Hunden fra Bas­ker­vil­le

Arthur Conan Doyle

Kapittel 1: mr. Sherlock Holmes

Mr. Sherlock Holmes, som vanligvis sto svært sent opp om morgenen, bortsett fra de slett ikke sjeldne gangene han var oppe hele natten, satt ved frokostbordet. Jeg sto på teppet foran peisen og tok opp stokken som gjesten vår hadde glemt igjen kvelden før. Det var en fin, tykk trestokk med et kuleformet håndtak, av den typen som kalles en «Penang-advokat». Rett under håndtaket satt et bredt sølvbånd, nesten en tomme bredt. «Til James Mortimer, M.R.C.S., fra hans venner i C.C.H.» var gravert inn i det, sammen med årstallet «1884». Det var nettopp en slik stokk som en huslege av den gamle skolen pleide å gå med – verdig, solid og betryggende.

«Nå, Watson, hva får du ut av den?»

Holmes satt med ryggen til meg, og jeg hadde ikke gitt ham noe tegn på hva jeg holdt på med.

«Hvordan visste du hva jeg gjorde? Jeg tror du har øyne i nakken.»

«Jeg har i det minste en blankpusset, forsølvet kaffekanne foran meg», sa han. «Men si meg, Watson, hva får du ut av stokken til gjesten vår? Siden vi var så uheldige å ikke treffe ham, og ikke aner hvilket ærend han hadde, blir dette minnet han tilfeldigvis har etterlatt seg, viktig. La meg høre hvilket bilde av mannen du kan danne deg ved å undersøke den.»

«Jeg tror», sa jeg og fulgte så godt jeg kunne min venns metoder, «at doktor Mortimer er en fremgangsrik, eldre lege som nyter stor anseelse, siden de som kjenner ham, har gitt ham dette tegnet på sin aktelse.»

«Bra!» sa Holmes. «Utmerket!»

«Jeg tror også at han sannsynligvis er en landlege som går til fots på mange av sykebesøkene sine.»

«Hvorfor det?»

«Fordi denne stokken, enda den opprinnelig var svært pen, har fått så hard medfart at jeg vanskelig kan forestille meg en bylege som går med den. Den kraftige jernholken er slitt ned, så det er tydelig at han har gått svært mye med den.»

«Helt riktig resonnert!» sa Holmes.

«Og så har vi dette med ‘vennene i C.C.H.’. Jeg vil gjette på at det står for et eller annet jaktlag, det lokale jaktlaget, hvis medlemmer han kanskje har ytt litt kirurgisk hjelp, og som til gjengjeld har gitt ham en liten gave.»

«Du overgår virkelig deg selv, Watson», sa Holmes, skjøv stolen tilbake og tente en sigarett. «Jeg må si at du i alle beretningene du har vært så vennlig å gi om mine egne beskjedne bedrifter, gjennomgående har undervurdert dine egne evner. Det kan hende du ikke lyser selv, men du leder lyset videre. Noen mennesker har, uten selv å eie geni, en bemerkelsesverdig evne til å anspore det. Jeg må tilstå, min kjære venn, at jeg skylder deg mye.»

Han hadde aldri sagt noe lignende før, og jeg må innrømme at ordene hans gledet meg sterkt, for jeg hadde ofte følt meg støtt over hans likegyldighet overfor min beundring og forsøkene mine på å gjøre metodene hans kjent. Jeg var også stolt ved tanken på at jeg hadde tilegnet meg systemet hans godt nok til å bruke det på en måte som vant hans anerkjennelse. Nå tok han stokken fra meg og undersøkte den noen minutter med det blotte øye. Så la han sigaretten fra seg med et interessert uttrykk i ansiktet, bar stokken bort til vinduet og undersøkte den på ny med en konveks linse.

«Interessant, om enn elementært», sa han da han vendte tilbake til yndlingshjørnet sitt i sofaen. «Det finnes utvilsomt ett eller to holdepunkter på stokken. Den gir oss grunnlag for flere slutninger.»

«Er det noe som har gått meg hus forbi?» spurte jeg litt selvhøytidelig. «Det er vel ikke noe vesentlig jeg har oversett?»

«Jeg er redd, kjære Watson, at de fleste slutningene dine var feil. Da jeg sa at du ansporet meg, mente jeg, for å være ærlig, at jeg iblant ble ledet mot sannheten ved å merke meg feilslutningene dine. Dermed ikke sagt at du tar helt feil i dette tilfellet. Mannen er utvilsomt landlege. Og han går mye.»

«Da hadde jeg rett.»

«Så langt.»

«Men det var jo alt.»

«Nei, nei, kjære Watson, ikke alt – på ingen måte alt. Jeg vil for eksempel foreslå at en gave til en lege mer sannsynlig kommer fra et sykehus enn fra et jaktlag, og med initialene ‘C.C.’ foran er det svært nærliggende å tenke på ‘Charing Cross’.»

«Du kan ha rett.»

«Sannsynligheten taler for det. Og tar vi dette som en arbeidshypotese, har vi et nytt utgangspunkt for å danne oss et bilde av denne ukjente gjesten.»

«Nå vel, hvis vi antar at ‘C.C.H.’ står for ‘Charing Cross Hospital’, hvilke videre slutninger kan vi da trekke?»

«Er det ingen som faller deg inn? Du kjenner metodene mine. Bruk dem!»

«Jeg kommer bare på den opplagte slutningen at mannen har praktisert i byen før han flyttet ut på landet.»

«Jeg tror vi kan våge oss litt lenger enn som så. Se det slik: Ved hvilken anledning ville det være mest sannsynlig at en slik gave ble overrakt? Når ville vennene hans gå sammen om å gi ham et tegn på sin velvilje? Åpenbart da doktor Mortimer sluttet ved sykehuset for å begynne for seg selv. Vi vet at han har fått en gave. Vi tror at han har gått fra et sykehus i byen til en praksis på landet. Går vi da for langt i slutningene våre om vi sier at gaven ble gitt i forbindelse med dette skiftet?»

«Det virker unektelig sannsynlig.»

«Du vil nå se at han ikke kan ha tilhørt sykehusets legestab, for bare en mann med en veletablert praksis i London kunne ha en slik stilling, og en slik mann ville ikke havne ute på landet. Hva var han da? Hvis han var ved sykehuset uten å tilhøre legestaben, kan han bare ha vært assistentkirurg eller assistentlege – knapt mer enn en viderekommen student. Og han sluttet for fem år siden – årstallet står på stokken. Dermed forsvinner din alvorstunge, middelaldrende huslege ut i intet, kjære Watson, og frem trer en ung mann under tretti, vennlig, uambisiøs, distré og eier av en hund han er særlig glad i, som jeg i grove trekk vil beskrive som større enn en terrier og mindre enn en mastiff.»

Jeg lo vantro mens Sherlock Holmes lente seg tilbake i sofaen og blåste små, skjelvende røykringer opp mot taket.

«Det siste har jeg ingen mulighet til å etterprøve», sa jeg, «men det er i det minste ikke vanskelig å finne noen opplysninger om mannens alder og karriere.» Jeg tok Medical Directory ned fra den lille hyllen min med medisinsk litteratur og slo opp navnet. Det var flere ved navn Mortimer, men bare én som kunne være gjesten vår. Jeg leste opplysningene om ham høyt.

«Mortimer, James, M.R.C.S., 1882, Grimpen, Dartmoor, Devon. Assistentkirurg ved Charing Cross Hospital fra 1882 til 1884. Vinner av Jackson-prisen i sammenlignende patologi, med avhandlingen ‘Er sykdom en tilbakevending?’ Korresponderende medlem av Det svenske patologiske selskap. Forfatter av ‘Noen utslag av atavisme’ (Lancet 1882). ‘Gjør vi fremskritt?’ (Journal of Psychology, mars 1883). Distriktslege for sognene Grimpen, Thorsley og High Barrow.»

«Ikke et ord om det lokale jaktlaget, Watson», sa Holmes med et skøyeraktig smil, «men landlege, som du svært skarpsindig bemerket. Jeg mener å ha nokså godt grunnlag for slutningene mine. Når det gjelder adjektivene, sa jeg, om jeg husker rett, vennlig, uambisiøs og distré. Min erfaring er at bare en vennlig mann får slike tegn på aktelse her i verden, at bare en mann uten ærgjerrighet oppgir en karriere i London for å slå seg ned på landet, og at bare en distré mann legger igjen stokken i stedet for visittkortet etter å ha ventet en time i stuen din.»

«Og hunden?»

«Har hatt for vane å bære denne stokken bak herren sin. Stokken er tung, så hunden har holdt den fast om midten, og tannmerkene er svært tydelige. Hundens kjeve, slik avstanden mellom disse merkene viser den, er etter min mening for bred for en terrier og ikke bred nok for en mastiff. Det kan ha vært – ja, ved Jupiter, det er en krøllhåret spaniel.»

Mens han snakket, hadde han reist seg og gått frem og tilbake i rommet. Nå stanset han i vindusnisjen. Stemmen hans var så full av overbevisning at jeg så overrasket opp.

«Min kjære venn, hvordan i all verden kan du være så sikker på det?»

«Av den enkle grunn at jeg ser hunden selv på dørhellen vår, og der ringer eieren på. Ikke rør deg, Watson, det ber jeg deg om. Han er en kollega av deg, og ditt nærvær kan være til hjelp for meg. Nå er skjebnens dramatiske øyeblikk kommet, Watson, når du hører skritt i trappen som er på vei inn i livet ditt, og du ikke vet om det er til gagn eller skade. Hva ber vitenskapsmannen doktor James Mortimer Sherlock Holmes, spesialisten på forbrytelser, om? Kom inn!»

Gjesten vår overrasket meg med sitt ytre, for jeg hadde ventet meg en typisk landlege. Han var svært høy og tynn, med en lang nese som et nebb, som stakk frem mellom to skarpe, grå øyne som satt tett og funklet bak et par gullinnfattede briller. Han var kledd som en lege, men nokså sjuskete, for diplomatfrakken var skitten og buksene frynsete. Enda han var ung, var den lange ryggen allerede krum, og han gikk med fremskutt hode og hadde noe velvillig granskende over seg. Da han kom inn, falt blikket hans på stokken i Holmes’ hånd, og han løp bort til den med et gledesutrop. «Jeg er så glad», sa han. «Jeg var ikke sikker på om jeg hadde lagt den igjen her eller på skipsfartskontoret. Den stokken vil jeg for alt i verden ikke miste.»

«En gave, ser jeg», sa Holmes.

«Ja, min herre.»

«Fra Charing Cross Hospital?»

«Fra et par venner der, i anledning bryllupet mitt.»

«Nei og nei, det var ille!» sa Holmes og ristet på hodet.

Doktor Mortimer blunket bak brilleglassene, lettere forundret. «Hvorfor var det ille?»

«Det er bare det at De har brakt uorden i de små slutningene våre. Bryllupet Deres, sier De?»

«Ja, min herre. Jeg giftet meg og sluttet derfor ved sykehuset, og dermed var også alt håp om en spesialistpraksis ute. Jeg måtte skape meg et eget hjem.»

«Nå, nå, vi tok ikke så feil likevel», sa Holmes. «Og nå, doktor James Mortimer –»

«Mr., min herre, mr. – en beskjeden M.R.C.S.»

«Og tydeligvis en mann som tenker presist.»

«En dilettant i vitenskapen, mr. Holmes, en som plukker skjell på stranden ved det store, ukjente havet. Jeg antar at det er mr. Sherlock Holmes jeg henvender meg til, og ikke –»

«Nei, dette er min venn doktor Watson.»

«Hyggelig å møte Dem, min herre. Jeg har hørt navnet Deres nevnt sammen med Deres venns. De interesserer meg svært, mr. Holmes. Jeg hadde knapt ventet et så dolikocefalt kranium eller så markert utviklede supraorbitalbuer. Ville De ha noe imot at jeg førte fingeren langs sømmen mellom issebenene Deres? En avstøpning av hodeskallen Deres, min herre, ville være en pryd for ethvert antropologisk museum inntil originalen blir tilgjengelig. Det er ikke min hensikt å overøse Dem med smiger, men jeg tilstår at jeg begjærer hodeskallen Deres.»

Sherlock Holmes viste den underlige gjesten vår til en stol med en håndbevegelse. «Jeg forstår at De er en entusiast på Deres felt, min herre, slik jeg er på mitt», sa han. «Jeg ser på pekefingeren Deres at De ruller sigarettene selv. De må gjerne tenne en.»

Mannen trakk frem papir og tobakk og rullet tobakken inn i papiret med overraskende fingerferdighet. Han hadde lange, dirrende fingre, like smidige og urolige som følehornene på et insekt.

Holmes var taus, men de raske små blikkene hans viste meg hvor interessert han var i vår underlige gjest. «Jeg antar, min herre», sa han til slutt, «at det ikke bare var for å undersøke hodeskallen min at De beæret meg med et besøk her i går kveld og igjen i dag?»

«Nei, min herre, nei; skjønt jeg er glad for at jeg fikk anledning til det også. Jeg oppsøkte Dem, mr. Holmes, fordi jeg innså at jeg selv er et upraktisk menneske, og fordi jeg plutselig står overfor et høyst alvorlig og usedvanlig problem. Og ettersom jeg anser Dem for å være Europas nest fremste ekspert –»

«Jaså, min herre! Kan jeg spørre hvem som har æren av å være den fremste?» spurte Holmes litt skarpt.

«For en mann med en strengt vitenskapelig tankegang må Monsieur Bertillons arbeid alltid ha sterk appell.»

«Ville det ikke da være bedre å rådføre seg med ham?»

«Jeg sa for en mann med en strengt vitenskapelig tankegang, min herre. Men det er alminnelig anerkjent at De er uten sidestykke som praktiker. Jeg håper, min herre, at jeg ikke uforvarende –»

«Bare litt», sa Holmes. «Jeg tror, doktor Mortimer, at De ville gjøre klokt i å være så vennlig å fortelle meg rett ut, uten flere omstendeligheter, nøyaktig hva slags problem De ber om min hjelp til.»

---