Tre menn i en båt

Jerome K. Jerome

Kapittel 1

Tre syke menn – Georges og Harris’ lidelser – Et offer for hundre og sju dødelige sykdommer – Nyttige resepter – Kur mot leverbesvær hos barn – Vi blir enige om at vi er overarbeidet og trenger hvile – En uke på bølgene blå? – George foreslår elven – Montmorency kommer med en innvending – Det opprinnelige forslaget vedtas med tre stemmer mot én.

Vi var fire stykker – George og William Samuel Harris og jeg og Montmorency. Vi satt på rommet mitt og røykte og snakket om hvor dårlige vi var – dårlige fra et medisinsk synspunkt, mener jeg naturligvis.

Vi følte oss alle skrale, og vi begynte å bli temmelig engstelige for det. Harris sa at han iblant fikk slike merkelige svimmelhetsanfall at han knapt visste hva han gjorde; og så sa George at han også fikk svimmelhetsanfall og knapt visste hva han gjorde. For mitt vedkommende var det leveren det var noe i veien med. Jeg visste at det var noe i veien med leveren, fordi jeg nettopp hadde lest en reklamebrosjyre for leverpiller av et visst merke, med en detaljert beskrivelse av de ulike symptomene som viste at det var noe i veien med leveren. Jeg hadde dem alle.

Det er høyst besynderlig, men jeg leser aldri en annonse for patentmedisin uten å måtte trekke den slutningen at jeg lider av nettopp den sykdommen som omtales der, i dens mest ondartede form. Diagnosen ser hver gang ut til å stemme nøyaktig med alt jeg noen gang har kjent i kroppen.

Jeg husker at jeg en dag gikk til British Museum for å lese om behandlingen av en lettere lidelse jeg hadde en snev av – høysnue, tror jeg det var. Jeg tok ned boken og leste det jeg var kommet for å lese; og så, i et tankeløst øyeblikk, bladde jeg litt på måfå og begynte dovent å studere sykdommer i sin alminnelighet. Jeg husker ikke hvilken lidelse jeg først fordypet meg i – en fryktelig, herjende svøpe var det, så mye vet jeg – og før jeg hadde skummet halve listen over «varselsymptomer», gikk det opp for meg at jeg virkelig hadde fått den.

Jeg satt en stund, stiv av skrekk; og så, sløv av fortvilelse, bladde jeg videre. Jeg kom til tyfoidfeber – leste symptomene – oppdaget at jeg hadde tyfoidfeber, måtte ha hatt det i månedsvis uten å vite det – lurte på hva annet jeg hadde; slo opp sanktveitsdans – fant, som ventet, at jeg hadde det også – begynte å interessere meg for mitt eget tilfelle og bestemte meg for å komme helt til bunns i det, og gikk derfor alfabetisk til verks – leste om koldfeber og fikk vite at jeg holdt på å få det, og at den akutte fasen ville sette inn om omtrent fjorten dager. Brights sykdom hadde jeg, til min lettelse, bare i en mildere form, og hva den angikk, kunne jeg leve i årevis. Kolera hadde jeg, med alvorlige komplikasjoner; og difteri så jeg ut til å være født med. Jeg strevde meg samvittighetsfullt gjennom de tjueseks bokstavene, og den eneste sykdommen jeg kunne fastslå at jeg ikke hadde, var skurekne.

Dette såret meg nokså mye til å begynne med; på en eller annen måte virket det som en slags forbigåelse. Hvorfor hadde jeg ikke skurekne? Hvorfor dette urettferdige unntaket? Etter en stund fikk imidlertid mindre grådige følelser overtaket. Jeg tenkte på at jeg hadde alle andre sykdommer farmakologien kjente til, og ble mindre egoistisk og bestemte meg for å klare meg uten skurekne. Urinsyregikt i sitt mest ondartede stadium hadde tydeligvis rammet meg uten at jeg hadde merket det; og zymose hadde jeg åpenbart lidd av helt fra guttedagene. Etter zymose var det ingen flere sykdommer, så jeg kom til at det ikke feilte meg noe mer.

Jeg satt og grunnet. Jeg tenkte på hvor interessant et medisinsk tilfelle jeg måtte være, hvilket funn jeg ville være for et kull studenter! Studentene ville ikke trenge å «gå visitt på sykehusene» hvis de hadde meg. Jeg var et sykehus i meg selv. Alt de behøvde å gjøre, var å gå en runde rundt meg og deretter hente vitnemålet sitt.

Så lurte jeg på hvor lenge jeg hadde igjen å leve. Jeg forsøkte å undersøke meg selv. Jeg kjente etter pulsen. Først kunne jeg ikke kjenne noen puls i det hele tatt. Så, helt plutselig, lot den til å komme i gang. Jeg dro frem klokken og tok tiden på den. Jeg kom til hundre og førtisju slag i minuttet. Jeg prøvde å kjenne hjertet mitt. Jeg kunne ikke kjenne hjertet mitt. Det hadde sluttet å slå. Siden har jeg fått den oppfatningen at det må ha vært der hele tiden og må ha slått, men jeg kan ikke forklare det. Jeg klappet meg over hele forsiden, fra det jeg kaller livet og opp til hodet, og fortsatte et stykke rundt på hver side og litt oppover ryggen. Men jeg kunne verken kjenne eller høre noe. Jeg forsøkte å se på tungen min. Jeg rakte den så langt ut som den overhodet ville, lukket det ene øyet og forsøkte å undersøke den med det andre. Jeg kunne bare se tuppen, og det eneste jeg fikk ut av det, var å bli enda sikrere enn før på at jeg hadde skarlagensfeber.

Jeg hadde gått inn i den lesesalen som en glad og frisk mann. Jeg krøp ut som et avfeldig vrak.

Jeg gikk til legen min. Han er en gammel kamerat av meg og kjenner på pulsen min og ser på tungen min og snakker om været, alt sammen gratis, når jeg innbiller meg at jeg er syk; så jeg tenkte at jeg skulle gjøre ham en tjeneste ved å oppsøke ham nå. «Det en lege trenger», sa jeg, «er øvelse. Han skal få meg. Han vil få mer øvelse med meg enn med sytten hundre slike vanlige, alminnelige pasienter med bare én eller to sykdommer hver.» Så oppsøkte jeg ham med det samme, og han sa:

«Nå, hva feiler det deg?»

Jeg sa:

«Jeg vil ikke oppta tiden din, kjære gutt, med å fortelle deg hva som feiler meg. Livet er kort, og du kunne komme til å dø før jeg var ferdig. Men jeg skal fortelle deg hva som ikke feiler meg. Jeg har ikke skurekne. Hvorfor jeg ikke har skurekne, kan jeg ikke si deg; men faktum er at jeg ikke har det. Alt annet har jeg imidlertid.»

Og jeg fortalte ham hvordan jeg hadde oppdaget alt sammen.

Så åpnet han meg og kikket ned i meg og grep meg om håndleddet, og så slo han meg på brystet da jeg ikke var forberedt på det – feigt gjort, spør du meg – og straks etter stanget han meg med siden av hodet. Deretter satte han seg og skrev ut en resept og brettet den sammen og ga meg den, og jeg la den i lommen og gikk.

Jeg åpnet den ikke. Jeg tok den med til nærmeste apotek og leverte den inn. Mannen leste den og rakte den så tilbake.

Han sa at han ikke førte det.

Jeg sa:

«De er apoteker?»

Han sa:

«Jeg er apoteker. Hadde jeg vært et samvirkelag og et familiehotell i ett, kunne jeg kanskje ha hjulpet Dem. Det er en hemsko at jeg bare er apoteker.»

Jeg leste resepten. Det sto:

«1 pund biff, med 1 pint bitterøl

hver 6. time.

1 spasertur på ti engelske mil hver morgen.

1 seng klokken 11 presis hver kveld.

Og ikke fyll hodet med ting du ikke forstår.»

Jeg fulgte anvisningene, med det lykkelige resultat – for mitt vedkommende – at livet mitt ble reddet og fremdeles går sin gang.

I dette tilfellet – for å vende tilbake til leverpillebrosjyren – hadde jeg uten tvil symptomene, og det fremste av dem var «en generell motvilje mot enhver form for arbeid».

Ingen tunge kan beskrive hva jeg lider under dette. Helt fra min tidligste barndom har jeg lidd som en martyr. Som gutt slapp sykdommen meg knapt en eneste dag. Den gang visste de ikke at det var leveren. Legevitenskapen var langt mindre utviklet enn nå, og de pleide å tilskrive det latskap.

«Din arbeidsskye lille djevel, du», pleide de å si, «kom deg opp og gjør noe for føden, kan du ikke?» – uten naturligvis å vite at jeg var syk.

Og de ga meg ikke piller; de ga meg slag på siden av hodet. Og så merkelig det enn kan høres ut, helbredet disse slagene i hodet meg ofte – for en tid. Jeg har opplevd at ett slag i hodet hadde større virkning på leveren min og gjorde meg ivrigere etter å gå rett av sted, der og da, og gjøre det som skulle gjøres, uten mer tidsspille, enn en hel eske piller gjør nå.

Slik er det ofte, vet du – de enkle, gammeldagse midlene er iblant mer virksomme enn alt det man får på apoteket.

Vi satt der i en halvtime og beskrev sykdommene våre for hverandre. Jeg forklarte George og William Harris hvordan jeg følte meg når jeg sto opp om morgenen, og William Harris fortalte oss hvordan han følte seg når han gikk til sengs; og George sto på teppet foran peisen og leverte en dyktig og kraftfull skuespillerprestasjon som viste hvordan han hadde det om natten.

George innbiller seg at han er syk; men det er jo aldri noe som virkelig feiler ham.

På dette tidspunktet banket mrs. Poppets på døren og ville vite om vi var klare til kveldsmat. Vi smilte sørgmodig til hverandre og sa at vi vel burde prøve å få ned en matbit. Harris sa at litt i magen ofte holdt sykdommen i sjakk; og mrs. Poppets kom inn med brettet, og vi satte oss til bords og pirket i litt biff med løk og litt rabarbraterte.

Jeg må ha vært svært svak på den tiden; for jeg vet at jeg etter den første halvtimen eller så syntes å ha mistet enhver interesse for maten – noe som var uvanlig for meg – og jeg hadde ikke lyst på ost.

Da vi hadde gjort vår plikt, fylte vi glassene igjen, tente pipene og gjenopptok diskusjonen om helsetilstanden vår. Ingen av oss kunne si sikkert hva som egentlig feilte oss; men vi var enstemmig enige om at det – hva det nå var – skyldtes for mye arbeid.

«Det vi trenger, er hvile», sa Harris.

«Hvile og en fullstendig forandring», sa George. «Overbelastningen av hjernene våre har ført til en allmenn nedstemthet i hele organismen. Et skifte av omgivelser og fritak fra nødvendigheten av å tenke vil gjenopprette sinnets likevekt.»

George har en fetter som vanligvis blir oppført som medisinstudent i politiprotokollen, så det er naturlig at uttrykksmåten hans har et visst huslegepreg.

Jeg var enig med George og foreslo at vi skulle finne oss et avsides, alderdommelig sted, langt fra menneskemengdens jag, og drømme bort en solfylt uke på dets søvnige småveier – en halvglemt avkrok, gjemt bort av feene, utenfor den larmende verdens rekkevidde – et selsomt plassert ørnerede på Tidens klipper, der det nittende århundrets brusende bølger bare ville høres fjernt og svakt.

Harris sa at han trodde det ville bli stusslig. Han sa at han kjente den slags steder jeg mente; hvor alle gikk til sengs klokken åtte, og man ikke kunne få tak i Referee for noen pris og måtte gå ti engelske mil for å få kjøpt tobakk.

«Nei», sa Harris, «vil du ha hvile og avveksling, er det ingenting som slår en sjøreise.»

Jeg protesterte kraftig mot sjøreisen. En sjøreise gjør deg godt når du skal være borte i et par måneder, men for en uke er den av det onde.

Du legger ut på mandag med den tanken plantet i brystet at du skal more deg. Du vinker et sorgløst adjø til guttene på land, tenner den største pipen din og brisker deg på dekk som om du var kaptein Cook, sir Francis Drake og Kristoffer Columbus i én og samme person. På tirsdag skulle du ønske at du ikke var blitt med. På onsdag, torsdag og fredag skulle du ønske at du var død. På lørdag klarer du å svelge litt oksebuljong og sitte oppreist på dekk og svare med et blekt, mildt smil når godhjertede mennesker spør hvordan du føler deg nå. På søndag begynner du å gå omkring igjen og spise fast føde. Og mandag morgen, der du står ved ripen med vesken og paraplyen i hånden og venter på å gå i land, begynner du virkelig å trives.

Jeg husker at svogeren min en gang la ut på en kort sjøreise for helsens skyld. Han kjøpte tur-retur-billett med køye fra London til Liverpool; og da han kom til Liverpool, var det eneste som lå ham på hjertet, å få solgt returbilletten.

Den ble tilbudt rundt om i byen til en voldsomt redusert pris, er jeg blitt fortalt; og til slutt ble den solgt for atten penny til en gusten yngling som nettopp hadde fått råd av legene sine om å dra til kysten og få mosjon.

«Til kysten!» sa svogeren min og trykket kjærlig billetten i hånden på ham. «Du får jo nok for resten av livet; og når det gjelder mosjon! Du får mer mosjon av å sitte stille på det skipet enn av å slå salto på tørre land.»

Selv – svogeren min, altså – tok han toget tilbake. Han sa at North-Western Railway var helsebringende nok for ham.

En annen kar jeg kjente, dro på en ukes sjøreise langs kysten, og før avgang kom stuerten til ham og spurte om han ville betale for hvert måltid etter hvert, eller gjøre en avtale på forhånd om alle måltidene.

Stuerten anbefalte det siste, siden det ville bli så mye billigere. Han sa at de kunne gi ham kost hele uken for to pund og fem shilling. Han sa at det til frokost ville bli fisk, etterfulgt av en rett med grillet kjøtt. Lunsjen var klokken ett og besto av fire retter. Middag klokken seks – suppe, fisk, entrée, stek, fjærkre, salat, søte retter, ost og dessert. Og et lett kveldsmåltid med kjøtt klokken ti.

Vennen min tenkte han ville slå til på tilbudet til to pund og fem shilling (han spiser godt), og det gjorde han.

Lunsjen kom akkurat da de var utenfor Sheerness. Han var ikke så sulten som han hadde trodd han ville være, og nøyde seg derfor med litt kokt oksekjøtt og jordbær med fløte. Han grublet en god del utover ettermiddagen, og til tider syntes han at han ikke hadde spist annet enn kokt oksekjøtt i ukevis, og til andre tider at han måtte ha levd på jordbær og fløte i årevis.

Heller ikke oksekjøttet eller jordbærene med fløte så ut til å være lykkelige – de virket liksom misfornøyde.

Klokken seks kom de og fortalte ham at middagen var klar. Beskjeden vakte ingen begeistring hos ham, men han følte at han måtte få spist opp noe av de to pundene og fem shillingene, og holdt seg i tau og slikt mens han gikk ned. En behagelig duft av løk og varm skinke, blandet med lukt av stekt fisk og grønt, møtte ham nederst i leideren; og så kom stuerten bort med et smørblidt smil og sa:

«Hva kan jeg skaffe Dem, min herre?»

«Få meg ut herfra», lød det svake svaret.

Og de fikk ham fort opp igjen og støttet ham opp borte på lesiden og forlot ham.

De neste fire dagene levde han et enkelt og ulastelig liv på tynne kapteinskjeks (jeg mener at kjeksene var tynne, ikke kapteinen) og sodavann; men henimot lørdagen ble han hoven og ga seg i kast med svak te og ristet brød uten noe på, og på mandagen fråtset han i hønsebuljong. Han gikk i land på tirsdag, og da skipet dampet bort fra landgangsbryggen, så han vemodig etter det.

«Der går den», sa han, «der går den, med mat for to pund om bord som tilhører meg, og som jeg ikke har fått.»

Han sa at han trodde han kunne ha fått regnskapet til å gå opp hvis de hadde gitt ham en dag til.

Så jeg satte meg imot sjøreisen. Ikke for min egen del, som jeg forklarte. Jeg ble aldri sjøsyk. Men jeg var engstelig på Georges vegne. George sa at det ville gå helt fint med ham, og at han nok ville like det ganske godt, men han ville råde Harris og meg til å slå det fra oss, for han var sikker på at vi begge ville bli dårlige. Harris sa at han for sin del alltid hadde funnet det gåtefullt hvordan folk klarte å bli syke på sjøen – sa at han trodde de måtte gjøre det med vilje, for å gjøre seg til – sa at han ofte hadde ønsket å bli det, men aldri hadde klart det.

Så fortalte han oss historier om hvordan han hadde krysset Kanalen i så grov sjø at passasjerene måtte bindes fast i køyene, og han og kapteinen var de eneste to levende sjeler om bord som ikke var syke. Noen ganger var det han og annenstyrmannen som ikke var syke; men vanligvis var det han og én annen mann. Hvis det ikke var han og en annen mann, var det han alene.

Det er et merkelig faktum, men ingen er noensinne sjøsyk – på land. Til sjøs treffer man nok av folk som er aldeles elendige, hele båtlaster av dem; men jeg har ennå aldri møtt en mann på land som i det hele tatt hadde opplevd hva det var å være sjøsyk. Hvor de tusen på tusen av sjøsvake mennesker som vrimler på hvert skip, gjemmer seg når de er på land, er en gåte.

Hvis de fleste menn var som en kar jeg så på Yarmouth-båten en dag, kunne jeg lett nok ha forklart denne tilsynelatende gåten. Det var like utenfor Southend Pier, husker jeg, og han lente seg ut gjennom et av koøyene i en svært farlig stilling. Jeg gikk bort til ham for å forsøke å redde ham.

«Hei! Kom lenger inn», sa jeg og ristet ham i skulderen. «Du kommer til å falle over bord.»

«Å, om jeg bare var over bord!» var det eneste svaret jeg klarte å få; og der måtte jeg forlate ham.

Tre uker senere traff jeg ham i spisesalen på et hotell i Bath, der han snakket om sjøreisene sine og begeistret forklarte hvor høyt han elsket havet.

«Sjøsterk!» svarte han på et misunnelig spørsmål fra en stillferdig ung mann. «Vel, jeg følte meg litt uvel én gang, må jeg tilstå. Det var utenfor Kapp Horn. Skipet forliste neste morgen.»

Jeg sa:

«Var du ikke litt ustø ved Southend Pier en dag og ville bli kastet over bord?»

«Southend Pier!» svarte han med et forvirret uttrykk.

«Ja; på vei til Yarmouth, fredag for tre uker siden.»

«Å, ja – jo», svarte han og lyste opp. «Nå husker jeg det. Jeg hadde faktisk hodepine den ettermiddagen. Det var picklesen, skjønner du. Det var den mest skandaløse picklesen jeg noen gang har smakt på en anstendig båt. Spiste du noe av den?»

For min egen del har jeg oppdaget et ypperlig forebyggende middel mot sjøsyke: å holde balansen. Du stiller deg midt på dekk, og mens skipet duver og stamper, beveger du kroppen slik at du hele tiden holder den rett. Når forenden av skipet stiger, lener du deg forover til dekket nesten berører nesen din; og når bakenden stiger, lener du deg bakover. Dette er vel og bra i en time eller to; men du kan ikke balansere i en uke.

George sa:

«La oss dra oppover elven.»

Han sa at vi ville få frisk luft, mosjon og ro; de stadig skiftende omgivelsene ville holde hjernene våre beskjeftiget (også den smulen Harris hadde); og det harde arbeidet ville gi oss god appetitt og få oss til å sove godt.

Harris sa at han ikke syntes George burde gjøre noe som kunne bidra til å gjøre ham søvnigere enn han bestandig var, for det kunne være farlig. Han sa at han ikke riktig forsto hvordan George skulle kunne sove mer enn han gjorde nå, ettersom døgnet bare hadde tjuefire timer, sommer som vinter; men han mente at hvis han sov enda mer, kunne han like gjerne være død og dermed spare utgiftene til kost og losji.

Harris sa imidlertid at elven ville være akkurat hans kopp te. Jeg vet ikke hva en «kopp te» er (bortsett fra en til seks penny, som omfatter brød med smør og kake ad lib, og er billig til den prisen hvis du ikke har spist middag). Den ser imidlertid ut til å passe alle, og det tjener den til stor ære.

Det var min kopp te også, og både Harris og jeg sa at det var en god idé George hadde fått; og vi sa det i et tonefall som på en eller annen måte lot til å antyde at vi var overrasket over at George kunne komme med noe så fornuftig.

Den eneste som ikke lot seg begeistre av forslaget, var Montmorency. Han hadde aldri vært glad i elven, Montmorency.

«Det er vel og bra for dere karer», sier han; «dere liker det, men jeg gjør det ikke. Jeg har ingenting å ta meg til. Landskap er ikke min avdeling, og jeg røyker ikke. Hvis jeg ser en rotte, vil dere ikke stanse; og hvis jeg sovner, begynner dere å tulle med båten og skvulper meg over bord. Spør dere meg, er hele greia noe forbasket tull.»

Men vi var tre mot én, og forslaget ble vedtatt.

---