Over­ta­lel­se

Jane Austen

Kapittel 1

Sir Walter Elliot på Kellynch Hall i Somersetshire var en mann som aldri tok frem noen annen bok enn Baronetage for sin egen fornøyelses skyld; der fant han beskjeftigelse i en ledig time og trøst i en tung; der ble hans åndsevner vekket til beundring og respekt når han betraktet de få som var igjen av de eldste baronettslektene; der gikk alle ubehagelige følelser som skyldtes hjemlige anliggender, av seg selv over i medlidenhet og forakt mens han bladde gjennom forrige århundres nesten endeløse rekke av nye utnevnelser; og der kunne han, om alle andre sider var maktesløse, lese sin egen historie med en interesse som aldri sviktet. Dette var siden yndlingsboken alltid åpnet seg på:

Elliot til Kellynch Hall.

«Walter Elliot, født 1. mars 1760, gift 15. juli 1784 med Elizabeth, datter av James Stevenson, Esq., til South Park i grevskapet Gloucester, har med nevnte hustru (død 1800) følgende barn: Elizabeth, født 1. juni 1785; Anne, født 9. august 1787; en dødfødt sønn, 5. november 1789; Mary, født 20. november 1791.»

Nøyaktig slik hadde avsnittet opprinnelig kommet fra trykkerens hånd; men sir Walter hadde forbedret det ved, til opplysning for seg selv og familien, å føye disse ordene til etter datoen for Marys fødsel – «Gift 16. desember 1810 med Charles, sønn av og arving etter Charles Musgrove, Esq., til Uppercross i grevskapet Somerset» – og ved med største nøyaktighet å sette inn hvilken dag i måneden han hadde mistet sin hustru.

Så fulgte den gamle og aktverdige slektens historie og fremgang, i de vanlige vendingene; hvordan den først hadde slått seg ned i Cheshire; hvordan den var omtalt hos Dugdale, hadde bekledd sheriffembetet, representert en bykrets i tre påfølgende parlamenter, lagt sin troskap for dagen og fått baronettverdigheten i Karl IIs første regjeringsår, med alle de Mary-er og Elizabeth-er slektens medlemmer hadde giftet seg med. Det hele fylte to pene sider i duodesformat og sluttet med våpenskjold og valgspråk, «Hovedsete: Kellynch Hall i grevskapet Somerset», og til sist, igjen med sir Walters håndskrift:

«Antatt arving: William Walter Elliot, Esq., oldebarn av den andre sir Walter.»

Sir Walter Elliots karakter begynte og sluttet med forfengelighet; forfengelighet over eget utseende og egen samfunnsstilling. Han hadde vært usedvanlig vakker i sin ungdom, og som femtifireåring var han fremdeles en svært vakker mann. Få kvinner kunne tenke mer på utseendet sitt enn han gjorde, og ingen nyutnevnt lords kammertjener kunne glede seg mer over sin plass i samfunnet. Han mente at skjønnhet var en velsignelse som bare sto tilbake for en baronettverdighet; og den sir Walter Elliot som forente disse gavene, var stadig gjenstand for hans varmeste respekt og hengivenhet.

På ett punkt var hans kjærlighet til sitt gode utseende og sin rang berettiget; han måtte ha dem å takke for en hustru med en langt bedre karakter enn hans egen ga ham krav på. Lady Elliot hadde vært en utmerket kvinne, forstandig og elskverdig; kunne man tilgi henne den ungdommelige forelskelsen som hadde gjort henne til lady Elliot, hadde verken dømmekraften eller oppførselen hennes siden krevd noen overbærenhet. Hun hadde rettet seg etter hans svakheter, mildnet eller skjult dem og i sytten år styrket hans virkelige anseelse; og selv om hun selv ikke var verdens aller lykkeligste menneske, hadde pliktene, vennene og barna gitt henne nok til å knytte henne til livet, så det ikke var henne likegyldig når hun ble kalt til å forlate dem. Tre døtre, de to eldste seksten og fjorten år, var en fryktelig arv for en mor å etterlate seg – eller snarere et fryktelig ansvar å overlate til en innbilsk og tåpelig fars myndighet og veiledning. Hun hadde imidlertid en svært nær venninne, en forstandig og aktverdig kvinne som av sterk hengivenhet for henne hadde slått seg ned like i nærheten, i landsbyen Kellynch; og lady Elliot satte først og fremst sin lit til venninnens godhet og råd som den beste støtten til å bevare de gode prinsippene og den lærdommen hun selv så omhyggelig hadde gitt døtrene sine.

Denne venninnen og sir Walter giftet seg ikke med hverandre, hva enn omgangskretsen måtte ha ventet i så måte. Tretten år var gått siden lady Elliots død, og de var fremdeles nære naboer og fortrolige venner, og den ene var fortsatt enkemann, den andre enke.

At lady Russell, en kvinne av moden alder og fast karakter og med svært romslige kår, ikke tenkte på å gifte seg igjen, krever ingen unnskyldning overfor omverdenen, som snarere har en tilbøyelighet til å være urimelig misfornøyd når en kvinne gifter seg igjen, enn når hun ikke gjør det; men at sir Walter fortsatte å være ugift, krever en forklaring. La det da være kjent at sir Walter, som en god far (etter å ha opplevd en eller to skuffelser i det stille ved høyst urimelige frierier), satte sin ære i å forbli ugift for sine kjære døtres skyld. For én datters skyld, den eldstes, ville han virkelig ha gitt avkall på alt han ikke hadde hatt særlig stor lyst til å gjøre. Elizabeth hadde som sekstenåring overtatt alt det var mulig å overta av morens rettigheter og posisjon; og siden hun var svært vakker og svært lik ham selv, hadde hun alltid hatt stor innflytelse, og de hadde hatt det svært godt sammen. De to andre barna hans var av langt ringere verdi. Mary hadde oppnådd en smule kunstig betydning ved å bli mrs. Charles Musgrove; men Anne, som med sitt fine sinn og sitt milde vesen måtte ha stått høyt hos alle med virkelig innsikt, var ingenting i verken farens eller søsterens øyne; hennes ord hadde ingen vekt, hensynet til henne måtte alltid vike – hun var bare Anne.

For lady Russell var hun riktignok en høyt elsket og skattet guddatter, yndling og venninne. Lady Russell var glad i dem alle; men bare i Anne kunne hun se moren leve opp igjen.

Noen få år tidligere hadde Anne Elliot vært en svært pen ung kvinne, men ungdomsglansen hadde forsvunnet tidlig; og siden faren selv da hun sto i sin fulleste blomst, hadde funnet lite ved henne å beundre (så fullstendig ulike hans egne var hennes fine trekk og milde, mørke øyne), kunne det ikke være noe ved dem som vakte hans aktelse nå som hun var falmet og tynn. Han hadde aldri næret noe stort håp, og nå næret han intet, om noensinne å få lese navnet hennes på en annen side i yndlingsboken sin. Det var Elizabeth som måtte sørge for en jevnbyrdig ekteskapsforbindelse, for Mary hadde bare knyttet seg til en gammel og aktverdig godseierfamilie med stor formue og hadde følgelig gitt all æren og ikke mottatt noen: Elizabeth ville før eller siden gifte seg standsmessig.

Det hender at en kvinne er vakrere som tjueniåring enn hun var ti år tidligere; og i alminnelighet er dette, om hun har vært spart for sykdom og bekymringer, en alder da knapt noen ynde har gått tapt. Slik var det med Elizabeth, fremdeles den samme vakre miss Elliot som for tretten år siden, og sir Walter kunne derfor unnskyldes for å glemme alderen hennes, eller i det minste regnes som bare en halv narr når han mente at han og Elizabeth var like blomstrende som før, mens skjønnheten hos alle andre lå i ruiner; for han så tydelig hvor gamle alle de andre i familien og omgangskretsen var i ferd med å bli. Anne herjet, Mary grov i trekkene, hvert ansikt i nabolaget i forfall, og den raske økningen i kråketær ved lady Russells tinninger hadde lenge plaget ham.

Elizabeth var ikke fullt så tilfreds med seg selv som faren. I tretten år hadde hun vært husfrue på Kellynch Hall, ført forsete og styrt med en sikkerhet og besluttsomhet som aldri kunne ha gitt inntrykk av at hun var yngre enn hun var. I tretten år hadde hun vært husets vertinne, fastsatt lovene hjemme, gått først til vognen med firspann og fulgt like etter lady Russell ut av alle salonger og spisesaler på egnen. Tretten vintrers tilbakevendende frost hadde sett henne åpne hvert eneste ball av betydning som den beskjedne omgangskretsen på egnen kunne by på, og tretten vårer hadde vist frem sine blomster mens hun reiste til London med faren for å nyte noen årlige uker i den store verden. Hun hadde minnet om alt dette, hun hadde vissheten om at hun var tjueni, og dermed både noe å beklage og noe å engste seg for; hun var fullt forvisset om at hun fremdeles var like vakker som noensinne, men kjente at hun nærmet seg de farlige årene, og ville ha gledet seg over å være sikker på at en mann av baronettblod ville fri til henne på behørig vis innen et år eller to. Da kunne hun igjen ta frem bøkenes bok med like stor glede som i sin tidlige ungdom, men nå likte hun den ikke. Det å stadig bli stilt overfor sin egen fødselsdato og se at det eneste ekteskapet som fulgte etter, var den yngste søsterens, gjorde boken til en plage; og mer enn én gang, når faren hadde latt den ligge åpen på bordet nær henne, hadde hun lukket den med bortvendte øyne og skjøvet den vekk.

Dessuten hadde hun opplevd en skuffelse som denne boken, og særlig hennes egen families historie, alltid måtte minne henne om. Den antatte arvingen, selveste William Walter Elliot, Esq., hvis rettigheter faren hennes så storsinnet hadde vernet om, hadde skuffet henne.

Alt som svært ung jente hadde hun, så snart hun fikk vite at han var den kommende baronetten dersom hun ikke fikk noen bror, satt seg fore å gifte seg med ham, og faren hadde alltid tenkt at hun skulle gjøre det. De hadde ikke kjent ham som gutt; men kort etter lady Elliots død hadde sir Walter søkt å stifte bekjentskap med ham, og selv om tilnærmelsene ikke var blitt møtt med noen varme, hadde han fortsatt sine bestrebelser, med overbærenhet for ungdommens beskjedne tilbakeholdenhet; og under en av deres vårreiser til London, mens Elizabeth sto i sin første blomst, hadde mr. Elliot måttet la seg presentere.

Han var den gang en svært ung mann som nettopp hadde begynt å studere jus; og Elizabeth syntes han var ytterst tiltalende, og det befestet alle planene de hadde lagt til hans fordel. Han ble invitert til Kellynch Hall; hele resten av året ble det snakket om ham og ventet på ham; men han kom aldri. Våren etter så de ham igjen i byen, fant ham like tiltalende, oppmuntret og inviterte ham og ventet på ham igjen, og igjen kom han ikke; og den neste nyheten var at han hadde giftet seg. I stedet for å gjøre sin lykke langs den veien som var stukket ut for arvingen til huset Elliot, hadde han kjøpt seg uavhengighet ved å gifte seg med en rik kvinne av ringere byrd.

Sir Walter hadde tatt det ille opp. Som slektens overhode mente han at han burde ha vært rådspurt, særlig etter at han så offentlig hadde tatt den unge mannen under sine vinger; «For de måtte jo ha blitt sett sammen», bemerket han, «én gang hos Tattersall’s og to ganger i Underhusets vestibyle.» Han hadde uttrykt sin misbilligelse, men det var tilsynelatende blitt tatt svært lite hensyn til den. Mr. Elliot hadde ikke forsøkt å unnskylde seg og hadde vist seg like uinteressert i fortsatt å bli påaktet av familien som han i sir Walters øyne var uverdig til det: alt samkvem mellom dem var opphørt.

Denne høyst ubehagelige historien om mr. Elliot vakte fremdeles, etter flere års forløp, sinne hos Elizabeth, som hadde likt mannen for hans egen skyld og enda mer fordi han var farens arving, og hvis sterke slektsstolthet bare i ham kunne se et passende parti for sir Walter Elliots eldste datter. Det fantes ikke en baronett fra A til Å som hun like villig kunne ha godtatt som sin like. Likevel hadde han oppført seg så elendig at hun, selv om hun nå (sommeren 1814) bar svarte sørgebånd for hans hustru, ikke kunne medgi at han var verd å tenke på igjen. Vanæren ved hans første ekteskap kunne hun kanskje ha kommet over, ettersom det ikke var grunn til å anta at den levde videre gjennom avkom, dersom han ikke hadde gjort noe verre; men han hadde, slik de gjennom velvillige venners sedvanlige mellomkomst var blitt underrettet om, talt høyst respektløst om dem alle, ytterst ringeaktende og foraktelig om sitt eget blod og om de verdighetene som siden skulle bli hans egne. Dette kunne ikke tilgis.

Slike var Elizabeth Elliots tanker og følelser; slike var bekymringene som satte skår i, og uroen som brakte avveksling i, ensformigheten og elegansen, velstanden og tomheten i hennes tilværelse; slike var følelsene som gjorde et langt, begivenhetsløst liv i den samme kretsen på landet interessant, og som fylte de tomrommene hun verken var vant til å fylle med nyttig virksomhet ute eller hadde noen talenter eller ferdigheter til å fylle hjemme.

Men nå begynte også noe annet å sysselsette tankene hennes og skape uro. Faren fikk stadig større pengevansker. Hun visste at når han nå tok frem Baronetage, var det for å drive de store regningene fra leverandørene og de uvelkomne antydningene fra mr. Shepherd, hans forretningsfører, ut av tankene. Kellynch var en innbringende eiendom, men kunne ikke svare til sir Walters forestillinger om den prakt eieren måtte omgi seg med. Så lenge lady Elliot levde, hadde det rådet orden, måtehold og sparsommelighet, noe som så vidt hadde holdt ham innenfor inntektene; men med henne var all slik sunn fornuft død, og siden den gang hadde han stadig brukt mer enn inntektene tillot. Det hadde ikke vært mulig for ham å bruke mindre; han hadde ikke gjort annet enn det sir Walter Elliot var strengt forpliktet til å gjøre; men så uskyldig han enn var, var han ikke bare i ferd med å sette seg i fryktelig stor gjeld, han fikk også høre om det så ofte at det ble nytteløst å forsøke å skjule det lenger, selv delvis, for datteren. Han hadde gitt henne noen antydninger om det sist vår i byen; han hadde til og med gått så langt som å si: «Kan vi spare inn? Kan du komme på en eneste post vi kan spare inn på?» Og Elizabeth hadde, rett skal være rett, i sin første kvinnelige forskrekkelse ivrig gått i gang med å tenke alvorlig over hva som kunne gjøres, og hadde til slutt foreslått disse to sparetiltakene: å sløyfe noen unødvendige veldedige bidrag og å avstå fra å møblere salongen på nytt; til disse utveiene hadde hun senere føyd den lykkelige tanken om ikke å ta med noen gave hjem til Anne, slik de ellers pleide å gjøre hvert år. Men hvor gode disse tiltakene enn var i seg selv, strakk de ikke til overfor ondets virkelige omfang, som sir Walter kort etter så seg nødt til å tilstå i sin helhet. Elizabeth hadde ingenting mer virkningsfullt å foreslå. Hun følte seg urettferdig behandlet og uheldig stilt, akkurat som faren; og ingen av dem var i stand til å finne noen måte å redusere utgiftene på uten å sette verdigheten på spill eller gi avkall på sine bekvemmeligheter i en uutholdelig grad.

Det var bare en liten del av eiendommen sir Walter kunne disponere fritt over; men selv om hver acre hadde kunnet avhendes, ville det ikke ha gjort noen forskjell. Han hadde nedlatt seg til å pantsette så langt han hadde adgang til, men å selge ville han aldri nedlate seg til. Nei; han ville aldri føre slik skam over sitt navn. Kellynch-godset skulle gå helt og udelt i arv, slik han selv hadde mottatt det.

Deres to fortrolige venner, mr. Shepherd, som bodde i den nærliggende markedsbyen, og lady Russell, ble bedt om råd; og både far og datter så ut til å vente at en av vennene skulle komme på noe som kunne bringe dem ut av vanskelighetene og redusere utgiftene, uten at de måtte gi avkall på noe som tilfredsstilte deres smak eller stolthet.

---