Lille Lord Faunt­leroy

Frances Hodgson Burnett

Kapittel 1

Cedric selv visste ikke det minste om det. Det var aldri engang blitt nevnt for ham. Han visste at pappaen hans hadde vært engelskmann, for det hadde mammaen hans fortalt ham; men pappaen hans hadde dødd da Cedric var så liten at han ikke husket stort annet om ham enn at han var stor og hadde blå øyne og lang bart, og at det var herlig å bli båret rundt i rommet på skulderen hans. Etter at pappaen hans døde, hadde Cedric skjønt at det var best å ikke snakke med mammaen sin om ham. Mens faren hans var syk, var Cedric blitt sendt bort, og da han kom tilbake, var alt over; og moren hans, som også hadde vært svært syk, var bare så vidt begynt å sitte oppe i stolen ved vinduet. Hun var blek og tynn, og alle smilehullene hadde forsvunnet fra det vakre ansiktet hennes, og øynene så store og sorgfulle ut, og hun var kledd i svart.

«Kjæreste», sa Cedric (pappaen hans hadde alltid kalt henne det, og slik hadde den lille gutten lært å si det) – «Kjæreste, er pappaen min bedre?»

Han kjente at armene hennes skalv, og derfor snudde han det krøllete hodet og så henne i ansiktet. Det var noe der som fikk ham til å kjenne at gråten var på vei.

«Kjæreste», sa han, «er han frisk?»

Da sa plutselig det kjærlige lille hjertet hans at han burde legge begge armene om halsen på henne og kysse henne om og om igjen og holde det myke kinnet sitt tett inntil hennes; og det gjorde han, og hun la ansiktet mot skulderen hans og gråt bittert, mens hun holdt ham som om hun aldri kunne slippe ham igjen.

«Ja, han er frisk», hulket hun, «han er helt, helt frisk, men vi – vi har ingen andre enn hverandre igjen. Ingen i det hele tatt.»

Da forsto han, enda så liten han var, at den store, vakre, unge pappaen hans aldri ville komme tilbake; at han var død, slik han hadde hørt at andre mennesker var, selv om han ikke helt kunne fatte hva det var for noe underlig som hadde ført all denne sorgen med seg. Fordi mammaen hans alltid gråt når han snakket om pappaen, bestemte han seg i all hemmelighet for at det var best å ikke snakke så ofte med henne om ham, og han skjønte også at det var best å ikke la henne sitte stille og se inn i ilden eller ut av vinduet uten å røre seg eller si noe. Han og mammaen hans kjente svært få mennesker og levde liv som kunne ha virket svært ensomme, selv om Cedric ikke visste at det var ensomt før han ble eldre og fikk høre hvorfor de aldri hadde besøk. Da fikk han vite at mammaen hans var foreldreløs og hadde vært helt alene i verden da pappaen hans giftet seg med henne. Hun var svært vakker og hadde vært selskapsdame hos en rik gammel dame som ikke var snill mot henne, og en dag kaptein Cedric Errol var på besøk i huset, så han henne løpe opp trappen med tårer i øyevippene; og hun så så yndig og uskyldig og bedrøvet ut at kapteinen ikke kunne glemme henne. Og etter at mange underlige ting hadde hendt, var de blitt godt kjent og elsket hverandre høyt, og de giftet seg, selv om ekteskapet deres vakte uvilje hos flere mennesker. Men den som var aller sintest, var faren til kapteinen, som bodde i England og var en svært rik og betydningsfull gammel adelsmann, med et svært hissig gemytt og en voldsom uvilje mot Amerika og amerikanere. Han hadde to sønner som var eldre enn kaptein Cedric; og loven sa at den eldste av disse sønnene skulle arve slektens tittel og eiendommer, som var svært verdifulle og praktfulle; hvis den eldste sønnen døde, ville den neste bli arving; så selv om kaptein Cedric tilhørte en slik fornem slekt, var det liten utsikt til at han selv skulle bli særlig rik.

Men det hadde seg slik at naturen hadde gitt den yngste sønnen gaver som de eldre brødrene hans ikke hadde fått. Han hadde et vakkert ansikt og en flott, sterk og grasiøs skikkelse; han hadde et strålende smil og en mild, munter stemme; han var modig og raus og hadde det snilleste hjertet i verden, og han så ut til å ha evnen til å få alle til å bli glad i ham. Slik var det ikke med de eldre brødrene hans; ingen av dem var vakker eller særlig snill eller begavet. Som gutter på Eton var de ikke populære; da de gikk på universitetet, brydde de seg ikke om studiene og sløste bort både tid og penger, og de fikk få virkelige venner. Den gamle greven, faren deres, ble stadig skuffet og ydmyket av dem; arvingen hans gjorde ingen ære på det adelige slektsnavnet og så ikke ut til å skulle bli annet enn en egoistisk, ødsel og ubetydelig mann, uten mandige eller edle egenskaper. Det var svært bittert, tenkte den gamle greven, at sønnen som bare var nummer tre og bare ville få en svært liten formue, skulle være den som hadde alle gavene og all sjarmen og all styrken og skjønnheten. Noen ganger hatet han nesten den vakre unge mannen fordi han så ut til å ha de gode egenskapene som skulle ha fulgt med den fornemme tittelen og de praktfulle eiendommene; og likevel kunne han, dypt i sitt stolte, gjenstridige gamle hjerte, ikke la være å være svært glad i den yngste sønnen sin. Det var under et av sine anfall av grettenhet at han sendte ham av gårde for å reise rundt i Amerika; han tenkte at han ville sende ham bort en stund, så han selv ikke skulle bli sint av stadig å sammenligne ham med brødrene, som på den tiden voldte ham mye bry med sitt utsvevende liv.

Men etter omkring seks måneder begynte han å føle seg ensom, og i hemmelighet lengtet han etter å se sønnen igjen, så han skrev til kaptein Cedric og beordret ham hjem. Brevet han skrev, krysset underveis et brev kapteinen nettopp hadde skrevet til faren, der han fortalte om sin kjærlighet til den vakre amerikanske jenta og om det planlagte ekteskapet; og da greven fikk det brevet, ble han rasende. Enda så hissig han var, hadde han aldri i sitt liv latt sinnet få fritt løp slik han gjorde da han leste brevet fra kapteinen. Kammertjeneren hans, som var i rommet da det kom, trodde hans nåde skulle få slag, så fra seg av raseri var han. I en time raste han som en tiger, og så satte han seg og skrev til sønnen og beordret ham til aldri mer å komme i nærheten av sitt gamle hjem eller skrive til faren eller brødrene igjen. Han sa at han fikk leve som han ville og dø hvor han ville, at han skulle være utstøtt av familien for alltid, og at han aldri behøvde å vente noen hjelp fra faren så lenge han levde.

Kapteinen ble svært bedrøvet da han leste brevet; han var svært glad i England, og han elsket det vakre hjemmet der han var født; han hadde til og med vært glad i den hissige gamle faren sin og følt med ham i skuffelsene hans; men han visste at han ikke kunne vente seg noen vennlighet fra ham i fremtiden. Til å begynne med visste han knapt hva han skulle gjøre; han var ikke oppdratt til å arbeide og hadde ingen erfaring fra forretningslivet, men han hadde mot og stor besluttsomhet. Derfor solgte han offisersstillingen sin i den engelske hæren, og etter en del besvær fikk han en stilling i New York og giftet seg. Forskjellen fra det gamle livet hans i England var svært stor, men han var ung og lykkelig, og han håpet at hardt arbeid ville føre ham langt i årene som kom. Han hadde et lite hus i en stille gate, og der ble den lille gutten hans født, og alt var så lyst og muntert, i all sin enkelhet, at han aldri et øyeblikk angret på at han hadde giftet seg med den rike gamle damens vakre selskapsdame bare fordi hun var så god og han elsket henne og hun elsket ham. Hun var virkelig svært god, og den lille gutten hennes lignet både henne og faren sin. Selv om han var født i et så stille og beskjedent lite hjem, virket det som det aldri hadde vært en heldigere baby. For det første var han alltid frisk, og derfor var han aldri til bry for noen; for det andre var han så godlynt og hadde et så sjarmerende vesen at han var til glede for alle; og for det tredje var han så vakker å se på at han var som et glansbilde. I stedet for å være en skallet baby kom han til verden med mye mykt, fint, gullfarget hår, som krøllet seg i tuppene og hadde dannet løse ringer da han var seks måneder gammel; han hadde store brune øyne og lange øyevipper og et nydelig lite ansikt; han hadde så sterk rygg og så flotte, kraftige ben at han plutselig lærte å gå da han var ni måneder gammel; og til baby å være hadde han så gode manerer at det var en fryd å bli kjent med ham. Det virket som han følte at alle var vennene hans, og når noen snakket til ham mens han satt i vognen sin ute på gaten, sendte han den fremmede et mildt, alvorlig blikk med de brune øynene og deretter et nydelig, vennlig smil; og følgen var at det ikke fantes et menneske i nabolaget rundt den stille gaten der han bodde – ikke engang kolonialhandleren på hjørnet, som ble regnet for det gretneste vesen på jord – som ikke ble glad for å se ham og snakke med ham. Og for hver måned som gikk, ble han vakrere og mer interessant.

Da han ble gammel nok til å gå tur med barnepiken sin, med en liten vogn på slep og iført en kort, hvit kilt og en stor, hvit hatt skjøvet bakover på det krøllete, gule håret, var han så vakker og sterk og rosenrød at alle la merke til ham, og barnepiken pleide å komme hjem og fortelle mammaen hans om damene som hadde stanset vognene sine for å se på ham og snakke med ham, og om hvor glade de ble når han snakket med dem på sitt muntre lille vis, som om han alltid hadde kjent dem. Det mest sjarmerende ved ham var at han ble venner med folk på sitt muntre, uredde, pussige lille vis. Jeg tror det kom av at han var svært tillitsfull av natur og hadde et snilt lite hjerte som følte med alle og ønsket at alle skulle ha det like godt som han selv likte å ha det. Det gjorde at han svært fort forsto hva menneskene rundt ham følte. Kanskje hadde denne evnen også vokst seg sterkere fordi han hadde levd så mye sammen med faren og moren sin, som alltid var kjærlige og omtenksomme og ømme og veloppdragne. Hjemme hadde han aldri hørt et uvennlig eller uhøflig ord; han var alltid blitt elsket og kjærtegnet og behandlet med ømhet, og derfor var barnesjelen hans full av godhet og uskyldig varme. Han hadde alltid hørt de fine, ømme kjælenavnene mammaen hans ble kalt, og derfor brukte han dem selv når han snakket til henne; han hadde alltid sett at pappaen hans våket over henne og passet godt på henne, og slik lærte også han å ta vare på henne.

Så da han forsto at pappaen hans aldri ville komme tilbake, og så hvor svært trist mammaen hans var, vokste det litt etter litt frem en tanke i det snille lille hjertet hans om at han måtte gjøre det han kunne for å gjøre henne glad. Han var ikke stort mer enn en baby, men den tanken hadde han i hodet hver gang han klatret opp på fanget hennes og kysset henne og la det krøllete hodet sitt mot halsen hennes, og når han kom for å vise henne lekene og bildebøkene sine, og når han krøllet seg stille sammen ved siden av henne mens hun lå på sofaen, slik hun pleide. Han var ikke gammel nok til å finne på noe annet å gjøre, så han gjorde det han kunne, og var en større trøst for henne enn han selv kunne forstå.

«Å, Mary!» hørte han henne en gang si til den gamle tjenestepiken. «Jeg er sikker på at han prøver å hjelpe meg på sitt uskyldige vis – jeg vet at han gjør det. Noen ganger ser han på meg med et lite, kjærlig og undrende blikk, som om han synes synd på meg, og så kommer han og kjærtegner meg eller viser meg noe. Han er en ordentlig liten mann, jeg tror virkelig han forstår.»

Etter hvert som han ble eldre, fikk han en mengde pussige små egenheter som moret og fengslet folk. Han var så godt selskap for moren sin at hun knapt hadde behov for annet selskap. De pleide å gå tur sammen og snakke sammen og leke sammen. Han lærte å lese mens han ennå var ganske liten; og siden pleide han å ligge på teppet foran peisen om kvelden og lese høyt – noen ganger fortellinger og andre ganger store bøker av det slaget voksne leste, og iblant til og med avisen; og ofte kunne Mary, som var på kjøkkenet, høre mrs. Errol le av fryd over de pussige tingene han sa.

«Ja, det skal være visst», sa Mary til kolonialhandleren, «ingen kan la være å le av de pussige små faktene hans – og alt det gammeldagse han sier! Kom han ikke inn på kjøkkenet mitt den kvelden den nye presidenten ble nominert og stilte seg foran ilden, som et glansbilde, med hendene i de små lommene sine og det uskyldige lille ansiktet så alvorlig som en dommers? Og så sier han til meg: ‘Mary’, sier han, ‘jeg er veldig interessert i valget’, sier han. ‘Jeg er republikaner, og det er Kjæreste også. Er du republikaner, Mary?’ ‘Ikke det grann’, sier jeg, ‘jeg er en demokrat av beste sort!’ Og så ser han opp på meg med et blikk som ville gått deg rett til hjertet, og sier: ‘Mary’, sier han, ‘landet kommer til å gå til grunne.’ Og siden den gang har det ikke gått en dag uten at han har diskutert med meg for å få meg til å skifte parti.»

Mary var svært glad i ham og svært stolt av ham også. Hun hadde vært hos moren hans helt siden han ble født; og etter farens død hadde hun vært kokke og stuepike og barnepike og alt mulig annet. Hun var stolt av den grasiøse, sterke lille kroppen hans og de pene manerene hans, og særlig stolt var hun av det lyse, krøllete håret som bølget over pannen hans og falt i sjarmerende lange krøller ned på skuldrene. Hun var villig til å arbeide fra tidlig til sent for å hjelpe mammaen hans med å sy de små dressene hans og holde dem i stand.

«Aristokratisk, sier du?» pleide hun å si. «Ja, jeg skulle like å se det barnet på Fifth Ave-nue som ser ut som ham og går like flott som han. Og hver mann, kvinne og unge snur seg etter ham i det lille svarte fløyelsskjørtet som er sydd av fruens gamle kjole; og det lille hodet høyt hevet, og krøllene som flagrer og skinner. Han ser ut som en ung lord.»

Cedric visste ikke at han så ut som en ung lord; han visste ikke hva en lord var. Hans beste venn var kolonialhandleren på hjørnet – den gretne kolonialhandleren, som aldri var gretten mot ham. Han het mr. Hobbs, og Cedric beundret og respekterte ham høyt. Han syntes han var en svært rik og mektig mann, for han hadde så mange ting i butikken – svisker og fiken og appelsiner og kjeks – og han hadde hest og vogn. Cedric var glad i melkemannen og bakeren og eplekona, men aller best likte han mr. Hobbs, og han var på så fortrolig fot med ham at han kom på besøk hver dag og ofte satt hos ham ganske lenge og drøftet dagens spørsmål. Det var rent overraskende hvor mye de fant å snakke om – 4. juli, for eksempel. Da de først begynte å snakke om 4. juli, så det virkelig ikke ut til å være noen ende på det. Mr. Hobbs hadde svært lave tanker om «britene», og han fortalte hele historien om den amerikanske uavhengighetskrigen, med noen aldeles fantastiske og patriotiske fortellinger om fiendens ondskap og frihetsheltenes tapperhet, og han var til og med så gavmild at han siterte en del av Uavhengighetserklæringen.

Cedric ble så oppglødd at øynene hans strålte og kinnene var røde og alle krøllene var gnidd og rufset til en gul bust. Da han kom hjem, hadde han knapt tålmodighet til å spise middagen sin, så ivrig var han etter å fortelle mammaen sin det. Kanskje var det mr. Hobbs som først vekket interessen hans for politikk. Mr. Hobbs likte å lese avisene, og derfor fikk Cedric høre mye om hva som foregikk i Washington; og mr. Hobbs fortalte ham om presidenten gjorde sin plikt eller ikke. Og en gang det var valg, syntes Cedric det hele var storartet, og hadde det ikke vært for mr. Hobbs og Cedric, kunne landet sannsynligvis ha gått til grunne.

Mr. Hobbs tok ham med for å se et stort fakkeltog, og mange av mennene som bar fakler, husket siden en kraftig mann som sto ved en lyktestolpe og holdt en vakker liten gutt på skulderen, mens gutten ropte og viftet med luen i luften.

Det var ikke lenge etter dette valget, da Cedric var mellom sju og åtte år gammel, at det hendte noe høyst merkelig som førte til en så vidunderlig forandring i livet hans. Det var også nokså underlig at han nettopp den dagen det skjedde, hadde snakket med mr. Hobbs om England og dronningen, og at mr. Hobbs hadde uttalt seg svært skarpt om aristokratiet og vært særlig forarget på grever og markier. Det hadde vært en varm morgen; og etter å ha lekt soldater med noen av vennene sine hadde Cedric gått inn i butikken for å hvile, og der hadde han funnet mr. Hobbs, som så svært bister ut mens han betraktet et stykke av Illustrated London News med et bilde av en hoffseremoni.

«Ja», sa han, «slik holder de på nå; men en dag skal de få nok av det, når de de har trampet på, reiser seg og sprenger dem til himmels – grever og markier og hele bunten! Den dagen kommer, og de får passe seg!»

Cedric hadde som vanlig klatret opp på den høye krakken og skjøvet hatten bakover og puttet hendene i lommene som en fin liten hyllest til mr. Hobbs.

«Har du noen gang kjent mange markier, mr. Hobbs?» spurte Cedric – «eller grever?»

«Nei», svarte mr. Hobbs forarget, «det skulle jeg ikke tro. Jeg skulle like å se en av dem her inne, det sier jeg bare! Jeg vil ikke ha griske tyranner sittende rundt på kjekstønnene mine!»

Og han var så stolt av det han hadde sagt at han så seg stolt omkring og tørket pannen.

«Kanskje de ikke ville være grever hvis de visste bedre», sa Cedric, som følte en vag medfølelse med dem i deres ulykkelige stilling.

«Jo, det kan du tro!» sa mr. Hobbs. «De setter jo sin ære i det! Det ligger i dem. Det er en ussel gjeng.»

De var midt i samtalen da Mary dukket opp.

Cedric trodde hun kanskje var kommet for å kjøpe sukker, men det var hun ikke. Hun så nesten blek ut og virket oppskaket over noe.

«Kom hjem, vennen min», sa hun, «fruen vil ha tak i deg.»

Cedric gled ned fra krakken sin.

«Vil hun at jeg skal bli med henne ut, Mary?» spurte han. «God morgen, mr. Hobbs. Vi ses igjen.»

Han ble overrasket over å se at Mary stirret målløs på ham, og han lurte på hvorfor hun stadig ristet på hodet.

«Hva er det, Mary?» sa han. «Er det varmen?»

«Nei», sa Mary, «men det er merkelige ting som skjer med oss.»

«Har Kjæreste fått hodepine av solen?» spurte han engstelig.

Men det var ikke det. Da han kom hjem, sto det en kupévogn foran døren, og det var noen inne i den lille stuen som snakket med mammaen hans. Mary skyndte seg å få ham ovenpå og tok på ham den fineste sommerdressen hans av kremfarget flanell, med det røde skjerfet rundt livet, og greide ut krøllene hans.

«Lorder, sier du?» hørte han henne si. «Og adelen og det fine folket. Å, pokker ta dem! Lorder, ja visst – dessverre.»

Det var virkelig svært forvirrende, men han var sikker på at mammaen hans ville fortelle ham hva alt oppstyret betydde, så han lot Mary klage sin nød uten å stille mange spørsmål. Da han var ferdig påkledd, løp han ned trappen og gikk inn i stuen. En høy, tynn gammel herre med skarpe ansiktstrekk satt i en lenestol. Moren hans sto like ved med blekt ansikt, og han så at hun hadde tårer i øynene.

«Å, Ceddie!» ropte hun og løp bort til den lille gutten sin og tok ham i armene og kysset ham, redd og urolig. «Å, Ceddie, vennen min!»

Den høye gamle herren reiste seg fra stolen og så på Cedric med de skarpe øynene sine. Han gned den smale haken med den benete hånden mens han så på ham.

Han så slett ikke misfornøyd ut.

«Så», sa han til slutt langsomt – «så dette er lille lord Fauntleroy.»

---