Troll­man­nen fra Oz

L. Frank Baum

Kapittel 1: Syklonen

Dorothy bodde midt ute på de store præriene i Kansas, sammen med onkel Henry, som var bonde, og tante Em, som var bondens kone. Huset deres var lite, for trevirket til å bygge det måtte fraktes mange engelske mil med vogn. Det hadde fire vegger, et gulv og et tak, som til sammen dannet ett rom; og i dette rommet sto en komfyr som så rusten ut, et skap til dekketøyet, et bord, tre eller fire stoler og sengene. Onkel Henry og tante Em hadde en stor seng i det ene hjørnet, og Dorothy en liten seng i et annet hjørne. Det var ikke noe loft, og heller ingen kjeller – bortsett fra et lite hull gravd i bakken, som ble kalt en stormkjeller, der familien kunne søke tilflukt hvis en av de store virvelstormene blåste opp, kraftig nok til å knuse enhver bygning på sin vei. Dit kom de gjennom en lem midt i gulvet, med en stige som førte ned i det lille, mørke hullet.

Når Dorothy sto i døråpningen og så seg rundt, kunne hun ikke se annet enn den store, grå prærien på alle kanter. Ikke et tre eller et hus brøt den vide, flate sletten som strakte seg til himmelranden i alle retninger. Solen hadde bakt den pløyde jorden til en grå masse, gjennomskåret av små sprekker. Ikke engang gresset var grønt, for solen hadde svidd tuppene på de lange stråene til de fikk den samme grå fargen som var å se overalt. En gang hadde huset vært malt, men solen hadde fått malingen til å boble, og regnet hadde vasket den bort, og nå var huset like matt og grått som alt annet.

Da tante Em flyttet dit, var hun en ung og pen kone. Solen og vinden hadde forandret henne også. De hadde tatt glansen fra øynene hennes og gjort dem alvorlige og grå; de hadde tatt rødfargen fra kinnene og leppene hennes, og de var også grå. Hun var tynn og avmagret og smilte aldri lenger. Da Dorothy, som var foreldreløs, først kom til henne, ble tante Em så forskrekket av barnets latter at hun skrek og presset hånden mot hjertet hver gang Dorothys muntre stemme nådde ørene hennes; og fremdeles så hun på den lille jenta og undret seg over at barnet kunne finne noe som helst å le av.

Onkel Henry lo aldri. Han arbeidet hardt fra morgen til kveld og visste ikke hva glede var. Han var også grå, fra det lange skjegget til de grove støvlene, og han så streng og alvorlig ut og snakket sjelden.

Det var Toto som fikk Dorothy til å le og hindret henne i å bli like grå som alt annet rundt henne. Toto var ikke grå; han var en liten svart hund med lang, silkemyk pels og små, svarte øyne som funklet muntert på hver side av den morsomme, vesle snuten hans. Toto lekte hele dagen, og Dorothy lekte med ham og var inderlig glad i ham.

Men i dag lekte de ikke. Onkel Henry satt på dørtrinnet og så engstelig opp på himmelen, som var enda gråere enn vanlig. Dorothy sto i døråpningen med Toto i armene og så også opp på himmelen. Tante Em vasket opp.

Fra langt borte i nord hørte de vinden klage lavt, og onkel Henry og Dorothy kunne se hvordan det lange gresset bøyde seg i bølger foran stormen som nærmet seg. Nå kom det en skarp plystring gjennom luften fra sør, og da de vendte blikket den veien, så de krusninger komme gjennom gresset fra den kanten også.

Plutselig reiste onkel Henry seg.

«Det kommer en tornado, Em», ropte han til kona. «Jeg går og ser til dyrene.» Så løp han mot skurene der kyrne og hestene sto.

Tante Em avbrøt arbeidet og kom bort til døren. Et eneste blikk viste henne at faren var like ved.

«Fort, Dorothy!» skrek hun. «Løp ned i kjelleren!»

Toto hoppet ut av armene til Dorothy og gjemte seg under sengen, og jenta gikk for å hente ham. Tante Em, som var svært redd, rev opp lemmen i gulvet og klatret ned stigen til det lille, mørke hullet. Dorothy fikk omsider tak i Toto og begynte å følge etter tanten sin. Da hun var halvveis gjennom rommet, kom det et voldsomt skrik fra vinden, og huset ristet så kraftig at hun mistet fotfestet og dumpet brått ned på gulvet.

Så skjedde det noe merkelig.

Huset snurret rundt to eller tre ganger og steg langsomt opp i luften. Dorothy følte det som om hun steg til værs i en ballong.

Vinden fra nord og vinden fra sør møttes der huset sto, og huset ble selve sentrum i tornadoen. I midten av en tornado er luften som regel stille, men det veldige vindtrykket mot huset fra alle kanter løftet det høyere og høyere, til det var helt øverst i tornadoen; og der ble det værende og ble båret mange, mange engelske mil av sted, like lett som du kunne bære en fjær.

Det var svært mørkt, og vinden ulte fryktelig rundt henne, men Dorothy merket at ferden var ganske behagelig. Etter de første omdreiningene følte hun det som om hun ble vugget varsomt, som et spedbarn i en vugge – bortsett fra én annen gang da huset krenget kraftig.

Toto likte det ikke. Han løp omkring i rommet, snart hit og snart dit, og bjeffet høyt; men Dorothy satt helt stille på gulvet og ventet for å se hva som ville skje.

En gang kom Toto for nær den åpne lemmen og falt ned i hullet; først trodde den lille jenta at hun hadde mistet ham. Men snart så hun at det ene øret hans stakk opp gjennom hullet, for det sterke lufttrykket holdt ham oppe, så han ikke kunne falle ned. Hun krøp bort til hullet, grep Toto i øret og dro ham inn i rommet igjen, og lukket så lemmen for at det ikke skulle skje flere uhell.

Time etter time gikk, og langsomt slapp skrekken taket i Dorothy; men hun følte seg ganske ensom, og vinden skrek så høyt rundt henne at hun nesten ble døv. Til å begynne med hadde hun lurt på om hun ville bli knust når huset falt ned igjen; men etter hvert som timene gikk uten at noe forferdelig skjedde, sluttet hun å bekymre seg og bestemte seg for å vente rolig og se hva fremtiden ville bringe. Til slutt krøp hun over det gyngende gulvet bort til sengen sin og la seg på den; og Toto fulgte etter og la seg ved siden av henne.

Til tross for at huset gynget og vinden klaget, lukket Dorothy snart øynene og falt i dyp søvn.

---