Når vill­dy­ret våkner

Jack London

Kapittel 1: Inn i urtilstanden

Buck leste ikke avisene, ellers ville han ha visst at det brygget opp til vanskeligheter, ikke bare for ham selv, men for hver eneste hund langs kysten fra Puget Sound til San Diego som hadde sterke muskler og lang, varm pels. Fordi menn som famlet i det arktiske mørket, hadde funnet et gult metall, og fordi dampskips- og transportselskapene slo funnet stort opp, strømmet tusenvis av menn til landet i nord. Disse mennene ville ha hunder, og hundene de ville ha, var tunge hunder, med sterke muskler å slite med og lodden pels til vern mot frosten.

Buck bodde i et stort hus i den solkyssede Santa Clara-dalen. Stedet ble kalt dommer Millers eiendom. Huset lå et stykke inn fra veien, halvt skjult mellom trærne, og mellom dem kunne man skimte den brede, svale verandaen som gikk langs alle fire sidene. Gruslagte innkjørsler slynget seg fram til huset gjennom vidstrakte plener og under de høye poplenes sammenflettede grener. Bak huset var alt anlagt i enda større målestokk enn foran. Der lå store staller, hvor et dusin stallkarer og gutter holdt til, rekker av tjenesteboliger kledd i slyngplanter, en endeløs og velordnet samling uthus, lange løvganger med vinranker, grønne beitemarker, frukthager og bærfelt. Dessuten var det pumpeanlegget til den artesiske brønnen og det store sementbassenget der dommer Millers gutter tok morgendukkerten og holdt seg svale i ettermiddagsheten.

Og over denne veldige eiendommen hersket Buck. Her var han født, og her hadde han levd alle sine fire år. Det var riktignok andre hunder der. På et så stort sted måtte det finnes andre hunder, men de telte ikke. De kom og gikk, holdt til i de tett befolkede hundegårdene eller levde ubemerket i husets avkroker, slik som Toots, den japanske mopsen, eller Ysabel, den meksikanske nakenhunden – underlige skapninger som sjelden stakk snuten utenfor døren eller satte en pote på bakken. På den annen side var det foxterrierne, minst tjue i tallet, som med gjeldrende bjeff lovet Toots og Ysabel fryktelige ting, mens de to så ut på dem fra vinduene, vernet av en legion tjenestepiker væpnet med koster og mopper.

Men Buck var verken stuehund eller hundegårdshund. Hele riket var hans. Han stupte i badebassenget eller gikk på jakt med dommerens sønner; han fulgte Mollie og Alice, dommerens døtre, på lange vandringer i skumringen eller tidlig om morgenen; om vinternettene lå han ved dommerens føtter foran den buldrende peisilden i biblioteket; han bar dommerens guttebarnebarn på ryggen eller rullet dem rundt i gresset og passet på dem under ville eventyr ned til fontenen på stallplassen og enda lenger bort, til hesteinnhegningene og bærfeltene. Blant terrierne skred han myndig fram, og Toots og Ysabel overså han fullstendig, for han var konge – konge over alt som krøp, kravlet og fløy på dommer Millers eiendom, menneskene medregnet.

Faren hans, Elmo, en diger sanktbernhardshund, hadde vært dommerens uatskillelige følgesvenn, og alt tydet på at Buck skulle følge i farens spor. Han var ikke like stor – han veide bare hundre og førti pund – for moren hans, Shep, hadde vært en skotsk gjeterhund. Likevel gjorde de hundre og førti pundene, sammen med den verdigheten som følger av et godt liv og alles respekt, at han kunne føre seg på ekte kongelig vis. I de fire årene siden valpetiden hadde han levd den mette aristokratens liv; han var stolt av seg selv, ja, til og med en smule selvopptatt, slik herremenn på landet iblant blir fordi de lever så avsondret. Men han hadde berget seg ved å unngå å bli bare en bortskjemt stuehund. Jakt og lignende friluftsgleder hadde holdt fettet borte og herdet musklene; og hos ham, som hos folkeslagene som tok kalde karbad, hadde kjærligheten til vann virket styrkende og holdt ham frisk.

Og en slik hund var Buck høsten 1897, da gullfunnet i Klondike trakk menn fra hele verden inn i det frosne landet i nord. Men Buck leste ikke avisene, og han visste ikke at Manuel, en av gartnerens medhjelpere, var et dårlig bekjentskap. Manuel hadde én stor last. Han elsket å spille kinesisk lotteri. Dessuten hadde han én stor svakhet i spillet – troen på et system; og det beseglet hans undergang. For å spille etter et system trengs det penger, mens lønnen til en gartnerhjelper ikke gir noe til overs når han skal forsørge en kone og en tallrik barneflokk.

Dommeren var på et møte i Rosindyrkerforeningen, og guttene var opptatt med å stifte en idrettsklubb den minneverdige natten da Manuel begikk sitt forræderi. Ingen så Manuel og Buck gå av sted gjennom frukthagen på det Buck trodde bare var en spasertur. Og bortsett fra en enslig mann var det ingen som så dem komme til den lille holdeplassen College Park, der toget bare stanset på signal. Denne mannen snakket med Manuel, og penger klirret mellom dem.

«Du kunne jo pakke inn varen før du leverer den», sa den fremmede bryskt, og Manuel la et stykke kraftig tau dobbelt rundt halsen på Buck, under halsbåndet.

«Vri til, så struper du ham skikkelig», sa Manuel, og den fremmede gryntet et villig ja.

Buck hadde latt tauet bli lagt på med rolig verdighet. Det var riktignok uvant, men han hadde lært å stole på menn han kjente, og å tillegge dem en klokskap som overgikk hans egen. Men da tauendene ble lagt i hendene på den fremmede, knurret han truende. Han hadde bare gitt sin misnøye til kjenne; i sin stolthet trodde han at et slikt tegn var en befaling. Men til hans overraskelse strammet tauet seg om halsen hans og stengte for pusten. I et plutselig raseri sprang han mot mannen, som møtte ham halvveis, fikk et fast grep om strupen hans og kastet ham over på ryggen med en behendig vridning. Så strammet tauet seg ubarmhjertig mens Buck kjempet rasende imot, tungen hang ut av munnen og den veldige brystkassen hevet og senket seg forgjeves. Aldri i hele sitt liv hadde han blitt så skammelig behandlet, og aldri i hele sitt liv hadde han vært så sint. Men kreftene ebbet ut, øynene ble glassaktige, og han var bevisstløs da toget ble stanset på signal og de to mennene kastet ham inn i bagasjevognen.

Da han kom til seg selv igjen, oppfattet han vagt at tungen verket, og at han ble ristet av sted i et slags kjøretøy. Det hese skriket fra et lokomotiv som fløytet ved en planovergang, fortalte ham hvor han var. Han hadde reist for ofte med dommeren til ikke å kjenne følelsen av å kjøre i en bagasjevogn. Han åpnet øynene, og de fyltes av en bortført konges tøylesløse raseri. Mannen kastet seg mot strupen hans, men Buck var for rask for ham. Kjevene lukket seg om hånden og slapp ikke taket før han igjen ble strupt til bevisstløshet.

«Jepp, han får anfall», sa mannen og skjulte den skamferte hånden for bagasjekonduktøren, som hadde kommet til da han hørte lydene av kamp. «Jeg tar ham med opp til Frisco for sjefen. Det er en førsteklasses hundedoktor der som tror han kan kurere ham.»

I et lite skur bak en saloon ved havnen i San Francisco talte mannen svært godt for sin egen sak når det gjaldt togturen den natten.

«Alt jeg får for det, er femti», brummet han, «og jeg ville ikke gjort det om igjen for tusen i klingende mynt.»

Hånden hans var surret inn i et blodig lommetørkle, og det høyre buksebenet var flerret opp fra kneet til ankelen.

«Hvor mye fikk den andre fyren?» forlangte salooneieren å vite.

«Hundre», lød svaret. «Han ville ikke ta en sou mindre, så sant jeg lever.»

«Da blir det hundre og femti», regnet salooneieren ut, «og det er han verdt, ellers er jeg en treskalle.»

Bortføreren løsnet det blodige omslaget og så på den opprevne hånden. «Hvis jeg ikke får hundegalskap –»

«Så er det fordi du er født til å bli hengt», lo salooneieren. «Kom, ta i et tak før du drar», la han til.

Omtåket, med uutholdelige smerter i strupe og tunge og livet halvt kvalt ut av seg, forsøkte Buck å stå imot plageåndene sine. Men de kastet ham ned og strupte ham gang på gang, til de klarte å file det tunge messinghalsbåndet av halsen hans. Så ble tauet fjernet, og han ble slengt inn i en kasse som lignet et bur.

Der lå han resten av den lange, tunge natten og ruget over sinnet sitt og den sårede stoltheten. Han kunne ikke forstå hva det hele skulle bety. Hva ville de ham, disse fremmede mennene? Hvorfor holdt de ham innesperret i denne trange kassen? Han visste ikke hvorfor, men en vag fornemmelse av en forestående ulykke tynget ham. Flere ganger i løpet av natten spratt han opp da skurdøren gikk opp med en skramling, og ventet å få se dommeren, eller i det minste guttene. Men hver gang var det salooneierens pløsete ansikt som kikket inn på ham i det gustne lyset fra et talglys. Og hver gang slo det glade bjeffet som dirret i strupen på Buck, over i en vill knurring.

Men salooneieren lot ham være i fred, og om morgenen kom fire menn inn og løftet opp kassen. Flere plageånder, avgjorde Buck, for de var fillete, ustelte skapninger med et ondt oppsyn; og han raste og herjet mot dem bak sprinklene. De bare lo og stakk kjepper mot ham, som han straks angrep med tennene, helt til han skjønte at det var nettopp det de ville. Da la han seg mutt ned og lot dem løfte kassen opp i en vogn. Så begynte han og kassen han satt fanget i, å gå fra hånd til hånd. Kontorister på ilgodskontoret tok hånd om ham; han ble kjørt omkring i en annen vogn; en tralle fraktet ham sammen med alskens kasser og pakker om bord på en dampferge; på en tralle ble han kjørt av damperen og inn i en stor jernbanestasjon, og til slutt ble han plassert i en ilgodsvogn.

I to dager og to netter ble denne ilgodsvognen slept av sted bak hvinende lokomotiver, og Buck verken spiste eller drakk i to dager og to netter. I sitt sinne hadde han møtt ilgodskonduktørenes første tilnærmelser med knurring, og de hadde gjengjeldt det ved å erte ham. Når han kastet seg skjelvende og frådende mot sprinklene, lo de av ham og hånte ham. De knurret og bjeffet som avskyelige hunder, mjauet, flakset med armene og gol. Han visste at det hele var svært tåpelig, men nettopp derfor krenket det verdigheten hans desto mer, og sinnet vokste og vokste. Sulten plaget ham ikke så mye, men mangelen på vann voldte ham store lidelser og pisket raseriet opp til feberhøyde. Nervøs og fintfølende som han var, hadde han dessuten fått feber av mishandlingen, og betennelsen i den uttørkede og hovne strupen og tungen holdt feberen ved like.

Én ting var han glad for: Tauet var borte fra halsen. Det hadde gitt dem en urettferdig fordel; men nå som det var borte, skulle han vise dem. De skulle aldri få et tau om halsen på ham igjen. Det var han fast bestemt på. I to dager og to netter spiste og drakk han ingenting, og i løpet av disse to dagene og nettene med pinsler samlet han opp et forråd av raseri som ikke lovet godt for den første som kom på kant med ham. Øynene ble blodskutte, og han ble forvandlet til en rasende djevel. Så forandret var han at ikke engang dommeren ville ha kjent ham igjen; og ilgodskonduktørene pustet lettet ut da de lempet ham av toget i Seattle.

Fire menn bar kassen forsiktig fra vognen inn i en liten bakgård omgitt av høye murer. En tykkfallen mann i en rød genser som var slapp og vid i halsen, kom ut og kvitterte i kuskens bok. Det var ham, ante Buck, den neste plageånden, og han kastet seg rasende mot sprinklene. Mannen smilte bistert og hentet en håndøks og en kølle.

«Du har vel ikke tenkt å slippe ham ut nå?» spurte kusken.

«Jo visst», svarte mannen og slo håndøksen inn i kassen for å bende den opp.

De fire mennene som hadde båret den inn, spredte seg øyeblikkelig, og fra trygge plasser oppe på muren gjorde de seg klare til å se forestillingen.

Buck kastet seg over treverket som splintret, satte tennene i det, rev og slet i det. Overalt hvor håndøksen traff på utsiden, var han der på innsiden, snerrende og knurrende, like rasende ivrig etter å komme ut som mannen i den røde genseren var rolig oppsatt på å få ham ut.

«Så, din rødøyde djevel», sa han da han hadde laget en åpning stor nok til at Buck kunne komme gjennom. Samtidig slapp han håndøksen og flyttet køllen over i høyre hånd.

Og Buck var virkelig en rødøyd djevel da han samlet seg til sprang, med busten reist, fråde om munnen og en vanvittig glans i de blodskutte øynene. Rett mot mannen kastet han sine hundre og førti pund raseri, sprengladet med to dager og to netters oppdemmede sinne. Midt i spranget, akkurat idet kjevene skulle lukke seg om mannen, ble han rammet av et støt som stanset kroppen og slo tennene sammen med et smertefullt knepp. Han virvlet rundt og traff bakken med rygg og side. Aldri i sitt liv var han blitt slått med en kølle, og han forsto ikke. Med et snerr som dels var bjeff, men mest skrik, var han igjen på beina og kastet seg opp i luften. Og igjen kom støtet, og han ble slått hardt i bakken. Denne gangen skjønte han at det var køllen, men raseriet kjente ingen varsomhet. Et dusin ganger gikk han til angrep, og like mange ganger stanset køllen angrepet og slo ham ned.

Etter et særlig voldsomt slag kravlet han seg opp på beina, for omtåket til å angripe. Slapp og kraftløs vaklet han omkring, med blod strømmende fra nese, munn og ører, den vakre pelsen tilsprutet og flekket av blodig sikkel. Så gikk mannen fram og ga ham med overlegg et fryktelig slag over nesen. All smerten han hadde utholdt, var som ingenting mot den skjærende pinen i dette slaget. Med et brøl som nesten lignet en løves i sin villskap, kastet han seg igjen over mannen. Men mannen flyttet køllen fra høyre til venstre hånd og grep ham kaldblodig om underkjeven, samtidig som han rykket nedover og bakover. Buck snurret en hel omgang i luften og en halv til, før han smalt i bakken med hodet og brystet først.

For siste gang gikk han til angrep. Mannen satte inn det velberegnede slaget han med vilje hadde holdt tilbake så lenge, og Buck falt sammen og gikk i bakken, slått fullstendig bevisstløs.

«Han er ikke borte når det gjelder å temme hunder, det sier jeg bare», ropte en av mennene på muren begeistret.

«Jeg ville heller temmet indianerponnier alle dager, og dobbelt opp på søndag», svarte kusken idet han klatret opp på vognen og satte hestene i gang.

Buck kom til bevissthet, men kreftene kom ikke tilbake. Han lå der han hadde falt, og derfra så han på mannen i den røde genseren.

«‘Lyder navnet Buck’», sa mannen for seg selv og siterte salooneierens brev, som hadde varslet forsendelsen av kassen med innhold. «Vel, Buck, gutten min», fortsatte han med vennlig stemme, «nå har vi hatt vår lille batalje, og det beste vi kan gjøre, er å la det bli med det. Du har lært hvor din plass er, og jeg vet hvor min er. Vær en snill hund, så går alt bra og livet blir bare fryd og gammen. Vær en slem hund, så skal jeg banke innmaten ut av deg. Forstått?»

Mens han snakket, klappet han fryktløst på det hodet han så ubarmhjertig hadde banket, og selv om Buck uvilkårlig reiste bust da hånden rørte ham, fant han seg i det uten protest. Da mannen ga ham vann, drakk han ivrig, og siden slukte han et rikelig måltid rått kjøtt, stykke for stykke, fra mannens hånd.

Han var slått (det visste han), men han var ikke knekt. En gang for alle innså han at han ikke hadde en sjanse mot en mann med kølle. Han hadde lært leksen, og aldri siden i livet glemte han den. Køllen var en åpenbaring. Den innviet ham i den primitive lovens herredømme, og han kom denne loven halvveis i møte. Livets realiteter fikk et villere preg, og selv om han møtte dem ukuet, møtte han dem med all sin slumrende list vekket til live. Etter hvert som dagene gikk, kom det andre hunder, i kasser og i enden av tau, noen føyelige, andre rasende og brølende, slik han selv hadde kommet; og han så dem alle som én bli underlagt mannen i den røde genseren. Igjen og igjen, mens han betraktet hver brutale forestilling, ble lærdommen drevet inn i Buck: En mann med kølle var en lovgiver, en herre som måtte adlydes, men som man ikke nødvendigvis behøvde å innynde seg hos. Det siste gjorde Buck seg aldri skyldig i, selv om han så at hunder som hadde fått bank, smisket for mannen, logret med halen og slikket hånden hans. Han så også en hund som verken ville innynde seg eller adlyde, til slutt bli drept i kampen om herredømmet.

Av og til kom det menn, fremmede, som snakket opphisset, innsmigrende og på alle mulige vis til mannen i den røde genseren. Og når penger skiftet hender mellom dem, tok de fremmede med seg én eller flere av hundene. Buck undret seg over hvor de tok veien, for de kom aldri tilbake; men frykten for fremtiden hadde et sterkt grep om ham, og han var glad hver gang valget ikke falt på ham.

Likevel kom turen til ham til slutt, i skikkelse av en liten, inntørket mann som spyttet ut gebrokkent engelsk og mange underlige og grove utrop som Buck ikke forsto.

«Sacredam!» ropte han da han fikk øye på Buck. «Den der, en fordømt fin hund! Hva? Hvor mye?»

«Tre hundre, og det er rene gaveprisen», svarte mannen i den røde genseren straks. «Og siden det er statens penger, har du vel ikke noe å klage på, hva, Perrault?»

Perrault gliste. Når man tok i betraktning at den usedvanlige etterspørselen hadde drevet hundeprisene til himmels, var det ikke noen urimelig sum for et så flott dyr. Den kanadiske regjeringen ville ikke tape på det, og dens depesjer ville heller ikke komme langsommere fram. Perrault hadde greie på hunder, og da han så på Buck, visste han at han var én av tusen – «Én av ti tusen», bemerket han i sitt stille sinn.

Buck så penger skifte hender mellom dem, og ble ikke overrasket da den lille, inntørkede mannen førte Curly, en godmodig newfoundlandshund, og ham bort. Det var det siste han så til mannen i den røde genseren, og da Curly og han fra dekket på Narwhal så Seattle svinne i det fjerne, var det også siste gang han så det varme landet i sør. Perrault tok Curly og ham med ned under dekk og overlot dem til en svartmusket kjempe ved navn François. Perrault var franskkanadier og mørk i huden; men François var en franskkanadisk mestis og dobbelt så mørk. For Buck var dette en ny slags menn (og han skulle komme til å se mange flere av dem), og selv om han ikke ble glad i dem, fikk han likevel oppriktig respekt for dem. Han lærte fort at Perrault og François var rettferdige menn, rolige og upartiske når de dømte, og altfor gode hundekjennere til å la seg lure av hunder.

På mellomdekket om bord på Narwhal havnet Buck og Curly sammen med to andre hunder. Den ene var en stor, snøhvit kar fra Spitsbergen som en hvalfangstkaptein hadde tatt med seg derfra, og som senere hadde fulgt en geologisk kartleggingsekspedisjon inn på de golde viddene. Han var vennlig på en svikefull måte, smilte en rett i ansiktet mens han pønsket på en eller annen slu strek, slik som da han stjal av Bucks mat ved det første måltidet. Da Buck sprang fram for å straffe ham, sang snerten fra François’ pisk gjennom luften og nådde synderen først; Buck hadde ikke annet å gjøre enn å ta beinet tilbake. Det var rettferdig av François, fastslo han, og mestisen begynte å stige i Bucks aktelse.

Den andre hunden gjorde ingen tilnærmelser og fikk heller ingen; han forsøkte heller ikke å stjele fra de nyankomne. Han var en tungsindig, gretten kar, og han gjorde det klart for Curly at det eneste han ønsket, var å få være i fred, og dessuten at det ville bli bråk hvis han ikke fikk være i fred. Han ble kalt «Dave», og han spiste og sov, eller gjespet innimellom, og interesserte seg ikke for noe, ikke engang da Narwhal krysset Queen Charlotte-sundet og rullet, stampet og slo bukk som besatt. Da Buck og Curly ble oppskjørtet, halvt ville av skrekk, løftet han hodet som om han var irritert, beæret dem med et likegyldig blikk, gjespet og sovnet igjen.

Dag og natt dirret skipet i takt med propellens utrettelige puls, og selv om den ene dagen var svært lik den andre, merket Buck at været stadig ble kaldere. Endelig, en morgen, var propellen stille, og om bord på Narwhal hersket en spent stemning. Han merket det, slik de andre hundene også gjorde, og visste at en forandring var nær. François satte dem i bånd og tok dem opp på dekk. Ved det første skrittet på den kalde flaten sank Bucks poter ned i noe hvitt og grøtete som var svært likt søle. Han fór tilbake med et fnys. Mer av dette hvite stoffet dalte gjennom luften. Han ristet seg, men det falt mer på ham. Han snuste nysgjerrig på det, så slikket han litt av det opp på tungen. Det bet som ild, og i neste øyeblikk var det borte. Dette forvirret ham. Han prøvde igjen, med samme resultat. De som så på, lo så det ljomet, og han skammet seg uten å vite hvorfor, for det var hans første snø.

---