Silke­svar­ten

Anna Sewell

Kapittel 1: Mitt første hjem

Det første stedet jeg husker godt, var en stor, trivelig eng med en dam der vannet var klart. Noen trær lente seg ut over dammen og ga skygge, og i den dype enden vokste det siv og vannliljer. På den ene siden så vi over hekken og inn på en pløyd åker, og på den andre så vi over en grind mot huset til husbonden vår, som lå ved veikanten; øverst på engen var det et granholt, og nederst rant en bekk under en bratt, overhengende skrent.

Da jeg var liten, levde jeg av melken til mor, for jeg kunne ikke spise gress. Om dagen løp jeg ved siden av henne, og om natten la jeg meg tett inntil henne. Når det var varmt, pleide vi å stå ved dammen i skyggen av trærne, og når det var kaldt, hadde vi et godt og varmt skur i nærheten av holtet.

Så snart jeg var gammel nok til å spise gress, begynte mor å dra ut på arbeid om dagen og komme tilbake om kvelden.

Det var seks unghester på engen foruten meg; de var eldre enn jeg; noen var nesten like store som fullvoksne hester. Jeg pleide å løpe sammen med dem og hadde det veldig moro; vi galopperte alle sammen rundt og rundt på jordet, så fort vi kunne. Noen ganger gikk leken nokså voldsomt for seg, for de bet og sparket ofte i tillegg til å galoppere.

En dag da det var mye sparking, vrinsket mor for å kalle meg til seg, og så sa hun:

«Jeg vil at du skal høre godt etter på det jeg nå skal si deg. Unghestene som bor her, er svært greie unghester, men de er kjerrehester, og de har naturligvis ikke lært gode manerer. Du har fått en god oppdragelse og er av god byrd; faren din har et stort navn her på egnen, og bestefaren din vant pokalen ved veddeløpene i Newmarket to forskjellige år; bestemoren din var den mest godlynte hesten jeg noen gang har kjent, og jeg tror aldri du har sett meg sparke eller bite. Jeg håper du vil vokse opp og bli mild og god og aldri lære deg dårlige vaner; gjør arbeidet ditt med god vilje, løft beina godt når du traver, og bit eller spark aldri, ikke engang i lek.»

Jeg har aldri glemt mors råd; jeg visste at hun var en klok gammel hest, og husbonden vår satte henne høyt. Hun het Duchess, men han kalte henne ofte Pet.

Husbonden vår var en god og snill mann. Han ga oss godt fôr, godt husrom og vennlige ord; han snakket like vennlig til oss som til de små barna sine. Vi var alle glade i ham, og mor elsket ham høyt. Når hun så ham ved grinden, vrinsket hun av glede og travet bort til ham. Han klappet og strøk henne og sa: «Nå, gamle Pet, hvordan har din lille Darkie det?» Jeg var matt svart, så han kalte meg Darkie; så ga han meg et stykke brød, som smakte veldig godt, og av og til hadde han med seg en gulrot til mor. Alle hestene kom bort til ham, men jeg tror vi var yndlingene hans. På markedsdagene trakk mor ham alltid til byen i en lett gigg.

En ploggutt som het Dick, kom av og til inn på jordet vårt for å plukke bjørnebær i hekken. Når han hadde spist så mye han ville, moret han seg, som han kalte det, med å kaste steiner og pinner på unghestene for å få dem til å galoppere. Vi brydde oss ikke stort om ham, for vi kunne galoppere unna; men av og til traff en stein oss, og det gjorde vondt.

En dag holdt han på med denne leken uten å vite at husbonden var på jordet ved siden av; men der var han og så på det som foregikk; på et blunk hoppet han over hekken, grep Dick i armen og ga ham en så kraftig ørefik at gutten brølte av smerte og overraskelse. Så snart vi så husbonden, travet vi nærmere for å se hva som skjedde.

«Slemme gutt!» sa han. «Slemme gutt! Tenk å jage unghestene. Dette er verken første eller andre gang, men det skal bli den siste. Her – ta pengene dine og gå hjem; jeg vil ikke ha deg på gården min igjen.» Dermed så vi aldri Dick mer. Gamle Daniel, mannen som stelte hestene, var like mild som husbonden vår, så vi hadde det godt.

---