Motets røde merke

Stephen Crane

Kapittel 1

Kulden slapp motvillig taket i jorden, og tåkebankene som trakk seg tilbake, avdekket en hær som lå utstrakt over åsene og hvilte. Da landskapet skiftet fra brunt til grønt, våknet hæren og begynte å dirre av iver ved ryktenes larm. Den vendte blikket mot veiene, som var i ferd med å gå fra lange renner med flytende gjørme til ordentlige ferdselsårer. En elv, ravfarget i skyggen av breddene, klukket ved hærens føtter; og om natten, når elvevannet var blitt sørgmodig svart, kunne man på den andre siden se det røde, øyelignende skinnet fra fiendtlige leirbål i de fjerne åsenes lave bryn.

En dag ble en viss høy soldat dydig og gikk resolutt av sted for å vaske en skjorte. Han kom flygende tilbake fra en bekk og viftet med plagget som med en fane. Han var oppblåst av en historie han hadde hørt fra en pålitelig venn, som hadde hørt den fra en sannferdig kavalerist, som hadde hørt den fra sin troverdige bror, en av ordonnansene ved divisjonens hovedkvarter. Han la seg til den betydningsfulle minen til en herold i rødt og gull.

«Vi bryter opp i morgen – helt sikkert», sa han pompøst til en gruppe i kompanigaten. «Vi skal langt opp langs elven, ta tvers over og komme rundt bak dem.»

For sine lydhøre tilhørere la han høylytt og i alle detaljer frem planen for et storartet felttog. Da han var ferdig, spredte de blåkledde mennene seg i små, kranglende grupper mellom rekkene av lave, brune hytter. En svart kusk som hadde danset på en kjekskasse til løsslupne heiarop fra førti soldater, ble forlatt av alle. Han satte seg sørgmodig ned. Røyk drev dovent fra en mengde pussige skorsteiner.

«Det er løgn! Det er alt det er – en dundrende løgn!» sa en annen menig soldat høyt. Det glatte ansiktet hans var blussende rødt, og han hadde stukket hendene i bukselommene i sur trass. Han tok saken som en personlig fornærmelse. «Jeg tror ikke den forbaskede gamle hæren noen gang kommer til å røre på seg. Vi blir her. Jeg har gjort meg klar til oppbrudd åtte ganger de siste to ukene, og vi har ikke rørt oss ennå.»

Den høye soldaten følte seg kallet til å forsvare sannheten i et rykte han selv hadde satt i omløp. Han og den høyrøstede holdt på å ryke sammen på grunn av det.

En korporal begynte å banne foran de forsamlede. Han hadde nettopp lagt et kostbart plankegulv i huset sitt, sa han. Tidlig på våren hadde han latt være å gjøre det særlig mer bekvemt omkring seg, for han hadde regnet med at hæren kunne bryte opp når som helst. I det siste hadde han imidlertid fått inntrykk av at de lå i leir for nær sagt evig.

Mange av mennene ga seg i kast med en livlig diskusjon. En av dem gjorde med uvanlig klarhet rede for alle planene til den kommanderende generalen. Han møtte motstand fra menn som hevdet at det fantes andre felttogsplaner. De ropte i munnen på hverandre, og mange prøvde forgjeves å få forsamlingens oppmerksomhet. Imens fór soldaten som hadde kommet med ryktet, omkring og gjorde seg svært viktig. Han ble uavlatelig bestormet med spørsmål.

«Hva skjer, Jim?»

«Hæren skal bryte opp.»

«Å, hva er det du snakker om? Hvordan vet du det?»

«Du får nå tro meg eller la være, akkurat som du vil. Jeg bryr meg ikke et døyt.»

Måten han svarte på, ga mye å grunne på. Han overbeviste dem nesten ved å holde seg for god til å legge frem bevis. De ble svært opprømte over det.

Det var en ung menig soldat som lyttet ivrig til den høye soldatens ord og til kameratenes mange ulike kommentarer. Da han hadde fått sitt mål av diskusjoner om marsjer og angrep, gikk han til hytten sin og krøp gjennom en kronglete åpning som gjorde tjeneste som dør. Han ville være alene med noen nye tanker som hadde meldt seg i det siste.

Han la seg på en bred køye som strakte seg tvers over den ene enden av rommet. I den andre enden gjorde kjekskasser tjeneste som møbler. De var samlet omkring ildstedet. På tømmerveggene hang et bilde fra et illustrert ukeblad, og tre geværer var hengt opp parallelt på knagger. Utrustningen hang på egnede fremspring, og noen blikktallerkener lå på en liten vedstabel. Et sammenbrettet telt gjorde tjeneste som tak. Sollyset som falt på det utenfra, fikk det til å gløde lysegult. Gjennom et lite vindu falt en skrå firkant av hvitere lys på det rotete gulvet. Røyken fra ilden glemte iblant leirskorsteinen og buktet seg inn i rommet, og denne spinkle skorsteinen av leire og pinner truet ustanselig med å sette fyr på hele herligheten.

Unggutten lå i en lett døs av forbløffelse. Så skulle de altså endelig slåss. I morgen ville det kanskje stå et slag, og han skulle være med. En stund måtte han streve for å få seg selv til å tro det. Han kunne ikke føle seg sikker på et varsel om at han snart skulle ta del i en av disse store begivenhetene på jorden.

Han hadde selvsagt drømt om slag hele livet – om vage, blodige sammenstøt som hadde begeistret ham med sin veldige kraft og ild. I syner hadde han sett seg selv i mange strider. Han hadde forestilt seg folkeslag trygge i skyggen av hans ørneøyde tapperhet. Men i våken tilstand hadde han betraktet slag som karmosinrøde flekker på fortidens sider. Han hadde plassert dem blant det forgangne, sammen med sine tankebilder av tunge kroner og høye borger. En del av verdenshistorien hadde han betraktet som krigenes tid, men den, tenkte han, hadde for lengst glidd bak horisonten og forsvunnet for alltid.

Hjemmefra hadde han med sine unge øyne betraktet krigen i sitt eget land med mistro. Det måtte være en slags lek. Han hadde for lengst gitt opp håpet om å få se en homerisk strid. Slike ville det aldri mer bli, hadde han sagt. Menneskene var blitt bedre, eller mer fryktsomme. Verdslig og religiøs oppdragelse hadde visket ut instinktet til å gripe hverandre i strupen, eller også var det solide finanser som holdt lidenskapene i tømme.

Flere ganger hadde han brent etter å verve seg. Beretninger om store troppebevegelser rystet landet. De var kanskje ikke utpreget homeriske, men de syntes å romme mye ære. Han hadde lest om marsjer, beleiringer og sammenstøt, og han hadde lengtet etter å få se det alt sammen. Det travle sinnet hans hadde malt store bilder for ham, overdådige i fargene og flammende av dåder som tok pusten fra en.

Men moren hans hadde forsøkt å snakke ham fra det. Hun hadde gitt seg mine av å se med en viss forakt på krigsiveren og fedrelandskjærligheten hans. Hun kunne rolig sette seg ned og uten synlig besvær gi ham mange hundre grunner til at han var av langt større betydning på gården enn på slagmarken. Visse vendinger hun brukte, hadde fortalt ham at ordene hennes om dette sprang ut av en dyp overbevisning. På hennes side sto dessuten hans egen tro på at det moralske motivet bak argumentasjonen hennes var uangripelig.

Til slutt hadde han likevel gjort resolutt opprør mot dette gule lyset som ble kastet over ambisjonenes farge. Avisene, sladderen i landsbyen, hans egne fantasibilder hadde hisset ham opp så sterkt at han ikke lot seg stanse. De kjempet virkelig strålende der nede. Nesten hver dag trykte avisen beretninger om en avgjørende seier.

En natt, mens han lå i sengen, hadde vinden båret kirkeklokkens klang frem til ham, mens en eller annen entusiast rykket vilt i tauet for å forkynne den forvrengte nyheten om et stort slag. Denne røsten fra et folk som jublet i natten, hadde fått ham til å skjelve lenge i en rus av begeistring. Senere hadde han gått ned på rommet til moren sin og sagt: «Mor, jeg skal verve meg.»

«Henry, ikke vær dum», hadde moren hans svart. Så hadde hun dekket ansiktet med det vatterte teppet. Det ble ikke mer snakk om saken den natten.

Likevel hadde han neste morgen gått til en by i nærheten av gården til moren sin og vervet seg i et kompani som ble dannet der. Da han hadde kommet hjem, sto moren hans og melket den brannete kua. Fire andre sto og ventet. «Mor, jeg har vervet meg», hadde han sagt forsiktig til henne. Det fulgte en kort taushet. «Herrens vilje skje, Henry», hadde hun til slutt svart, og så hadde hun fortsatt å melke den brannete kua.

Da han hadde stått i døråpningen med soldatklærne på og et lys av spenning og forventning i øynene som nesten overstrålte gløden av vemod over å bryte båndene til hjemmet, hadde han sett to tårer tegne spor nedover de arrete kinnene til moren sin.

Likevel hadde hun skuffet ham ved ikke å si et eneste ord om å vende hjem med skjoldet eller på det. Han hadde i sitt stille sinn forberedt seg på en vakker scene. Han hadde gjort klar noen bestemte setninger som han mente kunne virke rørende. Men ordene hennes ødela planene hans. Hun hadde innbitt skrelt poteter og talt til ham slik: «Pass deg, Henry, og ta godt vare på deg selv i denne krigingen – pass deg og ta godt vare på deg selv. Ikke tro at du kan banke hele opprørshæren med en gang, for det kan du ikke. Du er bare en liten kar blant en hel masse andre, og du må holde deg i ro og gjøre som de sier. Jeg vet hvordan du er, Henry.

«Jeg har strikket åtte par sokker til deg, Henry, og jeg har lagt ved alle de beste skjortene dine, for jeg vil at gutten min skal ha det like varmt og godt som alle andre i hæren. Så snart det blir hull i dem, vil jeg at du sender dem rett hjem til meg, så jeg kan stoppe dem.

«Og pass alltid på hvem du holder deg sammen med. Det er mange dårlige karer i hæren, Henry. Hæren gjør dem ville, og de liker ingenting bedre enn å føre en ung kar som deg på avveier, en som nesten aldri har vært hjemmefra og alltid har hatt en mor, og lære ham å drikke og banne. Hold deg unna slike folk, Henry. Jeg vil ikke at du noen gang skal gjøre noe, Henry, som du ville skamme deg over å fortelle meg. Bare tenk at jeg står og ser på deg. Hvis du alltid har det i tankene, tror jeg det kommer til å gå nokså bra med deg.

«Du må alltid huske faren din også, barnet mitt, og huske at han aldri drakk en dråpe brennevin i hele sitt liv og sjelden bannet i sinne.

«Jeg vet ikke hva mer jeg skal si til deg, Henry, bortsett fra at du aldri må sluntre unna for min skyld, barnet mitt. Skulle det komme en stund da du må velge mellom å bli drept og å gjøre noe nedrig, så tenk ikke på annet enn det som er rett, Henry, for det er mange kvinner som må holde ut slikt i disse tider, og Herren vil ta vare på oss alle.

«Ikke glem sokkene og skjortene, barnet mitt; og jeg har lagt en kopp med bjørnebærsyltetøy i bylten din, for jeg vet at du liker det bedre enn alt annet. Farvel, Henry. Pass deg, og vær en god gutt.»

Han hadde selvsagt vært utålmodig under prøvelsen det var å høre på denne talen. Den hadde ikke vært helt som han hadde ventet, og han hadde utholdt den med en irritert mine. Han dro med en uklar følelse av lettelse.

Men da han hadde snudd seg ved grinden, hadde han sett moren sin på kne blant potetskrellet. Det brune, oppvendte ansiktet hennes var tårevått, og den magre skikkelsen skalv. Han bøyde hodet og gikk videre, plutselig skamfull over hensiktene sine.

Hjemmefra hadde han gått til skolen for å ta farvel med mange av skolekameratene. De hadde flokket seg rundt ham med undring og beundring. Han hadde kjent avgrunnen som nå skilte dem, og svulmet av rolig stolthet. Han og noen av kameratene hans som hadde tatt på seg blått, hadde formelig blitt overdynget med privilegier en hel ettermiddag, og det hadde vært en riktig herlig opplevelse. De hadde spradet.

En viss lyshåret jente hadde muntert gjort narr av krigsiveren hans, men det var en annen og mørkere jente som han hadde stirret ufravendt på, og han syntes hun ble blyg og trist ved synet av blåfargen og messingen på uniformen hans. Da han hadde gått nedover stien mellom eikerekkene, hadde han snudd hodet og oppdaget henne i et vindu, der hun så ham dra av sted. Idet han fikk øye på henne, hadde hun straks begynt å stirre opp gjennom de høye greinene mot himmelen. Han hadde sett en god del uro og hast i bevegelsen hennes da hun skiftet stilling. Han tenkte ofte på det.

På veien til Washington hadde han kjent sinnet løfte seg. Regimentet ble matet og kjærtegnet på stasjon etter stasjon, til unggutten hadde trodd at han måtte være en helt. Det ble ødslet med brød og kaldt kjøtt, kaffe, sylteagurker og ost. Mens han solte seg i jentenes smil og ble klappet og rost av de gamle mennene, hadde han kjent kraften til å utføre store våpendåder vokse i seg.

Etter kronglete reiser med mange opphold hadde det fulgt måneder med ensformig leirliv. Han hadde trodd at virkelig krig var en rekke kamper på liv og død, med liten tid imellom til søvn og måltider; men siden regimentet hans hadde kommet i felten, hadde hæren ikke gjort stort annet enn å sitte stille og prøve å holde varmen.

Han ble dermed gradvis ført tilbake til sine gamle forestillinger. Homeriske strider ville det aldri mer bli. Menneskene var blitt bedre, eller mer fryktsomme. Verdslig og religiøs oppdragelse hadde visket ut instinktet til å gripe hverandre i strupen, eller også var det solide finanser som holdt lidenskapene i tømme.

Han hadde etter hvert begynt å betrakte seg selv som bare en del av en enorm blå styrkeoppvisning. Oppgaven hans var, så langt han kunne, å sørge for at han selv hadde det bekvemt. Til tidsfordriv kunne han tvinne tommelfingre og gruble over hvilke tanker generalene måtte tumle med. Dessuten ble han drillet og drillet og inspisert, og drillet og drillet og inspisert.

De eneste fiendene han hadde sett, var noen forpostvakter langs elvebredden. De var en solbrent, filosofisk flokk som iblant skjøt ettertenksomt mot de blå forpostvaktene. Når de senere ble bebreidet dette, uttrykte de som regel beklagelse og sverget ved sine guder at geværene hadde gått av uten deres tillatelse. En natt mens unggutten sto vakt, snakket han med en av dem på den andre siden av elven. Det var en litt fillete mann som spyttet treffsikkert mellom skoene sine og hadde et stort forråd av godmodig og barnslig selvsikkerhet. Unggutten likte ham som menneske.

«Yankee», hadde den andre fortalt ham, «du er en forbannet bra kar.» Disse ordene, som svevde frem til ham gjennom den stille luften, hadde en stund fått ham til å beklage at det var krig.

Ulike veteraner hadde fortalt ham historier. Noen snakket om grå, skjeggete horder som rykket frem med ustanselige forbannelser og tygde tobakk med ubeskrivelig tapperhet; veldige masser av ville soldater som feide frem som hunerne. Andre snakket om fillete og evig sultne menn som skjøt med motløst krutt. «De vil storme gjennom helvetes ild og svovel for å få tak i en brødpose, og slike mager holder ikke lenge», ble han fortalt. Ut fra fortellingene så unggutten for seg de røde, levende knoklene stikke ut gjennom rifter i de falmede uniformene.

Likevel kunne han ikke stole helt på veteranenes fortellinger, for rekruttene var byttet deres. De snakket mye om røyk, ild og blod, men han visste ikke hvor mye som kunne være løgn. De ropte stadig «Fersk fisk!» etter ham og var overhodet ikke til å stole på.

Men nå skjønte han at det ikke spilte så stor rolle hva slags soldater han skulle kjempe mot, så lenge de kjempet, noe ingen bestred. Det fantes et mer alvorlig problem. Han lå i køyen og grublet over det. Han prøvde å bevise matematisk for seg selv at han ikke ville flykte fra et slag.

Tidligere hadde han aldri følt seg nødt til å kjempe med dette spørsmålet for alvor. I livet hadde han tatt visse ting for gitt, aldri satt spørsmålstegn ved troen på at han til slutt ville lykkes, og brydd seg lite om midlene og veiene dit. Men her sto han overfor noe av stor betydning. Plutselig hadde det gått opp for ham at han kanskje kunne komme til å flykte under et slag. Han var tvunget til å innrømme at når det gjaldt krig, visste han ingenting om seg selv.

En god stund tidligere ville han ha latt problemet stå og trippe ved sinnets ytterste porter, men nå følte han seg tvunget til å vie det alvorlig oppmerksomhet.

En liten panikkangst vokste i sinnet hans. Når fantasien hans beveget seg frem mot en kamp, så han redselsfulle muligheter. Han betraktet fremtidens lurende trusler og mislyktes i forsøket på å se seg selv stå støtt midt iblant dem. Han mintes sine syner av helteære med brukne klinger, men i skyggen av den forestående tumulten mistenkte han at bildene ikke kunne bli virkelighet.

Han sprang opp fra køyen og begynte å gå nervøst frem og tilbake. «Herregud, hva er det med meg?» sa han høyt.

Han følte at livsreglene hans var ubrukelige i denne krisen. Alt han hadde lært om seg selv, var til ingen nytte her. Han var en ukjent størrelse. Han skjønte at han igjen måtte prøve seg frem slik han hadde gjort som liten unggutt. Han måtte samle kunnskap om seg selv, og i mellomtiden bestemte han seg for å være svært på vakt, så ikke egenskaper han ikke kjente, skulle vanære ham for alltid. «Herregud!» gjentok han bestyrtet.

Etter en stund smøg den høye soldaten seg behendig gjennom åpningen. Den høyrøstede menige soldaten fulgte etter. De kranglet.

«Greit det», sa den høye soldaten idet han kom inn. Han viftet talende med hånden. «Du får tro meg eller la være, akkurat som du vil. Alt du trenger å gjøre, er å sette deg ned og vente så rolig du kan. Snart får du se at jeg hadde rett.»

Kameraten gryntet trassig. Et øyeblikk så det ut som han lette etter et knusende svar. Til slutt sa han: «Du vet da ikke alt her i verden, gjør du vel?»

«Har ikke sagt at jeg vet alt her i verden», svarte den andre skarpt. Han begynte å pakke forskjellige saker tett ned i tornisteren sin.

Unggutten stanset i sin nervøse vandring og så ned på den travle skikkelsen. «Er det sikkert at det blir et slag, Jim?» spurte han.

«Klart det blir», svarte den høye soldaten. «Klart det blir. Bare vent til i morgen, så skal du få se et av de største slagene det noen gang har vært. Bare vent.»

«Pokker!» sa unggutten.

«Å, denne gangen får du se kamp, gutten min, skikkelig kamp på ramme alvor», la den høye soldaten til, med minen til en mann som snart skulle vise frem et slag for vennenes skyld.

«Hmf!» sa den høyrøstede fra et hjørne.

«Tja», bemerket unggutten, «denne historien ender vel akkurat som de andre.»

«Å nei, det gjør den ikke», svarte den høye soldaten irritert. «Å nei, det gjør den ikke. Dro ikke hele kavaleriet av sted i morges?» Han stirret bistert rundt seg. Ingen motsa ham. «Kavaleriet dro i morges», fortsatte han. «De sier det knapt er noe kavaleri igjen i leiren. De drar til Richmond eller et annet sted, mens vi slåss med alle sørstatsgutta. Det er et eller annet knep av den sorten. Regimentet har fått ordre det også. En kar som så dem gå til hovedkvarteret, fortalte meg det for litt siden. Og de lager et svare leven overalt i leiren – det kan alle se.»

«Pøh!» sa den høyrøstede.

Unggutten var taus en stund. Til slutt henvendte han seg til den høye soldaten. «Jim!»

«Hva?»

«Hvordan tror du regimentet kommer til å klare seg?»

«Å, de kommer nok til å slåss bra, når de først kommer i gang», sa den andre med kjølig dømmekraft. Han gjorde fortreffelig bruk av tredje person. «Det er blitt gjort en hel del narr av dem fordi de er nye, selvfølgelig, og alt det der; men de kommer nok til å slåss bra.»

«Tror du noen av guttene kommer til å flykte?» spurte unggutten videre.

«Å, det kan hende noen få av dem flykter, men det finnes slike i hvert regiment, særlig første gang de kommer under ild», sa den andre overbærende. «Det kan selvfølgelig hende at hele gjengen setter av gårde og flykter hvis det blir hard kamp med en gang, og på den andre siden kan det hende de blir stående og slåss så det står etter. Men du kan ikke være sikker på noe. De har selvfølgelig aldri vært under ild ennå, og de banker nok ikke hele opprørshæren på én gang første gang; men jeg tror de kommer til å slåss bedre enn noen, selv om de slåss dårligere enn andre. Det er slik jeg ser det. De kaller regimentet ‘fersk fisk’ og alt mulig; men guttene kommer fra godt folk, og de fleste av dem kommer til å slåss som bare fanden når de først begynner å skyte», la han til, med kraftig ettertrykk på de fire siste ordene.

«Å, du tror du vet –» begynte den høyrøstede soldaten hånlig.

Den andre snudde seg rasende mot ham. De kranglet i et raskt ordskifte, der de ga hverandre en rekke underlige skjellsnavn.

Til slutt avbrøt unggutten dem. «Har du noen gang tenkt at du selv kunne komme til å flykte, Jim?» spurte han. Da han hadde sagt det, lo han som om han hadde ment å spøke. Den høyrøstede soldaten fniste også.

Den høye menige soldaten viftet med hånden. «Tja», sa han dypsindig, «jeg har tenkt at det kanskje kunne bli for hett for Jim Conklin i noen av de trefningene, og hvis en hel masse av guttene begynte å flykte, så ville vel jeg også begynne å flykte. Og hvis jeg først begynte å løpe, ville jeg løpe som fanden, det er helt sikkert. Men hvis alle sto og slåss, ville jeg stå og slåss. Så sannelig, det ville jeg. Det vedder jeg på.»

«Hmf!» sa den høyrøstede.

Unggutten i denne fortellingen følte takknemlighet for disse ordene fra kameraten. Han hadde fryktet at alle de uprøvde mennene hadde stor og velbegrunnet selvtillit. Nå var han til en viss grad beroliget.

---