Dra den røde matten
Danielle Booker
Kapittel 1
Klinikken gir meg ett ark, og Daniel Reed holder det som om det var en rabattkupong noen har skrevet ut fra nettet hjemme.
«Begrenset antall landinger», leser han. Han har en fin stemme. Det sier alle, særlig foreldrene, en sånn stemme som får noe vanskelig til å høres ut som en værmelding. «Ingen landinger med høy vanskeverdi rett etter hverandre. Vurdering etter enhver hard landing.» Han bretter arket langs bretten klinikken allerede har laget, og gir det tilbake. «Gratulerer, Kimberly. Du er en person med papirer.»
«Jeg er en person som har fått medisinsk klarsignal.»
«Du er en person med begrensninger.» Han sier det vennlig. Det er det som er knepet med Daniel. Han kan gi deg ukas verste beskjed med det samme ansiktet han bruker på lagbildene. «Det er greit med begrensninger. Begrensninger er en fase. Varm opp i opptreningsbanen. Jeg har satt deg opp på en prioritert treningsøkt ved den gode skumgropa.»
Tilbudet treffer så hardt at jeg blir flau. De prioriterte treningsøktene er timene da utstyret fortsatt er i god form og fjærene ikke er trampet flate av tre økter med tolvåringer. Alle vil ha dem. Ingen får dem ved å be om dem.
«Takk», sier jeg.
«Ikke takk meg. Land.»
Reed Elite Center lukter slik det har gjort siden jeg var åtte: magnesium, gummi, det skarpe sitronmiddelet Marta sprayer på tilløpsbanen, og under det hele en søtlig lukt som om noen sølte en Gatorade i Obamas første presidentperiode og ingen noen gang fant sølet. Jeg har savnet det så mye at jeg blir flau. Jeg har vært borte så lenge at håndflatene mine ble myke på midten og jeg måtte myke opp nye reimer, og læret knirker fremdeles som en sko.
Opptreningsbanen er en stripe blå matteelementer langs nordveggen, med åtte tommer tykke matter stablet i enden. Dit går du når du er ødelagt. Jeg har sett andre jenter stå der og brukt ett skyldbetynget sekund på å synes synd på dem, mest glad for at de ikke var meg. Nå er det meg, og Daniel drar klappstolen bort fra kontordøra og setter seg i enden av banen min med ankelen på kneet og armene i kors, og hele hallen legger merke til det.
Heather dulter skulderen sin mot min på vei forbi til frittstående. Hun har hettegenseren over turndrakten, den falmede med den ødelagte glidelåsen som hun nekter å bytte ut.
«Går det bra?» sier hun.
«Det går strålende.»
«Mhm.» Hun ser på Daniel i stolen, så tilbake på meg. «Vil du at jeg skal stå der borte så det ligner litt mindre på en eksekusjonspelotong?»
«Jeg vil at du skal gå og trene frittstående.»
«Det er ikke et nei.» Men hun går, og jeg elsker henne for at hun går, og også for at hun ville ha blitt.
Jeg tar det kjedelige først. Sirkler med anklene. Broer. Opptreningsgreiene fysioterapeuten min kaller aktivering og Jeanette kaller begravelsen, fordi du gjør det sakte og alle ser på. Jeanette Duncan er i skranken bak meg, med magnesiumbøtta og verktøyrullen parkert på gulvet ved siden av seg som om hun skal til å reparere en gipsvegg, og hun gir meg et nikk uten å avbryte svingen, og fra Jeanette er det omtrent en parade.
Øverst i banen er det bare denne ene tingen.
Her er det ingen forteller deg om å komme tilbake. Det er ikke smerten du er redd for. Smerten kunne jeg takle; jeg har taklet smerte siden jeg var ni og ankelen min knaste som en lyspære. Det jeg er redd for, er brøkdelen av et sekund etter at føttene mine treffer, det kvarte taktslaget før signalet kommer opp gjennom ryggraden, når hele kroppen din er en telefon med én strek dekning som venter på å se om den får forbindelse.
Jeg tar tilløpet. Ikke noe Daniel kunne tatt med i en høydepunktsvideo: en kontrollert landing fra lav høyde, drillet tusen ganger, den typen jeg før skaden kunne klart på en parkeringsplass med flipflopper på. Føttene mine finner matten. Støtet går opp gjennom hælene og knærne og inn i hoftene.
Det fortsetter og når frem som et trykk. Varmt, dumpt, vanlig. Signalet kommer tilbake uten forstyrrelser.
Jeg retter meg opp fra landingen med armene fremdeles ut til siden og kjenner ikke ansiktet mitt. Borte ved frittstående gir Heather fra seg en lyd som ikke passer seg i et treningsmiljø.
Daniel reiser seg fra stolen, går over den blå matten og legger en hånd på skulderen min. Det er denne delen jeg kommer til å spille av igjen senere: Han er oppriktig glad på mine vegne. Blikket hans forandrer seg.
«Der», sier han. «Der har du det. Uansett hva de skrev på det arket, har kroppen din nettopp avgitt sin stemme.»
«Det kjentes bra.»
«Det kjentes bra fordi du trente riktig i årevis, og fordi du sluttet å høre på alle som sa at du måtte være forsiktig med deg selv.» Han klemmer til én gang og slipper. «Du har tapt tid. Vi skal ta den igjen. Det er ikke en trussel, det er regnestykket.»
«Jeg har jo begrensninger.»
«Du har jo begrensninger.» Han gir meg så glatt rett at det tar meg et sekund å merke at han ikke har sagt seg enig i noe som helst. «Den neste prioriterte treningsøkten din – vi får se. Kommer an på hvordan uka blir, kommer an på timeplanen, kommer an på hvor mye av tiden på dette gulvet som går med til å vente.» Han snur seg før jeg rekker å svare og klapper to ganger, og lyden stiger opp i takdragerne. «Bom. Alle sammen, bom. Vi går videre.»
Jeg har lyst til å fortelle noen hvor bra ryggen min kjennes. Høyt, kanskje fem hundre ganger.
Jeg får ikke sjansen, for det er da han begynner å styre etter klokka.
En enkel, hvit institusjonsklokke henger over kontordøra. Daniel sørger for at den går helt riktig, og følger med på den slik andre menn følger med på en hund som har begynt å rote i søpla. Den henger over hver eneste rotasjon hos Reed.
«Gå opp så snart hun er unna», sier han. «Jeg vil ikke se noen stå ved enden av den bommen og tenke. Tenke gjør dere hjemme.»
Så køen tetner.
Heather går først, og Heather har hele dette opplegget sitt før bom, hun rister løs og trekker pusten dypt to ganger og mumler litt for seg selv, og i dag nøyer hun seg med å riste løs. Hun går opp og treffer serien og kommer ned, og hun har trukket haken inn slik hun gjør. Jeanette er neste, og selv på en god dag sløser ikke Jeanette med bevegelsene, men hun hopper over magnesiumen, noe som for Jeanette er som å hoppe over kirkegangen. Hun spikrer landingen etter avspranget, går til side og kaster et blikk på klokka som om hun sjekker en kvittering.
Det er sånn du merker at tempoet har endret seg. Ikke fordi noen sier det. Fordi Jeanette Duncan ser på en klokke.
Og så er det Tara.
Tara Murray er seksten, og hun er den vakreste turneren på dette gulvet, og alle, Tara inkludert, later som de ikke vet det. På bom gjør hun en ting hvor hun blir smal – hele kroppen hennes går med på å være fire tommer bred – og du står der med en vannflaske i hånden og glemmer å drikke av den.
Hun kommer småjoggende fra den andre enden uten å ha fått igjen pusten etter forrige rotasjon. Skuldrene røper henne. Enkle sølvspenner i håret, teipen grå ved begge anklene, brystkassen går opp og ned for fort. Ved bommen strekker hun hånden etter strikkene hun har stukket ned i shortslinningen.
Fingerstrikkene. Det er ritualet hennes. Hun trær dem på og trekker i dem, først med den ene hånden og så med den andre, og teller lavt for seg selv, og hvis du spør henne om det, sier hun noe sånt som at det har med blodsirkulasjonen å gjøre, så henkastet at det bare glir av henne, men jeg har kjent henne siden hun var elleve og vet hva det egentlig er. Det er døren hun går gjennom. Det er sånn hun kommer seg fra her ute til der inne.
Hun har kanskje rukket to drag da Daniel sier: «Hele serien, Tara. Avslutningen også.»
Og hun stopper. Ikke tellingen – fingrene fortsetter. Men noe i henne stopper.
Avslutningen er blindlandingen. Han ga henne den i oppgave mens jeg var borte, og hun har levd med den siden, og hele hallen vet hva det er, og hele hallen vet at hun ennå ikke har gjort den på bom slik han vil ha den. Det er en sånn øvelse der du kommer ned fra lufta og gulvet ikke er der blikket ditt er. Du må stole på tellingen og hendene og kroppsstillingen du inntok for to sekunder siden, og du må stole på dem i mørket, og enten er du der eller så er du det ikke.
Landingssonen under bommen er ryddig – standardmatten, brettet som vanlig, ingenting ekstra, alt slik regelboka sier og på ingen måte slik kroppen hennes ber om.
Hun putter strikkene tilbake i linningen uten å gjøre seg ferdig.
«Nå, takk», sier Daniel.
Hun går opp.
Et øyeblikk går det bra. Bedre enn bra. Hun går inn i serien, og kroppslinjen hennes stiger frem fra ingenting, slik den alltid gjør, og føttene treffer så lydløst at du kan høre vifta i taket, og jeg glemmer at jeg skal drive med mine egne øvelser. Hun svinger inn i forbindelsen, og jeg tenker: Hun kommer til å klare det, hun kommer til å sluke den hel.
Så gjør hun en balansekorrigering med den bakre foten.
Den er liten. Hvis du ikke hadde vokst opp i denne bygningen, ville du ikke engang sett det. Tyngden hennes forskyves fremover og stanser, og armene synker ut av stilling, og hun står på en fire tommer bred bom med hendene langs siden og blikket festet på ingenting.
Hun faller ikke. Hun setter seg ikke. Hun bare stopper, der oppe, over den rene, flate matten.
Bak henne hoper køen seg opp. Heather er neste, og Heather stopper ved hjørnet av matten og trår ikke ut på den. Jeanette stopper bak Heather. To av de yngre jentene kommer rundt fra hopp og hoper seg opp bakerst i rekken, og ingen sier noe, og vifta snurrer, og sekundene går på den helt særegne måten de bare går på i en turnhall: høylytt.
Daniel kommer bort. Han skynder seg ikke. Han skynder seg aldri. Skoene hans er hvite, og skjorten har en pressfold i ermet, og Crown Athletic-klokka fanger lyset.
Han stanser ved enden av bommen, omtrent på høyde med knærne hennes, og ser opp.
«Du er midt i øvelsen», sier han.
Tara svarer ikke.
«Tara. Du er midt i øvelsen. Gjør ferdig serien.»
Haken hennes synker kanskje en kvart tomme. Det er alt. Hun sier ikke ja. Jeg vil understreke akkurat det, for senere kommer folk til å beskrive dette annerledes. Hun sier ikke ja, og hun sier ikke nei. Hun bare står der oppe med armene hengende og puster grunt og raskt, helt øverst i brystet, og hun er rød helt nedover halsen, slik hun blir.
«Se bak deg», sier Daniel. «Kom igjen. Se.»
Hun ser ikke.
«Lagkameratene dine står på en matte de ikke får brukt. Det er deres rotasjon. Vil du tenke på det, er det din rett, og det koster dem, og det koster dem nå.» Han lar det bli hengende et sekund. «Gjør ferdig serien.»
Hun setter foten på plass igjen. Det er det verste. Hun setter faktisk foten på plass igjen – skyver den tilbake til merket, retter inn hoftene, får hendene på plass, og jeg ser henne prøve å begynne, og jeg ser starten utebli. Hun er som en bil der startmotoren går en januarmorgen. Alt er der. Ingenting tenner.
«Tara.»
Tyngden hennes glir. Bare litt, bare en tomme, mot den nærmeste kanten av bommen, og hele kroppen min blir kald på en måte den ikke ble da jeg sto ved starten av min egen bane.
«Gjør den ferdig», sier Daniel igjen, og han roper ikke, han roper aldri, nå har han funnet frem den myke stemmen, den han bruker når det er penger i huset. «Du kaster bort denne turnhallens tid.»
Heather sier navnet mitt.
Hun sier det lavt, fra hjørnet av matten, uten å snu hodet, og det er ingen plan og ikke noe spørsmål. Bare navnet mitt, slik du ville sagt det om du rakte meg noe.
Jeg trår ut av opptreningsbanen.
Utstyrsbåsen hos Reed ligger ved østveggen forbi skumgropa, en bred nisje med springbrettene i stativ og kilene stablet og stropper hengende fra kroker på veggen. Og på høykant mot veggen av betongblokker står den røde treningsmatten, høyere enn meg. Reeds matte. Den store, den gode, den som står her ute til de gangene Daniel vil at noen skal prøve noe de er redde for, under forhold han har valgt.
Jeg stikker begge hendene inn i lerretshåndtakene.
Den er tung. Tyngre enn sist jeg flyttet en sånn, for sist jeg flyttet en sånn, hadde jeg en ryggrad som fungerte og en dårlig innstilling, og nå har jeg et sammenbrettet ark i bagen og en trener som tror det arket er et forslag. Jeg får hoftene under den og lirker den ned fra veggen, og den tipper sakte og så helt over på én gang, og den smeller i gulvet, og den lyden brer seg overalt.
Så drar jeg den.
Det finnes ingen elegant måte å dra en tjukkas over gulvet i en turnhall på. Den lager et langt, stygt sjjjjj, og jeg må bruke begge armene, og hælene mine sklir, og jeg rygger på huk, og jeg kjenner hvert eneste av de sekundene, og jeg går bare og venter på at noe i ryggen skal si nei. Det gjør det ikke. Det er bare arbeid.
Matten krysser det hvite pulveret som er tråkket utover fra magnesiumbøtta, og drar det med seg i striper. Rødt over det hvite, i et langt slepespor som fortsatt kommer til å være der når kvelden er over.
«Kimberly.» Daniels stemme, bak meg, fremdeles jevn.
Jentene i køen sprer seg foran meg fordi de må; du står ikke i veien for en matte. Heather tar et skritt tilbake fra hjørnet og får med seg to av de yngre, med en hånd på skulderen til hver av dem, og rydder banen uten å bli bedt om det. Klyngen bakerst i rekken løser seg opp og sprer seg. Noens vannflaske velter.
«Kimberly. Stopp.»
Jeg får den rett inn under bommen.
Det er den delen som betyr noe for meg. Ikke bråket, ikke publikum – plasseringen. Jeg legger den nærmeste kanten der føttene hennes ville komme ned i blindlandingen hvis hun prøvde seg på den, og skyver den borterste kanten forbi standardmatten så de overlapper og det ikke blir noen skjøt under fallbanen, og jeg går ned på ett kne og presser hjørnet flatt med håndflaten så ingen hekter en tå i det.
Over meg snur Tara hodet og ser ned. Øynene hennes er våte og rasende, og jeg vet ikke hvem av oss hun er rasende på.
«Reis deg», sier Daniel, «og ta den tilbake til utstyrsbåsen.»
Jeg reiser meg. Hendene mine er fremdeles på håndtakene. Jeg kjenner lerretssømmen under fingrene, ru, litt fettete etter hundre andre par hender.
«Nei.»
«Den matten er dette senterets eiendom.»
«Da kan du flytte den når hun har kommet ned.»
«Flytt den nå», sier han, «så kan vi alle fortsette kvelden.»
Det finnes en versjon av dette der jeg sier noe smart. Jeg har tenkt på det siden. I versjonen i hodet mitt holder jeg en hel tale, og den er glimrende, og den slutter med at alle applauderer, noe som sier deg litt om hva som foregår inni hodet mitt.
Det som faktisk skjer, er at jeg beholder begge hendene på håndtakene og står der og ikke flytter meg, og matten flytter seg ikke, og det er ikke noe sted blindlandingen kan skje.
Over oss setter Tara seg ned på bommen.
Hun gjør det som om hun skulle ned fra et gjerde, sidelengs, først det ene beinet og så det andre, og hun tar tak i bommen med hendene og senker seg og slipper seg ned det siste lille stykket på den røde matten, og anklene bøyer seg og hun setter ned en hånd, og det er alt. Ikke noe avsprang. Ingen dommerhilsen. Hun reiser seg på matten min midt i landingssonen med magnesium i håndflatene, og hun er fullstendig, kjedelig, udramatisk i orden.
Det er så stille i hallen at jeg hører kompressoren slå seg på i gangen bakerst.
Serien er over. Ikke fullført – over. Den stoppet foran alle, og alle så den stoppe, og det finnes ingen versjon av de neste ti minuttene der det blir ugjort.
Daniel ser på matten. Han ser på hendene mine på matten. Så gjør han noe jeg ikke venter meg: Han snur ryggen helt til meg.
Han vender seg mot de tre andre. Heather ved hjørnet med ermene på hettegenseren skjøvet opp. Jeanette med magnesium fremdeles på fingrene. Tara som står på det røde midt på gulvet og puster.
«Greit», sier han. «La oss finne ut hvem sin trening dette var.»
Og jeg står der og holder i en matte jeg ikke eier, i en bygning jeg ikke bestemmer over, med en prioritert treningsøkt ved den gode skumgropa som bare finnes så lenge mannen med ryggen til meg vil det, og jeg venter på å høre hva venninnene mine sier.
