Agnes Grey

Anne Brontë

Kapittel 1: Prestegården

Alle sanne beretninger rommer lærdom, selv om skatten i noen av dem kan være vanskelig å finne, og når den er funnet, så ubetydelig at den tørre, innskrumpede kjernen knapt lønner strevet med å knekke nøtten. Om det er slik med min beretning, er jeg neppe den rette til å avgjøre. Av og til tenker jeg at den kunne være nyttig for noen og underholdende for andre; men verden får dømme selv. Beskyttet av min egen ubemerkethet, av årene som er gått, og av noen oppdiktede navn våger jeg forsøket; og jeg vil åpent legge frem for offentligheten det jeg ikke ville betrodd min nærmeste venn.

Min far var geistlig i Nord-England og nøt med rette respekt hos alle som kjente ham. I yngre år levde han ganske godt av de samlede inntektene fra et lite prestekall og en pen liten eiendom han selv eide. Min mor, som giftet seg med ham mot sine nærmestes ønske, var datter av en godseier og en viljesterk kvinne. Forgjeves foreholdt man henne at hvis hun ble den fattige prestens kone, måtte hun gi avkall på vognen og kammerpiken og all rikdommens luksus og eleganse, som for henne var så godt som livsfornødenheter. Vogn og kammerpike var store bekvemmeligheter; men takk og lov hadde hun føtter å gå med og hender til å sørge for sine egne behov. Et elegant hus og store hager var ikke å forakte; men hun ville heller bo i en liten stue med Richard Grey enn i et palass med noen annen mann i verden.

Da faren hennes innså at argumenter ikke nyttet, sa han til slutt til de to forelskede at de gjerne måtte gifte seg; men gjorde de det, ville datteren hans miste hele sin formue. Han ventet at dette skulle kjølne begges glød; men han tok feil. Far kjente mors store fortrinn altfor godt til ikke å forstå at hun var en formue i seg selv; og ville hun bare gå med på å pryde hans beskjedne hjem, ville han med glede ta imot henne på hvilke vilkår som helst. Hun på sin side ville heller arbeide med sine egne hender enn å skilles fra mannen hun elsket, som det ville være hennes glede å gjøre lykkelig, og som hun allerede var ett med i hjerte og sjel. Dermed gikk formuen hennes til å fylle pungen til en klokere søster, som hadde giftet seg med en rik nabob; og selv dro hun, til forundring og medfølende beklagelse hos alle som kjente henne, for å begrave seg i den enkle landsbyprestegården mellom åsene i ⸻. Likevel tror jeg at man, til tross for alt dette og til tross for mors sterke vilje og fars innfall, kunne lete gjennom hele England uten å finne et lykkeligere par.

Av seks barn var min søster Mary og jeg de eneste to som overlevde spedbarnsalderens og den tidlige barndommens farer. Jeg var fem eller seks år yngre og ble alltid betraktet som barnet og familiens yndling: far, mor og søster gjorde alle sitt for å skjemme meg bort – ikke med tåpelig ettergivenhet som gjorde meg vrang og ustyrlig, men med uopphørlig godhet som gjorde meg altfor hjelpeløs og avhengig – altfor dårlig rustet til å kjempe med livets bekymringer og strid.

Mary og jeg vokste opp strengt avsondret fra omverdenen. Min mor var både høyt dannet, kunnskapsrik og glad i å ha noe å gjøre, og tok hele ansvaret for undervisningen vår, med unntak av latinen – den påtok far seg å lære oss – så vi gikk aldri engang på skole. Og siden det ikke fantes noe selskapsliv i omegnen, besto vår eneste forbindelse med verden av et høytidelig teselskap nå og da med de fremste bøndene og handelsfolkene på stedet (bare for å unngå å bli stemplet som for stolte til å omgås naboene våre), og et årlig besøk hos farfar; der traff vi aldri andre enn ham selv, vår snille farmor, en ugift tante og to eller tre eldre damer og herrer. Av og til underholdt mor oss med fortellinger og anekdoter fra sine yngre dager, som moret oss umåtelig, men som ofte også vekket et hemmelig ønske – i hvert fall hos meg – om å se litt mer av verden.

Jeg tenkte at hun måtte ha vært svært lykkelig; men hun syntes aldri å savne den tiden. Far, derimot, som av natur verken var rolig eller munter til sinns, plaget seg ofte unødig med tanken på de ofrene hans kjære kone hadde brakt for ham; og han brydde hodet sitt med endeløse planer om å øke sin lille formue for hennes og vår skyld. Forgjeves forsikret mor ham om at hun var fullt tilfreds, og at bare han la litt til side til barna, ville vi alle ha rikelig, både nå og i fremtiden; men sparing var ikke fars sterke side. Han ville ikke sette seg i gjeld (mor passet i det minste godt på at han ikke gjorde det), men så lenge han hadde penger, måtte han bruke dem: han likte å ha et hyggelig og bekvemt hjem og å se kone og døtre godt kledd og godt oppvartet; dessuten var han godgjørende av seg og likte å gi til de fattige etter evne – eller, som enkelte kanskje ville mene, over evne.

Til slutt foreslo imidlertid en vennligsinnet venn en måte han kunne fordoble sin private formue på i ett slag, og siden øke den til en uanert størrelse. Denne vennen var kjøpmann, en foretaksom og utvilsomt dyktig mann som manglet kapital og derfor hadde begrensede muligheter i sin handelsvirksomhet; men han tilbød sjenerøst å gi far en rimelig andel av fortjenesten hvis han bare ville betro ham det han kunne avse. Han mente trygt å kunne love at uansett hvilken sum far valgte å overlate ham, ville den gi hundre prosent i avkastning. Den lille eiendommen far hadde arvet, ble snart solgt, og hele salgssummen ble overlatt til den vennlige kjøpmannen, som like raskt fikk lasten om bord og gjorde seg klar til reisen.

Far var henrykt over de lysere utsiktene våre, og det var vi alle. Riktignok hadde vi foreløpig bare den beskjedne inntekten fra kapellanstillingen å leve av; men far syntes ikke det var nødvendig å være så nøye med å holde utgiftene innenfor den. Med en løpende regning hos mr. Jackson, en annen hos Smith og en tredje hos Hobson levde vi derfor enda bedre enn før. Mor hevdet likevel at vi burde holde oss innenfor rimelighetens grenser, for utsiktene til rikdom var tross alt usikre; og hvis far bare ville overlate alt til hennes styring, skulle han aldri behøve å føle noen knapphet. Men denne ene gangen var han umulig å få på andre tanker.

For lykkelige stunder Mary og jeg har tilbrakt mens vi satt med sytøyet ved ilden, vandret på de lyngkledde åsene eller dovnet oss under hengebjørken (det eneste treet av noen størrelse i hagen), og snakket om hvor lykkelige vi og foreldrene våre skulle bli, om alt vi skulle gjøre, og se, og eie; uten noe fastere grunnlag for vårt prektige byggverk enn rikdommene vi ventet skulle strømme inn som følge av den hederlige kjøpmannens vellykkede spekulasjoner. Far var nesten like ille som vi, bare at han lot som han ikke mente det fullt så alvorlig: han ga uttrykk for sine lyse forhåpninger og optimistiske forventninger gjennom spøk og muntre innfall, som jeg alltid syntes var overmåte vittige og fornøyelige. Mor lo av glede over å se ham så full av håp og så lykkelig; men hun var likevel redd for at han hadde satt for mye av sitt håp til dette, og en gang hørte jeg henne hviske idet hun gikk ut av rommet: «Gud gi at han ikke blir skuffet! Jeg vet ikke hvordan han skulle tåle det.»

Og skuffet ble han, bittert skuffet. Det kom som et tordenslag over oss alle da vi fikk vite at skipet som førte formuen vår, hadde forlist og gått til bunns med hele lasten, flere av mannskapet og den ulykkelige kjøpmannen selv. Jeg sørget over ham; jeg sørget over at alle luftslottene våre hadde styrtet sammen; men med ungdommens motstandskraft kom jeg meg snart etter sjokket.

Rikdom kunne nok lokke, men fattigdom skremte ikke en uerfaren jente som meg. Sant å si var det noe oppløftende ved tanken på å komme i knipe og bli henvist til våre egne krefter. Jeg ønsket bare at pappa, mamma og Mary tenkte som jeg; da kunne vi alle, i stedet for å klage over ulykkene som hadde rammet oss, ta fatt med godt mot og bøte på dem; og jo større vanskelighetene var, jo hardere savnene i øyeblikket, desto bedre mot skulle vi bære savnene med, og desto større kraft skulle vi sette inn mot vanskelighetene.

Mary klaget ikke, men hun grublet ustanselig over ulykken og sank ned i en mismodighet som ingenting jeg gjorde, kunne vekke henne ut av. Jeg klarte umulig å få henne til å se den lyse siden av saken, slik jeg gjorde; og jeg var dessuten så redd for å bli beskyldt for barnslig lettsindighet eller dum ufølsomhet at jeg omhyggelig holdt de fleste av mine lyse ideer og oppmuntrende tanker for meg selv; jeg visste så godt at de ikke ville bli verdsatt.

Mor tenkte bare på å trøste far, betale gjelden vår og skjære ned utgiftene med alle tilgjengelige midler; men far var fullstendig knust av ulykken: helse, krefter og livsmot sviktet under slaget, og han vant dem aldri helt tilbake. Forgjeves forsøkte mor å muntre ham opp ved å appellere til hans gudsfrykt, hans mot og hans kjærlighet til henne og oss. Nettopp denne kjærligheten var hans største pine: det var for vår skyld han så inderlig hadde ønsket å øke formuen – det var hensynet til oss som hadde gitt håpene hans slik glans, og som gjorde hans nåværende fortvilelse så bitter. Nå pinte han seg med anger over at han ikke hadde fulgt mors råd, som i det minste ville ha spart ham for den ekstra gjeldsbyrden – til ingen nytte bebreidet han seg selv for å ha ført henne fra verdigheten, bekvemmeligheten og luksusen i hennes tidligere stand til et liv der hun måtte slite sammen med ham under fattigdommens bekymringer og byrder. Det var galle og malurt for sjelen hans å se denne strålende, høyt dannede kvinnen, en gang så omsvermet og beundret, forvandlet til en driftig husmor som uavlatelig viet hender og hode til husarbeid og husholdningsøkonomi. Selv villigheten hun utførte disse pliktene med, det gode motet hun bar motgangen med, og godheten som hindret henne i å legge den minste skyld på ham, ble av denne oppfinnsomme selvplageren fordreid slik at det økte lidelsene hans ytterligere. Og slik tæret sinnet på kroppen og brakte nervesystemet i ulage, og nervene økte i sin tur sinnets kvaler, inntil denne gjensidige virkningen hadde svekket helsen hans alvorlig; og ingen av oss kunne overbevise ham om at utsiktene våre ikke var halvparten så mørke, så fullstendig håpløse, som de ble i hans sykelige fantasi.

Den nyttige ponnifaetonen ble solgt sammen med den kraftige, velfødde ponnien – den gamle yndlingen som vi hadde vært fast bestemt på skulle få ende sine dager i fred og aldri komme fra oss; det lille vognhuset og stallen ble leid ut; tjenestegutten og den dyktigste av de to tjenestepikene (fordi hun var den dyreste) ble sagt opp. Klærne våre ble lappet, vendt og stoppet så langt anstendigheten overhodet tillot; maten, som alltid hadde vært enkel, ble nå forenklet i en grad vi aldri før hadde opplevd – bortsett fra fars yndlingsretter; vi sparte på kull og lys så det gjorde vondt – fra to lys gikk vi ned til ett, og selv det ble brukt ytterst sparsomt; kullene ble nøye spart på i den halvtomme peisristen, særlig når far var ute i sognet i embets medfør eller måtte ligge til sengs på grunn av sykdom – da satt vi med føttene på gitteret foran peisen og skrapte sammen de døende glørne fra tid til annen, og strødde iblant på litt kullstøv og småbiter, bare for å holde liv i dem. Teppene våre ble etter hvert trådslitte og lappet og stoppet enda mer enn klærne. For å spare utgiftene til en gartner påtok Mary og jeg oss å holde hagen i orden; og alt av matlaging og husarbeid som én tjenestepike ikke uten videre kunne klare, ble gjort av mor og min søster, med litt hjelp fra meg nå og da: bare litt, for selv om jeg regnet meg som en kvinne, var jeg fremdeles et barn i deres øyne. Og som de fleste driftige kvinner som selv styrer huset, var mor ikke velsignet med særlig driftige døtre, av denne grunn: Hun var selv så dyktig og flittig at hun aldri følte seg fristet til å overlate sine gjøremål til en stedfortreder; tvert imot var hun villig til å handle og tenke for andre så vel som for seg selv, og uansett hva som skulle gjøres, hadde hun lett for å tro at ingen kunne gjøre det like godt som hun selv. Hver gang jeg tilbød meg å hjelpe, fikk jeg derfor et svar som dette: «Nei, vennen min, det kan du virkelig ikke – her er det ingenting du kan gjøre. Gå og hjelp søsteren din, eller få henne med på en tur – si til henne at hun ikke må sitte så mye og holde seg så stadig inne som hun gjør – det er ikke rart hun ser tynn og nedtrykt ut.»

«Mary, mamma sier jeg skal hjelpe deg, eller få deg med på en tur; hun sier det ikke er rart du ser tynn og nedtrykt ut når du sitter så mye inne.»

«Hjelpe meg kan du ikke, Agnes, og jeg kan ikke gå ut med deg – jeg har altfor mye å gjøre.»

«La meg hjelpe deg, da.»

«Det kan du virkelig ikke, kjære barn. Gå og øv på musikken din, eller lek med kattungen.»

Det var alltid rikelig med søm som ventet; men jeg hadde ikke lært å klippe til ett eneste plagg, og bortsett fra enkel falding og sammensying var det lite jeg kunne gjøre, selv på det området. Begge hevdet nemlig at det var langt lettere å gjøre arbeidet selv enn å legge det til rette for meg; og dessuten foretrakk de å se meg opptatt med studiene mine eller med å more meg – det var tidsnok for meg å sitte bøyd over sytøyet som en alvorlig husfrue når min kjære lille pus var blitt en sindig gammel katt. Under slike omstendigheter var lediggangen min ikke helt uten unnskyldning, selv om jeg ikke var stort nyttigere enn kattungen.

Gjennom alle våre vanskeligheter hørte jeg bare én gang mor klage over at vi manglet penger. Da sommeren nærmet seg, sa hun til Mary og meg: «Så godt det ville være om pappaen deres kunne tilbringe noen uker på et badested. Jeg er overbevist om at sjøluften og forandringen ville gjøre ham uendelig godt. Men så er det jo ingen penger», la hun til med et sukk. Vi ønsket begge inderlig at det kunne la seg gjøre, og beklaget dypt at det ikke kunne det. «Ja, ja!» sa hun. «Det nytter ikke å klage. Kanskje vi likevel kan gjøre noe for å få planen satt ut i livet. Mary, du tegner nydelig. Hva sier du til å tegne noen flere bilder så godt du bare kan, få dem innrammet sammen med akvarellene du allerede har laget, og prøve å selge dem til en raus kunsthandler som har forstand nok til å se hvor gode de er?»

«Mamma, det vil jeg mer enn gjerne, hvis du tror de kan selges, og for en sum som gjør det verdt bryet.»

«Det er i alle fall verdt et forsøk, kjære deg; du ordner tegningene, så skal jeg prøve å finne en kjøper.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe», sa jeg.

«Du, Agnes! Ja, hvem vet? Du tegner jo også nokså godt; velger du et enkelt motiv, klarer du nok å lage noe vi alle blir stolte av å vise frem.»

«Men jeg har en annen plan i tankene, mamma, og det har jeg hatt lenge, jeg har bare kviet meg for å nevne den.»

«Sier du det! Fortell oss hva den går ut på.»

«Jeg har lyst til å bli guvernante.»

Mor ga fra seg et overrasket utrop og lo. Min søster lot sytøyet falle i forbløffelse og utbrøt: «Du som guvernante, Agnes! Hva er det du drømmer om?»

«Jeg ser da ikke noe så veldig merkelig ved det. Jeg sier ikke at jeg kan undervise store jenter; men de små måtte jeg da kunne lære noe – og jeg har så lyst – jeg er så glad i barn. La meg få lov, mamma!»

«Men kjære deg, du har ikke lært å ta vare på deg selv ennå; og det krever mer dømmekraft og erfaring å ta hånd om små barn enn større.»

«Men mamma, jeg er over atten og fullt i stand til å ta vare på både meg selv og andre. Du vet ikke halvparten av hvor mye klokskap og fornuft jeg har, for jeg har aldri fått prøve meg.»

«Tenk bare etter», sa Mary. «Hva skulle du gjøre i et hus fullt av fremmede, uten meg eller mamma til å snakke og handle på dine vegne – med en hel flokk barn å ta deg av i tillegg til deg selv, og ingen å be om råd? Du ville ikke engang vite hvilke klær du skulle ta på deg.»

«Du tror jeg ikke har noen dømmekraft selv, fordi jeg alltid gjør som du sier; men sett meg bare på prøve – det er alt jeg ber om – så skal du se hva jeg kan.»

I det samme kom far inn og fikk høre hva vi diskuterte.

«Hva, min lille Agnes som guvernante!» utbrøt han, og til tross for mismotet lo han ved tanken.

«Ja, pappa, du må ikke si noe imot det; jeg har så lyst, og jeg er sikker på at jeg ville klare det utmerket.»

«Men kjære vennen min, vi kan ikke unnvære deg.» Og en tåre glitret i øyet hans da han la til: «Nei, nei! Selv om vi er hardt rammet, er det da vel ikke så ille stilt med oss ennå.»

«Å nei!» sa mor. «Det er overhodet ikke nødvendig å gjøre noe slikt; det er bare et innfall hun har fått. Så du får tie stille, din uskikkelige jente; for selv om du så gjerne vil reise fra oss, vet du godt at vi ikke kan gi slipp på deg.»

Dermed måtte jeg tie for den dagen og mange dager etter; men jeg ga likevel ikke helt slipp på den kjære planen min. Mary hentet tegnesakene sine og begynte å arbeide jevnt og trutt. Jeg hentet mine også; men mens jeg tegnet, tenkte jeg på andre ting.

Så herlig det ville være å bli guvernante! Å komme ut i verden; å begynne et nytt liv; å handle på egen hånd; å ta mine ubrukte evner i bruk; å prøve krefter jeg ennå ikke kjente; å tjene til mitt eget underhold og få noe til overs som kunne være til trøst og hjelp for far, mor og søster, samtidig som de slapp å sørge for mat og klær til meg; å vise pappa hva hans lille Agnes kunne utrette; å overbevise mamma og Mary om at jeg ikke var fullt så hjelpeløs og tankeløs som de trodde. Og så, så herlig å bli betrodd omsorgen for barn og deres opplæring! Uansett hva andre sa, følte jeg meg fullt ut skikket for oppgaven: mitt klare minne om mine egne tanker i den tidlige barndommen ville være en sikrere veileder enn rådene fra den mest erfarne rådgiver. Jeg trengte bare å vende tankene fra de små elevene mine til meg selv på deres alder, så ville jeg straks vite hvordan jeg skulle vinne tilliten og hengivenheten deres: hvordan jeg skulle vekke anger hos dem som hadde gjort galt; hvordan jeg skulle gi de engstelige mot og trøste dem som led; hvordan jeg skulle gjøre det mulig å leve dydig, undervisningen tiltrekkende og religionen vakker og forståelig.

«– For en herlig oppgave!

Å lære den unge tanken å skyte skudd!»

Å oppelske de spede plantene og se knoppene deres folde seg ut dag for dag!

Lokket av alt dette bestemte jeg meg for å stå på mitt; men frykten for å vekke mors mishag eller gjøre far vondt hindret meg i å ta opp saken igjen på flere dager. Til slutt nevnte jeg den på nytt for mor på tomannshånd og fikk henne, etter litt strev, til å love å gjøre sitt for å hjelpe meg. Så fikk jeg fars motvillige samtykke, og deretter, selv om Mary fremdeles viste sin misbilligelse med sukk, begynte min kjære, gode mor å se etter en stilling til meg. Hun skrev til fars slektninger og leste avisannonsene – sine egne slektninger hadde hun for lengst brutt all forbindelse med: etter at hun giftet seg, hadde hele forbindelsen bestått i en formell brevveksling en sjelden gang, og hun ville aldri ha henvendt seg til dem i en sak av denne art. Men foreldrene mine hadde levd så lenge og så fullstendig avsondret fra verden at det gikk mange uker før det lot seg gjøre å skaffe en passende stilling. Til slutt ble det til min store glede bestemt at jeg skulle ta meg av de små barna til en viss mrs. Bloomfield, som min snille, pertentlige tante Grey hadde kjent i sin ungdom og forsikret var en svært hyggelig kvinne. Mannen hennes var en forhenværende handelsmann som hadde lagt seg opp en svært pen formue, men han lot seg ikke overtale til å betale barnas lærerinne mer enn tjuefem pund i lønn. Jeg tok imidlertid gladelig imot beløpet fremfor å avslå stillingen – foreldrene mine helte til den oppfatningen at det siste var best.

Men enda noen uker måtte brukes til forberedelser. Hvor lange, hvor trege disse ukene virket på meg! Likevel var de stort sett lykkelige – fulle av lyse forhåpninger og glødende forventninger. For en egen glede det var å hjelpe til med å sy de nye klærne mine, og siden med å pakke reisekistene! Men det siste arbeidet var også blandet med en bitter følelse; og da det var gjort – da alt var klart for avreisen neste morgen og den siste natten hjemme nærmet seg – kjentes det plutselig som om hjertet svulmet av smerte. Mine kjære så så triste ut og snakket så vennlig til meg at jeg knapt greide å holde tårene tilbake; men jeg lot fremdeles som jeg var glad. Jeg hadde vært på min siste vandring med Mary ute på lyngheiene, gått min siste tur i hagen og rundt huset; sammen med henne hadde jeg for siste gang matet de tamme duene våre – de vakre skapningene vi hadde vent til å hakke maten av hendene våre; jeg hadde strøket alle de silkemyke ryggene deres til avskjed mens de flokket seg i fanget mitt. Jeg hadde ømt kysset mine egne særlige yndlinger, de to snøhvite påfuglduene; jeg hadde spilt min siste melodi på det gamle, velkjente pianoet og sunget min siste sang for pappa: ikke den siste, håpet jeg, men den siste på svært lenge, slik det fortonte seg for meg. Og kanskje ville jeg føle annerledes når jeg gjorde alt dette igjen: forholdene kunne ha forandret seg, og dette huset ville kanskje aldri mer bli mitt faste hjem.

Min kjære lille venn, kattungen, ville helt sikkert være forandret: hun var allerede i ferd med å bli en vakker katt, og når jeg kom tilbake, selv om det bare var på et hastig besøk til jul, ville hun høyst sannsynlig ha glemt både lekekameraten sin og de lystige påfunnene sine. Jeg hadde lekt viltert med henne for siste gang; og da jeg strøk den myke, blanke pelsen hennes mens hun lå i fanget mitt og malte seg i søvn, var det med et vemod jeg vanskelig kunne skjule. Da det ble sengetid og Mary og jeg trakk oss tilbake til det stille, lille rommet vårt, hvor skuffene mine allerede var tømt og min del av bokhyllen sto tom – og hvor hun heretter måtte sove alene, i dyster ensomhet, som hun sa – ble jeg tyngre om hjertet enn noen gang: Jeg følte at jeg hadde vært egoistisk og gjort galt i å stå så fast på å forlate henne; og da jeg nok en gang knelte ved den lille sengen vår, ba jeg inderligere enn noen gang før om velsignelse over henne og foreldrene mine. For å skjule følelsene mine begravde jeg ansiktet i hendene, og snart var de badet i tårer. Da jeg reiste meg, så jeg at hun også hadde grått; men ingen av oss sa noe, og i taushet la vi oss til hvile og krøp tettere inntil hverandre i vissheten om at vi snart skulle skilles.

Men med morgenen vendte håpet og livsmotet tilbake. Jeg skulle tidlig av sted for at kjøretøyet som fraktet meg (en gigg leid av mr. Smith, landsbyens manufakturhandler, kolonialhandler og tehandler), skulle kunne komme tilbake samme dag. Jeg sto opp, vasket meg, kledde på meg, slukte en hastig frokost, tok imot de kjærlige omfavnelsene fra far, mor og søster, kysset katten – til stor forargelse for tjenestepiken Sally – tok henne i hånden, steg opp i giggen, trakk sløret for ansiktet, og da, men først da, brast jeg i gråt så tårene strømmet. Giggen rullet av sted; jeg så meg tilbake; min kjære mor og søster sto fremdeles i døren, så etter meg og vinket farvel. Jeg vinket tilbake og ba av hele mitt hjerte Gud velsigne dem; vi kjørte ned bakken, og jeg kunne ikke lenger se dem.

«Det er litt kjølig for deg denne morgenen, miss Agnes», bemerket Smith, «og mørkt er det også; men vi rekker vel frem dit før det blir noe særlig regn.»

«Ja, det håper jeg», svarte jeg så rolig jeg kunne.

«Det kom en god skvett i natt også.»

«Ja.»

«Men denne kalde vinden holder det kanskje unna.»

«Kanskje det.»

Dermed var samtalen vår slutt. Vi krysset dalen og begynte å ta oss opp åsen på den andre siden. Mens vi slet oss oppover, så jeg meg tilbake igjen; der sto landsbyens kirkespir, og bak det den gamle grå prestegården, badet i en skrå solstråle – det var bare en blek stråle, men landsbyen og åsene omkring lå helt i mørk skygge, og jeg hilste den vandrende strålen som et godt varsel for hjemmet mitt. Med foldede hender ba jeg inderlig om velsignelse over dem som bodde der, og vendte meg raskt bort, for jeg så at sollyset var i ferd med å forsvinne; og jeg passet nøye på ikke å se meg tilbake en gang til, av frykt for å få se hjemmet mitt ligge i dyster skygge som resten av landskapet.

---