Dr. Jekyll og Mr. Hyde

Robert Louis Stevenson

Kapittel 1: Historien om døren

Advokaten mr. Utterson var en mann med grove ansiktstrekk som aldri ble lyst opp av et smil; kjølig, ordknapp og beklemt i samtaler; tilbakeholden med følelser; mager, lang, støvete og trist, og likevel på et vis til å bli glad i. I venners lag, og når vinen falt i hans smak, lyste noe dypt menneskelig i blikket hans; noe som aldri fant veien til ordene hans, men som ikke bare talte gjennom disse tause tegnene i ansiktet etter middagen, men oftere og høyere gjennom handlingene hans. Han var streng mot seg selv; drakk gin når han var alene, for å kue sin lyst på årgangsvin; og enda han likte teater, hadde han ikke satt foten i et på tjue år. Men overfor andre var han kjent for sin overbærenhet; iblant undret han seg, nesten med misunnelse, over den voldsomme livskraften som lå bak ugjerningene deres, og i enhver knipe var han mer tilbøyelig til å hjelpe enn til å irettesette. «Jeg heller til Kains kjetteri», pleide han å si på sitt underfundige vis: «Jeg lar min bror gå til djevelen på sin egen måte.» Med denne innstillingen ble han ofte den siste aktede bekjente og den siste gode innflytelsen i livet til menn som var på vei nedover. Og så lenge slike menn fortsatte å oppsøke ham på kontoret, viste han ikke den minste endring i sin opptreden overfor dem.

Uten tvil falt dette lett for mr. Utterson; for han var aldri særlig åpen med følelsene sine, og selv vennskapene hans syntes å bunne i den samme romslige godmodigheten. En beskjeden mann kjennes på at han tar imot den vennekretsen tilfeldighetene har gitt ham, og slik var advokaten. Vennene hans var slektninger eller dem han hadde kjent lengst; hans hengivenhet vokste med tiden, som eføy, og sa ingenting om hvor godt den andre passet for ham. Dette var uten tvil grunnen til båndet mellom ham og mr. Richard Enfield, hans fjerne slektning, som var en kjent skikkelse i byens selskapsliv. For mange var det en gåte hva disse to kunne se i hverandre, eller hva de kunne ha å snakke om sammen. De som møtte dem på søndagsturene, fortalte at de ikke sa noe, så usedvanlig kjedsommelige ut og hilste med tydelig lettelse når en venn dukket opp. Likevel satte de to mennene umåtelig stor pris på disse turene, regnet dem som ukens kosteligste juvel og ga ikke bare avkall på fornøyelser, men trosset til og med forretningenes krav for å kunne nyte dem uforstyrret.

På en av disse vandringene falt det seg slik at veien førte dem nedover en sidegate i en travel del av London. Gaten var liten og det man kaller stille, men på hverdagene gikk handelen livlig. Alle som bodde der, syntes å ha det godt, og alle håpet i kapp på å få det enda bedre og brukte overskuddet av fortjenesten på pynt og stas; så butikkfasadene sto langs gaten med en innbydende mine, som rekker av smilende ekspeditriser. Selv på søndager, da gaten tilslørte sine mer prangende ynder og hadde forholdsvis lite ferdsel, lyste den opp mot det sotete nabolaget som et bål i en skog; og med nymalte skodder, blankpussede messingbeslag og sitt gjennomført rene og påfallende muntre preg trakk den straks de forbipasserendes blikk til seg og gledet øyet.

To dører fra et av hjørnene, på venstre side når man gikk østover, ble husrekken brutt av en inngang til en gårdsplass; og akkurat der skjøt en illevarslende bygningskropp gavlen frem mot gaten. Den var to etasjer høy; viste ingen vinduer, bare en dør i den nederste etasjen og en blind panne av misfarget mur i den øverste; og bar i alle sine trekk preg av langvarig og ussel vanskjøtsel. Døren, som verken hadde ringeklokke eller dørhammer, hadde blærer i malingen og var skjemmet av flekker. Landstrykere slentret inn i nisjen og strøk fyrstikker mot dørfyllingene; barn lekte butikk på trappen; skolegutten hadde prøvd kniven sin på listverket; og i nesten en hel generasjon hadde ingen vist seg for å jage bort disse tilfeldige besøkende eller bøte på ødeleggelsene deres.

Mr. Enfield og advokaten gikk på den andre siden av sidegaten; men da de kom på høyde med inngangen, løftet den førstnevnte stokken og pekte.

«Har du noen gang lagt merke til den døren?» spurte han; og da følgesvennen svarte ja: «Jeg forbinder den», la han til, «med en svært underlig historie.»

«Jaså?» sa mr. Utterson med et litt annet tonefall. «Og hva gikk den ut på?»

«Jo, det gikk slik til», svarte mr. Enfield: «Jeg var på vei hjem fra et sted ved verdens ende, ved tretiden en mørk vinternatt, og veien gikk gjennom en del av byen der det bokstavelig talt ikke var annet å se enn gatelykter. Gate etter gate, og alle mennesker sov – gate etter gate, alle opplyst som til en prosesjon og alle tomme som en kirke – til jeg omsider kom i den tilstanden der man lytter og lytter og begynner å lengte etter synet av en politikonstabel. Plutselig fikk jeg øye på to skikkelser: en liten mann som kom trampende østover i god fart, og en jente på kanskje åtte eller ti år som løp alt hun orket nedover en tverrgate. Jo, du, de to støtte naturlig nok sammen på hjørnet; og så kom det grusomme, for mannen tråkket rolig over barnets kropp og lot henne bli liggende skrikende på bakken. Det høres ikke ut som stort, men det var djevelsk å se på. Han var ikke som et menneske; han var som en forbannet Jagannath. Jeg ga fra meg et jaktrop, satte på sprang, grep herren i kragen og førte ham tilbake dit det allerede sto en hel flokk rundt det skrikende barnet. Han var fullstendig rolig og gjorde ingen motstand, men sendte meg et blikk så stygt at svetten brøt frem på meg som når man løper. Folkene som hadde kommet ut, var jentas egen familie, og ganske snart dukket også legen opp, han som hun var blitt sendt ut for å hente. Barnet var ikke kommet stort til skade, var mest skremt, ifølge beinskjæreren; og der kunne man ha trodd at saken var ute av verden. Men én ting var merkelig. Jeg hadde følt avsky for herren ved første blikk. Det hadde barnets familie også, og det var jo bare naturlig. Men det var legen som slo meg. Han var den vanlige tørre apotekertypen, av ubestemmelig alder og farge, med sterk Edinburgh-aksent og omtrent like følelsesfull som en sekkepipe. Vel, min gode mann, han hadde det som oss andre; hver gang han så på fangen min, så jeg beinskjæreren bli uvel og hvit i ansiktet av lyst til å drepe ham. Jeg visste hva som foregikk i hodet hans, akkurat som han visste hva som foregikk i mitt; og siden drap var utelukket, gjorde vi det nest beste. Vi sa til mannen at vi både kunne og ville lage en slik skandale av dette at navnet hans skulle stinke fra den ene enden av London til den andre. Hadde han venner eller anseelse, lovet vi at han skulle miste det han hadde. Og hele tiden, mens vi fyrte løs mot ham, holdt vi kvinnene unna ham så godt vi kunne, for de var ville som harpyer. Jeg har aldri sett en ring av så hatefulle ansikter; og der sto mannen i midten, med en slags mørk, hånlig ro – redd også, det kunne jeg se – men han holdt masken, min gode mann, sannelig som Satan selv. ‘Hvis dere velger å slå mynt på dette uhellet’, sa han, ‘er jeg naturligvis maktesløs. En gentleman ønsker jo å unngå et opptrinn’, sier han. ‘Si hvor mye dere vil ha.’ Vi presset ham opp i hundre pund til barnets familie; han ville tydeligvis gjerne ha stått imot, men det var noe ved hele flokken vår som varslet bråk, og til slutt ga han etter. Så gjaldt det å få pengene; og hvor tror du han tok oss med, om ikke til det stedet med døren? – trakk raskt frem en nøkkel, gikk inn og kom snart tilbake med noe slikt som ti pund i gull og en sjekk på restbeløpet, trukket på Coutts, utstedt til innehaveren og undertegnet med et navn jeg ikke kan nevne, selv om det er ett av poengene i historien min; men navnet var i det minste svært kjent og sto ofte på trykk. Det var et drøyt beløp, men underskriften var god for mer enn det, bare den var ekte. Jeg tok meg den frihet å påpeke overfor herren at hele saken virket tvilsom, og at man i det virkelige liv ikke går inn gjennom en kjellerdør klokken fire om morgenen og kommer ut med en annen manns sjekk på nær hundre pund. Men han var helt ubekymret og hånlig. ‘Ta det med ro’, sier han, ‘jeg blir hos dere til bankene åpner og hever sjekken selv.’ Så dro vi av gårde alle sammen, legen og barnets far og vennen vår og jeg, og tilbrakte resten av natten på rommene mine; og neste dag, da vi hadde spist frokost, gikk vi samlet til banken. Jeg leverte selv sjekken og sa at jeg hadde all grunn til å tro at den var falsk. Men nei. Sjekken var ekte.»

«Huff, huff», sa mr. Utterson.

«Jeg ser at du føler det som jeg», sa mr. Enfield. «Ja, det er en stygg historie. For mannen min var en kar ingen kunne omgås, en virkelig avskyelig mann; og den som skrev ut sjekken, er anstendigheten selv, dessuten berømt, og (det som gjør saken verre) en av disse karene som gjør det man kaller gode gjerninger. Utpressing, vil jeg tro; en hederlig mann som må betale dyrt for noen av ungdommens sprell. Derfor kaller jeg det stedet med døren for Utpressingshuset. Men selv det forklarer jo langt fra alt», la han til, og med det falt han i tanker.

Mr. Utterson hentet ham ut av tankene med et nokså brått spørsmål: «Og du vet ikke om den som utstedte sjekken, bor der?»

«Et passende sted, ikke sant?» svarte mr. Enfield. «Men jeg har tilfeldigvis lagt merke til adressen hans; han bor ved en eller annen plass.»

«Og du spurte aldri om – stedet med døren?» sa mr. Utterson.

«Nei, min gode mann, jeg hadde mine skrupler», lød svaret. «Jeg har en sterk motvilje mot å stille spørsmål; det har altfor mye av dommedag over seg. Du stiller et spørsmål, og det er som å sette en stein i bevegelse. Du sitter i ro på toppen av en bakke, og så ruller steinen av gårde og setter andre i bevegelse, og snart blir en eller annen godmodig gammel kar (den siste du ville ha tenkt på) slått i hodet i sin egen bakhage, og familien må skifte navn. Nei, min gode mann, jeg har gjort det til en regel: jo mer det tyder på vanskeligheter, desto mindre spør jeg.»

«Og det er en svært god regel», sa advokaten.

«Men jeg har sett nærmere på stedet selv», fortsatte mr. Enfield. «Det virker knapt som et hus. Det finnes ingen annen dør, og ingen går inn eller ut av den utenom herren fra historien min, og han bare en sjelden gang. I andre etasje er det tre vinduer ut mot gårdsplassen; ingen nede; vinduene er alltid lukket, men de er rene. Og så er det en skorstein som det som regel ryker fra; så noen må jo bo der. Og likevel er det ikke så sikkert, for bygningene ligger så tett sammen rundt gårdsplassen at det er vanskelig å si hvor den ene slutter og den andre begynner.»

De to gikk videre en stund i taushet; så sa mr. Utterson: «Enfield, den regelen din er god.»

«Ja, det synes jeg», svarte Enfield.

«Men likevel», fortsatte advokaten, «er det én ting jeg vil spørre om: Jeg vil spørre om navnet på mannen som tråkket over barnet.»

«Vel», sa mr. Enfield, «jeg kan ikke se at det skulle gjøre noen skade. Det var en mann ved navn Hyde.»

«Hm», sa mr. Utterson. «Hvordan ser han ut?»

«Han er ikke lett å beskrive. Det er noe galt med utseendet hans; noe ubehagelig, noe rent ut avskyelig. Jeg har aldri sett en mann jeg har likt så dårlig, og likevel vet jeg knapt hvorfor. Han må være vanskapt et eller annet sted; han gir et sterkt inntrykk av vanskapthet, selv om jeg ikke kan si nøyaktig hvor. Han ser usedvanlig ut, og likevel kan jeg virkelig ikke nevne noe uvanlig ved ham. Nei, min gode mann, jeg får ikke tak på det; jeg kan ikke beskrive ham. Og det skyldes ikke dårlig hukommelse, for jeg forsikrer deg om at jeg kan se ham for meg akkurat nå.»

Mr. Utterson gikk igjen et stykke i taushet, tydelig tynget av tanker. «Er du sikker på at han brukte en nøkkel?» spurte han til slutt.

«Kjære deg …» begynte Enfield, helt overrumplet.

«Ja, jeg vet det», sa Utterson, «jeg vet at det må virke underlig. Saken er at når jeg ikke spør deg om navnet på den andre personen, er det fordi jeg allerede kjenner det. Du skjønner, Richard, historien din har truffet meg. Hvis du har vært unøyaktig på noe punkt, er det best at du retter det opp.»

«Jeg synes du kunne ha advart meg», svarte den andre, en smule mutt. «Men jeg har vært pedantisk nøyaktig, som du kaller det. Fyren hadde en nøkkel; og dessuten har han den fremdeles. Jeg så ham bruke den for mindre enn en uke siden.»

Mr. Utterson sukket dypt, men sa ikke et ord; snart fortsatte den unge mannen. «Her har vi enda en lærepenge om å holde munn», sa han. «Jeg skammer meg over at jeg er så løsmunnet. La oss avtale at vi aldri kommer inn på dette igjen.»

«Hjertens gjerne», sa advokaten. «Det gir jeg deg hånden på, Richard.»

---