Den røde bokstav

Nathaniel Hawthorne

Kapittel 1: Fengselsdøren

En skare skjeggete menn i dystert fargede klær og grå hatter med høye, spisse puller sto samlet foran en trebygning, med kvinner innimellom, noen med hette og andre barhodet. Døren var av kraftig eiketømmer og besatt med jernpigger.

Grunnleggerne av en ny koloni har alltid, uansett hvilken utopi om menneskelig dyd og lykke de opprinnelig måtte ha sett for seg, regnet det blant de første praktiske nødvendighetene å sette av en del av den jomfruelige jorden til gravplass og en annen del til tomt for et fengsel. I tråd med denne regelen kan vi trygt anta at Bostons grunnleggere hadde bygd det første fengselet et sted i nærheten av Cornhill nesten like tidlig som de stakk ut den første gravplassen på Isaac Johnsons eiendom, rundt graven hans, som siden ble kjernen i hele samlingen av graver på den gamle kirkegården ved King’s Chapel. Sikkert er det at fengselsbygningen av tre, omkring femten eller tjue år etter at byen ble grunnlagt, allerede bar flekker etter vær og vind og andre tegn på elde som ga den dystre fasaden med de tunge brynene et enda mørkere preg. Rusten på eikedørens tunge jernbeslag så eldre ut enn noe annet i den nye verden. Som alt som har med forbrytelser å gjøre, syntes fengselet aldri å ha hatt noen ungdom. Foran denne stygge bygningen, mellom den og hjulsporet i gaten, lå en gressflekk, tett overgrodd av borre, meldestokk, kantbeger og andre lite tiltalende vekster, som åpenbart fant seg godt til rette i jorden som så tidlig hadde båret det siviliserte samfunnets svarte blomst, et fengsel. Men på den ene siden av inngangen, med røttene nesten helt inntil terskelen, sto en vill rosebusk, nå i juni dekket av sine sarte juveler; man kunne tenke seg at de bød fangen sin duft og skjøre skjønnhet idet han gikk inn, og den dømte forbryteren idet han kom ut for å møte sin skjebne, som et tegn på at naturens dype hjerte kunne føle medlidenhet med ham og vise ham godhet.

Denne rosebusken har ved et merkelig tilfelle fått leve videre i historien; men om den bare var blitt stående igjen fra den barske, gamle villmarkens tid, så lenge etter at de veldige furuene og eikene som opprinnelig skygget over den, var falt – eller om den, slik det finnes godt belegg for å tro, hadde sprunget frem i fotsporene til den hellige Ann Hutchinson idet hun trådte inn gjennom fengselsdøren – skal vi ikke påta oss å avgjøre. Ettersom vi finner den like på terskelen til vår fortelling, som nå skal tre ut gjennom denne illevarslende inngangen, kunne vi knapt gjøre annet enn å plukke en av blomstene og rekke den til leseren. Den kan, får vi håpe, symbolisere en liflig moralsk blomst som måtte være å finne langs veien, eller lyse opp den stadig mørkere slutten på en fortelling om menneskelig svakhet og sorg.

---