Uskyl­dens tid

Edith Wharton

Kapittel 1

En januarkveld i begynnelsen av 1870-årene sang Christine Nilsson i Faust på Academy of Music i New York.

Selv om det allerede var snakk om å reise et nytt operahus i storbyens fjerne strøk «nord for førti-gatene», et som i kostbarhet og prakt skulle måle seg med operahusene i Europas store hovedsteder, nøyde sosieteten seg fremdeles med å samles hver vinter i de slitte losjene i rødt og gull i det gamle, selskapelige Academy. De konservative satte pris på at det var lite og ubekvemt og dermed holdt de «nye folkene» ute, dem New York begynte å frykte og likevel føle seg tiltrukket av; de sentimentale klamret seg til det for de historiske minnene som knyttet seg til det, og de musikalske for den utmerkede akustikken, alltid en så problematisk egenskap i saler bygd for å lytte til musikk.

Det var madame Nilssons første opptreden den vinteren, og det dagspressen allerede hadde lært å omtale som «et usedvanlig glitrende publikum», hadde samlet seg for å høre henne, fraktet gjennom de glatte, snødekte gatene i private kupévogner, i familiens rommelige landauer eller i den mer beskjedne, men mer praktiske «Browns kupé». Å ankomme operaen i Browns kupé var nesten like ærefullt som å komme i egen vogn; og å dra derfra på samme vis hadde den veldige fordelen at man (med en spøkefull henvisning til demokratiske prinsipper) kunne klatre inn i den første av Browns vogner i rekken, istedenfor å vente til nesen på ens egen kusk, hoven av kulde og gin, lyste frem under Academys portiko. Det var en av den store vognutleierens mest mesterlige innskytelser å innse at amerikanere vil bort fra fornøyelsene enda fortere enn de vil frem til dem.

Da Newland Archer åpnet døren bakerst i klubblosjen, var teppet nettopp gått opp for hagescenen. Det var ingen grunn til at den unge mannen ikke skulle ha kommet tidligere, for han hadde spist middag klokken syv, alene med moren og søsteren, og etterpå var han blitt sittende med en sigar i biblioteket i gotisk stil, med bokskap av svartvalnøtt med glassdører og stoler med spir på ryggstolpene, det eneste rommet i huset der mrs. Archer tillot røyking. Men for det første var New York en storby og fullt klar over at det i storbyer «ikke var god tone» å komme tidlig til operaen; og hva som var eller ikke var «god tone», spilte en like viktig rolle i Newland Archers New York som den uutgrunnelige totemfrykten som hadde styrt forfedrenes skjebne tusener av år tidligere.

Den andre grunnen til forsinkelsen var personlig. Han hadde somlet med sigaren fordi han innerst inne var en dilettant, og tanken på en kommende nytelse ga ham ofte en finere tilfredsstillelse enn selve opplevelsen. Dette gjaldt særlig når nytelsen var av det forfinede slaget, slik hans nytelser som oftest var; og denne gangen var øyeblikket han så frem til, av en så sjelden og utsøkt art at – vel, om han hadde avpasset ankomsten i samråd med primadonnaens inspisient, kunne han ikke ha trådt inn i Academy i et mer betydningsfullt øyeblikk enn nettopp da hun sang: «Han elsker meg – han elsker meg ikke – han elsker meg!» og strødde toner så klare som dugg over prestekragens dalende kronblad.

Hun sang naturligvis «M’ama!», ikke «han elsker meg», for en uforanderlig og uomtvistet lov i musikkens verden krevde at den tyske teksten til franske operaer sunget av svenske kunstnere skulle oversettes til italiensk, så det engelsktalende publikum lettere kunne forstå. Dette virket like naturlig for Newland Archer som alle de andre konvensjonene livet hans var formet etter: som plikten til å bruke to børster med sølvrygg og monogrammet hans i blå emalje til å gre håret i skill, og til aldri å vise seg i sosieteten uten en blomst (helst en gardenia) i knapphullet.

«M’ama … non m’ama …» sang primadonnaen, og «M’ama!», i et siste utbrudd av triumferende kjærlighet, idet hun trykket den pjuskete prestekragen mot leppene og løftet de store øynene mot det verdensvante ansiktet til den lille, brune Faust-Capoul, som i trang fiolett fløyelsvams og fjærprydet lue forgjeves prøvde å se like ren og oppriktig ut som sitt troskyldige offer.

Newland Archer, som sto lent mot veggen bakerst i klubblosjen, vendte blikket bort fra scenen og lot det gli over den motsatte siden av salen. Rett overfor ham lå losjen til gamle mrs. Manson Mingott, hvis monstrøse fedme for lengst hadde gjort det umulig for henne å gå i operaen, men som på kvelder da sosieteten møttes der, alltid var representert ved noen av familiens yngre medlemmer. Denne kvelden var forreste del av losjen fylt av svigerdatteren hennes, mrs. Lovell Mingott, og datteren, mrs. Welland; og litt tilbaketrukket bak disse brokadekledde matronene satt en ung pike i hvitt med øynene henført festet på de elskende på scenen. Da madame Nilssons «M’ama!» dirret ut over den tause salen (i losjene sluttet man alltid å snakke under «Prestekragesangen»), steg en varm rosenrødme opp i pikens kinn, bredte seg over pannen helt til hårfestet ved de lyse flettene og nedover barmens unge skråning til kanten av et sømmelig bryststykke av tyll, festet med en eneste gardenia. Hun senket blikket mot den veldige buketten av liljekonvaller i fanget, og Newland Archer så de hvithanskede fingerspissene hennes røre varsomt ved blomstene. Han trakk pusten, tilfreds i sin forfengelighet, og blikket hans vendte tilbake til scenen.

Det var ikke spart på utgiftene til scenebildet, og selv folk som i likhet med ham kjente operahusene i Paris og Wien, medga at det var svært vakkert. Forgrunnen, helt frem til rampelysene, var dekket med smaragdgrønt klede. Lenger bak dannet symmetriske hauger av lodden, grønn mose, avgrenset av krokketbøyler, underlag for busker formet som appelsintrær, men besatt med store rosa og røde roser. Gigantiske stemorsblomster, betydelig større enn rosene og med en slående likhet med de blomsterformede pennetørkerne kvinner i menighetene laget til mondene prester, skjøt opp av mosen under rosentrærne; og her og der blomstret en prestekrage podet på en rosegren med en frodighet som bar bud om mr. Luther Burbanks ennå fjerne underverker.

Midt i denne fortryllede hagen lyttet madame Nilsson, i hvit kasjmir med slisser som viste lyseblå sateng, en pompadur dinglende fra et blått belte og store, gule fletter omhyggelig lagt på hver side av bryststykket av musselin, med senkede øyne til monsieur Capouls lidenskapelige beiling, og lot troskyldig som hun ikke forsto hensiktene hans hver gang han med ord eller blikk lokkende viste mot vinduet i første etasje i den nette teglsteinsvillaen som skjøt skrått frem fra høyre kulisse.

«Elsklingen!» tenkte Newland Archer, og blikket fløy tilbake til den unge piken med liljekonvallene. «Hun aner ikke engang hva det hele dreier seg om.» Og han betraktet det unge, oppslukte ansiktet hennes med en sitrende eierfølelse, der stolthet over hans egen innvielse som mann blandet seg med en øm ærefrykt for hennes bunnløse renhet. «Vi skal lese Faust sammen … ved de italienske innsjøene …», tenkte han, mens han litt uklart blandet sammen stedet for den planlagte bryllupsreisen med de litterære mesterverkene det ville være hans mannlige privilegium å åpenbare for bruden. Det var først samme ettermiddag May Welland hadde latt ham ane at hun «var glad i ham» (New Yorks vedtatte uttrykk for en ung pikes kjærlighetserklæring), og allerede sprang fantasien hans forbi forlovelsesringen, forlovelseskysset og marsjen fra Lohengrin og manet henne frem ved hans side, omgitt av det gamle Europas trolldom.

Han ønsket slett ikke at den fremtidige mrs. Newland Archer skulle være enfoldig. Han ville at hun (takket være det opplysende samværet med ham) skulle utvikle sosial takt og slagferdighet nok til å hevde seg blant de mest populære gifte kvinnene i «den yngre kretsen», der det var en anerkjent skikk å lokke til seg menns hyllest og samtidig lekent avvise den. Om han hadde loddet forfengeligheten sin til bunns (noe han iblant nesten gjorde), ville han der ha funnet ønsket om at hans kone skulle være like verdensvant og like ivrig etter å behage som den gifte damen hvis sjarm hadde fengslet ham gjennom to år med mild sinnsuro; uten naturligvis den minste antydning til den svakheten som nesten hadde ødelagt livet til dette ulykkelige vesenet og brakt hans egne planer i ulage en hel vinter.

Hvordan dette miraklet av ild og is skulle skapes og bestå i en hard verden, hadde han aldri tatt seg tid til å tenke gjennom; men han slo seg til ro med synet sitt uten å analysere det, ettersom han visste at det ble delt av alle de sirlig børstede herrene med hvite vester og blomster i knapphullet som avløste hverandre i klubblosjen, hilste vennlig på ham og rettet operakikkertene kritisk mot kretsen av damer som var et produkt av systemet. I intellektuelle og kunstneriske spørsmål følte Newland Archer seg avgjort overlegen disse utvalgte eksemplarene av det gamle New Yorks fornemhet; han hadde trolig lest mer, tenkt mer og til og med sett atskillig mer av verden enn noen annen av mennene i kretsen. Hver for seg røpet de sin underlegenhet; men samlet representerte de «New York», og den innarbeidede solidariteten mellom menn fikk ham til å godta deres lære i alle spørsmål som ble kalt moralske. Han følte instinktivt at det på dette området ville være brysomt – og dessuten nokså dårlig tone – å gå sine egne veier.

«Nei – du store verden!» utbrøt Lawrence Lefferts og vendte brått operakikkerten bort fra scenen. Lawrence Lefferts var, alt i alt, den fremste autoriteten på «god tone» i New York. Han hadde trolig viet mer tid enn noen annen til studiet av dette innfløkte og fascinerende spørsmålet; men studier alene kunne ikke forklare hans fullkomne og ubesværede sakkyndighet. Man behøvde bare å betrakte ham, fra den skallede pannens helning og buen på den vakre, lyse barten til de lange føttene i lakksko i den andre enden av hans slanke, elegante skikkelse, for å føle at kunnskapen om «god tone» måtte være medfødt hos enhver som visste å bære så gode klær så skjødesløst og føre en så høy skikkelse med en slik henslengt ynde. Som en ung beundrer en gang hadde sagt om ham: «Er det noen som kan fortelle en mann nøyaktig når han skal bruke svart sløyfe til aftenantrekk, og når han ikke skal det, er det Larry Lefferts.» Og i spørsmålet om ballsko eller «oxford»-sko i lakklær hadde hans autoritet aldri vært omstridt.

«Herregud!» sa han og rakte taust kikkerten til gamle Sillerton Jackson.

Newland Archer fulgte Lefferts’ blikk og så til sin overraskelse at utropet skyldtes en ny skikkelse som var kommet inn i gamle mrs. Mingotts losje. Det var en slank, ung kvinne, litt lavere enn May Welland, med brunt hår i tette krøller om tinningene, holdt på plass av et smalt diamantbånd. Hodepynten ga henne det man den gang kalte et «Joséphine-preg», og den samme stilen gikk igjen i snittet på den mørkeblå fløyelskjolen, som nokså teatralsk var samlet under barmen av et belte med en stor, gammeldags spenne. Kvinnen i denne uvanlige kjolen, som virket helt uvitende om oppmerksomheten den vakte, sto et øyeblikk midt i losjen og drøftet med mrs. Welland om det passet seg at hun overtok dennes plass foran i høyre hjørne; så ga hun etter med et lite smil og satte seg på linje med mrs. Wellands svigerinne, mrs. Lovell Mingott, som satt i det motsatte hjørnet.

Mr. Sillerton Jackson hadde gitt operakikkerten tilbake til Lawrence Lefferts. Alle i klubblosjen vendte seg instinktivt mot ham og ventet på hva den gamle mannen hadde å si; for gamle mr. Jackson var like stor autoritet på «familie» som Lawrence Lefferts var på «god tone». Han kjente alle forgreningene i New Yorks slektskapsbånd og kunne ikke bare oppklare så innviklede spørsmål som forbindelsen mellom Mingott-familien (gjennom Thorley-familien) og Dallas-familien i Sør-Carolina, og slektskapet mellom den eldre grenen av Thorley-familien i Philadelphia og Chivers-familien i Albany (som for all del ikke måtte forveksles med Manson Chivers-familien på University Place), men også regne opp særtrekkene ved hver enkelt familie: som for eksempel den sagnomsuste gjerrigheten i de yngre grenene av Lefferts-familien (de på Long Island); eller Rushworth-familiens skjebnesvangre tilbøyelighet til å inngå tåpelige ekteskap; eller sinnssykdommen som kom igjen i annenhver generasjon av Chivers-familien i Albany, som slektningene i New York alltid hadde nektet å gifte seg inn i – med det katastrofale unntaket stakkars Medora Manson, som, slik alle visste … men så var jo moren hennes en Rushworth.

I tillegg til denne skogen av slektstrær hadde mr. Sillerton Jackson mellom de smale, innsunkne tinningene og under det myke tekket av sølvhår et register over de fleste skandalene og mysteriene som hadde ulmet under den blikkstille overflaten i New Yorks sosietet de siste femti årene. Så vidt strakte kunnskapene hans seg, og så skarp var hukommelsen hans, at han ble regnet som den eneste mannen som kunne ha fortalt en hvem bankieren Julius Beaufort egentlig var, og hva som var blitt av den kjekke Bob Spicer, far til gamle mrs. Manson Mingott, som hadde forsvunnet så gåtefullt (med en stor sum betrodde midler) mindre enn et år etter bryllupet sitt, på selve dagen da en vakker spansk danserinne som hadde henrykt fulle hus i det gamle operahuset på Battery, hadde gått om bord på et skip til Cuba. Men disse mysteriene, og mange andre, lå trygt innelåst i mr. Jacksons bryst; for ikke bare forbød hans utpregede æresfølelse ham å fortelle videre noe han hadde fått høre i fortrolighet, men han var også fullt klar over at hans ry for diskresjon økte mulighetene hans for å få vite det han ønsket å vite.

Klubblosjen ventet derfor i synlig spenning mens mr. Sillerton Jackson leverte Lawrence Lefferts’ operakikkert tilbake. Et øyeblikk mønstret han taus den oppmerksomme flokken med sine slørete blå øyne under gamle, årete øyelokk; så vred han tankefullt på barten og sa ganske enkelt: «Jeg hadde ikke trodd Mingott-familien ville prøve seg med noe slikt.»

---