Det avdelingen tar
Diana Talbot
Kapittel 1
Rommet luktet av nystrøket lateksmaling over noe langt eldre, slik en ny luftfrisker i bilen ikke skjuler hundelukten for noen.
Mitchell Brown sto i døråpningen på North Dormitory med bagen over den ene skulderen og telte. Døren til trapperommet, døren til badet, denne døren, de to borte i gangen som han hadde passert på vei opp. Fem. Han bestemte seg ikke for å telle dem. Det bare skjedde, slik andre knekker knokene.
På hans halvdel av rommet var det en seng, et skrivebord, et vindu med myggnett som hadde fått farge som tynn te, og en vegg der den nye pussen sluttet og den gamle steinen fortsatte. Steinen hadde en glans i hjørnene, en hard, grå glans som innsiden av en vaskekum. Noen hadde skrudd fast et laminert kort ved lysbryteren: VELKOMMEN TIL HALCYON. SEKS UKER. JOBB HARDT. Det hadde allerede begynt å løsne i det øverste hjørnet, og Mitchell fikk sterk trang til å trykke det på plass igjen.
Tjue minutter senere kom romkameraten slepende på en lappet ryggsekk og en søppelsekk med sengetøy.
«Brian», sa gutten. «Payne. Høres ut som smerte på engelsk.» Spøken falt død til jorden, slik den tydeligvis hadde gjort før. «Unnskyld. Det er – folk sier det først, så jeg sier det først.»
«Mitchell.» Han rakte frem hånden, og Brian tok den som om de skulle underskrive noe. «Du kan få vinduet hvis du vil. Det er ikke så nøye for meg.»
«Vinduet.» Brian så på vinduet, så på sengene og så på vinduet igjen. «Er du sikker? For jeg vil ikke –»
«Jeg er sikker.»
Hettegenseren til Brian var to størrelser for stor og grå som oppvaskvann, og han dro ermet ned over håndflaten før han tok i dørhåndtaket for å lukke døren. Ikke et rykk, akkurat. Mer som en regel han hadde fulgt så lenge at han ikke visste han hadde den.
Mitchell fortsatte å pakke ut etter et system: klær i de to nederste skuffene, bøker stablet etter størrelse på skrivebordet, og den flate manilakonvolutten fra Halcyon Foundation begravd under alt sammen, der han slapp å se navnet sitt ved siden av ordet TILDELT. Han hadde hatt konvolutten i fanget hele veien fra Beaver Falls. Moren hans hadde satt en strikk rundt den, hennes variant av en velsignelse.
Bak ham skrek sengerammen.
«Den står ut fra veggen», sa Brian. «Hodeenden. Den står sånn omtrent –» Han satte seg på huk og myste inn i glipen. «Det er et helt opplegg her bak. Det er et rør.»
«Trenger du en hånd?»
«Nei, nei. Jeg klarer det. Jeg klarer det.»
Mitchell holdt på å brette en T-skjorte da han hørte det andre skriket, kortere denne gangen, og så en lyd som slett ikke kom fra rammen. Det var det lille, våte innpustet som kommer når kroppen har forstått noe et halvt sekund før en selv.
Brian satt på knærne med høyrehånden løftet foran ansiktet, håndflaten ut, som om han avla ed. Blodet steg raskt opp gjennom furen i håndflaten, fylte linjene og begynte å dryppe. Tre dråper på gulvplankene, så en fjerde. Plankene var gamle og tørste, og dråpene trakk inn og ble brune i kantene med det samme.
«Okei», sa Brian. «Okei. Det er – okei.»
«Ikke knytt hånden.» Mitchell var allerede på vei. «Hold den åpen, hold den oppe. Høyere enn hjertet.»
Nede i glipen bak sengerammen, der pussen var skåret bort under oppussingen, stakk en kobberstrimmel ut fra veggen, blank og nylig avdekket, med en snittkant øverst der noen hadde brukt blikksaks. Ingen spiker. Ingen fjær. En ren, blank metallremse med et stykke av Brians håndflate på størrelse med en fingernegl fremdeles sittende på.
Den blå førstehjelpsboksen lå i Mitchells bag, tredje ting ovenfra, for den lå alltid som tredje ting ovenfra. Blå emalje med et hvitt kors som tomler hadde gjort grått i midten. Den hadde vært syboksen til bestemoren hans før den ble noe annet, og under spritserviettene hang det fremdeles en svak lukt av gammel sytråd.
Han hentet den og kom tilbake og la seg på kne på plankene, og Brian rakte hånden frem mot ham.
Senere, på sykestua og resten av den sommeren, skulle Mitchell vende tilbake til akkurat dette: Brian rakte den frem. Han trengte ikke å bli bedt.
«Det der må skylles», sa Mitchell. «Kobber er skittent, og den der har en grad på kanten. Vil du vite hva jeg gjør, eller vil du at jeg bare skal gjøre det?»
«Du kan si det.» Stemmen til Brian var blitt tynn og høflig. «Jeg vil helst vite det. Jeg liker ikke når folk ikke sier fra.»
«Greit. Tre ting.» Han satte boksen på gulvet mellom dem og vippet lokket opp med tommelen. «Én: Jeg skyller det rent, og det kommer til å svi verre enn selve kuttet gjorde, og det er meningen. To: Jeg legger på en kompress og presser, og jeg presser hardere enn du liker, og lenger enn du liker. Tre: Jeg teiper det. Så lar du det være i fred, og innen torsdag er det kjedelig.»
«Kjedelig innen torsdag.» Brian slapp ut et pust som nesten var en latter. «Okei.»
Han la hånden sin i Mitchells.
Det var en kald hånd på en varm natt. Mitchell holdt den støtt, med fingrene under Brians håndledd og tommelen langs roten av tommelen hans, og skylte med saltvann over papirkurven. Kuttet gikk på skrå tvers over den kjøttfulle delen av håndflaten, fra under pekefingeren ned mot håndleddet, og det var ikke dypt nok til noe dramatisk, men det var langt, og lange kutt i hender blør som en dårlig rørleggervits. Hele armen til Brian stivnet under skyllingen, men han holdt seg i ro. Han hadde øvelse i å holde seg i ro. Mitchell la seg det på minnet uten ennå å vite hvorfor.
«Snakk», sa Mitchell. «Hvor er du fra?»
«Michigan. På en måte.» Armen slappet av med omtrent ti prosent. «Tanten min bor i Michigan. Før det var det den andre tanten min. Det går liksom på rundgang –» Han stoppet. «Du presser.»
«Jeg presser.» Den sterile kompressen var allerede i ferd med å bli rosa under tommelen hans. Mitchell holdt håndflaten flatt mot Brians håndflate og la tyngden til uten å slippe taket. Hendene deres ble liggende slik sammen så lenge at det ble stille i rommet rundt dem. Et sted nedenfor, i gårdsrommet, lo en jente av noens koffert. «Fortsett å snakke.»
«Du har stipend.»
«Hvordan kom du frem til det?»
«Du hadde med deg et førstehjelpsskrin», sa Brian. «Og bagen din er fra en jernvarehandel.»
Mitchell lo, og så måtte han få hånden til å ligge støtt igjen. «Det er den slemmeste sannheten noen har servert meg i dag.»
«Jeg mente ikke –»
«Jeg vet hva du mente. Jeg har stipend. Alt dekket. Mamma gråt på parkeringsplassen utenfor en Sheetz.» Han løftet tommelen, så etter og presset den ned igjen mens han telte langsomt. «Okei. Det blør mindre.»
Den gamle steinen nederst i veggen sendte et kjølig pust mot armen hans hele tiden mens han arbeidet, den slags kulde som stiger opp fra en kjeller i august og ikke har noe med været ute å gjøre. Bellwether Hall hadde vært Saint Orison Hospital fra 1891 til det ikke var det lenger. Sommerakademiet hadde malt korridorene i havregrøtfarge og satt opp en skog av nødutgangsskilt. Steinen forble kald.
Han teipet bandasjen fast tvers over Brians håndflate med to festestrimler ved roten av fingrene, så den ikke skulle stramme når han knyttet hånden. Så vasket han gulvet, for blod på gamle planker setter seg som en flekk i en skjorte, og han la emballasjen og den tilsølte kompressen i papirkurven og satte den blå førstehjelpsboksen på sitt eget skrivebord, ved siden av bøkene.
«Takk», sa Brian. Han så på sin egen hånd som om den tilhørte en tredje person i rommet. «Virkelig. De fleste ville ha hentet en internatvakt.»
«En internatvakt ville ha hentet et skjema.»
«En internatvakt ville ha hentet et skjema», gjentok Brian langsomt, og så smilte han nesten.
De brukte kvelden til å få rommet til å se bebodd ut: Mitchell flyttet på møbler mens Brian tok seg av det som kunne gjøres med én hånd. Brian brettet godteripapirene sine til små, nøyaktige firkanter før han kastet dem. Han stilte skoene på rekke under sengen med hælene på linje. Alt han eide fikk plass i tre skuffer da han pakket ut, og likevel ordnet han det som om han ventet inspeksjon.
Kobberstrimmelen ble der den var. Mitchell kilte sengerammen tilbake mot veggen for å dekke den til og skrev et notat på telefonen om å si fra til noen om morgenen, og så, fordi han var seksten og dagen hadde vært elleve timer lang, glemte han notatet fullstendig.
Da det nærmet seg innetid, satte Brian seg på sengekanten og holdt hånden opp under skrivebordslampen.
«Det strammer», sa han.
Mitchell la fra seg boken. «Strammer hvordan? Som når teipen lugger, eller som når fingrene har sovnet?»
«Vet ikke. Det strammer.»
«Få den hit. Ikke ta av bandasjen.»
Brian rakte frem hånden, og Mitchell tok ham om håndleddet, passet på å holde seg unna bandasjen og trykket tommelputen mot Brians fingernegler, én om gangen. Hver av dem ble rosa igjen før han rakk å telle til to. Fingrene var varme. Over teipen var det ingen hevelse å snakke om.
«Det går bra», sa han. «Blodsirkulasjonen er god. Det strammer fordi det skal stramme – det er det som holder sårkantene sammen. Du lar den sitte på til i morgen.»
«Til i morgen.»
«Til i morgen. Hvis fingrene dine blir hvite eller blå eller numne, vekker du meg, så klipper jeg den av og legger ny bandasje. Ellers kommer jeg til å sove ekstremt tungt.»
Brian la seg bakover oppå teppet med den bandasjerte hånden på brystet, og Mitchell slo av lampen.
Klokken skolen hadde skrudd fast på hyllen over døren, var en tjukk, gammel digital sak med røde tall, av den typen du finner på et garasjesalg for to dollar, og den summet. I mørket var den den mest høylytte gjenstanden i rommet.
11:09.
«Kan jeg spørre deg om noe», sa Brian.
«Klart.»
«Hørte du en klokke tidligere? På denne tiden i går kveld –» Han stoppet. «Det var ingen i går kveld. Jeg mener, han i skranken sa at det er en klokke her.»
«Det er en klokke her.» Mitchell hadde hørt om den mens han sto i kø under velkomsten, presentert som en spøk av en veileder som hadde jobbet der tre somre. «Den er fra den gangen dette stedet var et sykehus. Vaktskifte. Ingen har noen gang fjernet mekanismen, så den ringer ennå, og visstnok ringer den til feil tid, og den har ringt til feil tid siden før noen her ble født.»
«Feil tid.»
«Elleve tretten, eller noe sånt. Som jo er et helt vanvittig tidspunkt for hva som helst.»
11:11.
«Da går den fire minutter feil», sa Brian. «Hvis det skal være elleve femten.»
«Det er to minutter feil hvis det skal være elleve femten.»
«Riktig. To.» En pause. «Unnskyld. Hodet mitt er ikke helt – det dunker i hånden.»
«Det kommer til å dunke. Det er den kjedelige delen som begynner.»
11:12.
Mitchell lå der med brillene sammenfoldet i vinduskarmen mens rommet ble gråblått i kantene, med håndflatene flatt på teppet, slik han hadde sovet siden han var liten, og tenkte på manilakonvolutten i den nederste skuffen, og på seks uker, og på om det ville være rart å spørre romkameraten allerede første dag om han noen gang spiste middag sammen med noen.
Tallene skiftet.
Klokken slo i samme øyeblikk. En tung klang av ekte messing kom fra et sted oppe i taket på den gamle fløyen, forplantet seg gjennom steinen, inn i sengerammen til Mitchell og klatret opp langs ryggraden hans som om noen hadde slått til selve bygningen.
Brian sa: «Å.»
Og Mitchells høyre hånd åpnet seg.
Det var den eneste måten han noen gang klarte å si det på. Ikke et kutt, til å begynne med. En åpning, en strek trukket fra under pekefingeren hans ned mot håndleddet av en fingernegl han ikke kunne se, og så et halvt sekund uten noe, og så all smerten på én gang, varm og presis og forsinket.
Han var oppe og hadde tent lampen uten å huske å ha gått over gulvet.
Blodet rant av hånden og traff skrivebordet. Det traff den blå førstehjelpsboksen, perlet seg på emaljen, gled nedover det hvite korset og samlet seg ved bunnen. Han sto med armen fremstrakt og klarte ikke å få det til å gi noen mening.
«Mitchell.» Brians stemme bak ham, helt liten. «Mitchell.»
Brian satt oppreist med høyrehånden holdt ut foran seg og teipen hengende fra den i en løs, grå løkke. Bandasjen hadde løsnet og var ren. Under den var håndflaten hans en håndflate. Hud, linjer, en flekk inntørket brunt fra tidligere som flasset av da han gned på den med tommelen.
Han bøyde fingrene. Knyttet hånden. Åpnet den.
«Det gjør ikke vondt», sa han.
«Ikke.» Mitchell hørte aksenten sin slå sterkere gjennom, de flate vokalene fra det vestlige Pennsylvania som moren hans hadde, og han klarte ikke å stanse det. «Ikke gjør det. Ikke knytt hånden.»
«Det gjør ikke vondt i det hele tatt.»
De sto under klokken med hendene fremstrakt. Brian kom helt inntil og snudde håndflaten opp ved siden av Mitchells, slik at hendene deres lå side om side i lampelyset som et ark og en kopi av arket.
Kuttet gikk samme vei. Det begynte under pekefingeren ved den samme furen, gikk like langt på skrå og stoppet på samme sted ovenfor håndleddet. Samme grunne parti øverst der kobberet først hadde fått tak, samme dypere midtparti. Det var ikke et speilbilde. Hadde du lagt Brians hånd over Mitchells, ville linjene ha falt nøyaktig sammen.
«Det er det samme», sa Brian. «Det er ikke nesten likt. Det er det samme.»
«Jeg vet hva det er.» Stemmen til Mitchell lød merkelig og rolig, den stemmen han brukte med moren når ting hjemme hadde gått på tverke og noen måtte høres ut som en voksen. «Hent telefonen min. Den ligger i vinduskarmen. Hent den, og ikke rør noe annet.»
«Hva er det du –»
«Hent telefonen.»
Brian hentet telefonen. Mitchell støttet håndleddet mot hyllen under klokken og fikk Brian til å holde sin egen, helbredede håndflate opp ved siden av den skadde, og tok bildet med de røde tallene i bildet, 11:13, de tjukke tallene på den billige garasjesalgsklokken rett over to hender som ikke skulle ha sett sånn ut. Han tok det fire eller fem ganger. Han snudde hånden og tok det igjen. Fingrene hans etterlot avtrykk på skjermen.
«Det er blod på boksen», sa Brian.
«La det være.»
«Men hvis noen –»
«La det være, Brian, det er bevis.» Ordet slapp ut før han rakk å tenke over det. Bevis på hva, og for hvem, ante han ikke. Han var seksten, hadde stipend, var seks timer inne i et program han hadde skrevet fire essay for å komme inn på, og blødde fra et sår han aldri hadde fått.
Brian var allerede borte ved papirkurven. Han fisket opp den tilsølte kompressen og den løse teipen og strimlene med beskyttelsespapir, alt sammen klistret til en klump, brunrød og i ferd med å stivne.
«De tømmer papirkurvene om morgenen», sa han. «Det står på kortet ved lysbryteren at de tømmer papirkurvene om morgenen.»
For første gang siden klokken slo, så Mitchell ordentlig på ham. Brian sto der med en annens inntørkede blod i hånden som var blitt hel igjen, med våte, gråblå øyne og et stødig blikk, og han hadde allerede tenkt to trekk frem.
«Legg det i en pose», sa Mitchell. «En ren en. Ikke la det komme borti noe.»
Da kom det skritt nedover korridoren, uten hastverk, den tikkende rytmen fra lommelykten til en som gikk runde den første natten, og begge stivnet. Mitchell surret sin egen skjorte rundt hånden og presset den mot magen og sto med ryggen til døren og telte døråpninger han ikke kunne se, fem av dem, fem, fem, mens lyset sveipet under døren og skrittene stanset og fortsatte.
De diskuterte ikke søvn; de bare ga den opp. Mitchell satt lent mot sengerammen og skiftet klønete kompresser med venstre hånd. Overfor ham satt Brian med den forseglede posen i fanget og holdt den helbredede håndflaten vendt mot lampelyset mens han ventet på at den skulle ombestemme seg.
På et tidspunkt mens det var som verst, sa Brian: «Unnskyld», og Mitchell sa: «For hva», og Brian hadde ikke noe svar, og ingen av dem sa noe mer på lenge etter det.
Ved soloppgang lød skolens morgensignal fra den moderne plassen mellom bygningene, et opptak, fire dempede elektroniske toner som aldri hadde gjort noen vondt. Vinduet hadde fått samme farge som skummetmelk.
«La meg gjøre det», sa Brian.
«Gjøre hva.»
«Hånden din. Du tok deg av min.» Han strakte allerede hånden etter boksen, så stanset han og trakk fingrene tilbake, for det var den typen menneske han var. «Hvis du vil. Jeg så på. Skylle, presse, teipe. Tre ting.»
Mitchell så på håndflaten sin. I løpet av natten var den blitt klebrig og stygg, og den hadde åpnet seg igjen to ganger da han glemte seg og beveget den feil.
Han rakte den frem.
Brian tok den i begge sine og gjorde alt nøyaktig slik han hadde fått det vist, fra begynnelse til slutt, langsomt og forsiktig, med tungen mellom tennene. Han skylte den, og det sved slik Mitchell hadde lovet at det ville svi. Han presset, og han presset heller for lenge enn for kort. Han teipet den med to festestrimler ved roten av fingrene, så det ikke skulle stramme når Mitchell knyttet hånden.
Så sank han tilbake på hælene mens det grå lyset tiltok på den gamle steinen bak ham, og begge så på Mitchells hånd.
Blødningen hadde stanset. Bandasjen var ren og hvit og stram på den riktige måten.
Kuttet var der fremdeles.
«Det gikk ikke tilbake», sa Brian.
Mitchell reiste seg. Han puttet telefonen med bildene i lommen, og den forseglede posen med bandasjen fra kvelden før, og tok opp den blå førstehjelpsboksen, der blodet hadde tørket til en brun elv nedover det hvite korset, for han hadde ikke tenkt å la den stå igjen på skrivebordet til renholderne.
«Hent skoene dine», sa han. «Vi går til sykestua.»
