Mannen som var Torsdag

G. K. Chesterton

Kapittel 1: De to dikterne i Saffron Park

Forstaden Saffron Park lå på Londons solnedgangsside, rød og forrevet som en sky i solnedgangen. Den var oppført i skarprød tegl tvers igjennom; silhuetten var fantasifull, og selv grunnplanen var vill. Den var blitt til i et anfall hos en byggspekulant med et svakt anstrøk av kunstsans, som snart kalte arkitekturen elisabetansk og snart dronning Anne-stil, tilsynelatende i den tro at de to monarkene var én og samme person. Stedet ble med en viss rett beskrevet som en kunstnerkoloni, selv om det aldri i noen påviselig forstand frembrakte kunst. Men selv om det var noe svevende over stedets krav på å være et intellektuelt sentrum, var kravet på å være et hyggelig sted helt udiskutabelt. Den fremmede som for første gang så de snurrige røde husene, kunne ikke tenke på annet enn hvor besynderlig formet folk måtte være for å passe inn i dem. Og da han møtte folkene, ble han heller ikke skuffet på det punktet. Stedet var ikke bare hyggelig, men fullkomment, bare han først kunne betrakte det som en drøm snarere enn et bedrag. Selv om folkene ikke var «kunstnere», var helheten likevel kunstnerisk. Den unge mannen med det lange, rødbrune håret og det frekke ansiktet – den unge mannen var egentlig ingen dikter; men et dikt var han utvilsomt. Den gamle herren med det ville, hvite skjegget og den ville, hvite hatten – den ærverdige bløffmakeren var egentlig ingen filosof; men i det minste fikk han andre til å filosofere. Den vitenskapelige herren med det skallede, eggformede hodet og den nakne fuglehalsen hadde ingen egentlig rett til den vitenskapelige minen han anla. Han hadde ikke oppdaget noe nytt innen biologien; men hvilken biologisk skapning kunne han ha oppdaget som var mer besynderlig enn han selv? Slik, og bare slik, måtte man rettelig se hele stedet; det måtte ikke først og fremst betraktes som et verksted for kunstnere, men som et skjørt, men fullendt kunstverk. En mann som trådte inn i dette sosiale miljøet, følte det som om han hadde trådt inn i en diktet komedie.

Denne tiltalende uvirkeligheten la seg over stedet særlig ved mørkets frembrudd, når de ekstravagante takene sto mørke mot kveldsrøden og hele den vanvittige landsbyen virket like løsrevet som en drivende sky. Dette gjaldt i enda høyere grad de mange kveldene det var fest på stedet, når de små hagene ofte var opplyst og de store kinesiske papirlyktene glødet i dvergtrærne som en slags vill og monstrøs frukt. Og sterkest av alt var det en bestemt kveld, som ennå vagt huskes på stedet, og som hadde dikteren med det rødbrune håret som helt. Det var på ingen måte den eneste kvelden han var helten. Mangen en kveld kunne forbipasserende ved den lille bakhagen hans høre den høye, belærende stemmen hans dosere for menn og særlig for kvinner. Kvinnenes holdning ved slike anledninger var i sannhet et av stedets paradokser. De fleste kvinnene var av den typen man noe svevende kalte frigjorte, og ga uttrykk for en viss motstand mot mannens overherredømme. Likevel viste disse nye kvinnene alltid en mann den overdådige æresbevisningen som ingen vanlig kvinne noensinne viser ham: å lytte mens han snakker. Og mr. Lucian Gregory, den rødhårede dikteren, var virkelig (i en viss forstand) en mann det var verdt å høre på, selv om man bare lo til slutt. Han fremsatte de gamle flosklene om kunstens lovløshet og lovløshetens kunst med en viss frekk friskhet som i det minste ga en kortvarig glede. Det slående, besynderlige ved utseendet hans hjalp ham et stykke på vei, og dette visste han, som det heter, å utnytte til fulle. Det mørkerøde håret hans, med skill på midten, var bokstavelig talt som en kvinnes, og slynget seg i de langsomme krøllene til en jomfru på et prerafaelittisk bilde. Men ut av denne nesten hellige ovalen skjøt ansiktet hans brått frem, bredt og brutalt, med haken stukket frem og en cockneys forakt i uttrykket. Denne kombinasjonen virket både pirrende og skremmende på nervene hos en nevrotisk befolkning. Han virket som en vandrende blasfemi, en blanding av engel og ape.

Om man ikke husker denne kvelden for noe annet, vil man på stedet huske den for den merkelige solnedgangen. Det så ut som verdens ende. Hele himmelen syntes å være dekket av en lysende og håndgripelig fjærdrakt; man kunne bare si at himmelen var full av fjær, fjær som nesten strøk en over ansiktet. Over det meste av hvelvingen var de grå, med de underligste skjær av fiolett og mauve og unaturlige rosa eller blekgrønne toner; men mot vest ble det hele ubeskrivelig, gjennomsiktig og lidenskapelig, og de siste rødglødende fjærene dekket solen som noe for skjønt til å bli sett. Det hele lå så tett rundt jorden at det ikke uttrykte annet enn en voldsom hemmelighetsfullhet. Selve den høyeste himmel syntes å være en hemmelighet. Den uttrykte denne praktfulle litenheten som er lokalpatriotismens sjel. Selve himmelen virket liten.

Som jeg sa, finnes det innbyggere som kanskje husker kvelden om så bare på grunn av denne trykkende himmelen. Andre husker den kanskje fordi den markerte første gang Saffron Parks andre dikter viste seg der. Lenge hadde den rødhårede revolusjonære hersket uten rival; det var denne kvelden med solnedgangen at ensomheten hans brått tok slutt. Den nye dikteren, som presenterte seg med navnet Gabriel Syme, var en dødelig med et svært mildt ytre, lyst, spisst skjegg og blekgult hår. Men etter hvert fikk man inntrykk av at han ikke var så saktmodig som han så ut. Han markerte sin entré ved å være uenig med den etablerte dikteren Gregory om selve poesiens vesen. Han sa at han (Syme) var lovens dikter, ordenens dikter; ja, han sa at han var respektabilitetens dikter. Så alle i Saffron Park så på ham som om han nettopp hadde falt ut av den umulige himmelen.

Mr. Lucian Gregory, den anarkiske dikteren, satte faktisk de to hendelsene i forbindelse med hverandre.

«Det kan godt være», sa han, brått lyrisk som han kunne bli, «det kan godt være på en slik natt med skyer og grusomme farger at et slikt jærtegn som en respektabel dikter fødes på jorden. Du sier at du er lovens dikter; jeg sier at du er en selvmotsigelse. Jeg undrer meg bare over at det ikke var kometer og jordskjelv den natten du viste deg i denne hagen.»

Mannen med de saktmodige blå øynene og det bleke, spisse skjegget utholdt denne tordenen med en viss underdanig høytidelighet. Den tredje i gruppen, Gregorys søster Rosamond, som hadde de samme røde flettene som broren, men et vennligere ansikt under dem, lo med den blandingen av beundring og misbilligelse hun vanligvis viste familiens orakel.

Gregory fortsatte med talerens høystemte godlynne.

«En kunstner er det samme som en anarkist», ropte han. «Du kan bytte om på ordene hvor som helst. En anarkist er en kunstner. Mannen som kaster en bombe, er en kunstner, fordi han foretrekker ett stort øyeblikk fremfor alt annet. Han ser hvor mye mer verdifullt ett blaff av flammende lys, ett drønn av fullkommen torden er enn noen få uformelige politimenns helt alminnelige kropper. En kunstner setter seg ut over alle regjeringer, avskaffer alle konvensjoner. Dikteren finner bare glede i uorden. Var det ikke slik, ville det mest poetiske i verden være undergrunnsbanen.»

«Det er den også», sa mr. Syme.

«Tøv!» sa Gregory, som var svært rasjonell når andre forsøkte seg på paradokser. «Hvorfor ser alle kontoristene og anleggsarbeiderne på togene så triste og trette ut, så svært triste og trette? Jeg skal si deg det. Det er fordi de vet at toget går dit det skal. Det er fordi de vet at uansett hvilket sted de har kjøpt billett til, er det dit de vil komme. Det er fordi de vet at når de har passert Sloane Square, må neste stasjon være Victoria, og ikke noe annet enn Victoria. Å, den ville henrykkelsen deres! Å, øynene deres som stjerner og sjelene igjen i Eden, om neste stasjon uforklarlig nok var Baker Street!»

«Det er du som er upoetisk», svarte dikteren Syme. «Hvis det du sier om kontorister, er sant, kan de bare være like prosaiske som poesien din. Det sjeldne og merkelige er å treffe målet; det grove og opplagte er å bomme. Vi føler at det er episk når mennesket med én vill pil treffer en fjern fugl. Er det ikke også episk når mennesket med ett vilt lokomotiv treffer en fjern stasjon? Kaos er kjedelig; for i kaos kunne toget riktignok gå hvor som helst, til Baker Street eller til Bagdad. Men mennesket er en magiker, og hele magien består i dette, at han faktisk sier Victoria, og se! Det er Victoria. Nei, ta du bøkene dine med bare poesi og prosa; la meg lese en rutetabell med tårer av stolthet. Ta du din Byron, som foreviger menneskets nederlag; gi meg Bradshaw, som foreviger dets seire. Gi meg Bradshaw, sier jeg!»

«Må du gå?» spurte Gregory sarkastisk.

«Jeg sier deg», fortsatte Syme lidenskapelig, «at hver gang et tog kommer inn, føler jeg at det har brutt seg forbi beleirernes kanonbatterier, og at mennesket har vunnet et slag mot kaos. Du sier med forakt at når man har forlatt Sloane Square, må man komme til Victoria. Jeg sier at man kunne gjøre tusen ting i stedet, og at hver gang jeg faktisk kommer dit, har jeg følelsen av å ha sluppet unna med et nødskrik. Og når jeg hører konduktøren rope ordet ‘Victoria’, er det ikke et meningsløst ord. For meg er det ropet fra en herold som forkynner en erobring. For meg er det virkelig ‘Victoria’; det er Adams seier.»

Gregory vugget på sitt tunge, røde hode med et langsomt og sørgmodig smil.

«Og selv da», sa han, «stiller vi diktere alltid spørsmålet: ‘Og hva er Victoria nå som du er kommet dit?’ Du tror Victoria er som det nye Jerusalem. Vi vet at det nye Jerusalem bare vil være som Victoria. Ja, dikteren vil være misfornøyd selv i himmelens gater. Dikteren er alltid i opprør.»

«Der har vi det igjen», sa Syme irritert. «Hva er det som er poetisk ved å være i opprør? Du kunne like gjerne si at det er poetisk å være sjøsyk. Å kaste opp er et opprør. Både det å kaste opp og det å gjøre opprør kan være sunt i visse fortvilte situasjoner; men jeg kan for mitt bare liv ikke se hvorfor det er poetisk. Opprør i og for seg er – opprørende. Det er bare oppkast.»

Jenta krympet seg et øyeblikk ved det ubehagelige ordet, men Syme var for opphisset til å ense henne.

«Det poetiske er at ting går som de skal!» ropte han. «Fordøyelsen vår, for eksempel, som fungerer som den skal, hellig og stille – det er grunnlaget for all poesi. Ja, det mest poetiske, mer poetisk enn blomstene, mer poetisk enn stjernene – det mest poetiske i verden er ikke å kaste opp.»

«Ærlig talt», sa Gregory overlegent, «de eksemplene du velger –»

«Unnskyld», sa Syme bistert, «jeg glemte at vi hadde avskaffet alle konvensjoner.»

For første gang fikk Gregory en rød flekk i pannen.

«Du venter vel ikke», sa han, «at jeg skal revolusjonere samfunnet her på plenen?»

Syme så ham rett inn i øynene og smilte søtt.

«Nei, det gjør jeg ikke», sa han, «men jeg antar at hvis du mente alvor med anarkismen din, ville du gjøre nettopp det.»

Gregorys store okseøyne blunket plutselig som hos en sint løve, og man kunne nesten innbille seg at den røde manken reiste seg.

«Du tror altså ikke», sa han med faretruende stemme, «at jeg mener alvor med anarkismen min?»

«Unnskyld?» sa Syme.

«Mener jeg ikke alvor med anarkismen min?» ropte Gregory med knyttede never.

«Min kjære venn!» sa Syme og ruslet bort.

Til sin overraskelse, men også med en underlig glede, oppdaget han at Rosamond Gregory fremdeles var ved hans side.

«Mr. Syme», sa hun, «folk som snakker slik som du og broren min, mener de ofte det de sier? Mener du det du sier nå?»

Syme smilte.

«Gjør du det?» spurte han.

«Hva mener du?» spurte jenta med alvorlige øyne.

«Min kjære miss Gregory», sa Syme mildt, «det finnes mange slags oppriktighet og uoppriktighet. Når du sier ‘takk’ for saltet, mener du det du sier? Nei. Når du sier ‘jorden er rund’, mener du det du sier? Nei. Det er sant, men du mener det ikke. Nå hender det at en mann som broren din virkelig finner noe han mener. Det er kanskje bare en halv sannhet, en kvart sannhet, en tiendedels sannhet; men da sier han mer enn han mener – rett og slett fordi han mener det så sterkt.»

Hun så på ham under rette bryn; ansiktet var alvorlig og åpent, og over det hadde det falt en skygge av den instinktive ansvarsfølelsen som finnes i dypet av selv den mest lettsindige kvinne, den moderlige vaktsomheten som er like gammel som verden.

«Er han virkelig anarkist, da?» spurte hun.

«Bare i den forstand jeg snakker om», svarte Syme, «eller, om du heller vil, i den uforstand.»

Hun trakk de brede brynene sammen og sa brått –

«Han ville vel ikke virkelig bruke – bomber eller den slags?»

Syme brøt ut i en rungende latter som virket for stor for den spinkle og noe dandyaktige skikkelsen hans.

«Herregud, nei!» sa han. «Slikt må gjøres anonymt.»

Og da løftet også hennes munnviker seg til et smil, og hun tenkte med glede både på hvor latterlig Gregory var, og på at han var trygg.

Syme ruslet sammen med henne bort til en sitteplass i hjørnet av hagen og fortsatte å øse ut sine meninger. For han var en oppriktig mann, og til tross for de fine faktene og manerene var han i bunn og grunn ydmyk. Og det er alltid den ydmyke som snakker for mye; den stolte vokter for nøye på seg selv. Han forsvarte respektabiliteten med voldsomhet og overdrivelser. Han ble lidenskapelig når han lovpriste ryddighet og sømmelighet. Hele tiden duftet det av syrin omkring ham. En gang hørte han, svært svakt, en lirekasse begynne å spille i en fjern gate, og det forekom ham at de heroiske ordene hans gikk i takt med en ørliten melodi fra et sted under eller bortenfor verden.

Han stirret på jentas røde hår og morede ansikt mens han snakket i det som syntes å være noen få minutter; så reiste han seg, med den tanken at gruppene på et slikt sted burde blande seg med hverandre. Til sin forbauselse oppdaget han at hele hagen var tom. Alle hadde for lengst gått, og selv gikk han etter en nokså hastig unnskyldning. Han gikk derfra med en følelse av å ha champagne i hodet, en følelse han senere ikke kunne forklare. I de ville begivenhetene som skulle følge, hadde denne jenta ingen del i det hele tatt; han så henne ikke igjen før hele historien hans var over. Og likevel vendte hun på et ubeskrivelig vis stadig tilbake som et motiv i musikken gjennom alle de vanvittige eventyrene han senere opplevde, og prakten i det underlige håret hennes gikk som en rød tråd gjennom disse nattens mørke og dårlig tegnede billedtepper. For det som fulgte, var så usannsynlig at det godt kunne ha vært en drøm.

Da Syme kom ut i den stjernebelyste gaten, virket den i første øyeblikk tom. Så innså han (på en eller annen underlig måte) at stillheten snarere var en levende stillhet enn en død. Like utenfor døren sto en gatelykt som forgylte bladene på treet som bøyde seg ut over gjerdet bak ham. Omtrent en fot fra lyktestolpen sto en skikkelse nesten like stiv og ubevegelig som lyktestolpen selv. Den høye hatten og den lange diplomatfrakken var svarte; ansiktet lå i en skarp skygge og var nesten like mørkt. Bare en rand av flammende hår mot lyset, og dessuten noe aggressivt i kroppsholdningen, røpet at det var dikteren Gregory. Han minnet litt om en maskert leiemorder som ventet på fienden sin med sverdet i hånden.

Han hilste litt nølende, og Syme besvarte hilsenen noe mer formelt.

«Jeg sto og ventet på deg», sa Gregory. «Kan jeg få snakke med deg et øyeblikk?»

«Gjerne. Om hva?» spurte Syme i en slags matt undring.

Gregory slo ut med stokken mot lyktestolpen, og så mot treet. «Om dette og dette», ropte han, «om orden og anarki. Der har du den dyrebare ordenen din, den magre jernlykten, stygg og gold; og der har du anarkiet: rikt og levende, det formerer seg selv – der har du anarkiet, strålende i grønt og gull.»

«Likevel», svarte Syme tålmodig, «er det akkurat nå bare i lyset fra lykten at du ser treet. Jeg lurer på når du noen gang skulle få se lykten i lyset fra treet.» Etter en pause sa han: «Men får jeg spørre om du har stått her ute i mørket bare for å gjenoppta den lille diskusjonen vår?»

«Nei», ropte Gregory med en røst som runget nedover gaten, «jeg sto ikke her for å gjenoppta diskusjonen vår, men for å avslutte den for alltid.»

Stillheten senket seg igjen, og enda Syme ikke forsto noe, lyttet han instinktivt etter noe alvorlig. Gregory tok til orde med glatt stemme og et nokså forvirrende smil.

«Mr. Syme», sa han, «i kveld klarte du noe nokså bemerkelsesverdig. Du gjorde noe med meg som ingen mann født av en kvinne noen gang har klart før.»

«Jaså!»

«Nå husker jeg det», fortsatte Gregory ettertenksomt, «én annen har klart det. Kapteinen på en dampbåt med billettpris på en penny (om jeg husker rett) i Southend. Du har irritert meg.»

«Det er jeg svært lei for», svarte Syme alvorlig.

«Jeg er redd mitt raseri og din fornærmelse er for rystende til å kunne viskes ut selv med en unnskyldning», sa Gregory helt rolig. «Ingen duell kunne viske det ut. Om jeg slo deg i hjel, kunne jeg ikke viske det ut. Det finnes bare én måte å utslette den fornærmelsen på, og det er den veien jeg velger. Jeg skal, selv om det kan koste meg liv og ære, bevise for deg at du tok feil i det du sa.»

«I det jeg sa?»

«Du sa at jeg ikke mente alvor med anarkismen min.»

«Det finnes grader av alvor», svarte Syme. «Jeg har aldri tvilt på at du var helt oppriktig i den forstand at du syntes det du sa, var vel verdt å si, at du mente et paradoks kunne åpne folks øyne for en oversett sannhet.»

Gregory stirret på ham, ufravendt og forpint.

«Og det er bare i den forstand», spurte han, «at du tror jeg mener alvor? Du tror jeg er en flâneur som av og til slipper fra seg sannheter. Du tror ikke jeg mener alvor i en dypere, mer dødbringende forstand.»

Syme slo stokken voldsomt mot gatesteinene.

«Alvorlig!» ropte han. «Herregud! Er denne gaten alvorlig? Er disse fordømte kinesiske papirlyktene alvorlige? Er hele sulamitten alvorlig? Man kommer hit og prater en hel masse tøv, og kanskje noe fornuftig også, men jeg ville ikke ha høye tanker om en mann som ikke hadde noe i bakgrunnen av livet sitt som var mer alvorlig enn alt dette pratet – noe mer alvorlig, enten det var religion eller bare drikking.»

«Godt», sa Gregory, og ansiktet hans mørknet, «du skal få se noe mer alvorlig enn både drikking og religion.»

Syme ble stående og vente med sitt vanlige milde uttrykk til Gregory igjen åpnet munnen.

«Du snakket nettopp om å ha en religion. Er det virkelig sant at du har en?»

«Å», sa Syme med et strålende smil, «vi er alle katolikker nå.»

«Kan jeg da be deg sverge ved hvilke guder eller helgener din religion enn rommer, at du ikke vil røpe det jeg nå skal fortelle deg, for noen sønn av Adam, og særlig ikke for politiet? Vil du sverge på det! Hvis du vil påta deg denne fryktelige forsakelsen, hvis du vil gå med på å tynge sjelen din med et løfte du aldri burde avlegge, og en viten du aldri burde drømme om, skal jeg til gjengjeld love deg –»

«Hva vil du love meg til gjengjeld?» spurte Syme da den andre gjorde en pause.

«Jeg vil love deg en svært underholdende kveld.» Syme tok plutselig av seg hatten.

«Tilbudet ditt», sa han, «er altfor idiotisk til å kunne avslås. Du sier at en dikter alltid er en anarkist. Jeg er uenig; men jeg håper i det minste at han alltid er en sportsmann. Tillat meg, her og nå, å sverge som kristen og love som en god kamerat og kunstnerkollega at jeg ikke vil melde noe av dette, hva det enn er, til politiet. Og nå, i Colney Hatchs navn, hva er det?»

«Jeg tror», sa Gregory rolig og uten sammenheng med spørsmålet, «at vi skal praie en drosje.»

Han plystret to lange støt, og en hansomdrosje kom skranglende nedover veien. De to steg inn i den i taushet. Gregory oppga gjennom takluken adressen til en lite kjent pub på elvebredden i Chiswick. Drosjen for av gårde igjen, og i den forlot disse to fantastene sin fantastiske by.

---