Fan­tas­ten

George MacDonald

Kapittel 1

Phantastes, som fra «deres kilde» henter alle former,

kan raskt kle dem i nye drakter.

Fletchers Purple Island

Es lassen sich Erzählungen ohne Zusammenhang, jedoch mit Association, wie Träume, denken; Gedichte, die bloss wohlklingend und voll schöner Worte sind, aber auch ohne allen Sinn und Zusammenhang, höchstens einzelne Strophen verständlich, wie Bruchstücke aus den verschiedenartigsten Dingen. Diese wahre Poesie kann höchstens einen allegorischen Sinn in Grossen, und eine indirecte Wirkung, wie Musik, haben. Darum ist die Natur so rein poetisch, wie die Stube eines Zauberers, eines Physikers, eine Kinderstube, eine Polter-und Vorrathskammer.

Ein Märchen ist wie ein Traumbild ohne Zusammenhang. Ein Ensemble wunderbarer Dinge und Begebenheiten, z.B. eine musikalische Phantasie, die harmonischen Folgen einer Aeolsharfe, die Natur selbst.

In einem echten Märchen muss alles wunderbar, geheimnissvoll und zusammenhängend sein; alles belebt, jeder auf eine andere Art. Die ganze Natur muss wunderlich mit der ganzen Geisterwelt gemischt sein; hier tritt die Zeit der Anarchie, der Gesetzlosigkeit, Freiheit, der Naturstand der Natur, die Zeit von der Welt ein.⁠ ⁠… Die Welt des Märchens ist die, der Welt der Wahrheit durchaus entgegengesetzte, und eben darum ihr so durchaus ähnlich, wie das Chaos der vollendeten Schöpfung ähnlich ist.

Novalis

Sannelig, mine herrer, dette er ingen dør. Men det er et lite vindu som vender ut mot en stor verden.

En ånd …

⋮

gjorde de bølgende skogene og den tause kilden,

den rislende bekken og kveldsdunklet,

som nå fordypet de mørke skyggene, til sitt språk

og samtalte med ham, som om han og den

var alt som fantes.

Shelleys Alastor

En morgen våknet jeg med den vanlige forvirringen som følger når bevisstheten vender tilbake. Mens jeg lå og så ut gjennom det østvendte vinduet i rommet mitt, varslet en svak ferskenfarget stripe gjennom en sky som så vidt hevet seg over horisontens lave rygg, at solen var på vei. Da tankene mine, som en dyp og tilsynelatende drømmeløs søvn hadde løst opp, igjen begynte å ta krystallinsk form, trådte den foregående nattens merkelige hendelser på ny frem for min undrende bevissthet. Dagen før hadde jeg fylt tjueen år. Som en del av høytidelighetene som ga meg mine lovfestede rettigheter, hadde jeg fått overlevert nøklene til en gammel sekretær der faren min hadde oppbevart sine private papirer. Så snart jeg var alene, ga jeg ordre om å bringe lys inn i værelset der sekretæren sto, de første lysene der på mange år; for siden faren min døde, hadde rommet stått urørt. Men som om mørket hadde bodd der for lenge til lett å la seg fordrive, og hadde farget veggene svarte der det hadde klamret seg fast som en flaggermus, maktet vokslysene knapt å lyse opp de dystre veggteppene og syntes å kaste enda mørkere skygger inn i fordypningene i den dypt utskårne gesimsen. Hele den bortre delen av rommet lå innhyllet i mystikk, med de dypeste foldene samlet rundt det mørke eikeskapet som jeg nå nærmet meg med en underlig blanding av ærefrykt og nysgjerrighet. Kanskje skulle jeg, som en geolog, nå hente frem i lyset noen av menneskeverdenens begravde lag, med deres fossile levninger, forkullet av lidenskap og forsteinet av tårer. Kanskje skulle jeg få vite hvordan faren min, hvis livshistorie var ukjent for meg, hadde vevd sitt livs vev; hvordan verden hadde fortont seg for ham, og hvordan verden hadde etterlatt ham. Kanskje ville jeg bare finne opptegnelser om jordeiendommer og penger, om hvordan de var blitt ervervet og sikret, og så gått i arv fra fremmede menn, gjennom urolige tider, til meg, som visste lite eller ingenting om alt dette.

For å finne svar på det jeg undret meg over, og drive bort ærefrykten som raskt samlet seg omkring meg, som om de døde nærmet seg, gikk jeg bort til sekretæren. Da jeg hadde funnet nøkkelen som passet til den øvre delen, åpnet jeg den med et visst besvær, trakk en tung, høyrygget stol bort og satte meg foran et mylder av små skuffer, skyvebrett og brevrom. Men døren til et lite skap i midten vakte særlig min interesse, som om hemmeligheten bak denne lenge skjulte verdenen lå der. Nøkkelen fant jeg. Et av de rustne hengslene knaket og brakk da jeg åpnet døren; bak den kom en rekke små brevrom til syne. Disse var imidlertid grunne sammenlignet med dem rundt det lille skapet, som nådde helt til baksiden av sekretæren, og jeg sluttet at det måtte finnes et rom bak dem som det gikk an å komme til. Jeg fant da også at de satt i en egen ramme som lot seg trekke ut i ett stykke. Bak denne fant jeg et slags bøyelig fallgitter av små, vannrette trestaver lagt tett inntil hverandre. Etter å ha lett lenge og forsøkt på mange måter å få det til å røre seg, oppdaget jeg til slutt en stålspiss som så vidt stakk ut på den ene siden. Jeg presset hardt på den flere ganger med spissen av et gammelt redskap som lå like ved, til den omsider ga etter innover; og den lille skyveluken spratt plutselig opp og avdekket et rom – tomt, bortsett fra at det i ett hjørne lå en liten haug med visne roseblader, hvis seiglivede duft for lengst var borte, og i et annet en liten bunke papirer, bundet sammen med en båndstump hvis farge var forsvunnet med roseduften. Nesten redd for å røre dem – så taust vitnet de om glemselens lov – lente jeg meg tilbake i stolen og betraktet dem et øyeblikk; da sto det plutselig på terskelen til det lille rommet, som om hun nettopp hadde kommet frem fra dypet av det, en ørliten kvinneskikkelse, så fullkomment formet at hun kunne vært en liten gresk statuett vekket til liv og bevegelse. Drakten hennes var av et slag som aldri kunne bli umoderne, fordi den ganske enkelt var naturlig: En kjortel, samlet i folder i et bånd om halsen og holdt inn av et belte om livet, falt ned til føttene hennes. Det var imidlertid først etterpå jeg la merke til klærne hennes, enda forbauselsen min slett ikke var så overveldende som man naturlig skulle vente ved en slik tilsynekomst. Men hun så vel en viss forbauselse i ansiktet mitt, for hun kom nærmere, til hun var mindre enn en yard fra meg, og sa med en stemme som på underlig vis kalte frem en følelse av skumring, sivkledde elvebredder og en svak vind, selv i dette døde rommet:

«Anodos, du har aldri sett en så liten skapning før, har du vel?»

«Nei», sa jeg, «og sant å si tror jeg knapt at jeg gjør det nå heller.»

«Å, slik er dere menn bestandig; dere tror ingenting første gang, og det er tåpelig nok å la gjentagelsen alene overbevise dere om noe dere finner utrolig i seg selv. Men jeg skal ikke diskutere med deg, jeg skal oppfylle et ønske for deg.»

Her kunne jeg ikke la være å avbryte henne med denne tåpelige replikken, som jeg likevel ikke fikk grunn til å angre på:

«Hvordan kan en så ørliten skapning som du gi eller nekte noen noe som helst?»

«Er det all den filosofien du har tilegnet deg på tjueen år?» sa hun. «Form betyr mye, men størrelse ingenting. Det kommer bare an på hva man sammenligner med. Jeg antar at det seks fot høye herskapet ikke føler seg helt ubetydelig, selv om du i andres øyne virker liten ved siden av din gamle onkel Ralph, som rager minst en god halv fot over deg. Men størrelsen spiller så liten rolle for meg at jeg like gjerne kan rette meg etter de tåpelige fordommene dine.»

Med disse ordene sprang hun fra sekretæren ned på gulvet; der sto hun som en høy, yndefull dame med blekt ansikt og store blå øyne. Det mørke håret falt nedover ryggen hennes, i bølger, men uten krøller, helt til livet, og mot det trådte skikkelsen hennes tydelig frem i den hvite kjortelen.

«Nå», sa hun, «kommer du til å tro meg.»

Overveldet av å stå overfor en skjønnhet jeg nå kunne se, og trukket mot henne av en dragning som var like uimotståelig som ubegripelig, må jeg ha strakt armene ut mot henne, for hun trakk seg et skritt eller to tilbake og sa:

«Tåpelige gutt, om du kunne røre ved meg, ville jeg gjøre deg vondt. Dessuten fylte jeg to hundre og trettisju år sist sankthansaften, og en mann må jo ikke forelske seg i sin egen bestemor.»

«Men du er ikke bestemoren min», sa jeg.

«Hvordan vet du det?» tok hun igjen. «Jeg vil tro du vet en del om oldefedrene dine, et godt stykke lenger tilbake enn som så; men du vet svært lite om oldemødrene dine på noen av sidene. Nå til saken. Lillesøsteren din leste et eventyr for deg i går kveld.»

«Det gjorde hun.»

«Da hun var ferdig, sa hun idet hun lukket boken: ‘Finnes det et alveland, bror?’ Du svarte med et sukk: ‘Det gjør det vel, om man bare kunne finne veien inn dit.’»

«Det gjorde jeg, men jeg mente noe ganske annet enn det du ser ut til å tro.»

«Ikke bry deg om hva jeg ser ut til å tro. I morgen skal du finne veien inn i Alvelandet. Se meg nå inn i øynene.»

Ivrig gjorde jeg som hun sa. Øynene fylte meg med en ukjent lengsel. På et vis husket jeg at moren min døde da jeg var spedbarn. Jeg så dypere og dypere, til de bredte seg omkring meg som hav, og jeg sank ned i vannet. Jeg glemte alt annet, til jeg oppdaget at jeg sto ved vinduet, der de dystre gardinene var trukket fra, og stirret ut mot en hel himmel av stjerner, små og tindrende i måneskinnet. Nedenfor lå et hav, stille som døden og gråhvitt i måneskinnet, og strakte seg inn i bukter og rundt nes og øyer, bort, bort, jeg visste ikke hvorhen. Akk! Det var ikke noe hav, men lav tåke, blankpolert av månen. «Et slikt hav må da finnes et sted!» sa jeg til meg selv. En lav, mild stemme ved siden av meg svarte –

«I Alvelandet, Anodos.»

Jeg snudde meg, men så ingen. Jeg lukket sekretæren, gikk til mitt eget rom og la meg.

Alt dette mintes jeg der jeg lå med halvlukkede øyne. Jeg skulle snart få erfare at damen hadde talt sant da hun lovet at jeg denne dagen skulle finne veien inn i Alvelandet.

---