Ethan Frome

Edith Wharton

Kapittel 1

Landsbyen lå under to fot snø, med fonner ved de vindutsatte hjørnene. På en himmel av jern hang stjernene i Karlsvogna som istapper, og Orion blinket med sine kalde ildbluss. Månen var gått ned, men natten var så klar at de hvite husfasadene mellom almene så grå ut mot snøen, buskklynger dannet svarte flekker på den, og kirkens kjellervinduer sendte gule lysstråler langt ut over snøens endeløse bølger.

Unge Ethan Frome gikk med raske skritt langs den folketomme gaten, forbi banken og Michael Eadys nye butikkbygning i tegl og advokat Varnums hus med de to svarte grantrærne ved porten. Rett overfor Varnums port, der veien falt ned mot Corburydalen, reiste kirken seg med sitt slanke, hvite tårnspir og sin smale søylegang. Mens den unge mannen gikk mot den, tegnet de øvre vinduene en svart buerekke langs bygningens sidevegg, men fra de nedre åpningene, på siden der bakken skrånet bratt ned mot Corburyveien, skjøt lyset ut i lange striper, lyste opp de mange ferske furene i tråkket bort til kjellerdøren og viste en rad sleder under et skur like ved, med hestene godt innpakket i dekkener.

Natten var fullstendig stille, og luften så tørr og ren at man knapt kjente kulden. For Frome var det snarere som om atmosfæren var helt borte, som om det ikke fantes noe tettere enn eter mellom den hvite jorden under føttene hans og metallkuppelen over ham. «Det er som å være i en lufttom beholder», tenkte han. Fire eller fem år tidligere hadde han gått et år ved en teknisk høyskole i Worcester og syslet litt i laboratoriet sammen med en vennlig fysikkprofessor; og bildene fra denne erfaringen dukket ennå opp i uventede øyeblikk, midt i de helt andre tankebanene han siden hadde levd i. Farens død og ulykkene som fulgte, hadde satt en for tidlig stopper for Ethans studier; men selv om han ikke hadde kommet langt nok med dem til å ha særlig praktisk nytte av dem, hadde de gitt fantasien hans næring og gjort ham var for veldige, dunkle meningssammenhenger bak tingenes hverdagslige ansikt.

Mens han gikk med lange skritt gjennom snøen, glødet fornemmelsen av slike sammenhenger i hjernen hans og blandet seg med varmen den raske gangen hadde drevet frem i kroppen. I utkanten av landsbyen stanset han foran kirkens mørke fasade. Han ble stående der et øyeblikk med rask pust og så opp og ned langs gaten, hvor ikke en annen skikkelse rørte seg. Den bratte bakken i Corburyveien, nedenfor advokat Varnums grantrær, var Starkfields mest populære akebakke, og på klare kvelder ljomet ropene fra de akende rundt kirkehjørnet til langt på kveld; men i kveld brøt ikke en eneste kjelke det hvite i den lange bakken. Midnattens stillhet hvilte over landsbyen, og alt våkent liv var samlet bak kirkevinduene, der dansemusikken strømmet ut sammen med de brede båndene av gult lys.

Den unge mannen gikk langs siden av bygningen og ned skråningen mot kjellerdøren. For å holde seg utenfor de avslørende lysstrålene innenfra tok han en omvei gjennom urørt snø og nærmet seg etter hvert det borteste hjørnet av kjellermuren. Derfra listet han seg forsiktig frem til nærmeste vindu, fremdeles tett inne i skyggen, og holdt den ranke, magre kroppen tilbake mens han strakte hals til han fikk et glimt inn i rommet.

Sett fra det klare, frostkalde mørket der han sto, syntes rommet å syde i en dis av hete. Gassblussenes metallreflektorer sendte grelle bølger av lys mot de hvitkalkede veggene, og jernsidene på ovnen i enden av salen så ut til å svulme av vulkansk ild. Gulvet var tettpakket med jenter og unge menn. Langs sideveggen overfor vinduet sto en rekke kjøkkenstoler som de eldre kvinnene nettopp hadde reist seg fra. Musikken hadde nå stanset, og musikerne – en felespiller og den unge damen som spilte harmonium om søndagene – styrket seg i all hast ved et hjørne av kveldsmatbordet, som sto på podiet i enden av salen med sine plyndrede paifat og isskåler på rad. Gjestene gjorde seg klare til å gå, og strømmen hadde allerede vendt seg mot gangen der frakker og ytterplagg hang, da en ung mann med spenst i steget og bustete svart hår skjøt frem midt på gulvet og klappet i hendene. Signalet fikk øyeblikkelig virkning. Musikerne skyndte seg til instrumentene, de dansende – noen allerede halvt innpakket for hjemveien – stilte seg opp på rekke langs hver sin side av rommet, de eldre tilskuerne gled tilbake på stolene sine, og den livlige unge mannen, som først hadde dukket hit og dit i mengden, trakk frem en jente som allerede hadde viklet et kirsebærfarget «hodeskjerf» om hodet. Han førte henne opp til enden av gulvet og virvlet henne med seg nedover hele lengden til de sprettende tonene av en Virginia-reel.

Fromes hjerte slo fort. Han hadde anstrengt øynene for å få et glimt av det mørke hodet under det kirsebærfargede hodeskjerfet, og det ergret ham at en annens blikk hadde vært raskere enn hans. Han som førte an i Virginia-reelen, så ut til å ha irsk blod i årene og danset godt, og partneren hans ble smittet av gløden. Mens hun fór nedover rekken og den lette skikkelsen svingte fra hånd til hånd i stadig raskere sirkler, fløy hodeskjerfet av hodet hennes og sto rett ut bak skuldrene, og for hver omdreining fikk Frome et glimt av de leende, andpustne leppene, skyen av mørkt hår om pannen og de mørke øynene som syntes å være de eneste faste punktene i et virvar av farende linjer.

Danserne beveget seg stadig fortere, og for å holde følge med dem hamret musikerne løs på instrumentene som jockeyer som pisker hestene sine på oppløpet; likevel syntes den unge mannen ved vinduet at Virginia-reelen aldri ville ta slutt. Av og til flyttet han blikket fra jentas ansikt til partnerens, som i dansens rus hadde fått en nesten uforskammet eiermine. Denis Eady var sønn av Michael Eady, den ærgjerrige irske kolonialhandleren, hvis smidighet og frekkhet hadde gitt Starkfield det første innblikket i «smarte» forretningsmetoder, og hvis nye butikkbygning i tegl vitnet om at forsøket hadde lyktes. Sønnen så ut til å skulle gå i farens fotspor og brukte foreløpig de samme kunstgrepene til å erobre Starkfields ungpiker. Hittil hadde Ethan Frome nøyd seg med å betrakte ham som en ussel fyr; men nå ba han likefrem om en omgang med ridepisken. Det var underlig at jenta ikke så ut til å merke det: at hun kunne løfte det henførte ansiktet mot dansepartneren og legge hendene i hans uten å synes å føle seg krenket av blikket og berøringen hans.

Frome pleide å gå inn til Starkfield for å hente hjem Mattie Silver, kusinen til kona hans, de sjeldne kveldene en eller annen fornøyelse lokket henne til landsbyen. Det var kona hans som hadde foreslått at de skulle gi henne slike anledninger da jenta flyttet inn hos dem. Mattie Silver kom fra Stamford, og da hun kom til familien Frome for å hjelpe kusinen Zeena, mente man at siden hun ikke fikk lønn, burde hun ikke få kjenne for sterkt på forskjellen mellom livet hun hadde forlatt og isolasjonen på en gård i Starkfield. Hadde det ikke vært for dette – tenkte Frome med besk ironi – ville det neppe ha falt Zeena inn å ofre jentas fornøyelser en tanke.

Da kona først foreslo at de skulle la Mattie få en kveld fri av og til, hadde han i sitt stille sinn protestert mot å måtte gå de to ekstra engelske milene til landsbyen og tilbake etter en hard arbeidsdag på gården; men ikke lenge etter var han kommet dit at han ønsket at Starkfield ville vie hver eneste natt til fest og moro.

Mattie Silver hadde bodd under hans tak i et år, og fra tidlig om morgenen til de møttes ved kveldsmaten, hadde han stadig anledning til å se henne; men ingen stund i hennes selskap kunne måle seg med vandringene hjem til gården gjennom natten, når hun gikk med armen i hans og de lette skrittene hennes fløy av sted for å holde tritt med hans lange steg. Han hadde likt jenta fra første dag, da han hadde kjørt til Flats for å møte henne og hun hadde smilt og vinket til ham fra toget og ropt «Du må være Ethan!» idet hun hoppet ned med byltene sine, mens han betraktet den spede skikkelsen og tenkte: «Hun ser ikke ut til å duge stort til husarbeid, men hun er i alle fall ikke av det sutrete slaget.» Men det skyldtes ikke bare at det å få litt ungt, håpefullt liv inn i huset var som å tenne opp i et kaldt ildsted. Jenta var mer enn den blide, hjelpsomme skapningen han hadde trodd hun var. Hun hadde øyne å se med og ører å høre med: Han kunne vise henne ting og fortelle henne ting og nyte den salige følelsen av at alt han delte med henne, etterlot en lang gjenklang og ekkoer han kunne vekke når han ville.

Det var på de nattlige vandringene hjem til gården at han kjente sødmen i dette fellesskapet sterkest. Han hadde alltid vært mer mottakelig enn menneskene omkring ham for naturens skjønnhet. De ufullførte studiene hadde gitt denne mottakeligheten form, og selv i hans ulykkeligste stunder talte jordene og himmelen til ham med en dyp og mektig overbevisningskraft. Men hittil hadde følelsen blitt værende i ham som en taus smerte som la et slør av sorg over skjønnheten som vekket den. Han visste ikke engang om noe annet menneske i verden følte det samme som han, eller om han var det eneste offeret for dette sørgmodige privilegiet. Så oppdaget han at også et annet sinn hadde dirret ved det samme streifet av undring: at han ved sin side hadde en skapning som levde under hans tak og spiste hans brød, og som han kunne si til: «Det er Orion der nede; den store karen til høyre er Aldebaran, og flokken med små – som en bisverm – det er Pleiadene …» eller som han kunne holde trollbundet foran en granittknaus som stakk opp gjennom bregnene, mens han foldet ut det veldige panoramaet over istiden og de lange, dunkle tidsrommene som fulgte. Ikke minst gledet det ham at beundring for kunnskapene hans blandet seg med Matties undring over det han lærte henne. Og det fantes andre sanseinntrykk, vanskeligere å sette ord på, men enda finere, som trakk dem sammen i et støt av taus glede: solnedgangens kalde rødfarge bak vinteråsene, skyflokkenes flukt over skråninger med gyllen kornstubb, eller hemlokkgranenes intenst blå skygger på solbelyst snø. Da hun en gang sa til ham: «Det ser akkurat ut som om det var malt!», syntes Ethan at kunsten å sette ord på ting ikke kunne nå lenger, og at det endelig var funnet ord for det innerste i sjelen hans. …

Der han sto i mørket utenfor kirken, vendte disse minnene tilbake med den smerten som følger det som er borte. Mens han så Mattie virvle nedover gulvet fra hånd til hånd, undret han seg over hvordan han noen gang hadde kunnet tro at det kjedelige snakket hans interesserte henne. For ham, som aldri var munter uten at hun var der, virket hennes munterhet som et klart bevis på likegyldighet. Når hun så ham, lignet ansiktet hennes alltid et vindu som hadde fanget solnedgangen; det var dette samme ansiktet hun nå løftet mot dansepartnerne. Han la til og med merke til to eller tre bevegelser som han i sin innbilskhet hadde trodd hun sparte for ham alene: måten hun kastet hodet bakover på når hun moret seg, som om hun ville smake på latteren før hun slapp den ut, og måten hun langsomt senket øyelokkene på når noe betok eller rørte henne.

Synet gjorde ham ulykkelig, og ulykkeligheten vekket hans slumrende frykt. Kona hadde aldri vist noen sjalusi overfor Mattie, men i det siste hadde hun murret stadig mer over husarbeidet og funnet indirekte måter å gjøre oppmerksom på jentas manglende dyktighet. Zeena hadde alltid vært det man i Starkfield kalte «sykelig», og Frome måtte innrømme at hvis hun var så syk som hun selv mente, trengte hun hjelp av en sterkere arm enn den som hvilte så lett i armkroken hans under nattvandringene hjem til gården. Mattie hadde ikke noe naturlig anlegg for husstell, og opplæringen hennes hadde ikke gjort noe for å rette på mangelen. Hun lærte fort, men var glemsom og drømmende og ikke innstilt på å ta saken alvorlig. Ethan hadde en forestilling om at hvis hun giftet seg med en mann hun var glad i, ville det slumrende instinktet våkne og paiene og småbrødene hennes bli hele fylkets stolthet; men huslighet i abstrakt forstand interesserte henne ikke. I begynnelsen var hun så klosset at han ikke kunne la være å le av henne; men hun lo med ham, og det gjorde dem til bedre venner. Han gjorde sitt beste for å bøte på hennes ukyndige forsøk, sto opp tidligere enn vanlig for å tenne opp på kjøkkenet, bar inn veden kvelden før og forsømte sagbruket til fordel for gården, slik at han kunne hjelpe henne i huset om dagen. Han listet seg til og med ned lørdagskveldene for å skure kjøkkengulvet etter at kvinnene hadde lagt seg; og en dag hadde Zeena overrasket ham ved smørkinna og vendt seg taust bort med et av de rare blikkene sine.

I det siste hadde det også vært andre tegn på konas misnøye, like uhåndgripelige, men mer urovekkende. En kald vintermorgen, mens han kledde på seg i mørket og lyset blafret i trekken fra det utette vinduet, hadde han hørt henne snakke fra sengen bak seg.

«Legen vil ikke at jeg skal være uten noen til å stelle for meg», sa hun med den flate, sutrende stemmen sin.

Han hadde trodd at hun sov, og lyden av stemmen hennes hadde fått ham til å skvette, enda hun hadde for vane å buse ut med noe etter lange perioder med hemmelighetsfull taushet.

Han snudde seg og så på henne der hun lå svakt avtegnet under det mørke, vatterte teppet av bomullstøy; ansiktet med de høye kinnbena fikk et grålig skjær mot den hvite puten.

«Ingen til å stelle for deg?» gjentok han.

«Hvis du sier at du ikke har råd til en tjenestejente når Mattie drar.»

Frome snudde seg bort igjen, tok barberkniven og bøyde seg for å se kinnet han holdt stramt, i det flekkete speilet over vaskestellet.

«Hvorfor i all verden skulle Mattie dra?»

«Jo, når hun gifter seg, mener jeg», kom det slepende fra kona bak ham.

«Å, hun ville da aldri dra fra oss så lenge du trenger henne», svarte han og skrapte hardt over haken.

«Jeg vil aldri ha det sagt at jeg hindret en fattig jente som Mattie i å gifte seg med en driftig kar som Denis Eady», svarte Zeena i en klagende, selvutslettende tone.

Ethan stirret olmt på ansiktet sitt i speilet og kastet hodet bakover for å føre barberkniven fra øret til haken. Hånden hans var stø, men stillingen ga ham et påskudd til ikke å svare med det samme.

«Og legen vil ikke at jeg skal være uten noen», fortsatte Zeena. «Han ville at jeg skulle snakke med deg om en jente han har hørt om, som kanskje kan komme –»

Ethan la fra seg barberkniven og rettet seg leende opp.

«Denis Eady! Er det bare det, har vi vel ikke så stor hast med å se oss om etter en jente.»

«Jeg vil nå gjerne snakke med deg om det», sa Zeena hardnakket.

Han fomlet seg inn i klærne i all hast. «Greit. Men jeg har ikke tid nå; jeg er allerede sent ute», svarte han og holdt det gamle, tykke sølvlommeuret sitt opp mot lyset.

Zeena tok tilsynelatende dette som et endelig svar og lå taus og så på ham mens han trakk bukseselene over skuldrene og rykket armene inn i jakken; men da han gikk mot døren, sa hun brått og skarpt: «Du er visst alltid sent ute, nå som du barberer deg hver morgen.»

Det stikket hadde skremt ham mer enn noen av de vage hentydningene om Denis Eady. Det var et faktum at han etter Mattie Silvers ankomst hadde begynt å barbere seg hver dag; men kona så alltid ut til å sove når han forlot plassen ved siden av henne i vintermørket, og han hadde dumt nok gått ut fra at hun ikke ville legge merke til noen forandring i utseendet hans. En eller to ganger tidligere hadde han følt en svak uro over Zenobias måte å la ting skje på, tilsynelatende uten å merke seg dem, for så flere uker senere å røpe med en henkastet bemerkning at hun hele tiden hadde gjort sine notater og trukket sine slutninger. I det siste hadde det likevel ikke vært plass i tankene hans til slike vage bekymringer. Fra å være en tyngende virkelighet hadde Zeena selv bleknet til en uhåndgripelig skygge. Å se og høre Mattie Silver var blitt hele livet hans, og han kunne ikke lenger forestille seg det annerledes. Men nå, mens han sto utenfor kirken og så Mattie virvle nedover gulvet med Denis Eady, vevde et mylder av upåaktede hentydninger og trusler en sky rundt hjernen hans …

---