt mrs. Frederick Stirling – «bare om skog og fugler og småkryp og slikt, vet De». Så Valancy fikk lov til å lese dem – under protest, for det var bare så altfor tydelig at hun hadde for stor glede av dem. Det var tillatt, ja, til og med prisverdig, å lese for å utvikle forstanden og styrke troen, men en bok som ga glede, var farlig. Valancy visste ikke om hun ble klokere eller ikke; men hun hadde en vag følelse av at livet kunne ha vært annerledes om hun hadde kommet over John Fosters bøker for mange år siden. Hun syntes de ga henne glimt av en verden hun en gang kunne ha trådt inn i, selv om døren nå var stengt for henne for alltid. Det var først det siste året John Fosters bøker hadde vært å finne på biblioteket i Deerwood, enda bibliotekaren fortalte Valancy at han hadde vært en kjent forfatter i flere år.

«Hvor bor han?» hadde Valancy spurt.

«Ingen vet det. Etter bøkene å dømme må han være kanadier, men mer får man ikke vite. Forleggerne hans vil ikke si et ord. John Foster er nok et nom de plume. Bøkene hans er så populære at vi aldri har dem inne, skjønt jeg virkelig ikke skjønner hva folk er så begeistret for.»

«Jeg synes de er vidunderlige», sa Valancy forsiktig.

«Å – ja vel –» Miss Clarkson smilte på en nedlatende måte som henviste Valancys meninger til limbo. «Jeg kan ikke si jeg er særlig glad i småkryp selv. Men Foster ser unektelig ut til å vite alt som er å vite om dem.»

Valancy visste ikke om hun var særlig glad i småkryp, hun heller. Det var ikke John Fosters forunderlige kunnskap om ville dyr og insektlivet som trollbandt henne. Hun kunne knapt si hva det var – en pirrende lokking fra et mysterium som aldri ble avslørt – en antydning om en stor hemmelighet bare litt lenger fremme – et svakt, flyktig ekko av vakre, glemte ting – John Fosters magi lot seg ikke sette ord på.

Ja, hun ville låne en ny bok av Foster. Det var en måned siden hun lånte Tistelhøst, så mor kunne da vel ikke ha noe imot det. Valancy hadde lest den fire ganger – hun kunne hele avsnitt utenat.

Og – hun tenkte så smått på å gå til doktor Trent med de underlige smertene omkring hjertet. De hadde kommet nokså ofte i det siste, og hjertebanken begynte å bli plagsom, for ikke å snakke om svimmelheten som kom av og til, og den underlige kortpustetheten. Men kunne hun gå til ham uten å fortelle det til noen? Det var en uhyre dristig tanke. Ingen i Stirling-familien gikk noen gang til lege uten først å holde familieråd og få onkel James’ samtykke. Deretter gikk de til doktor Ambrose Marsh i Port Lawrence, som hadde giftet seg med tremenning Adelaide Stirling.

Men Valancy mislikte doktor Ambrose Marsh. Dessuten kom hun seg ikke til Port Lawrence, femten engelske mil unna, uten at noen tok henne med dit. Hun ville ikke at noen skulle få vite om hjertet hennes. Det ville bli et slikt oppstyr, og hvert eneste familiemedlem ville komme på besøk og drøfte saken og gi henne råd og mane henne til forsiktighet og advare henne og fortelle grufulle historier om grandtanter og søskenbarn i førtiende ledd som hadde vært «akkurat slik» og «falt døde om uten et øyeblikks varsel, min kjære».

Tante Isabel ville huske at hun alltid hadde sagt at Doss så ut som en jente som ville få hjerteproblemer – «så innfallen og gusten bestandig»; og onkel Wellington ville ta det som en personlig fornærmelse, når «ingen i Stirling-familien noen gang hadde hatt hjertesykdom før»; og Georgiana ville komme med illevarslende spådommer i fullt hørbare sidebemerkninger om at «stakkars, kjære lille Doss har ikke lenge igjen her i verden, er jeg redd»; og kusine Gladys ville si: «Men mitt hjerte har jo vært slik i årevis», i en tone som antydet at ingen andre engang hadde rett til å ha et hjerte; og Olive – Olive ville bare se vakker og overlegen og motbydelig frisk ut, som om hun ville si: «Hvorfor alt dette oppstyret om et falmet, overflødig menneske som Doss når dere har meg?»

Valancy følte at hun ikke kunne si det til noen med mindre hun måtte. Hun var ganske sikker på at det ikke var noe som helst alvorlig galt med hjertet hennes, og at alt oppstyret som ville følge om hun nevnte det, var helt unødvendig. Hun skulle bare smette ubemerket bort til doktor Trent samme dag. Når det gjaldt regningen hans, hadde hun de to hundre dollarene som faren hadde satt inn i banken til henne den dagen hun ble født. Hun fikk aldri lov til å bruke så mye som rentene av dem, men hun skulle i all hemmelighet ta ut nok til å betale doktor Trent.

Doktor Trent var en brysk, rettfram og distré gammel kar, men han var en anerkjent autoritet på hjertesykdommer, selv om han bare var allmennlege i avsidesliggende Deerwood. Doktor Trent var over sytti, og det hadde gått rykter om at han snart hadde tenkt å trekke seg tilbake. Ingen i Stirling-familien hadde gått til ham siden han ti år tidligere fortalte kusine Gladys at nervebetennelsen hennes bare var innbilning, og at hun nøt den. Man kunne ikke gå til en lege som fornærmet ens kusine med én generasjons forskyvning på den måten – for ikke å snakke om at han var presbyterianer, mens alle i Stirling-familien gikk i den anglikanske kirken. Men med illojaliteten mot slekten som djevelen på den ene siden og et dypt hav av oppstyr, ståk og råd på den andre, tenkte Valancy at hun ville ta sjansen med djevelen.

---