En liten prin­ses­se

Frances Hodgson Burnett

Kapittel 1: Sara

En mørk vinterdag, da den gule tåken hang så tett og tung i Londons gater at lyktene var tent og butikkvinduene strålte av gasslys slik de gjør om natten, satt en liten jente med et eiendommelig utseende i en leievogn sammen med faren sin og ble kjørt nokså langsomt gjennom de store hovedgatene.

Hun satt med føttene trukket opp under seg og lente seg mot faren, som holdt armen rundt henne, mens hun stirret ut av vinduet på menneskene som passerte, med en underlig, gammelklok ettertenksomhet i de store øynene.

Hun var så liten at man ikke ventet å se et slikt uttrykk i det lille ansiktet hennes. Det ville ha fått selv en tolvåring til å se gammel ut, og Sara Crewe var bare sju. Men sannheten var at hun bestandig gikk og drømte og tenkte underlige ting, og selv kunne hun ikke huske noen tid da hun ikke hadde grublet over voksne mennesker og den verdenen de hørte til i. Hun følte det som om hun hadde levd lenge, lenge.

Akkurat nå tenkte hun tilbake på sjøreisen hun nettopp hadde gjort fra Bombay sammen med faren, kaptein Crewe. Hun tenkte på det store skipet, på laskarene som lydløst gikk frem og tilbake om bord, på barna som lekte omkring på det varme dekket, og på noen unge offisersfruer som hadde pleid å prøve å få henne til å snakke med dem, og som lo av det hun sa.

Mest av alt tenkte hun på hvor underlig det var at man først var i India i brennende sol, så midt ute på havet og deretter kjørte i et fremmed kjøretøy gjennom fremmede gater der dagen var like mørk som natten. Hun syntes dette var så gåtefullt at hun rykket nærmere faren.

«Pappa», sa hun med en lav, hemmelighetsfull liten stemme som nesten var en hvisken, «pappa.»

«Hva er det, elskling?» svarte kaptein Crewe, trakk henne tettere inntil seg og så ned i ansiktet hennes. «Hva tenker Sara på?»

«Er det dette som er stedet?» hvisket Sara og krøp enda tettere inntil ham. «Er det det, pappa?»

«Ja, lille Sara, det er det. Nå er vi endelig fremme.» Og selv om hun bare var sju år, visste hun at han var lei seg da han sa det.

Hun syntes det var mange år siden han hadde begynt å forberede henne på «stedet», som hun alltid kalte det. Moren hennes hadde dødd da hun ble født, så hun hadde aldri kjent eller savnet henne. Den unge, kjekke, rike faren hennes, som var så øm mot henne, virket som den eneste slektningen hun hadde i verden. De hadde alltid lekt sammen og vært glade i hverandre. At han var rik, visste hun bare fordi hun hadde hørt folk si det når de trodde hun ikke lyttet, og hun hadde også hørt dem si at når hun ble stor, ville hun også bli rik. Hun visste ikke alt det innebar å være rik. Hun hadde alltid bodd i en vakker bungalow og var vant til å se mange tjenere som hilste henne med salaam, kalte henne «Missee Sahib» og lot henne få viljen sin i alt. Hun hadde hatt leker og kjæledyr og en ayah som forgudet henne, og etter hvert hadde hun lært at folk som var rike, hadde slike ting. Men det var også alt hun visste om det.

I sitt korte liv hadde hun bare hatt én bekymring, og det var «stedet» hun en dag skulle bli tatt med til. Klimaet i India var svært usunt for barn, og så snart det lot seg gjøre, ble de sendt derfra – som regel til England og på skole. Hun hadde sett andre barn reise bort og hørt fedrene og mødrene deres snakke om brevene de fikk fra dem. Hun hadde visst at hun også ville bli nødt til å dra, og selv om farens fortellinger om sjøreisen og det nye landet iblant hadde fristet henne, hadde tanken på at han ikke kunne bli hos henne, gjort henne urolig.

«Kunne ikke du bli med meg til det stedet, pappa?» hadde hun spurt da hun var fem år. «Kunne ikke du også gå på skolen? Jeg skulle hjelpe deg med leksene.»

«Men du trenger ikke å bli der så veldig lenge, lille Sara», hadde han alltid sagt. «Du skal komme til et hyggelig hus der det er mange små jenter, og dere skal leke sammen, og jeg skal sende deg massevis av bøker, og du kommer til å vokse så fort at det vil føles som om det knapt har gått et år når du er stor nok og flink nok til å komme tilbake og ta deg av pappa.»

Det hadde hun likt å tenke på. Å føre hus for faren, ri sammen med ham og sitte ved bordenden når han holdt middagsselskaper, snakke med ham og lese bøkene hans – det var det hun helst ville av alt i verden, og hvis man måtte reise til «stedet» i England for å oppnå det, måtte hun bestemme seg for å dra. Hun brydde seg ikke særlig om andre små jenter, men hvis hun hadde rikelig med bøker, kunne hun trøste seg med dem. Hun likte bøker bedre enn noe annet og gikk faktisk bestandig og diktet opp fortellinger om vakre ting og fortalte dem til seg selv. Iblant hadde hun fortalt dem til faren, og han hadde likt dem like godt som hun.

«Vel, pappa», sa hun lavt, «er vi først her, må vi vel avfinne oss med det.»

Han lo av den gammelkloke måten hun snakket på og kysset henne. Selv hadde han slett ikke avfunnet seg med det, men han visste at han måtte holde det hemmelig. Den eiendommelige lille Sara hadde vært en så god kamerat for ham, og han følte at han kom til å bli en ensom kar når han vendte tilbake til India og gikk inn i bungalowen sin, vel vitende om at han ikke kunne vente å se den lille skikkelsen i hvit kjole komme ham i møte. Så holdt han armen tett om henne mens leievognen rullet inn på den store, triste plassen der huset de skulle til, lå.

Det var et stort, trist hus av teglstein, helt likt alle de andre i rekken, bortsett fra at det skinte en messingplate på ytterdøren, der følgende var inngravert med svarte bokstaver:

Miss Minchin,

Fornemt pikepensjonat for unge damer.

«Så er vi fremme, Sara», sa kaptein Crewe og gjorde stemmen så munter han kunne. Så løftet han henne ut av leievognen, og de gikk opp trappen og ringte på. Senere tenkte Sara ofte at huset på en eller annen måte var akkurat som miss Minchin. Det var respektabelt og velmøblert, men alt i det var stygt; selv lenestolene så ut til å ha harde knokler inni seg. I entreen var alt hardt og blankpusset – selv de røde kinnene i måneansiktet på den høye gulvklokken i hjørnet så strenge og lakkerte ut. Gulvet i salongen de ble vist inn i, var dekket av et rutete teppe, stolene var firkantede, og et tungt marmorur sto på den tunge kaminhyllen av marmor.

Idet hun satte seg i en av de stive mahognistolene, lot Sara et av sine raske blikk gli omkring i rommet.

«Jeg liker det ikke her, pappa», sa hun. «Men jeg vil tro at soldater – selv de modige – egentlig ikke liker å gå i kamp.»

Da lo kaptein Crewe høyt. Han var ung og munter og ble aldri lei av å høre Saras underlige bemerkninger.

«Å, lille Sara», sa han. «Hva skal jeg gjøre når jeg ikke har noen som sier høytidelige ting til meg? Ingen andre er fullt så høytidelige som du.»

«Men hvorfor ler du sånn av høytidelige ting?» spurte Sara.

«Fordi du er så morsom når du sier dem», svarte han og lo enda mer. Og så tok han henne plutselig i armene og kysset henne hardt; latteren stanset brått, og det så nesten ut som om han hadde fått tårer i øynene.

Akkurat da kom miss Minchin inn i rommet. Hun var svært lik huset sitt, syntes Sara: høy og trist og respektabel og stygg. Hun hadde store, kalde fiskeøyne og et stort, kaldt fiskesmil. Det bredte seg til et svært stort smil da hun fikk se Sara og kaptein Crewe. Hun hadde hørt mange tiltalende ting om den unge offiseren fra damen som hadde anbefalt ham skolen hennes. Blant annet hadde hun hørt at han var en rik far som var villig til å bruke mye penger på den lille datteren sin.

«Det vil være et stort privilegium å få ansvaret for et så vakkert og lovende barn, kaptein Crewe», sa hun og tok Saras hånd og strøk over den. «Lady Meredith har fortalt meg om hennes uvanlige begavelse. Et begavet barn er en stor skatt ved en institusjon som min.»

Sara sto stille med blikket festet på ansiktet til miss Minchin. Hun hadde en underlig tanke, som vanlig.

«Hvorfor sier hun at jeg er et vakkert barn?» tenkte hun. «Jeg er slett ikke vakker. Den lille jenta til oberst Grange, Isobel, er vakker. Hun har smilehull og rosenrøde kinn og langt hår med samme farge som gull. Jeg har kort, svart hår og grønne øyne; dessuten er jeg et tynt barn og slett ikke lys. Jeg er et av de styggeste barna jeg noen gang har sett. Hun begynner med å si noe usant.»

Men hun tok feil når hun trodde at hun var et stygt barn. Hun lignet slett ikke Isobel Grange, som hadde vært regimentets skjønnhet, men hun hadde sin egen eiendommelige sjarm. Hun var en slank og smidig skapning, nokså høy for alderen, og hadde et intenst og tiltrekkende lite ansikt. Håret hennes var tungt og helt svart og krøllet seg bare i tuppene; øynene var riktignok grønnlig grå, men det var store, vidunderlige øyne med lange, svarte vipper, og selv om hun selv ikke likte fargen på dem, gjorde mange andre det. Likevel var hun helt overbevist om at hun var en stygg liten jente, og smigeren fra miss Minchin gjorde henne slett ikke opprømt.

«Jeg ville si noe usant hvis jeg sa at hun var vakker», tenkte hun, «og jeg ville vite at det var usant. Jeg tror jeg er like stygg som hun er – på min måte. Hvorfor sa hun det?»

Da hun hadde kjent miss Minchin lenger, forsto hun hvorfor hun hadde sagt det. Hun oppdaget at hun sa det samme til hver eneste pappa og mamma som kom til skolen hennes med et barn.

Sara sto like ved faren og lyttet mens han og miss Minchin snakket sammen. Hun var blitt tatt med til pikepensjonatet fordi de to små jentene til lady Meredith hadde fått sin skolegang der, og kaptein Crewe hadde stor respekt for lady Merediths erfaring. Sara skulle være det man kalte «privatpensjonær», og hun skulle få enda flere privilegier enn privatpensjonærer vanligvis hadde. Hun skulle få et pent soverom og en stue for seg selv; hun skulle ha en ponni og en vogn, og en tjenestepike som skulle ta plassen til ayahen som hadde vært barnepiken hennes i India.

«Jeg er ikke det minste bekymret for skolegangen hennes», sa kaptein Crewe med sin muntre latter mens han holdt Saras hånd og klappet den. «Vanskeligheten blir å hindre henne i å lære for fort og for mye. Hun sitter bestandig med den lille nesen gravd ned i bøker. Hun leser dem ikke, miss Minchin; hun sluker dem som om hun var en liten ulv i stedet for en liten jente. Hun er alltid skrubbsulten på nye bøker å sluke, og hun vil ha bøker for voksne – store, digre, tykke bøker – franske og tyske så vel som engelske – historie og biografier og diktere og alt mulig. Riv henne løs fra bøkene når hun leser for mye. Få henne til å ri på ponnien på The Row eller gå ut og kjøpe en ny dukke. Hun burde leke mer med dukker.»

«Pappa», sa Sara. «Du skjønner, hvis jeg gikk ut og kjøpte en ny dukke med få dagers mellomrom, ville jeg få flere enn jeg kunne bli glad i. Dukker bør være nære venner. Emily skal bli min nære venn.»

Kaptein Crewe så på miss Minchin, og miss Minchin så på kaptein Crewe.

«Hvem er Emily?» spurte hun.

«Fortell henne det, Sara», sa kaptein Crewe og smilte.

Saras grønngrå øyne hadde et svært alvorlig og mildt uttrykk da hun svarte.

«Hun er en dukke jeg ikke har ennå», sa hun. «Hun er en dukke pappa skal kjøpe til meg. Vi skal gå ut sammen og lete etter henne. Jeg har kalt henne Emily. Hun skal være vennen min når pappa er reist. Jeg vil ha henne å snakke med om ham.»

Det store fiskesmilet til miss Minchin ble nå virkelig fullt av smiger.

«For et originalt barn!» sa hun. «For en elskelig liten skapning!»

«Ja», sa kaptein Crewe og trakk Sara inntil seg. «Hun er en elskelig liten skapning. Ta godt vare på henne for meg, miss Minchin.»

Sara bodde sammen med faren på hotellet hans i flere dager; hun ble faktisk hos ham helt til han seilte tilbake til India. De gikk ut og besøkte mange store butikker sammen og kjøpte svært mange ting. De kjøpte faktisk langt mer enn Sara trengte; men kaptein Crewe var en ubetenksom og troskyldig ung mann og ville at den lille jenta hans skulle få alt hun falt for, og alt han selv falt for, så sammen bygde de opp en garderobe som var altfor overdådig for et barn på sju år. Der var fløyelskjoler med besetning av kostbart pelsverk, og blondekjoler og broderte kjoler, og hatter med store, myke strutsefjær, og kåper og muffer av hermelin, og esker med bittesmå hansker og lommetørklær og silkestrømper i slike mengder at de høflige unge kvinnene bak diskene hvisket til hverandre at den underlige lille jenta med de store, alvorlige øynene minst måtte være en utenlandsk prinsesse – kanskje den lille datteren til en indisk raja.

Og til slutt fant de Emily, men de var innom en rekke leketøysbutikker og så på svært mange dukker før de endelig oppdaget henne.

«Jeg vil at hun skal se ut som om hun egentlig ikke er en dukke», sa Sara. «Jeg vil at hun skal se ut som om hun lytter når jeg snakker med henne. Problemet med dukker, pappa» – og hun la hodet på skakke og tenkte seg om mens hun sa det – «problemet med dukker er at de aldri ser ut til å høre.» Så så de på store og små – på dukker med svarte øyne og dukker med blå – på dukker med brune krøller og dukker med gylne fletter, dukker med klær og dukker uten klær.

«Du skjønner», sa Sara da de undersøkte en som ikke hadde klær. «Hvis hun ikke har noen kjoler når jeg finner henne, kan vi ta henne med til en sydame og få sydd klær som passer henne. De kommer til å passe bedre hvis de blir prøvd på henne.»

Etter flere skuffelser bestemte de seg for å gå til fots og se i butikkvinduene og la leievognen følge etter. De hadde passert to eller tre butikker uten engang å gå inn og nærmet seg en butikk som egentlig ikke var særlig stor, da Sara plutselig skvatt til og grep faren i armen.

«Å, pappa!» utbrøt hun. «Der er Emily!»

Hun var blitt rød i ansiktet, og i de grønngrå øynene lå det et uttrykk som om hun nettopp hadde kjent igjen noen hun sto nær og var glad i.

«Hun venter jo på oss!» sa hun. «La oss gå inn til henne.»

«Du verden!» sa kaptein Crewe. «Jeg føler at vi burde ha noen til å presentere oss.»

«Du må presentere meg, så skal jeg presentere deg», sa Sara. «Men jeg kjente henne igjen med én gang jeg så henne – så kanskje hun kjente meg igjen også.»

Kanskje hun hadde kjent henne igjen. Hun hadde i hvert fall et svært intelligent uttrykk i øynene da Sara tok henne i armene. Hun var en stor dukke, men ikke større enn at det var lett å bære henne med seg; hun hadde naturlig krøllet, gyllenbrunt hår som hang som en kappe omkring henne, og øynene hadde en dyp, klar gråblå farge, med myke, tette øyevipper som var ekte øyevipper og ikke bare påmalte streker.

«Selvfølgelig», sa Sara og så inn i ansiktet hennes mens hun holdt henne på fanget – «selvfølgelig er dette Emily, pappa.»

Så ble Emily kjøpt og faktisk tatt med til en butikk med barneklær, der det ble tatt mål av henne til en garderobe like overdådig som Saras egen. Hun fikk også blondekjoler, og kjoler av fløyel og musselin, og hatter og kåper og vakkert undertøy med blondekanter, og hansker og lommetørklær og pelsverk.

«Jeg vil gjerne at hun alltid skal se ut som et barn som har en god mor», sa Sara. «Jeg er moren hennes, selv om hun skal være min venninne.»

Kaptein Crewe ville virkelig ha frydet seg over innkjøpene, hadde det ikke vært for en trist tanke som stadig knep ham om hjertet. Alt dette betydde at han skulle skilles fra sin elskede, eiendommelige lille kamerat.

Midt på natten sto han opp av sengen og gikk bort og ble stående og se ned på Sara, som lå og sov med Emily i armene. Det svarte håret hennes lå spredt utover puten, og Emilys gyllenbrune hår blandet seg med det; begge hadde nattkjoler med blondevolanger, og begge hadde lange øyevipper som lå mot kinnene og bøyde seg oppover. Emily lignet så mye på et virkelig barn at kaptein Crewe var glad for at hun var der. Han sukket dypt og dro seg i barten med et gutteaktig uttrykk i ansiktet.

«Akk ja, lille Sara!» sa han til seg selv. «Jeg tror ikke du vet hvor mye pappaen din kommer til å savne deg.»

Dagen etter tok han henne med til miss Minchin og lot henne bli igjen der. Han skulle seile av sted neste morgen. Han forklarte miss Minchin at advokatene hans, herrene Barrow & Skipworth, hadde hånd om sakene hans i England og ville gi henne alle de råd hun måtte ønske, og at de ville betale regningene hun sendte inn for Saras utgifter. Han ville skrive til Sara to ganger i uken, og hun skulle få alle fornøyelser hun ba om.

«Hun er en fornuftig liten skapning og ønsker seg aldri noe hun ikke trygt kan få», sa han.

Så gikk han med Sara inn i den lille stuen hennes, og de sa farvel til hverandre. Sara satt på fanget hans og holdt i jakkeslagene med de små hendene sine og så lenge og intenst på ansiktet hans.

«Lærer du meg utenat, lille Sara?» sa han og strøk henne over håret.

«Nei», svarte hun. «Jeg kan deg utenat. Du er inni hjertet mitt.» Og de la armene om hverandre og kysset hverandre som om de aldri ville slippe taket i hverandre.

Da leievognen kjørte bort fra døren, satt Sara på gulvet i stuen sin med hendene under haken og fulgte den med øynene til den hadde svingt rundt hjørnet av plassen. Emily satt ved siden av henne og så etter den, hun også. Da miss Minchin sendte søsteren sin, miss Amelia, for å se hva barnet gjorde, oppdaget miss Amelia at hun ikke fikk opp døren.

«Jeg har låst den», sa en underlig, høflig liten stemme der inne. «Jeg vil gjerne være helt for meg selv, om jeg får lov.»

Miss Amelia var tykk og kortvokst og hadde stor ærefrykt for søsteren sin. Egentlig var hun den mest godmodige av de to, men hun trosset aldri miss Minchin. Hun gikk ned igjen og så nesten forskrekket ut.

«Jeg har aldri sett et så underlig, gammelklokt barn, søster», sa hun. «Hun har låst seg inne, og hun gir ikke den minste lyd fra seg.»

«Det er mye bedre enn om hun sparket og skrek, slik noen av dem gjør», svarte miss Minchin. «Jeg hadde ventet at et barn som er så bortskjemt som hun, ville sette hele huset på ende. Hvis noe barn noen gang har fått viljen sin i alt, så er det hun.»

«Jeg har åpnet reisekistene hennes og lagt tingene hennes på plass», sa miss Amelia. «Jeg har aldri sett maken – sobel og hermelin på kåpene hennes, og ekte valenciennesblonder på undertøyet. Du har sett noen av klærne hennes. Hva synes du om dem?»

«Jeg synes de er fullstendig latterlige», svarte miss Minchin skarpt, «men de vil ta seg svært godt ut fremst i rekken når vi tar skolebarna med til kirken på søndag. Hun er blitt utstyrt som om hun var en liten prinsesse.»

Og ovenpå, i det låste rommet, satt Sara og Emily på gulvet og stirret mot hjørnet der leievognen hadde svingt ut av syne, mens kaptein Crewe så seg tilbake, vinket og sendte slengkyss som om han ikke orket å slutte.

---