Skruen stram­mes

Henry James

Kapittel 1

Jeg husker hele begynnelsen som en rekke oppturer og nedturer, en liten vippelek mellom gode og vonde hjerteslag. Etter at jeg inne i byen hadde tatt mot til meg og imøtekommet hans bønn, hadde jeg i alle fall et par svært vonde dager – jeg begynte å tvile igjen, ja, var sikker på at jeg hadde gjort en feil. I denne sinnsstemningen tilbrakte jeg de lange timene i den humpende, gyngende diligensen som fraktet meg til stoppestedet der en vogn fra huset skulle hente meg. Jeg var blitt fortalt at denne skyssen var bestilt, og sent på juniettermiddagen fant jeg en rommelig leievogn som sto og ventet på meg. På kjøreturen ved denne tiden, på en nydelig dag og gjennom et landskap der sommerens sødme syntes å by meg vennlig velkommen, steg motet mitt igjen, og da vi svingte inn i alleen, kjente jeg en lettelse som trolig bare viste hvor langt det hadde sunket. Jeg hadde vel ventet meg, eller gruet meg for, noe så trist at det som møtte meg, ble en gledelig overraskelse. Som et særlig behagelig inntrykk husker jeg den brede, lyse fasaden med de åpne vinduene og friske gardinene og de to tjenestepikene som så ut; jeg husker plenen og de fargesterke blomstene og vognhjulenes knasing mot grusen og de tettstående trekronene som kornkråkene kretset og skrek over mot den gylne himmelen. Det hele hadde en storslagenhet som gjorde det til noe ganske annet enn mitt eget beskjedne hjem, og straks viste det seg en høflig kvinne i døren, med en liten jente ved hånden, og neide så pent for meg som om jeg hadde vært husets frue eller en fornem gjest. I Harley Street hadde jeg fått et mer beskjedent bilde av stedet, og når jeg nå tenkte tilbake på det, syntes jeg eieren var enda mer av en gentleman; det tydet på at jeg kanskje skulle få nyte godt av mer enn han hadde lovet.

Jeg opplevde ingen ny nedtur før neste dag, for møtet med den yngste av elevene mine bar meg triumferende gjennom timene som fulgte. Den lille jenta som fulgte mrs. Grose, forekom meg straks så inntagende at det måtte være et stort hell å skulle ha med henne å gjøre. Hun var det vakreste barnet jeg noensinne hadde sett, og siden undret jeg meg over at arbeidsgiveren min ikke hadde fortalt meg mer om henne. Jeg sov lite den natten – jeg var altfor opprømt; og også dette forundret meg, husker jeg, ble værende i meg og forsterket følelsen av hvor rundhåndet jeg ble behandlet. Det store, imponerende rommet, et av de beste i huset, den veldige sengen, nesten en paradeseng, syntes jeg, de fyldige, mønstrede draperiene og de høye speilene hvor jeg for første gang kunne se meg selv fra topp til tå – alt dette forekom meg, i likhet med den usedvanlige sjarmen til det lille barnet jeg hadde fått ansvaret for, å være noe jeg fikk på kjøpet. At jeg fra første stund skulle komme godt ut av det med mrs. Grose, var også noe jeg fikk på kjøpet; jeg er redd jeg hadde grublet en del over det forholdet underveis i diligensen. Det eneste ved disse første utsiktene som egentlig kunne ha fått meg til å vike tilbake igjen, var at det var så tydelig at hun var glad for å se meg. Før en halvtime var gått, skjønte jeg at hun – en trinn, enkel, lite pen, renslig og sunn kvinne – var så glad at hun rett og slett passet på å ikke vise det for mye. Allerede da undret jeg meg litt over hvorfor hun ikke ville vise det, og om jeg hadde tenkt nærmere over det, om jeg hadde fattet mistanke, kunne det selvsagt ha gjort meg urolig.

Men det var en trøst at ingen uro kunne knytte seg til et så saliggjørende syn som den lille jenta mi i all sin stråleglans; synet av hennes engleskjønnhet hadde trolig mer enn noe annet å gjøre med rastløsheten som flere ganger før morgenen fikk meg til å stå opp og vandre omkring på rommet mitt for å ta inn hele bildet og utsikten; for å se den svake sommerdemringen fra det åpne vinduet mitt, betrakte de delene av resten av huset jeg kunne skimte, og, mens de første fuglene begynte å kvitre i det svinnende halvmørket, høre etter om en lyd eller to jeg mente å ha hørt, kom igjen – mindre naturlige lyder som ikke kom utenfra, men innenfra. Det hadde vært et øyeblikk da jeg trodde jeg kjente igjen et barneskrik, svakt og langt borte; et annet da jeg så vidt merket at jeg fór sammen, som om et lett skritt gikk forbi døren min. Men disse innbilningene var ikke tydeligere enn at jeg kunne slå dem fra meg, og det er bare i lyset – eller snarere i mørket – fra andre og senere hendelser at de nå vender tilbake til meg. Å passe på, undervise, «forme» lille Flora ville helt åpenbart legge grunnen til et lykkelig og nyttig liv. Vi var blitt enige nede om at hun etter denne første natten som en selvfølge skulle sove hos meg; den lille, hvite sengen hennes sto allerede klar på rommet mitt til det formålet. Jeg hadde påtatt meg hele omsorgen for henne, og hun var blitt hos mrs. Grose bare denne siste gangen, av hensyn til at jeg selvsagt ennå var fremmed, og til hennes naturlige skyhet. Til tross for denne skyheten – som barnet selv, på den besynderligste måte, hadde forholdt seg helt åpent og frimodig til, idet hun uten det minste tegn til sjenanse, ja, med den dype, milde sinnsroen hos et av Rafaels hellige spedbarn, hadde latt oss snakke om den og tillegge henne den og latt den avgjøre hva vi skulle gjøre – var jeg helt sikker på at hun snart ville like meg. Noe av det jeg allerede likte mrs. Grose selv for, var gleden jeg kunne se at hun følte over min beundring og undring der jeg satt til kveldsmat ved fire høye lys og spiste brød og melk med eleven min, som satt i en høy stol med smekke på og strålte mot meg mellom lysene. Det var naturligvis ting vi med Flora til stede bare kunne formidle til hverandre gjennom storøyde, tilfredse blikk, gjennom dunkle hentydninger og omsvøp.

«Og den lille gutten – ligner han på henne? Er han også så rent usedvanlig?»

Man ville jo ikke smigre et barn. «Å, frøken, helt usedvanlig. Hvis De liker henne her!» – og der sto hun med en tallerken i hånden og strålte mot følgesvenninnen vår, som så fra den ene til den andre av oss med fredfulle, himmelske øyne som ikke rommet noe som kunne få oss til å holde igjen.

«Ja, hvis jeg gjør det –?»

«De kommer til å bli betatt av den lille gentlemannen!»

«Ja, det er vel derfor jeg er kommet – for å bli betatt. Men jeg er redd», husker jeg at jeg følte trang til å føye til, «for at jeg nokså lett blir betatt. Jeg ble betatt i London!»

Jeg kan ennå se for meg det brede ansiktet til mrs. Grose da hun tok dette inn. «I Harley Street?»

«I Harley Street.»

«Ja, frøken, De er ikke den første – og De blir ikke den siste.»

«Å, jeg gjør ikke krav på», kunne jeg si leende, «å være den eneste. Den andre eleven min kommer i alle fall tilbake i morgen, slik jeg har forstått det?»

«Ikke i morgen – fredag, frøken. Han kommer med diligensen, slik De gjorde, under konduktørens tilsyn, og skal hentes med den samme vognen.»

Jeg sa straks at det derfor ville være både riktig og hyggelig og vennlig av meg å stå og vente på ham sammen med lillesøsteren hans når diligensen kom; mrs. Grose sluttet seg så hjertelig til denne tanken at jeg på et eller annet vis tok væremåten hennes som et slags beroligende løfte – som aldri ble gjort til skamme, gudskjelov! – om at vi skulle være helt enige i alle spørsmål. Å, så glad hun var for at jeg var der!

Det jeg følte neste dag, var vel ingenting som med rimelighet kunne kalles et tilbakeslag etter gleden ved ankomsten; det var trolig høyst en lett beklemmelse som kom av at jeg fikk et mer fullstendig inntrykk av de nye omgivelsenes dimensjoner mens jeg gikk omkring i dem, så opp på dem, tok dem inn. De hadde så å si en utstrekning og en tyngde jeg ikke hadde vært forberedt på, og stilt overfor dem kjente jeg meg på ny både litt redd og litt stolt. I denne uroen ble undervisningen utvilsomt noe forsinket; jeg tenkte at min første plikt var å få barnet til å føle at hun kjente meg, med de varsomste midlene jeg kunne finne på. Jeg tilbrakte dagen utendørs med henne; til hennes store tilfredshet avtalte vi at det var hun, og bare hun, som skulle få vise meg stedet. Hun viste meg det skritt for skritt og rom for rom og hemmelighet for hemmelighet, med pussig, herlig barneprat om det hele, og resultatet var at vi etter en halvtime var blitt de aller beste venner. Så ung hun var, ble jeg under hele den lille omvisningen vår slått av hennes trygghet og mot, av hvordan morgenmusikken hennes, lysten til å fortelle meg så mange flere ting enn hun spurte om, klang ut og førte meg videre gjennom tomme værelser og dystre korridorer, i krokete trapper som fikk meg til å nøle, og selv på toppen av et gammelt, firkantet tårn med skoldehull, der jeg ble svimmel. Jeg har ikke sett Bly siden den dagen jeg forlot det, og jeg vil tro at det for mine eldre og mer erfarne øyne nå ville fortone seg beskjedent nok. Men mens den lille veiviseren min med sitt gylne hår og sin blå kjole danset foran meg rundt hjørnene og trippet gjennom gangene, var det et eventyrslott jeg så, bebodd av en rosenrød alv, et slikt sted som på et eller annet vis, til den unge fantasiens fornøyelse, ville få både fortellingsbøker og eventyr til å blekne fullstendig. Var det ikke bare en fortellingsbok jeg hadde duppet av og drømt over? Nei; det var et stort, stygt, alderdommelig, men bekvemt hus med enkelte trekk fra en enda eldre bygning som var halvt erstattet og halvt tatt i bruk, og jeg syntes vi var nesten like fortapt der som en håndfull passasjerer på et stort skip som drev av sted. Ja, merkelig nok var det jeg som sto ved roret!

---