Fem barn og sand­fe­en

E. Nesbit

Kapittel 1: Vakre som en dag

Huset lå tre engelske mil fra stasjonen, men den støvete leievognen hadde ikke skramlet av gårde i fem minutter før barna begynte å stikke hodene ut av vognvinduet og si: «Er vi ikke snart fremme?» Og hver gang de passerte et hus, noe som ikke skjedde særlig ofte, sa alle: «Å, er det dette?» Men det var det aldri, før de kom helt opp på bakketoppen, like forbi kalkbruddet og før man kommer til grustaket. Der lå det et hvitt hus med en grønn hage og en frukthage bakenfor, og mor sa: «Her er vi!»

«Så hvitt huset er», sa Robert.

«Og se på rosene», sa Anthea.

«Og plommene», sa Jane.

«Det er ganske brukbart», innrømmet Cyril.

Babyen sa: «Vil gå-gå», og leievognen stanset med en siste skramling og et rykk.

Alle ble sparket på beina eller tråkket på føttene i iveren etter å komme seg ut av vognen på flekken, men ingen så ut til å bry seg. Merkelig nok hadde ikke mor det travelt med å komme ut; og selv da hun hadde steget langsomt ned via vogntrinnet, uten å hoppe i det hele tatt, så hun ut til å ville se reisekistene bli båret inn, og til og med betale kusken, i stedet for å bli med på den første herlige runden i full fart gjennom hagen og frukthagen og villniset av torner, tistler, nypekratt og bjørnebær bortenfor den ødelagte grinden og den tørre fontenen ved siden av huset. Men for en gangs skyld var barna klokere. Huset var egentlig ikke pent i det hele tatt; det var helt alminnelig, og mor syntes det var nokså upraktisk og var svært irritert over at det nesten ikke fantes hyller og knapt et skap i hele huset. Far pleide å si at jernpynten på taket og murkronen var som arkitektens mareritt. Men huset lå langt ute på landet, uten et annet hus i sikte, og barna hadde vært i London i to år uten så mye som én tur til sjøen, ikke engang en dagstur med et utfluktstog, og derfor var White House for dem et slags eventyrslott midt i et jordisk paradis. For London er som et fengsel for barn, særlig hvis familien deres ikke er rik.

Selvsagt finnes det butikker og teatre og Maskelyne og Cook og slikt, men hvis familien din er nokså fattig, blir du ikke tatt med på teater, og du kan ikke kjøpe ting i butikkene; og i London finnes ingen av de fine tingene barn kan leke med uten å skade tingene eller seg selv – som trær og sand og skog og vann. Og nesten alt i London har feil slags form – bare rette linjer og flate gater, i stedet for alle slags underlige former, slik ting har på landet. Trær er jo forskjellige alle sammen, og jeg er sikker på at et eller annet kjedelig menneske må ha fortalt deg at ingen gresstrå er helt like. Men i gatene, der gresstråene ikke vokser, er alt likt alt annet. Det er derfor mange barn som bor i byer, er så fryktelig uskikkelige. De vet ikke hva som feiler dem, og det gjør heller ikke fedrene og mødrene deres, tantene, onklene, søskenbarna, huslærerne, guvernantene og barnepikene; men jeg vet det. Og det gjør du også nå. Barn på landet er også uskikkelige av og til, men da er det av helt andre grunner.

Barna hadde undersøkt hagene og uthusene grundig før de ble fanget inn og vasket til teen, og de skjønte godt at de helt sikkert kom til å trives på White House. Det hadde de trodd fra første stund, men da de oppdaget at baksiden av huset var dekket av sjasmin i fullt, hvitt flor, med duft som fra en flaske av den aller dyreste parfymen noen noensinne får i fødselsdagsgave; og da de hadde sett plenen, helt grønn og jevn og ganske annerledes enn det brune gresset i hagene i Camden Town; og da de hadde funnet stallen med loft over og litt gammelt høy som ennå lå igjen, var de nesten sikre; og da Robert hadde funnet den ødelagte husken og ramlet ut av den og fått en kul på hodet på størrelse med et egg, og Cyril hadde klemt fingeren i døren på et bur som så ut til å være laget for kaniner, hvis man noen gang skulle få noen, var det ikke lenger den minste tvil.

Det aller beste var at det ikke fantes regler om steder de ikke fikk gå og ting de ikke fikk gjøre. I London er nesten alt merket med «Ikke rør», og selv om merkelappen er usynlig, er det like ille, for du vet at den er der, og hvis du ikke vet det, får du sannelig snart beskjed.

White House lå ytterst på en bakketopp, med en skog bak – og kalkbruddet på den ene siden og grustaket på den andre. Nede ved foten av bakken lå en flat slette med merkelig formede, hvite bygninger der folk brente kalk, og et stort, rødt bryggeri og andre hus; og når det steg røyk fra de store skorsteinene og solen gikk ned, så dalen ut som om den var fylt av gyllen dis, og kalkovnene og humletørkehusene glimtet og glitret til de lignet en fortryllet by fra Tusen og én natt.

Nå som jeg først har begynt å fortelle deg om stedet, føler jeg at jeg kunne fortsette og gjøre dette til en svært interessant fortelling om alle de alminnelige tingene barna gjorde – akkurat slike ting som du gjør selv, vet du – og du ville tro hvert eneste ord; og når jeg fortalte om hvor vrange barna kunne være, slik du er av og til, ville kanskje tantene dine skrive med blyant i margen: «Så sant!» eller «Akkurat som i virkeligheten!» Og du ville se det og antakelig bli irritert. Derfor vil jeg bare fortelle deg om de virkelig forbløffende tingene som hendte, og du kan trygt la boken ligge fremme, for verken tanter eller onkler vil nok finne på å skrive «Så sant!» i margen på denne fortellingen. Voksne har svært vanskelig for å tro på virkelig vidunderlige ting, med mindre de har det de kaller bevis. Men barn tror på nesten hva som helst, og det vet de voksne. Det er derfor de forteller deg at jorden er rund som en appelsin, når du kan se helt tydelig at den er flat og full av humper; og derfor de sier at jorden går rundt solen, når du selv kan se hver eneste dag at solen står opp om morgenen og legger seg om kvelden, som den flinke solen den er, mens jorden kjenner sin plass og ligger musestille. Likevel tror du nok på alt dette om jorden og solen, og i så fall vil du ha lett for å tro at Anthea og Cyril og de andre hadde funnet en fe før de hadde vært en uke på landet. Det var iallfall det de kalte den, for det var det den kalte seg selv; og den visste naturligvis best, men den lignet slett ikke på noen fe du noensinne har sett eller hørt om eller lest om.

Det var i grustakene. Far hadde plutselig måttet reise bort i forretninger, og mor hadde dratt for å bo hos bestemor, som ikke var helt frisk. Begge hadde reist i all hast, og da de var borte, virket huset fryktelig stille og tomt, og barna vandret fra rom til rom og så på papirbitene og hyssingstumpene som lå igjen på gulvene etter pakkingen og ennå ikke var ryddet opp, og ønsket at de hadde noe å gjøre. Det var Cyril som sa:

«Vet dere hva, la oss ta Margate-spadene våre og gå og grave i grustakene. Vi kan late som vi er ved sjøen.»

«Far sier at det var sjø der en gang», sa Anthea. «Han sier det finnes skjell der som er flere tusen år gamle.»

Så gikk de. De hadde naturligvis vært borte ved kanten av grustaket og kikket ned, men de hadde ikke gått ned i det, av frykt for at far skulle si at de ikke fikk leke der, og det samme gjaldt kalkbruddet. Grustaket er egentlig ikke farlig hvis du lar være å prøve å klatre ned langs kantene, men tar den langsomme, trygge veien rundt langs kjøreveien, som om du var en kjerre.

Hvert av barna bar sin egen spade, og de byttet på å bære Lammet. Han var babyen, og de kalte ham det fordi «Bæ» var det aller første han hadde sagt. De kalte Anthea «Panteren», noe som virker dumt når du leser det, men når du sier det, høres det litt ut som navnet hennes.

Grustaket er svært stort og bredt, med gress langs kantene øverst og tørre, trevlete markblomster, lilla og gule. Det ligner en kjempes vaskefat. Og der er hauger med grus og hull i sidene på fatet der det er tatt ut grus, og høyt oppe i de bratte sidene er de små hullene som er de små inngangsdørene til de små husene til de små sandsvalene.

Barna bygde naturligvis et slott, men det er nokså lite moro å bygge slott når det ikke finnes noe håp om at tidevannet skal komme susende inn og fylle vollgraven og skylle bort vindebroen, og som en lykkelig avslutning gjøre alle våte minst til livet.

Cyril ville grave ut en hule der de kunne leke smuglere, men de andre mente at de kunne bli levende begravd, så det endte med at alle spadene gikk i gang med å grave et hull gjennom slottet til Australia. Disse barna trodde nemlig at jorden var rund, og at de små australske guttene og jentene på den andre siden faktisk gikk opp ned, som fluer i taket, med hodene hengende ned i luften.

Barna gravde og gravde og gravde, og hendene deres ble sandete og varme og røde, og ansiktene ble fuktige og blanke. Lammet hadde prøvd å spise sanden og grått så voldsomt da han oppdaget at den ikke var brunt sukker, slik han hadde trodd, at han nå var helt utslitt og lå og sov som en varm, trinn liten bylt midt i det halvferdige slottet. Dermed kunne søsknene hans arbeide skikkelig hardt, og hullet som skulle komme ut i Australia, ble snart så dypt at Jane, som hadde kortnavnet Pus, ba de andre slutte.

«Tenk om bunnen i hullet plutselig ga etter», sa hun, «og dere ramlet ut blant de små australierne, da ville de få all sanden i øynene.»

«Ja», sa Robert, «og de ville hate oss og kaste stein på oss og ikke la oss få se kenguruer eller pungrotter eller blågummitrær eller fugler av Emu-merket eller noe som helst.»

Cyril og Anthea visste at Australia ikke var fullt så nær, men de gikk med på å legge bort spadene og fortsette med hendene. Det var ganske lett, for sanden i bunnen av hullet var svært myk og fin og tørr, som sjøsand. Og det var små skjell i den.

«Tenk at det en gang har vært vått hav her, klissete og blankt», sa Jane, «med fisk og havåler og koraller og havfruer.»

«Og skipsmaster og spanske skatter fra forliste skip. Jeg skulle ønske vi kunne finne en gulldublon eller noe», sa Cyril.

«Hvordan ble havet båret bort?» spurte Robert.

«Ikke i en bøtte, dumming», sa broren. «Far sier at jorden ble for varm på undersiden, slik du blir i sengen av og til, så den trakk bare skuldrene opp, og havet måtte gli av, slik teppene glir av oss, og skulderen ble stående opp og ble til tørt land. La oss gå og lete etter skjell. Jeg tror den lille hulen ser lovende ut, og jeg ser noe som stikker ut der, som en bit av ankeret på et forlist skip, og det er forferdelig varmt i Australia-hullet.»

De andre var enige, men Anthea gravde videre. Hun likte alltid å gjøre ferdig det hun først hadde begynt på. Hun syntes det ville være en skam å forlate hullet uten å ha kommet gjennom til Australia.

Hulen var en skuffelse, for der var det ingen skjell, og ankeret fra det forliste skipet viste seg bare å være den brukne enden av et hakkeskaft, og de som hadde gått til hulen, var akkurat kommet til at man blir tørstere av sand når den ikke er ved sjøen, og noen hadde foreslått å gå hjem og få limonade, da Anthea plutselig skrek:

«Cyril! Kom hit! Å, skynd deg! – Den lever! Den slipper unna! Fort!»

Alle skyndte seg tilbake.

«Det er nok en rotte», sa Robert. «Far sier at det kryr av dem på gamle steder – og dette må jo være temmelig gammelt hvis havet var her for tusenvis av år siden –»

«Kanskje det er en slange», sa Jane og grøsset.

«La oss se», sa Cyril og hoppet ned i hullet. «Jeg er ikke redd for slanger. Jeg liker dem. Hvis det er en slange, skal jeg temme den, og den skal følge meg overalt, og jeg skal la den sove rundt halsen min om natten.»

«Nei, det skal du ikke», sa Robert bestemt. Han delte soverom med Cyril. «Men du kan få lov hvis det er en rotte.»

«Å, ikke vær dum!» sa Anthea. «Det er ikke en rotte, den er mye større. Og det er ikke en slange. Den har føtter, jeg så dem, og pels! Nei – ikke spaden. Du kommer til å skade den! Grav med hendene.»

«Og la den skade meg i stedet! Ja, det er jo sannsynlig at jeg gjør!» sa Cyril og grep en spade.

«Å, la være!» sa Anthea. «Ekornet, la være. Jeg – det høres dumt ut, men den sa noe. Det gjorde den virkelig, helt på ordentlig –»

«Hva?»

«Den sa: ‘La meg være i fred.’»

Men Cyril bemerket bare at søsteren måtte ha gått fra vettet, og han og Robert gravde med spader mens Anthea satt på kanten av hullet og spratt opp og ned av varme og engstelse. De gravde forsiktig, og snart kunne alle se at det virkelig var noe som rørte på seg i bunnen av Australia-hullet.

Da ropte Anthea: «Jeg er ikke redd. La meg grave», og falt på kne og begynte å krafse slik en hund gjør når den plutselig husker hvor den gravde ned beinet sitt.

«Å, jeg kjente pels!» ropte hun, halvt leende og halvt gråtende. «Det gjorde jeg virkelig! Det gjorde jeg!» Da fikk en tørr, hes stemme i sanden plutselig alle til å hoppe bakover, og hjertene deres hoppet nesten like fort som de selv.

«La meg være i fred», sa den. Og nå hørte alle stemmen og så på de andre for å se om de også hadde hørt den.

«Men vi vil gjerne se deg», sa Robert modig.

«Jeg skulle ønske du ville komme ut», sa Anthea, som også fattet mot.

«Å ja – hvis det er det dere ønsker», sa stemmen, og sanden rørte på seg og virvlet og sprutet til alle kanter, og noe brunt og loddent og tykt kom rullende ut i hullet, og sanden falt av det, og det ble sittende der og gape og gni seg på endene av øynene med hendene.

«Jeg tror sannelig jeg må ha duppet av», sa den og strakte på seg.

Barna sto i en ring rundt hullet og så på skapningen de hadde funnet. Den var verd å se på. Øynene satt på lange følehorn, som øynene til en snegl, og den kunne skyve dem ut og trekke dem inn som teleskoper; den hadde ører som en flaggermus, og den trinne kroppen var formet som kroppen til en edderkopp og dekket av tykk, myk pels; beina og armene var også lodne, og den hadde hender og føtter som en ape.

«Hva i all verden er det?» sa Jane. «Skal vi ta den med hjem?»

Skapningen vendte de lange øynene mot henne og sa:

«Snakker hun alltid tøv, eller er det bare skrotet hun har på hodet som gjør henne dum?»

Den så foraktelig på hatten til Jane mens den snakket.

«Hun mener ikke å være dum», sa Anthea mildt. «Det gjør ingen av oss, hva du enn måtte tro! Ikke vær redd, vi vil ikke gjøre deg noe, vet du.»

«Gjøre meg noe!» sa den. «Jeg redd? Nei, nå må jeg be! Dere snakker jo som om jeg var hvem som helst.» Hele pelsen strittet som på en katt som gjør seg klar til å slåss.

«Vel», sa Anthea, fremdeles vennlig, «kanskje vi kunne finne på noe å si som ikke gjør deg sint, hvis vi visste akkurat hvem du er. Alt vi har sagt hittil, ser ut til å ha gjort deg sint. Hvem er du? Og ikke bli sint! For vi vet det virkelig ikke.»

«Dere vet det ikke?» sa den. «Ja, jeg visste at verden hadde forandret seg – men – nei, ærlig talt – mener dere for ramme alvor at dere ikke kjenner igjen en Psammead når dere ser en?»

«En Sammyadd? Det er gresk for meg.»

«Det er det for alle», sa skapningen skarpt. «Ja vel, på godt engelsk, da: en sandfe. Kjenner dere ikke igjen en sandfe når dere ser en?»

Den så så bedrøvet og såret ut at Jane skyndte seg å si: «Selvsagt ser jeg at du er det, nå. Det er helt tydelig når man først ser på deg.»

«Dere begynte å se på meg for flere setninger siden», sa den surt og begynte å krølle seg sammen i sanden igjen.

«Å – ikke gå din vei igjen! Snakk litt mer», ropte Robert. «Jeg visste ikke at du var en sandfe, men med en gang jeg så deg, visste jeg at du var det aller mest vidunderlige jeg noen gang hadde sett.»

Sandfeen virket en anelse mindre vrang etter dette.

«Jeg har ikke noe imot å snakke», sa den, «så lenge dere er noenlunde høflige. Men jeg har ikke tenkt å underholde dere med høflig småprat. Hvis dere snakker pent til meg, kan det hende jeg svarer, og det kan hende jeg lar være. Si noe nå.»

Naturligvis kom ingen på noe å si, men til slutt kom Robert på «Hvor lenge har du bodd her?» og sa det med en gang.

«Å, i evigheter – flere tusen år», svarte Psammeaden.

«Fortell oss alt om det. Vær så snill.»

«Alt står i bøker.»

«Du står ikke i bøker!» sa Jane. «Å, fortell oss alt du kan om deg selv! Vi vet ingenting om deg, og du er jo så hyggelig.»

Sandfeen glattet de lange, rottelignende værhårene sine og smilte mellom dem.

«Vær så snill og fortell!» sa alle barna i kor.

Det er forunderlig hvor fort man venner seg til ting, selv de aller mest forbløffende. Fem minutter tidligere hadde barna like liten anelse som du om at det fantes noe slikt som en sandfe i verden, og nå snakket de med den som om de hadde kjent den hele livet.

Den trakk øynene inn og sa:

«For et nydelig solskinn – akkurat som i gamle dager. Hvor får dere tak i Megatherium nå for tiden?»

«Hva?» sa alle barna på én gang. Det er svært vanskelig alltid å huske at «hva» ikke er høflig, særlig når man blir overrasket eller oppskaket.

«Er det rikelig med pterodaktyler nå?» fortsatte sandfeen.

Barna kunne ikke svare.

«Hva spiser dere til frokost?» sa feen utålmodig. «Og hvem gir dere den?»

«Egg og bacon og brød og melk og grøt og sånt. Mor gir oss den. Hva er Mega-hva-det-nå-heter og Ptero-hva-er-det-de-kalles? Og er det noen som spiser dem til frokost?»

«På min tid spiste jo nesten alle pterodaktyl til frokost! Pterodaktyler lignet litt på krokodiller og litt på fugler – jeg tror de var svært gode grillet. Det var nemlig slik: Den gangen fantes det naturligvis haugevis av sandfeer, og tidlig om morgenen gikk man ut og lette etter dem, og når man hadde funnet en, fikk man ønsket sitt oppfylt. Folk pleide å sende småguttene sine ned til stranden tidlig om morgenen før frokost for å få dagens ønsker oppfylt, og svært ofte fikk den eldste gutten i familien beskjed om å ønske seg et Megatherium, ferdig oppdelt til matlaging. Det var like stort som en elefant, skjønner dere, så det var temmelig mye kjøtt på det. Og hvis de ville ha fisk, ba de om en Ichthyosaurus – den var tjue til førti fot lang, så det var nok å ta av. Og ville de ha fjærkre, fantes Plesiosaurus; der var det også godt med kjøtt å plukke av beina. Så kunne de andre barna ønske seg andre ting. Men når folk holdt middagsselskap, var det nesten alltid Megatherium; og Ichthyosaurus, for finnene var en stor delikatesse, og halen ble det suppe av.»

«Da må det ha blitt haugevis med kaldt kjøtt til overs», sa Anthea, som aktet å bli en god husmor en dag.

«Å nei», sa Psammeaden, «det ville aldri ha gått. Ved solnedgang ble jo naturligvis det som var igjen, til stein. Man finner visst steinbeina etter Megatherium og slikt overalt den dag i dag, etter det jeg hører.»

«Hvem hører du det av?» spurte Cyril; men sandfeen rynket pannen og begynte å grave svært fort med de lodne hendene.

«Å, ikke gå!» ropte alle sammen. «Fortell mer om den gangen det var Megatherium til frokost! Var verden slik som nå den gangen?»

Den sluttet å grave.

«Ikke det minste», sa den. «Der jeg bodde, var det nesten bare sand, og kull vokste på trærne, og strandsneglene var så store som tebrett – man finner dem nå; de er blitt til stein. Vi sandfeer pleide å bo ved sjøen, og barna kom med de små flintspadene og flintbøttene sine og bygde slott vi kunne bo i. Det er tusenvis av år siden, men jeg hører at barn fremdeles bygger slott i sanden. Det er vanskelig å bli kvitt en vane.»

«Men hvorfor sluttet dere å bo i slottene?» spurte Robert.

«Det er en trist historie», sa Psammeaden dystert. «Det var fordi de absolutt skulle bygge vollgraver rundt slottene, og det ekle, våte, boblende havet kom inn, og så snart en sandfe ble våt, ble den naturligvis forkjølet og døde som regel. Dermed ble det færre og færre, og hver gang man fant en fe og fikk et ønske, pleide man å ønske seg et Megatherium og spise dobbelt så mye som man hadde lyst på, for det kunne gå flere uker før man fikk et nytt ønske.»

«Og ble du våt?» spurte Robert.

Sandfeen grøsset. «Bare én gang», sa den. «Tuppen av det tolvte håret i værhårsbusten øverst til venstre – jeg kjenner det ennå når været er fuktig. Det var bare én gang, men det var mer enn nok for meg. Jeg dro min vei så snart solen hadde tørket den stakkars, kjære værhårsbusten min. Jeg pilte helt opp på stranden og gravde meg et hus dypt nede i varm, tørr sand, og der har jeg vært siden. Og havet skiftet bosted etterpå. Og nå forteller jeg dere ikke en eneste ting til.»

«Bare én til, vær så snill», sa barna. «Kan du oppfylle ønsker nå?»

«Selvsagt», sa den. «Oppfylte jeg ikke ønsket deres for noen minutter siden? Dere sa: ‘Jeg skulle ønske du ville komme ut’, og det gjorde jeg.»

«Å, vær så snill, kan vi ikke få ett til?»

«Jo, men skynd dere. Jeg er lei av dere.»

Du har nok ofte tenkt på hva du ville gjøre hvis du fikk tre ønsker, og foraktet den gamle mannen og kona hans i fortellingen om blodpølsen, og vært helt sikker på at hvis du fikk sjansen, kunne du finne på tre virkelig nyttige ønsker uten å nøle et øyeblikk. Disse barna hadde ofte snakket om dette, men nå som de plutselig hadde fått sjansen, klarte de ikke å bestemme seg.

«Fort», sa sandfeen surt. Ingen kom på noe, bare Anthea klarte å huske et hemmelig ønske hun og Jane hadde, som de aldri hadde fortalt guttene om. Hun visste at guttene ikke ville bry seg om det – men det var likevel bedre enn ingenting.

«Jeg ønsker at vi alle sammen var vakre som dagen», sa hun i all hast.

Barna så på hverandre, men alle kunne se at de andre ikke var penere enn vanlig. Psammeaden skjøv ut de lange øynene og så ut til å holde pusten og blåse seg opp til den var dobbelt så tykk og lodden som før. Plutselig slapp den pusten ut i et langt sukk.

«Jeg er virkelig redd jeg ikke klarer det», sa den unnskyldende. «Jeg må ha kommet ut av trening.»

Barna var fryktelig skuffet.

«Å, prøv en gang til!» sa de.

«Vel», sa sandfeen, «saken er at jeg sparte litt krefter til å oppfylle ønskene til resten av dere. Hvis dere kan nøye dere med ett ønske om dagen på deling, tror jeg nok jeg kan manne meg opp til det. Går dere med på det?»

«Ja, å ja!» sa Jane og Anthea. Guttene nikket. De trodde ikke sandfeen kunne klare det. Det er alltid mye lettere å få jenter til å tro på ting enn gutter.

Den strakte øynene lenger ut enn noen gang og svulmet og svulmet og svulmet.

«Jeg håper virkelig den ikke skader seg», sa Anthea.

«Eller sprekker i skinnet», sa Robert engstelig.

Alle ble svært lettet da sandfeen, etter å ha blitt så stor at den nesten fylte hele hullet i sanden, plutselig slapp pusten ut og fikk tilbake den vanlige størrelsen.

«Sånn, det var det», sa den og pustet tungt. «Det går lettere i morgen.»

«Gjorde det veldig vondt?» spurte Anthea.

«Bare i den stakkars værhårsbusten min, takk som spør», sa den. «Men du er et snilt og omtenksomt barn. God dag.»

Den krafset plutselig voldsomt med hendene og føttene og forsvant ned i sanden. Så så barna på hverandre, og hvert av dem oppdaget plutselig at det sto alene med tre vilt fremmede, alle strålende vakre.

De sto en stund i fullkommen taushet. Alle trodde at søsknene deres hadde gått sin vei, og at disse fremmede barna hadde sneket seg ubemerket bort til dem mens de så på sandfeen som svulmet opp. Anthea snakket først:

«Unnskyld», sa hun svært høflig til Jane, som nå hadde enorme blå øyne og en sky av rødbrunt hår, «men har du sett to små gutter og en liten jente noe sted her i nærheten?»

«Jeg skulle akkurat til å spørre deg om det samme», sa Jane. Og så ropte Cyril:

«Men det er jo deg! Jeg kjenner igjen hullet i forkleet ditt! Du er Jane, ikke sant? Og du er Panteren; jeg ser det skitne lommetørkleet ditt som du glemte å skifte etter at du hadde skåret deg i tommelen! Jøss! Ønsket har gått i oppfyllelse likevel. Hør her, er jeg like pen som dere?»

«Hvis du er Cyril, likte jeg deg mye bedre slik du var før», sa Anthea bestemt. «Du ligner på bildet av den unge korgutten med det gylne håret ditt; du kommer nok til å dø ung. Og hvis det der er Robert, ligner han en italiensk lirekassemann. Håret hans er helt svart.»

«Dere to jentene ligner på julekort, da – det gjør dere – dumme julekort», sa Robert sint. «Og håret til Jane er rett og slett gulrotrødt.»

Det hadde virkelig den venetianske tonen som kunstnere beundrer så høyt.

«Vel, det nytter ikke å finne feil ved hverandre», sa Anthea. «La oss hente Lammet og slepe ham hjem til middag. Tjenestefolkene kommer til å beundre oss noe voldsomt, skal dere se.»

Babyen holdt akkurat på å våkne da de kom bort til ham, og alle barna var lettet over å se at iallfall han ikke var vakker som dagen, men akkurat som vanlig.

«Han er vel for liten til å få ønsker oppfylt uten videre», sa Jane. «Vi må nevne ham spesielt neste gang.»

Anthea løp frem og strakte armene ut.

«Kom til Panteren din, søtnos», sa hun.

Babyen så misbilligende på henne og puttet en sandete, rosa tommel i munnen. Anthea var yndlingssøsteren hans.

«Kom da», sa hun.

«Gå ’ekk!» sa babyen.

«Kom til Pus-en din», sa Jane.

«Vil ha Panty min», sa Lammet ulykkelig, og leppen hans skalv.

«Så, kom nå, veteran», sa Robert, «kom og få ji på Yobbys jygg.»

«Ææ, lem, lem gutt!» hylte babyen og brast fullstendig i gråt. Da skjønte barna det verste. Babyen kjente dem ikke!

De så fortvilet på hverandre, og i denne nødens stund var det fryktelig for hver og en bare å møte vakre øyne hos vilt fremmede, i stedet for de muntre, vennlige, alminnelige, tindrende, glade små øynene til sine egne søsken.

«Dette er virkelig helt forferdelig», sa Cyril etter å ha prøvd å løfte opp Lammet, og Lammet hadde klort som en katt og brølt som en okse. «Vi er nødt til å bli venner med ham! Jeg kan ikke bære ham hjem når han skriker sånn. Tenk å måtte bli venner med vår egen baby! – Det er jo helt tåpelig.»

Men det var akkurat det de måtte. Det tok over en time, og oppgaven ble ikke lettere av at Lammet nå var sultent som en løve og tørst som en ørken.

Til slutt gikk han med på å la disse fremmede bære ham hjem på omgang, men siden han nektet å holde seg fast i slike nye bekjentskaper, måtte de bære hele vekten hans, og det var svært utmattende.

«Gudskjelov, vi er hjemme!» sa Jane og sjanglet gjennom jernporten mot Martha, barnepiken, som sto ved inngangsdøren og skygget for øynene med hånden mens hun engstelig speidet utover. «Her! Ta babyen, er du snill!»

Martha rev babyen ut av armene hennes.

«Gudskjelov at han er trygt tilbake», sa hun. «Hvor er de andre, og hvem i all verden er dere?»

«Vi er jo oss, så klart», sa Robert.

«Og hvem er så Oss til hverdags?» spurte Martha hånlig.

«Jeg sier jo at det er oss, bare at vi er vakre som dagen», sa Cyril. «Jeg er Cyril, og dette er de andre, og vi er skikkelig sultne. Slipp oss inn, og ikke vær en tåpelig idiot.»

Martha bare bannet over Cyrils frekkhet og prøvde å lukke døren rett i ansiktet på ham.

«Jeg vet at vi ser annerledes ut, men jeg er Anthea, og vi er så slitne, og det er lenge siden middagstid.»

«Så gå hjem til middagen deres, hvem dere nå enn er; og hvis barna våre har fått dere til å spille denne komedien, kan dere hilse fra meg og si at de skal få svi, så vet de hva de kan vente seg!» Dermed smelte hun faktisk døren igjen. Cyril ringte voldsomt på klokken. Ikke noe svar. Etter en stund stakk kokka hodet ut av et soveromsvindu og sa:

«Hvis dere ikke kommer dere av gårde, og det på flekken, går jeg og henter politiet.» Og så smelte hun vinduet igjen.

«Det nytter ikke», sa Anthea. «Å, vær så snill, kom dere vekk før vi blir sendt i fengsel!»

Guttene sa at det var tull, og at man ifølge engelsk lov ikke kunne settes i fengsel bare for å være vakker som dagen, men likevel fulgte de etter de andre ut på den smale veien.

«Vi blir vel oss selv igjen etter solnedgang», sa Jane.

«Jeg vet ikke», sa Cyril trist. «Kanskje det ikke er sånn nå – ting har jo forandret seg en god del siden den tiden da Megatherium levde.»

«Å», ropte Anthea plutselig, «kanskje vi blir til stein ved solnedgang, slik Megatherium-dyrene ble, så det ikke skal være noe igjen av oss til neste dag.»

Hun begynte å gråte, og det gjorde Jane også. Selv guttene ble bleke. Ingen hadde hjerte til å si noe.

Det var en grusom ettermiddag. Det fantes ikke noe hus i nærheten der barna kunne tigge til seg en brødskalk eller så mye som et glass vann. De var redde for å gå til landsbyen, for de hadde sett Martha gå dit med en kurv, og der var det en politikonstabel. Riktignok var de alle vakre som dagen, men det er en fattig trøst når man er sulten som en jeger og tørst som en svamp.

Tre ganger prøvde de forgjeves å få tjenestefolkene i White House til å slippe dem inn og høre på historien deres. Så gikk Robert alene, i håp om å kunne klatre inn gjennom et av vinduene på baksiden og dermed åpne døren for de andre. Men alle vinduene var utenfor rekkevidde, og Martha tømte en vaskevannsmugge med kaldt vann over ham fra et av de øverste vinduene og sa:

«Kom deg av gårde, din ekle lille italienske ape.»

Til slutt satte de seg på rekke under hekken, med føttene i en tørr grøft, og ventet på solnedgangen og lurte på om de, når solen virkelig gikk ned, ville bli til stein eller bare til sine gamle, vanlige jeg; og alle følte seg fremdeles ensomme blant fremmede og prøvde å unngå å se på de andre, for selv om stemmene var deres egne, var ansiktene så strålende vakre at det var rent irriterende å se på dem.

«Jeg tror ikke vi kommer til å bli til stein», sa Robert og brøt en lang, bedrøvelig taushet, «for sandfeen sa at den skulle gi oss et nytt ønske i morgen, og det kunne den ikke hvis vi var av stein, kunne den vel?»

De andre sa «Nei», men det trøstet dem ikke det minste.

En ny taushet, enda lengre og mer bedrøvelig, ble brutt av at Cyril plutselig sa: «Jeg vil ikke skremme dere jenter, men jeg tror det begynner med meg allerede. Foten min er helt død. Jeg blir til stein, jeg vet at jeg gjør det, og snart blir dere det også.»

«Det gjør ikke noe», sa Robert vennlig. «Kanskje bare du blir av stein, og så går det bra med oss andre, og vi skal ta godt vare på statuen din og henge blomsterkranser på den.»

Men da det viste seg at foten til Cyril bare hadde sovnet fordi han hadde sittet for lenge med den under seg, og da den våknet til liv igjen med pinefull prikking og stikking, ble de andre ordentlig sure.

«Skremme oss sånn for ingenting!» sa Anthea.

Den tredje og allerbedrøveligste tausheten ble brutt av Jane. Hun sa:

«Hvis vi virkelig kommer oss helskinnet gjennom dette, skal vi be Sammyadden ordne det sånn at tjenestefolkene ikke merker noen forskjell, uansett hvilke ønsker vi får oppfylt.»

De andre bare gryntet. De hadde det for elendig til så mye som å fatte gode forsetter.

Til slutt slo sult og redsel og surhet og tretthet – fire svært ubehagelige ting – seg sammen og skapte én god ting, og det var søvn. Barna lå og sov på rekke, med de vakre øynene lukket og de vakre munnene åpne. Anthea våknet først. Solen hadde gått ned, og skumringen falt på.

Anthea klypte seg selv svært hardt for å være sikker, og da hun oppdaget at hun fremdeles kjente klypingen, bestemte hun seg for at hun ikke var av stein, og så klypte hun de andre. De var også myke.

«Våkn opp», sa hun, nesten på gråten av glede. «Det har gått bra, vi er ikke av stein. Og å, Cyril, så deilig stygg du ser ut, med de gamle fregnene dine og det brune håret og de små øynene. Og det gjør dere alle sammen!» la hun til, så de ikke skulle bli sjalu.

Da de kom hjem, fikk de mye skjenn av Martha, som fortalte dem om de fremmede barna.

«En pen flokk, det må jeg si, men så frekke!»

«Jeg vet det», sa Robert, som av erfaring visste hvor håpløst det ville være å prøve å forklare Martha noe.

«Og hvor i all verden har dere vært hele denne tiden, uskikkelige småunger som dere er?»

«Ute på veien.»

«Hvorfor kom dere ikke hjem for flere timer siden?»

«Vi kunne ikke på grunn av dem», sa Anthea.

«Hvem?»

«Barna som var vakre som dagen. De holdt oss der til etter solnedgang. Vi kunne ikke komme tilbake før de hadde gått. Du aner ikke hvor vi hatet dem! Å, vær så snill, gi oss litt kveldsmat – vi er så sultne.»

«Sultne! Det skulle jeg tro», sa Martha sint. «Ute hele dagen på denne måten. Ja, jeg håper dere har lært at dere ikke skal slå dere sammen med fremmede barn – de er vel sendt hit for å komme seg etter meslinger, tenker jeg! Hør nå, hvis dere ser dem igjen, skal dere ikke snakke til dem – ikke ett ord og ikke så mye som et blikk – men komme rett til meg og si fra. Jeg skal nok ødelegge den skjønnheten!»

«Hvis vi virkelig ser dem igjen noen gang, skal vi si fra til deg», sa Anthea; og Robert festet et kjærlig blikk på det kalde oksekjøttet som kokka kom inn med på et brett, og la lavt og inderlig til:

«Og vi skal passe skikkelig godt på at vi aldri ser dem igjen.»

Og det har de aldri gjort.

---