Anne fra Bjørke­ly

L. M. Montgomery

Kapittel 1: mrs. Rachel Lynde blir overrasket

Mrs. Rachel Lynde bodde akkurat der hovedveien gjennom Avonlea senket seg ned i et lite dalsøkk, kantet med or og springfrø og gjennomskåret av en bekk som hadde sitt utspring langt inne i skogen på den gamle Cuthbert-gården; etter sigende var det en snirklete og stri bekk på den første ferden gjennom skogen, med mørke hemmeligheter i kulper og fosser; men når den nådde Lyndes dalsøkk, var den blitt en stille, veloppdragen liten bekk, for ikke engang en bekk kunne renne forbi døren til mrs. Rachel Lynde uten tilbørlig hensyn til sømmelighet og anstand; den visste antakelig at mrs. Rachel satt ved vinduet og holdt skarpt øye med alt som passerte, fra bekker og barn og oppover, og at hun aldri ville gi seg dersom hun oppdaget noe underlig eller upassende, før hun hadde snust seg frem til alle årsaker og sammenhenger.

Det finnes nok av mennesker, både i Avonlea og utenfor, som holder nøye oppsyn med naboenes anliggender ved å forsømme sine egne; men mrs. Rachel Lynde var en av disse driftige skapningene som klarer å ta hånd om både sitt eget og andres i tillegg. Hun var en fremragende husmor; arbeidet hennes var alltid gjort, og godt gjort; hun «drev» syforeningen, var med på å drive søndagsskolen og var den sterkeste støtten for menighetens kvinneforening og ytremisjonsforeningen. Likevel fant mrs. Rachel midt i alt dette rikelig med tid til å sitte i timevis ved kjøkkenvinduet og strikke sengetepper av «bomullsrenning» – hun hadde strikket seksten av dem, som husmødrene i Avonlea pleide å fortelle med ærefrykt i stemmen – og holde skarpt øye med hovedveien som krysset dalsøkket og slynget seg opp den bratte, røde bakken på den andre siden. Ettersom Avonlea lå på en liten trekantet halvøy som stakk ut i St. Lawrence-bukta, med vann på to sider, måtte alle som skulle inn eller ut, ta veien over bakken og dermed løpe spissrot under mrs. Rachels usette, altseende blikk.

Hun satt der en ettermiddag tidlig i juni. Solen skinte varmt og klart inn gjennom vinduet; frukthagen i skråningen nedenfor huset sto i rosahvit blomst som en rødmende brud, og et mylder av bier summet over den. Thomas Lynde – en føyelig liten mann som folk i Avonlea kalte «mannen til Rachel Lynde» – holdt på å så sene neper på åkeren i bakken bortenfor låven; og Matthew Cuthbert burde ha sådd sine på den store, røde åkeren ved bekken langt borte ved Green Gables. Mrs. Rachel visste at han burde det, for kvelden før hadde hun hørt ham si til Peter Morrison i William Blairs butikk borte i Carmody at han hadde tenkt å så nepefrøene sine neste ettermiddag. Peter hadde naturligvis spurt ham, for Matthew Cuthbert hadde aldri i sitt liv vært kjent for å fortelle noe som helst uoppfordret.

Og likevel kom Matthew Cuthbert her, klokken halv fire på ettermiddagen midt i en travel arbeidsdag, og kjørte rolig gjennom dalsøkket og opp bakken; attpåtil hadde han hvit krage og den beste dressen sin på, et tydelig bevis på at han skulle ut av Avonlea; og han hadde den lette hestevognen og den rødbrune hoppen, noe som tydet på at han skulle temmelig langt. Hvor skulle så Matthew Cuthbert, og hvorfor skulle han dit?

Hadde det vært en hvilken som helst annen mann i Avonlea, kunne mrs. Rachel ha lagt to og to sammen og gitt et ganske godt svar på begge spørsmålene. Men Matthew dro så sjelden hjemmefra at det måtte være noe presserende og uvanlig som drev ham av sted; han var den sjenerteste mannen på jord og hatet å måtte ferdes blant fremmede eller gå noe sted hvor han kunne bli nødt til å snakke. Matthew i finstasen, med hvit krage og kjørende i en lett hestevogn, var et sjeldent syn. Mrs. Rachel kunne gruble så mye hun ville, hun ble ikke klok på det, og ettermiddagshyggen var ødelagt.

«Jeg får bare ta en tur bort til Green Gables etter temåltidet og høre med Marilla hvor han har dratt og hvorfor», besluttet den hederlige kvinnen omsider. «Han pleier ikke å dra til byen på denne tiden av året, og han går aldri på besøk; hadde han sluppet opp for nepefrø, ville han ikke ha pyntet seg og tatt den lette hestevognen for å hente flere; han kjørte ikke fort nok til at han kunne være ute for å hente lege. Men noe må ha hendt siden i går kveld som har fått ham av sted. Jeg er fullstendig i villrede, det skal være visst, og jeg får ikke et øyeblikks fred i sinn eller samvittighet før jeg vet hva som har fått Matthew Cuthbert ut av Avonlea i dag.»

Etter temåltidet la da også mrs. Rachel av sted; hun hadde ikke langt å gå; det store, vidstrakte huset der Cuthbert-søsknene bodde, lå omsluttet av frukttrær snaut en kvart engelsk mil oppover veien fra Lyndes dalsøkk. Riktignok gjorde den lange gårdsveien turen en god del lengre. Da Matthew Cuthberts far, like sky og taus som sønnen etter ham, anla gården sin, hadde han kommet seg så langt unna sine medmennesker som han kunne uten rett og slett å trekke inn i skogen. Green Gables var bygd helt i utkanten av jorden han hadde ryddet, og der lå det den dag i dag, knapt synlig fra hovedveien, der alle de andre husene i Avonlea lå så selskapelig til. Mrs. Rachel Lynde kalte ikke det å bo på et slikt sted for å leve i det hele tatt.

«Det er bare å holde til der, det skal være visst», sa hun mens hun gikk bortover den gressgrodde gårdsveien med dype hjulspor og villrosebusker på begge sider. «Det er ikke rart at både Matthew og Marilla er litt underlige, slik som de bor her langt inne for seg selv. Trær er ikke stort til selskap, skjønt Gud vet det ville vært nok av dem om de var det. Jeg vil heller se folk. Riktignok virker de fornøyde nok; men så er de vel vant til det. En kan venne seg til alt, til og med å bli hengt, som iren sa.»

Med disse ordene trådte mrs. Rachel fra gårdsveien inn på tunet bak Green Gables. Tunet var svært grønt, ryddig og velordnet, med store piletrær som gamle patriarker på den ene siden og stramme søylepopler på den andre. Ikke en løs pinne eller stein var å se, for mrs. Rachel ville ha sett dem hvis det hadde ligget noen der. I sitt stille sinn mente hun at Marilla Cuthbert feide tunet like ofte som hun feide huset. Her kunne man ha spist et måltid rett fra bakken uten at det fikk den ordspråklige pecken med skitt til å renne over.

Mrs. Rachel banket bestemt på kjøkkendøren og steg inn da hun ble bedt om det. Kjøkkenet på Green Gables var et trivelig rom – eller ville ha vært det om det ikke hadde vært så pinlig rent at det minnet litt om en ubrukt finstue. Vinduene vendte mot øst og vest; gjennom vestvinduet, som vendte ut mot tunet på baksiden, strømmet det milde junisollyset inn; men østvinduet, der man kunne skimte kirsebærtrærne i hvit blomst i frukthagen til venstre og slanke bjørker som nikket nede i dalsøkket ved bekken, var dekket av et grønt virvar av slyngplanter. Her satt Marilla Cuthbert, når hun overhodet satt, alltid en smule mistroisk til solskinnet, som hun syntes var altfor dansende og uansvarlig for en verden man skulle ta alvorlig; og her satt hun nå og strikket, og bordet bak henne var dekket til kveldsmat.

Før mrs. Rachel hadde fått lukket døren ordentlig, hadde hun merket seg alt som sto på bordet. Det var dekket med tre tallerkener, så Marilla måtte vente at Matthew skulle ha noen med seg hjem til temåltidet; men det var hverdagsserviset som sto fremme, og bare villeplesyltetøy og én slags kake, så det kunne ikke være noe særskilt fint besøk de ventet. Men hva så med Matthews hvite krage og den rødbrune hoppen? Mrs. Rachel ble rent svimmel av dette uvanlige mysteriet på det stille, lite gåtefulle Green Gables.

«God kveld, Rachel», sa Marilla kvikt. «Det er virkelig en fin kveld, ikke sant? Vil du ikke sette deg? Hvordan står det til med alle hjemme hos deg?»

Det fantes, og hadde alltid funnes, noe mellom Marilla Cuthbert og mrs. Rachel som i mangel av et annet navn kunne kalles vennskap, på tross av – eller kanskje på grunn av – ulikheten mellom dem.

Marilla var en høy, mager kvinne, full av vinkler og uten kurver; det mørke håret hennes hadde noen grå striper og var alltid tvunnet opp i en hard liten knute bak på hodet, med to hårnåler av metalltråd stukket aggressivt gjennom den. Hun så ut som en kvinne med begrenset livserfaring og ubøyelig samvittighet, og det var hun også; men det var noe forsonende ved munnen hennes, noe som, hvis det bare hadde fått utvikle seg en tanke, kunne ha tydet på humoristisk sans.

«Vi har det ganske bra alle sammen», sa mrs. Rachel. «Men jeg ble litt redd for at du ikke hadde det, da jeg så Matthew dra av sted i dag. Jeg tenkte han kanskje skulle til legen.»

Marilla forsto, og det rykket i munnvikene hennes. Hun hadde ventet mrs. Rachel på besøk; hun hadde visst at det å se Matthew kjøre av sted på så uforklarlig vis ville bli for mye for naboens nysgjerrighet.

«Å nei, jeg er helt frisk, selv om jeg hadde kraftig hodepine i går», sa hun. «Matthew dro til Bright River. Vi får en liten gutt fra et barnehjem i Nova Scotia, og han kommer med toget i kveld.»

Hadde Marilla sagt at Matthew hadde dratt til Bright River for å møte en kenguru fra Australia, kunne ikke mrs. Rachel ha blitt mer forbauset. Hun ble faktisk stum i fem sekunder. At Marilla gjorde narr av henne, var utenkelig, men mrs. Rachel var nesten nødt til å tro det likevel.

«Mener du alvor, Marilla?» forlangte hun å få vite da hun fikk stemmen tilbake.

«Ja, naturligvis», sa Marilla, som om det å hente gutter fra barnehjem i Nova Scotia hørte til det vanlige vårarbeidet på enhver veldrevet gård i Avonlea, i stedet for å være en uhørt nyvinning.

Mrs. Rachel følte at hun hadde fått et kraftig sjokk. Hun tenkte i utropstegn. En gutt! Av alle mennesker skulle Marilla og Matthew Cuthbert ta til seg en gutt! Fra et barnehjem! Ja, nå ble verden sannelig snudd på hodet! Etter dette ville ingenting kunne overraske henne! Ingenting!

«Hva i all verden har fått deg på en slik tanke?» spurte hun misbilligende.

Dette var blitt gjort uten at hun var spurt til råds, og måtte følgelig misbilliges.

«Vel, vi har tenkt på det en stund – hele vinteren, faktisk», svarte Marilla. «Mrs. Alexander Spencer var her oppe en dag før jul, og hun sa at hun skulle hente en liten jente på barnehjemmet borte i Hopeton til våren. Kusinen hennes bor der, og mrs. Spencer har besøkt henne og vet alt om det. Så Matthew og jeg har snakket om det av og til siden. Vi tenkte vi skulle ha en gutt. Matthew begynner å dra på årene, vet du – han er seksti – og han er ikke så sprek som før. Han er mye plaget av hjertet. Og du vet hvor fortvilet vanskelig det er blitt å få arbeidsfolk. Det er aldri andre å få tak i enn disse dumme, halvvoksne små franskguttene; og så snart en har vent en av dem til sine egne skikker og lært ham noe, stryker han av sted til hummerhermetikkfabrikkene eller Statene. Først foreslo Matthew å ta en Barnardo-gutt. Men da sa jeg blankt nei. ‘De kan godt være bra nok – jeg sier ikke at de ikke er det – men jeg vil ikke ha noen gategutter fra London’, sa jeg. ‘Gi meg i det minste en som er født her. Det blir en risiko, uansett hvem vi får. Men jeg vil få mer ro i sinnet og sove bedre om nettene hvis vi får en kanadier av fødsel.’ Så til slutt bestemte vi oss for å be mrs. Spencer velge ut en til oss når hun dro bort for å hente den lille jenta si. I forrige uke hørte vi at hun skulle dra, så vi sendte beskjed med familien til Richard Spencer i Carmody om at hun skulle ta med en kvikk og lovende gutt på omtrent ti eller elleve år. Vi kom til at det ville være den beste alderen – gammel nok til å være til litt nytte med de daglige gjøremålene med en gang og ung nok til å oppdras skikkelig. Vi har tenkt å gi ham et godt hjem og skolegang. Vi fikk et telegram fra mrs. Alexander Spencer i dag – postbudet hadde det med fra stasjonen – om at de kommer med halv seks-toget i kveld. Så Matthew dro til Bright River for å møte ham. Mrs. Spencer setter ham av der. Selv fortsetter hun naturligvis til White Sands stasjon.»

Mrs. Rachel satte sin ære i alltid å si sin mening; og nå som hun hadde fått summet seg etter denne forbløffende nyheten, gjorde hun nettopp det.

«Vel, Marilla, jeg sier det rett ut: Jeg synes du gjør noe svært dumt – noe risikabelt, det skal være visst. Du vet ikke hva du får. Du tar et fremmed barn inn i hus og hjem, og du vet ikke det minste om ham, verken hva slags lynne han har, hva slags foreldre han hadde, eller hva du kan vente deg av ham. Det var da bare i forrige uke jeg leste i avisen om en mann og kona hans vestpå på øya som tok til seg en gutt fra et barnehjem, og så satte han fyr på huset om natten – han gjorde det med vilje, Marilla – og holdt på å brenne dem til kull i sengene deres. Og jeg vet om et annet tilfelle der en gutt de hadde tatt til seg, pleide å suge ut eggene – de fikk ikke vent ham av med det. Hadde du spurt meg til råds i denne saken – noe du ikke gjorde, Marilla – ville jeg sagt at du for all del ikke måtte tenke på noe slikt, det skal være visst.»

Denne jobstrøsten så verken ut til å støte eller skremme Marilla. Hun strikket uforstyrret videre.

«Jeg nekter ikke for at det er noe i det du sier, Rachel. Jeg har hatt mine betenkeligheter selv. Men Matthew var så fryktelig oppsatt på det. Det kunne jeg se, så jeg ga etter. Det er så sjelden Matthew setter seg noe fore at når han gjør det, føler jeg alltid at det er min plikt å gi etter. Og når det gjelder risiko, så er det en risiko ved nesten alt en gjør her i verden. Det er en risiko ved å få egne barn også, for den saks skyld – det er ikke alltid de skikker seg vel. Og så ligger Nova Scotia like ved øya. Det er ikke som om vi skulle få ham fra England eller Statene. Han kan ikke være stort annerledes enn oss selv.»

«Vel, jeg håper det går bra», sa mrs. Rachel i et tonefall som tydelig røpet at tvilen plaget henne. «Bare ikke si at jeg ikke advarte deg hvis han brenner ned Green Gables eller har stryknin i brønnen – jeg hørte om et tilfelle borte i New Brunswick der et barnehjemsbarn gjorde det, og hele familien døde under fryktelige pinsler. Men i det tilfellet var det riktignok en jente.»

«Vel, vi skal ikke ha noen jente», sa Marilla, som om det å forgifte brønner var en rent kvinnelig ferdighet og ikke noe å frykte når det gjaldt en gutt. «Jeg ville aldri drømme om å ta til meg en jente og oppdra henne. Det forundrer meg at mrs. Alexander Spencer gjør det. Men så ville jo hun ikke vike tilbake for å ta til seg et helt barnehjem hvis hun fikk det for seg.»

Mrs. Rachel ville gjerne ha blitt til Matthew kom hjem med det importerte foreldreløse barnet sitt. Men da hun tenkte på at det ville gå minst to gode timer før han kom, bestemte hun seg for å gå videre oppover veien til Robert Bells hus og fortelle dem nyheten. Det ville uten tvil bli en sensasjon uten sidestykke, og mrs. Rachel elsket å skape sensasjon. Så hun gikk sin vei, til en viss lettelse for Marilla, som kjente at tvilen og frykten våknet til live igjen under påvirkning av mrs. Rachels pessimisme.

«Nei, det er det utroligste jeg har hørt eller noen gang kommer til å høre!» utbrøt mrs. Rachel da hun var trygt ute på gårdsveien. «Jeg tror sannelig jeg må drømme. Ja, jeg synes synd på den stakkars ungen, det er sikkert og visst. Matthew og Marilla vet ikke det minste om barn, og de kommer til å forlange at han skal være klokere og støere enn sin egen bestefar, om han da noen gang har hatt en bestefar, noe som er tvilsomt. Det er liksom noe uhyggelig ved tanken på et barn på Green Gables; der har det aldri vært noe barn, for Matthew og Marilla var voksne da det nye huset ble bygd – hvis de da noen gang har vært barn, noe det er vanskelig å tro når en ser dem. Jeg ville ikke vært i det barnehjemsbarnets sted for noen pris. Du verden, som jeg synes synd på ham, det skal være visst.»

Slik talte mrs. Rachel av hjertets overflod til villrosebuskene; men hadde hun kunnet se barnet som akkurat da ventet tålmodig på stasjonen i Bright River, ville medlidenheten hennes ha vært enda dypere og inderligere.

---