Kapittel 1
Klinikken gir meg ett ark, og Daniel Reed holder det slik man holder en kupong noen har skrevet ut fra internett hjemme.
«Begrenset antall landinger», leser han. Han har en behagelig stemme. Det sier alle, særlig foreldrene, en slik stemme som får noe vanskelig til å høres ut som været. «Ingen krevende landinger rett etter hverandre. Ny vurdering etter enhver hard landing.» Han bretter klinikkarket langs bretten klinikken allerede har laget, og gir det tilbake. «Gratulerer, Kimberly. Du er en person med papirer.»
«Jeg er en person som er klarert.»
«Du er en person med begrensninger.» Han sier det vennlig. Det er trikset til Daniel. Han kan gi deg ukens verste beskjed med det samme ansiktet han bruker på lagbilder. «Begrensninger går fint. Begrensninger er en fase. Varm opp i rehabiliteringsbanen. Jeg har satt deg opp i en prioritert tidsblokk ved den gode skumgropen.»
Tilbudet treffer hardt nok til at jeg blir flau. De prioriterte tidsblokkene er timene da utstyret er ferskt og fjærene ikke er trampet flate av tre økter med tolvåringer. Alle vil ha dem. Ingen får dem ved å spørre.
«Takk», sier jeg.
«Ikke takk meg. Land.»
Reed Elite Center lukter slik det har gjort siden jeg var åtte: kalk, gummi, det skarpe sitronstoffet Marta sprayer på tilløpsbanen til hopp, og under det en søtlig lukt som om noen sølte Gatorade under Obamas første presidentperiode og ingen noensinne fant stedet. Jeg har savnet det så mye at jeg blir flau. Jeg har vært borte så lenge at hendene mine ble myke i midten og jeg måtte gå inn nye holker, og læret knirker fortsatt som en sko.
Rehabiliteringsbanen er en stripe med blå panelmatter langs nordveggen, med 20 cm tykke matter stablet i enden. Det er dit du går når du er ødelagt. Jeg har sett andre jenter stå der og brukt ett skyldbetynget sekund på å synes synd på dem, men mest vært glad for at det ikke var meg. Nå er det meg, og Daniel drar klappstolen bort fra kontordøren og setter seg i enden av banen min med ankelen over kneet og armene i kors, og hele hallen legger merke til det.
Heather dulter borti skulderen min på vei forbi til frittstående. Hun har hettegenseren utenpå turndrakten, den falmede med den ødelagte glidelåsen som hun nekter å bytte ut.
«Går det bra?» sier hun.
«Strålende.»
«Jaha.» Hun ser på Daniel i stolen og så tilbake på meg. «Vil du at jeg skal stå der borte, så det føles mindre som en eksekusjonspelotong?»
«Jeg vil at du skal gå og gjøre frittståendeøvelsen din.»
«Det var ikke et nei.» Men hun går, og jeg elsker henne fordi hun går, og også fordi hun ville ha blitt.
Jeg gjør den kjedelige delen først. Sirkler med anklene. Bro. Rehabiliteringsgreiene terapeuten min kaller aktivering og Jeanette kaller begravelsen, fordi man gjør dem sakte og alle ser på. Jeanette Duncan er på skranken bak meg, med kalkbøtten og verktøyrullen plassert på gulvet ved siden av seg som om hun skal til å reparere gipsveggen, og hun nikker til meg uten å avbryte svingen, noe som fra Jeanette omtrent tilsvarer en parade.
Øverst i banen finnes bare den ene tingen.
Dette er det ingen forteller deg om å komme tilbake. Det er ikke smerten du er redd for. Smerten kunne jeg håndtere; jeg har håndtert smerte siden jeg var ni og ankelen min lød som en lyspære. Det jeg er redd for, er brøkdelen av et sekund etter at føttene treffer, den kvarte takten før signalet går opp gjennom ryggraden, når hele kroppen er en telefon med én strek som venter på å se om samtalen kommer gjennom.
Jeg tar tilløpet. Ikke noe Daniel kunne ha brukt i en høydepunktsvideo: en kontrollert landing fra et lavt oppsett, drillet tusen ganger, av den typen jeg kunne ha gjort på en parkeringsplass i flip-flopper før skaden. Føttene finner matten. Støtet går opp gjennom hælene og knærne og inn i hoftene.
Det fortsetter og kommer fram som trykk. Varmt, dovent, alminnelig. Signalet kommer rent tilbake.
Jeg retter meg opp fra landingen med armene fortsatt utstrakt, og jeg kan ikke kjenne ansiktet mitt. Et sted borte ved frittstående lager Heather en lyd som ikke passer seg i et treningsmiljø.
Daniel reiser seg fra stolen, krysser den blå matten og legger en hånd på skulderen min. Det er denne delen jeg kommer til å spille av igjen senere: Han er oppriktig glad på mine vegne. Øynene hans forandrer seg.
«Der», sier han. «Der har du det. Uansett hva de skrev på det arket, har kroppen din nettopp avgitt sin stemme.»
«Det kjentes fint.»
«Det kjentes fint fordi du trente riktig i årevis, og fordi du sluttet å høre på alle som ba deg være forsiktig med deg selv.» Han klemmer én gang og slipper. «Du mistet tid. Vi skal ta den tilbake. Det er ingen trussel, det er regnestykket.»
«Jeg har begrensningene.»
«Du har begrensningene.» Han gir meg rett så glatt at det tar et sekund før jeg merker at han ikke har gitt meg rett i noe som helst. «Den neste prioriterte tidsblokken din får vi se på. Det kommer an på hvordan uken utvikler seg, det kommer an på timeplanen, det kommer an på hvor mye tid på dette gulvet som går med til å vente.» Han snur seg før jeg rekker å svare og klapper to ganger, og lyden stiger opp i takbjelkene. «Bom. Alle sammen, bom. Vi flytter oss.»
Jeg har lyst til å fortelle noen hvor god ryggen min føles. Høyt, kanskje fem hundre ganger.
Jeg får ikke sjansen, for det er da han setter i gang klokken.
Et enkelt, hvitt institusjonsur henger over kontordøren. Daniel sørger for at det alltid går helt riktig og følger med på det slik andre menn følger med på en hund som har rotet i søpla. Hver rotasjon på Reed foregår under det.
«Gå opp så snart hun er ferdig», sier han. «Jeg vil ikke se noen stå ved enden av den bommen og tenke. Tenke gjør dere hjemme.»
Så køen presses sammen.
Heather går først, og Heather har et helt ritual før bom: Hun rister løs, trekker pusten dypt to ganger og mumler noe lavt for seg selv, og i dag kutter hun det ned til ristingen. Hun går opp og gjennomfører serien, kommer ned, og haken hennes er trukket inn slik den blir. Jeanette er neste, og Jeanette sløser ikke med en bevegelse selv på en god dag, men hun dropper kalken, noe som for Jeanette er som å droppe kirken. Hun står avspranget, går av og kaster et blikk på klokken som om hun kontrollerer en kvittering.
Det er slik man ser at tempoet har endret seg. Ikke fordi noen sier det. Fordi Jeanette Duncan ser på en klokke.
Og så er det Tara.
Tara Murray er seksten, og hun er den vakreste gymnasten i denne hallen, og alle, Tara iberegnet, later som de ikke vet det. På bom gjør hun dette hvor hun blir smal – hele kroppen går med på å være 10 cm bred – og du kan bli stående der med en vannflaske i hånden og glemme å drikke av den.
Hun jogger bort fra den andre enden uten å ha fått igjen pusten etter forrige rotasjon. Skuldrene røper henne. Enkle sølvspenner i håret, sportsteip som er blitt grå ved begge anklene, brystet som beveger seg altfor fort. Ved bommen griper hun etter strikkene hun har stukket ned i linningen på shortsen.
Fingerstrikkene. Det er ritualet hennes. Hun legger dem rundt fingrene og trekker, først den ene hånden og så den andre, og hun teller lavt, og spør du henne om det, sier hun noe om at det har med blodsirkulasjonen å gjøre, så likegyldig at spørsmålet bare glir av henne. Men jeg har kjent henne siden hun var elleve, og jeg vet hva det egentlig er. Det er døren hun går gjennom. Det er slik hun kommer seg fra her ute til der inne.
Hun har kanskje rukket to trekk da Daniel sier: «Hele serien, Tara. Inkludert avslutningen.»
Og hun stopper. Ikke tellingen – fingrene fortsetter. Men noe inni henne stopper.
Avslutningen er den blinde landingen. Han ga henne den mens jeg var borte, og hun har levd med den siden, og hele hallen vet hva den er, og hele hallen vet at hun ikke har utført den på bommen slik han vil ennå. Det er et element der du kommer ut av luften og gulvet ikke befinner seg der blikket ditt er. Du må stole på tellingen og hendene og formen du laget for to sekunder siden, og du må stole på dem i mørket, og enten er du der, eller så er du det ikke.
Landingssonen under bommen er ryddig – standardmatten, standardbretten, ingenting ekstra, alt akkurat slik regelboken foreskriver og slett ikke slik kroppen hennes ber om.
Hun putter strikkene uferdige tilbake i linningen.
«Nå, takk», sier Daniel.
Hun går opp.
Et øyeblikk går det fint. Bedre enn fint. Hun går inn i serien, og linjen hennes dukker opp av ingenting slik den alltid gjør, og fotplasseringen er så lydløs at man kan høre viften i taket, og jeg glemmer at jeg skal gjøre mine egne øvelser. Hun svinger inn i kombinasjonen, og jeg tenker: Hun kommer til å gjøre det, hun kommer til å sluke den hel.
Så bremser den bakerste foten hennes.
Det er lite. Hvis du ikke hadde vokst opp i denne bygningen, ville du ikke engang ha sett det. Tyngden hennes kommer fram og stopper, armene faller ut av posisjon, og hun står på en 10 cm bred bom med hendene langs siden og blikket festet på absolutt ingenting.
Hun faller ikke. Hun setter seg ikke. Hun bare stopper der oppe, over den rene, flate matten.
Bak henne hoper køen seg opp. Heather er nestemann, og Heather stopper ved hjørnet av matten uten å gå ut på den. Jeanette stopper bak Heather. To av de yngre jentene kommer bort fra hopp og klumper seg sammen bakerst i rekken, og ingen sier noe, og viften går rundt, og sekundene går på den helt særegne måten de bare går i en turnhall, nemlig høylytt.
Daniel går bort. Han skynder seg ikke. Han skynder seg aldri. Skoene hans er hvite, skjorteermet har en press og Crown Athletic-klokken fanger lyset.
Han stopper ved enden av bommen, omtrent på høyde med knærne hennes, og ser opp.
«Du er midt i programmet», sier han.
Tara svarer ikke.
«Tara. Du er midt i programmet. Fullfør serien.»
Haken hennes senker seg kanskje en halv centimeter. Det er alt. Hun sier ikke ja. Jeg vil understreke den delen, for senere kommer folk til å beskrive dette annerledes. Hun sier ikke ja, og hun sier ikke nei. Hun står bare der oppe med armene hengende og pusten kort og rask øverst i brystet, og hun er rød helt nedover halsen, slik hun blir.
«Se bak deg», sier Daniel. «Kom igjen. Se.»
Hun ser ikke.
«Lagkameratene dine står på en matte de ikke kan bruke. Det er deres rotasjon. Vil du tenke over det, er det din rett, og det koster dem, og det koster dem nå.» Han lar det synke inn et øyeblikk. «Fullfør serien.»
Hun stiller foten tilbake. Det er det verste. Hun stiller den faktisk tilbake – skyver den tilbake til merket, retter opp hoftene, plasserer hendene, og jeg ser henne prøve å begynne, og jeg ser at begynnelsen ikke kommer. Hun er som en bil som prøver å starte en januarmorgen. Alt er der. Ingenting tenner.
«Tara.»
Tyngden hennes glir. Bare litt, bare et par centimeter, mot den nærmeste kanten av bommen, og hele kroppen min blir kald på en måte den ikke ble da jeg sto øverst i min egen bane.
«Fullfør», sier Daniel igjen, og han roper ikke, han roper aldri, nå bruker han den myke stemmen, den han bruker når det er penger i bygningen. «Du sløser bort tiden til denne hallen.»
Heather sier navnet mitt.
Hun sier det lavt, fra hjørnet av matten, uten å snu på hodet, og det er ingen plan og ikke et spørsmål. Det er bare navnet mitt, slik man ville sagt det hvis man rakte meg noe.
Jeg går ut av rehabiliteringsbanen.
Utstyrsnisjen på Reed ligger ved østveggen forbi skumgropen, en bred alkove med satsbrettene i stativ, kilene stablet og stropper hengende fra krokene på veggen. Og lent mot murblokkveggen i ytterkanten, høyere enn meg, står den røde treningsmatten. Matten til Reed. Den store, den gode, den som står her ute til de gangene Daniel vil at noen skal prøve noe som skremmer dem, under forhold han har valgt.
Jeg griper lerretshåndtakene med begge hender.
Den er tung. Tyngre enn sist jeg flyttet en slik, fordi sist jeg flyttet en slik, hadde jeg en fungerende ryggrad og en dårlig innstilling, og nå har jeg et sammenbrettet papir i bagen og en trener som mener at papiret er et forslag. Jeg får hoftene innunder, lirker den ned fra veggen, og den tipper sakte og så helt plutselig, og den smeller i gulvet, og lyden går overalt.
Så sleper jeg den.
Det finnes ingen elegant måte å slepe en landingsmatte over et hallgulv på. Den lager en lang, stygg sjhhhh-lyd, det krever begge armene, hælene mine sklir og jeg rygger i huksittende stilling, og jeg kjenner hvert eneste av de sekundene, og hele tiden venter jeg på at noe i ryggen skal si nei. Det gjør det ikke. Det er bare arbeid.
Matten glir over det hvite pulveret som er tråkket utover fra kalkbøtten, og trekker det ut i striper. Rødt over hvitt, i et langt spor som fortsatt kommer til å være der når kvelden er over.
«Kimberly.» Daniels stemme bak meg, fortsatt jevn.
Jentene i køen sprer seg foran meg fordi de må; man står ikke der en matte er på vei. Heather går bakover fra hjørnet og tar med seg to av de yngre, med én hånd på skulderen til hver av dem, og rydder banen uten å bli bedt om det. Opphopningen bakerst i rekken løser seg opp og spres. Vannflasken til noen velter.
«Kimberly. Stopp.»
Jeg får den rett under bommen.
Det er den delen jeg bryr meg om. Ikke bråket, ikke publikum – plasseringen. Jeg legger den nærmeste kanten der føttene hennes vil komme ned fra den blinde landingen hvis hun prøver, og skyver den andre kanten forbi standardmatten så de overlapper og det ikke er noen skjøt under fallinjen, og jeg går ned på ett kne og glatter ut hjørnet med håndflaten så ingen hekter en tå i det.
Over meg snur Tara på hodet og ser ned. Øynene hennes er våte og rasende, og jeg klarer ikke å se hvem av oss hun er rasende på.
«Reis deg», sier Daniel, «og ta den tilbake til nisjen.»
Jeg reiser meg. Hendene mine holder fortsatt rundt håndtakene. Jeg kjenner sømmen i lerretet under fingrene, ru og litt fettete etter hundre andre par hender.
«Nei.»
«Den matten tilhører dette senteret.»
«Da kan du flytte den etter at hun har kommet ned.»
«Flytt den nå», sier han, «så kan vi alle komme oss videre med kvelden.»
Det finnes en versjon av dette der jeg sier noe smart. Jeg har tenkt på den siden. I versjonen inne i hodet mitt har jeg en hel tale, og den er glimrende og slutter med at alle applauderer, noe som sier sitt om innsiden av hodet mitt.
Det som faktisk skjer, er at jeg beholder begge hendene på håndtakene og står der uten å røre meg, og matten rører seg ikke, og den blinde landingen har ingen steder å skje.
Over oss setter Tara seg på bommen.
Hun gjør det slik man går ned fra et gjerde, sidelengs, først det ene beinet og så det andre, og hun griper rundt bommen med hendene, senker seg og slipper seg den siste lille biten ned på den røde matten, og anklene bøyer seg og hun setter ned en hånd, og det er alt. Ingen avsprang. Ingen hilsen. Hun reiser seg på matten min midt i landingssonen med kalk på håndflatene, og hun er fullstendig, kjedelig og udramatisk helt i orden.
Det er så stille i hallen at jeg hører kompressoren slå seg på i korridoren bak.
Serien er over. Ikke fullført – over. Den stoppet foran alle, og alle så den stoppe, og det finnes ingen versjon av de neste ti minuttene der det kan gjøres ugjort.
Daniel ser på matten. Han ser på hendene mine på matten. Så gjør han noe jeg ikke venter, nemlig å snu ryggen fullstendig til meg.
Han vender seg mot de tre andre. Heather ved hjørnet med ermene på hettegenseren skjøvet opp. Jeanette med kalken fortsatt på fingrene. Tara stående på den røde matten midt på gulvet, pustende.
«Greit», sier han. «La oss finne ut hvem sin trening dette var.»
Og jeg står der og holder i en matte jeg ikke eier, i en bygning jeg ikke kontrollerer, med en prioritert tidsblokk ved den gode skumgropen som eksisterer utelukkende etter forgodtbefinnende fra mannen som står med ryggen til meg, og venter på å høre hva vennene mine sier.
